Stikkordarkiv: black stone cherry

Black Stone Cherry @ Rockefeller

Black Stone Cherry
Rockefeller, Oslo
17. september, 2022

 

Sørstatsrockerne i Black Stone Cherry hadde invitert til fest denne lørdagskvelden, og for en heidundrende fest det ble!

Allerede fra første låt var det klare tegn på at det kom til å bli en strålende kveld, og det skal jo godt gjøres å starte et party på en bedre måte enn med Me and Mary Jane. En annen ting som også satt allerede fra første låt var lyden, som var krystallklar og leverte et solid trøkk hele konserten gjennom. Bandet virket tente, og det var tydelig at de var gira over å være tilbake i Europa på turné igjen.

Gutta kjørte videre med en åpningsrekke som bød på én låt fra hvert av de syv studioalbumene de har gitt ut, noe som jeg tror er første gang jeg har opplevd; at et band med en såpass opparbeidet diskografi dekker hele på rappen. Dette trekket gjorde også at man fikk en start på konserten som bød på god variasjon, både i stil og tekstinnhold. For selv om Black Stone Cherry (9,5/10) har blitt en av fanebærerne for den moderne sørstatsrocken, så er det ikke dermed sagt at alt de har laget er countryrock med litt ekstra fuzz, eller at alle låtene handler om hvor flott alt er der nede i sør. Vi fikk blant annet ren hard rock i form av Blind Man, tekst med et aldri så lite glimt i øyet i form av Cheaper to Drink Alone, og ikke minst en erkeamerikansk frihetsfølelse, med ord til ettertanke gjennom Like I Roll.

Siden sist undertegnede så bandet på Vulkan i 2018 så har de også foretatt sitt første medlemsbytte, da Jon Lawhon i fjor trappet ned av personlige årsaker, og Steve Jewell tok over på firestrenger’n. Og nevnte Jewell gjorde så absolutt en god figur, både musikalsk og ved at han nok er hakket mer bevegelig på scenen enn Lawhon, og således står godt i stil til gitarist Ben Wells. I front stod som vanlig Chris Robertson med stoisk ro, og briljerte med både vokalprestasjoner og gitarsoloer. At han er flasket opp på Jimi Hendrix, Freddie King og Lynyrd Skynyrd er en dårlig bevart hemmelighet, på lik linje med at han vanskelig kan skjule sitt geografiske opphav når han snakker mellom låtene. Og kanskje er det sørstatsgjestfriheten som gjør Black Stone Cherry til en særs sympatisk gjeng? I alle fall var det få blant publikum som takket nei da de ble inviterte ned til Soulcreek, og allsangen runget på “yeah, yeah”-partiet på et halvfullt Rockefeller. Og dét var vel kanskje det eneste som var litt skuffende denne kvelden, nemlig publikumsoppmøtet. For det virket helt naturlig at etter et utsolgt John Dee, og hva jeg husker som et ganske fullsatt Vulkan, så var Rockefeller det neste steget. Men, selv med kun første etasjen åpen, så var det ikke stappfullt nede på gulvet. Men, de som var der viste i alle fall sin kjærlighet til bandet, og forhåpentligvis blir det større oppmøte neste gang, det fortjener de.

Etter nok en låt fra andrealbumet Folklore & Superstition, nemlig Devil’s Queen, var det klart for trommesolo. Og det som ofte pleier å være den posten på programmet som blir benyttet som pissepause, ble i John Fred Young sine hender heller til et punkt man ikke ville gå glipp av. Mannen er et beist på trommene, og minner ikke så rent lite om nettopp The Animal fra Muppet Show heller. Trommesoloen sklei elegant over i introen til åpningslåta, Rain Wizard, fra det selvtitulerte debutalbumet, og med den en av kveldens feteste gitarsoloer. Like etter kjørte de likesågodt en trio fra tredjealbumet Between the Devil & the Deep Blue Sea, et album som de i sin tid omtalte som overprodusert. Men låtene står seg absolutt live, og mens In My Blood er en ofte oversett perle, så har White Trash Millionaire blitt en av låtene det ville blitt ramaskrik over, om de fjernet den fra settlisten. Så har man Blame It on the Boom Boom da, en personlig favoritt, og en partylåt det er vanskelig å stå stille til. Og ikke minst et mantra det er vanskelig å være uenig i: “If you wake up in the morning in somebody else’s room room, blame it on the boom boom.”

Sist i hovedsettet kom låten som nok var manges introduksjon til bandet, i alle fall de som har hengt med siden starten på midten av 2000-tallet, og låten som fortsatt står igjen som selve essensen av hva Black Stone Cherry er, nemlig Lonely Train. Tungt og fett gitarriff, svæære trommer, kruttsterk og fengende vokal og en tekst som klarer å være reflektert uten å bli pretensiøs. Der har du Black Stone Cherry. Og etter en kort pause kom Robertson og Wells tilbake på scenen, og startet på det som nok er den flotteste låta bandet noensinne har skrevet, Peace Is Free. Robertson fikk virkelig vist hva som bor i han som vokalist, så også TJ Lyle (fra oppvarmingsbandet The Georgia Thunderbolts), som gjestet scenen til andreverset. Før resten av bandet sluttet seg til, og fullførte låta til stor allsang. Dermed var en av årets beste konsertopplevelser et faktum, og spesielt settlisten, og da ikke minst oppsettet av den, var nært optimalt.

Så får man bare håpe at publikum kjenner sin besøkelsestid neste gang de kommer til byen. En ting er i alle fall sikkert, jeg skal dit!

 

Ord: Kjetil Gulbrandsen
Bilder: Terje Dokken

 

[espro-slider id=16220]

 

Black Stone Cherry Setlist Rockefeller Music Hall, Oslo, Norway, European Tour 2022

Black Stone Cherry @ Vulkan Arena

Black Stone Cherry + Monster Truck
Vulkan Arena, Oslo
16.11.2018

 

Det ble en fin kveld i den melodiske hardrockens fortegn på Vulkan Arena, i lag med Monster Truck og Black Stone Cherry. Og det med et ikke så rent lite sørstatelig tilsnitt.

For selv om oppvarmerne i Monster Truck (8/10) kommer fra Ontario, Canada, så har de en aldri så liten “southern twang” i musikken deres de også. I et av deres tidlige intervjuer sa de noe sånt som at de ønsket å lage hard rock, med Hammond-orgel, som det gikk an å drikke øl til, og det vil jeg jammen meg si at de har lykkes med! Det hele startet med singelen Don’t Tell Me How to Live fra andrealbumet Sittin’ Heavy, og allerede fra start av bet man seg merke i hvor utrolig bra lyd de hadde. Rett og slett fyldig og god lyd.

Låt nummer to ga oss en av de beste fra debuten, nemlig Old Train. Og man kunne merke at stemningen var i ferd med å stige blant publikum, godt hjulpet av et allsangvennlig oh-oh-oh-parti. Den umiddelbare gjenkjenneligheten er for øvrig noe som går igjen i flere av sangene til Monster Truck og gjør dem til et ypperlig forband. Noe de viste prov på et par nummer senere, med Denim Danger fra det relativt ferske tredjealbumet True Rockers, hvor jeg er sikker på at mange av de som sang med på refrenget allerede etter første runden aldri hadde hørt låta før.

Hele soundet til bandet er bygget på god gammeldags blues, og midt i settet var det på tide å roe ned litt, med et ekte bluesnummer i For the Sun. Og med den energien bandet ellers både viser og fremkaller, var det et velkomment pust i bakken, samtidig som bandet fikk vist litt av sin bredde. Ikke for det, når sluttjammen på låta nesten nådde Lynyrd Skynyrdske høyder snakker vi ikke akkurat om utladede batterier heller. Til slutt, da vi fikk de to siste av topptrioen fra debutalbumet, Sweet Mountain River og The Lion, virket publikum både oppvarmet og særs fornøyde. Så også bandet, som lovet at de skulle komme tilbake til Oslo, og da er det kanskje lov å håpe på at de kan gjøre det som hovedband. For selv om de fungerer utmerket som forband, så står de også meget godt på egne ben, og da vil det jo naturlig nok bli plass til flere låter også. Det eneste man egentlig kan trekke for denne gangen, var at man hadde valgt å helt overse de to første EP’ene som fortsatt innehar noen av de aller beste låtene de noensinne har laget. Også vil man jo selvsagt få et enda mer dedikert publikum i en slik setting. Velkommen tilbake skal de nå i alle fall være.

En snau halvtimes tid senere var det klart for kveldens hovedrett, og det aller første som slo en var hvor mye dårligere lyd Black Stone Cherry (7,5/10) hadde i forhold til Monster Truck. Bassen var nesten helt fraværende, og trommene manglet også et eller annet, uten at jeg klarer helt å sette fingeren på hva. Det var nesten som om de hadde litt pinglete lyd, hvilket er godt gjort med en skinnpisker som John Fred Young i førersetet.

Ballet startet uansett med Burnin’ fra årets utgivelse, Family Tree. En helt grei rocker om enn ikke den samme pangåpningen de leverte sist de var her til lands. Kanskje det var derfor det også føltes som om det hele først startet med neste låt, som var nettopp åpningslåten fra den gang, Me and Mary Jane. En vanvittig fengende hardrock-låt. Med den kom også allsangen, og lyden ble også hakket bedre, selv om det fortsatt tok et par låter til før den ble helt innskrudd. Riffet til Rain Wizard er et av de tyngre i arsenalet til herrene Robertson/Wells, og injiserte akkurat nok energi i publikum til å komme seg gjennom et par svakere låter. Med Like I Roll som en brostøtte over til Soulcreek, som bød på nok kuler og krutt til at man til de grader våknet til live igjen. For hverken Bad Habit eller Cheaper to Drink Alone er dårlige låter, men som det meste på de to siste albumene deres mangler de det siste lille ekstra. Et velspilt men relativt intetsigende og langt jamparti på slutten av sistnevnte låt gjorde det også litt langdrygt.

Da var det langt mer sus over den funky James Brown, som også på fiffig vis inkluderte et vers og refreng fra Beastie Boys’ Sabotage. Derfra var det litt av en overgang ned til den mer lavmælte Things My Father Said, en låt undertegnede alltid har syntes vært av det litt vel ostete slaget. Men når jeg så hva den betød for en venninne som akkurat har mistet sin kjære pappa, så var det vanskelig å ikke bli litt mer glad i låta. Fra tårevåt fedrehyllest gikk vi inn i boogiemodus, med en av de bedre låtene fra det nye albumet, Ain’t Nobody. Deretter var det tid for en hyllest av musikalske røtter, og en cover av en av de sørstatelige arveskattene; nemlig The Marshall Tucker Band sin Can’t You See, hvorfra de elegant smatt over i In My Blood.

Etter en blendende bra Blind Man var det så tid for at det som må være bandets beste utøver av sitt yrke, nemlig trommis John Fred Young, til å kjøre sin sedvanlige solo. Ikke like spektakulært som på Sweden Rock for noen år siden, men like fullt av de mer underholdende trommesoloene man har overvært det siste året. Når det gjelder stilen hans så kommer både Muppet Shows Animal og Led Zeppelins John Bonham til fronten av hjernen som sammenligninger, og ikke minst mannen som innehadde samme stilling i en av de bedre kjente tolkningene av neste cover ut. Vi snakker om Butch Trucks fra The Allman Brothers Band, og deres versjon av Willie Dixon sin (I’m Your) Hoochie Coochie Man. Black Stone Cherry legger derimot sin versjon et godt stykke unna nevnte forbilder, og den både svinger og groover seg godt inn i øverste sjiktet hva covere av klassikeren angår.

Så kom en en forrykende trio som hadde blåst de aller fleste band av scenen, og det merktes på publikum også. Først en av låtene som startet det hele for kvartetten, den tunge og headbangfremkallende Lonely Train. Etterfulgt av to livefavoritter fra det noe overproduserte (bandets egne ord!) tredjealbumet Between The Devil & The Deep Blue Sea, nemlig Blame It on the Boom Boom og White Trash Millionaire. Ikke blant bandets dypere kreasjoner, men dæven som det svinger av dem live! Dessverre holdt de ikke trenden gående, og avsluttet med tittellåten fra sistealbumet; Family Tree. Som åpningslåten en helt grei låt, men ikke noe mer. Noe som førte til at sisteinntrykket fra konserten ikke ble den høydaren de helt klart har materiale til å kunne skapt. Det er jo forståelig at bandet ønsker å spille låter fra sine siste album, og promotere disse, men når de ikke når helt opp til kvaliteten på tidligere utgivelser så blir jo også kvaliteten på konserten deretter. Men alt i alt var det så absolutt en godkjent konsert, og de musikalske kvalitetene i bandet er udiskutable. Med sitt naturlige moderniserte lydbilde, sjarme og sikkert også gjestfrihet, er de en verdig tradisjonsbærer av sørstatsrocken!

 

Tekst: Kjetil Gulbrandsen
Foto: Terje Dokken

 

[espro-slider id=12469]

 

Black Stone Cherry Setlist Vulkan Arena, Oslo, Norway 2018, Family Tree

 

Black Stone Cherry @ John Dee

Black Stone Cherry
John Dee, Oslo
24.02.2015

 

Bandets frustrasjon over en unødvendig lang dag kulminerte i et musikalsk fyrverkeri til ære for et enestående John Dee-publikum.

For Metal Hammer sitt live crew skulle onsdagens konsert med Black Stone Cherry (9/10) vært mer enn bare en konsert, planen var å gi våre lesere en «En dag med Black Stone Cherry»-reportasje. Men, det er ikke alltid ting går helt som planlagt. Etter først å ha fått beskjed om oppmøte klokken tre, fikk vi vite at bandet var forsinket og at ny tid var klokken fem. Oppvarmingsbandet var på plass, men fikk ikke gjort stort før Black Stone Cherry ankom med sitt utstyr som naturlig nok måtte først på plass, så vi var ikke de eneste som satt og ventet, og som etter hvert som tiden gikk lurte på om den ville strekke til. Klokken kvart over syv ankom endelig bussen, og grunnen: forandring i reglene for hvordan papirene bandet hadde gjort klart på forhånd skulle fylles ut. Noe som førte til at bandet ble stående på grensen i nærmere syv timer.

Men, når bandet først ankom Oslo gjorde deres road crew en fantastisk jobb, og scenen ble gjort klar på rekordtid. Dog var det så nære innslipp av publikum, at en lengre soundcheck utgikk til fordel for en kjapp linecheck. Etter at de fleste virket å ha fått tilbake noe tilnærmet hvilepuls dristet vi oss bort til road manageren for å gjøre oss til kjenne, og ble geleidet opp til bandet. Det vil si, noe intervju ble det dessverre ikke tid til, men vi fikk en liten prat med bassist Jon Lawhon. Han var veldig lei seg for at det ikke ble tid til noe mer da han hadde gledet seg til å tilbringe dagen sammen med oss, men vi beroliget han med at vi ikke klandret bandet, og at ting som dette skjer fra tid til annen. Han fortalte at turneen hadde vært av det formidable slaget, og at de var veldig glade for responsen de hadde fått for de to nye låtene som de hadde tatt med i settet, til tross for at de måtte kaste ut en kar som ropte «Gay!» under den ene av dem, The Rambler, i Danmark dagen før.

Mens vi stod og pratet, kom en av karene i crewet med et norsk flagg som hele bandet signerte. Flagget tilhørte en norsk gjeng som hadde fulgt hele den engelske delen av turneen som de hadde gjort med Shinedown og Halestorm, intet annet enn imponerende! Han fortalte også at bandet gledet seg til å spille på Ramblin Man festivalen i England i sommer, og at de også skulle tilbake dit for flere klubbdatoer i november. Ryktene vil også ha det til at bandet kommer tilbake til Europa tidlig neste år. Vi takket for praten, og beveget oss ned til resten av publikum i det oppvarmingsbandet, Shotgun Revolution fra Danmark, gjorde seg ferdig med sitt sett.

IMGP0416

Så, etter en lang dag, og til øredøvende jubel, entret bandet scenen, og de var ikke snauere enn at de startet det hele med hitsingelen Me and Mary Jane, fra forrigealbumet Magic Mountain. Og, til tross for at de ikke hadde fått tid til noen ordentlig soundcheck virket det i alle fall fra undertegnedes ståsted som at lyden satt fra første riff. De holdt seg i den røffe delen av katalogen med Rain Wizard fra det selvtitulerte førstealbumet, og Blind Man fra etterfølgeren, Folklore & Superstition, som de neste to låtene. Tre låter fra tre forskjellige album, og som en venn av meg sa på dette tidspunktet: «De har jo brukt mer energi i løpet av disse tre låtene enn jeg har gjort hele livet!» Sanne ord, for til tross for at de hadde hatt en lang og nitidig dag, viste de ikke tegn til det på scenen. Gitarist Ben Wells og Lawhon byttet stadig plasser på scenen, og spesielt Wells gjorde en god audition for rollen som neste Duracell-kanin der han hoppet og spratt, og gjorde hver eneste rockepositur i boka i løpet av konserten. Men, om han er energisk er ikke det ordet som kan beskrive trommis John Fred Young, funnet opp ennå. Det nærmeste man kommer i å beskrive han er å sammenligne han med Animal fra The Muppet Show, og det er nesten verdt inngangspengene alene å se på han. Armer og hår flyr i en unison virvelvind, og med styrken han slår løs på trommeskinnene virker det nærmest som om han forsøker å drepe dem. Som Lawhon sa: «Jeg håper jeg aldri kommer i en nevekamp med John Fred, i så fall håper jeg han slår med knyttet neve, for om han bruker håndflaten er jeg ferdig, hehe.»

IMGP1549

Sistemann i bandet er vokalist og gitarist Chris Robertson, og han er vel den som gjør minst av seg på scenen rent visuelt. Men, også han har utviklet seg stort som frontmann siden første gang de gjestet John Dee i 2009, og så veier han det til de grader opp med stemmen sin. Som på fjerdelåten In My Blood, fra Between the Devil & The Deep Blue Sea, og med det var også alle deres fire album representert, all den tid femtealbumet Kentucky ikke er i salg før 1. april. Robertson drar også godt nytte av sin sørstatssjarme, og skapte en god kontakt mellom band og publikum. Etter Violator Girl kjører de i gang med The Doors låten Roadhouse Blues, som fungerer som en intro til Yeah Man. Etter et par sipper av en Jim Beam-flaske, er Robertson klar for Holding On…To Letting Go, etterfulgt av kveldens andre, og nestsiste cover, nemlig George Thorogoods Bad to the Bone.

Publikum tok så ytterligere av på neste låt ut, Soulcreek, før de ble bragt ned igjen på jorden med den bevegende Things My Father Said. Deler av publikum ropte så på Reverend Wrinkle, noe som ble møtt med et ristende hode av Robertson, før Young dro i gang låten på trommene, etterfulgt av et par runder med hovedriffet. «Det er stygt gjort av deg å overrumple meg på den måten, vi har jo ikke spilt låten på åtte år!», lo Robertson mens han sendte et blikk bakover til Young. Neste stopp i programmet var første smakebit fra det nye albumet, singelen In Our Dreams. Videoen har ligget ute på Youtube en måneds tid, og publikum hadde tydeligvis gjort hjemmeleksen sin, for det var nesten like mye allsang og jubel til denne låten som resten av settet. Og det skal publikum ha for, de var kanskje det beste jeg har sett på John Dee noensinne, helg eller ukedag. John Fred Young er en dyktig trommis og et herlig skue, men hans påfølgende trommesolo var av det heller unødvendige slaget, til tross for at han også spilte munnspill mens han dro en ‘Bonham’, og spilte med bare hendene.

Når resten av bandet så kom tilbake på scenen var det klart for kveldens andre nykommer, nemlig nevnte The Rambler, som kjøres akustisk med kun Wells og Robertson. Denne gangen forløp det hele uten at noen trengtes å kastes ut, og når låten var ferdig stod jubelen i taket samtidig som nok et par øyne var ørelitte granne fuktige.

IMGP1356

Hovedsettet ble avsluttet med en sterk trio, bestående av Maybe Someday, White Trash Millionaire, og Blame it on the Boom Boom. Spesielt de to siste låtene ga folket rockefot, og bød på allsang av høy klasse. Etter en kjapp pustepause kjørte bandet i gang første ekstranummer, deres første tilnærmede hit, Lonely Train, fra debutalbumet, før det hele ble avrundet med en hyllest til Lemmy og Motörhead, som bandet turnerte med tilbake i 2009, nemlig Ace of Spades. Kanskje ikke det mest spennende valget, men en ektefølt hyllest likeså. Med dette var en lang dag over, og både band og publikum virket særdeles fornøyde. Med et utsolgt John Dee som overøste bandet med kjærlighet er det lov å håpe at Rockefeller står for tur neste gang, de fortjener begge det. Bandet har riktignok gjestet den scenen før også, men den gang som oppvarming for Alter Bridge i 2011. Og som Robertson lovte fra scenen: det blir ikke fem år til de kommer tilbake denne gangen!

Black Stone Cherry @ John Dee

 

Bildegalleri:

[espro-slider id=3050]

 

Tekst: Kjetil Gulbrandsen

Foto: Kenneth Baluba Sporsheim

 

 

Premiere: Black Stone Cherry – In Our Dreams

Black Stone Cherry

Black Stone Cherry fra Kentucky, slipper en skive med tittel fra hjemstedet den 1. april 2016. De spiller også på John Dee 24. februar. Møt opp for en legendarisk kveld med rock’n roll!
Billetter dit kan kjøpes HER.

12392012_10153242537210069_8907573830858661018_n
I butikkene 1. april 2016

Bandet slipper i dag første video fra den kommende skiva, med låta In Our Dreams:

 

Black Stone Cherry Facebook

Black Stone Cherry Online

 

Foto: Kenneth Baluba Sporsheim, Metal Hammer Norway