Black Stone Cherry
Rockefeller, Oslo
17. september, 2022
Sørstatsrockerne i Black Stone Cherry hadde invitert til fest denne lørdagskvelden, og for en heidundrende fest det ble!
Allerede fra første låt var det klare tegn på at det kom til å bli en strålende kveld, og det skal jo godt gjøres å starte et party på en bedre måte enn med Me and Mary Jane. En annen ting som også satt allerede fra første låt var lyden, som var krystallklar og leverte et solid trøkk hele konserten gjennom. Bandet virket tente, og det var tydelig at de var gira over å være tilbake i Europa på turné igjen.
Gutta kjørte videre med en åpningsrekke som bød på én låt fra hvert av de syv studioalbumene de har gitt ut, noe som jeg tror er første gang jeg har opplevd; at et band med en såpass opparbeidet diskografi dekker hele på rappen. Dette trekket gjorde også at man fikk en start på konserten som bød på god variasjon, både i stil og tekstinnhold. For selv om Black Stone Cherry (9,5/10) har blitt en av fanebærerne for den moderne sørstatsrocken, så er det ikke dermed sagt at alt de har laget er countryrock med litt ekstra fuzz, eller at alle låtene handler om hvor flott alt er der nede i sør. Vi fikk blant annet ren hard rock i form av Blind Man, tekst med et aldri så lite glimt i øyet i form av Cheaper to Drink Alone, og ikke minst en erkeamerikansk frihetsfølelse, med ord til ettertanke gjennom Like I Roll.
Siden sist undertegnede så bandet på Vulkan i 2018 så har de også foretatt sitt første medlemsbytte, da Jon Lawhon i fjor trappet ned av personlige årsaker, og Steve Jewell tok over på firestrenger’n. Og nevnte Jewell gjorde så absolutt en god figur, både musikalsk og ved at han nok er hakket mer bevegelig på scenen enn Lawhon, og således står godt i stil til gitarist Ben Wells. I front stod som vanlig Chris Robertson med stoisk ro, og briljerte med både vokalprestasjoner og gitarsoloer. At han er flasket opp på Jimi Hendrix, Freddie King og Lynyrd Skynyrd er en dårlig bevart hemmelighet, på lik linje med at han vanskelig kan skjule sitt geografiske opphav når han snakker mellom låtene. Og kanskje er det sørstatsgjestfriheten som gjør Black Stone Cherry til en særs sympatisk gjeng? I alle fall var det få blant publikum som takket nei da de ble inviterte ned til Soulcreek, og allsangen runget på “yeah, yeah”-partiet på et halvfullt Rockefeller. Og dét var vel kanskje det eneste som var litt skuffende denne kvelden, nemlig publikumsoppmøtet. For det virket helt naturlig at etter et utsolgt John Dee, og hva jeg husker som et ganske fullsatt Vulkan, så var Rockefeller det neste steget. Men, selv med kun første etasjen åpen, så var det ikke stappfullt nede på gulvet. Men, de som var der viste i alle fall sin kjærlighet til bandet, og forhåpentligvis blir det større oppmøte neste gang, det fortjener de.
Etter nok en låt fra andrealbumet Folklore & Superstition, nemlig Devil’s Queen, var det klart for trommesolo. Og det som ofte pleier å være den posten på programmet som blir benyttet som pissepause, ble i John Fred Young sine hender heller til et punkt man ikke ville gå glipp av. Mannen er et beist på trommene, og minner ikke så rent lite om nettopp The Animal fra Muppet Show heller. Trommesoloen sklei elegant over i introen til åpningslåta, Rain Wizard, fra det selvtitulerte debutalbumet, og med den en av kveldens feteste gitarsoloer. Like etter kjørte de likesågodt en trio fra tredjealbumet Between the Devil & the Deep Blue Sea, et album som de i sin tid omtalte som overprodusert. Men låtene står seg absolutt live, og mens In My Blood er en ofte oversett perle, så har White Trash Millionaire blitt en av låtene det ville blitt ramaskrik over, om de fjernet den fra settlisten. Så har man Blame It on the Boom Boom da, en personlig favoritt, og en partylåt det er vanskelig å stå stille til. Og ikke minst et mantra det er vanskelig å være uenig i: “If you wake up in the morning in somebody else’s room room, blame it on the boom boom.”
Sist i hovedsettet kom låten som nok var manges introduksjon til bandet, i alle fall de som har hengt med siden starten på midten av 2000-tallet, og låten som fortsatt står igjen som selve essensen av hva Black Stone Cherry er, nemlig Lonely Train. Tungt og fett gitarriff, svæære trommer, kruttsterk og fengende vokal og en tekst som klarer å være reflektert uten å bli pretensiøs. Der har du Black Stone Cherry. Og etter en kort pause kom Robertson og Wells tilbake på scenen, og startet på det som nok er den flotteste låta bandet noensinne har skrevet, Peace Is Free. Robertson fikk virkelig vist hva som bor i han som vokalist, så også TJ Lyle (fra oppvarmingsbandet The Georgia Thunderbolts), som gjestet scenen til andreverset. Før resten av bandet sluttet seg til, og fullførte låta til stor allsang. Dermed var en av årets beste konsertopplevelser et faktum, og spesielt settlisten, og da ikke minst oppsettet av den, var nært optimalt.
Så får man bare håpe at publikum kjenner sin besøkelsestid neste gang de kommer til byen. En ting er i alle fall sikkert, jeg skal dit!
Ord: Kjetil Gulbrandsen
Bilder: Terje Dokken
[espro-slider id=16220]