Stikkordarkiv: blå

Elder/Mondo Drag/Carousel @ Blå

Elder + Mondo Drag + Carousel
Blå, Oslo
22.04.2016

 

I kjølvannet av Roadburn pleier det å være mange band derfra som også tar turen til oss i nord, og denne uka har vi vært bortskjemt med besøk av både Eric Wagners The Skull og Wo Fat. Det var likevel denne kvelden som hadde de mest ettertraktede bandene, og for en festaften det skulle vise seg å bli!

Carousel_0107

Først ut var Carousel (7/10) fra Pittsburgh. Deres sett var trivelig på alle vis, og bandets kombinasjon av feit sørstatsrock og psych/stoner-rock ga det allerede respektable antallet publikummere en bra start på kvelden. De gjør absolutt ingenting for å revolusjonere rocken, men heftige doser kubjelle og Thin Lizzy-aktig twin-gitar er aldri å forakte, og det er jo unektelig forfriskende med et band som låter mer Blackfoot enn Black Sabbath en gang i blant. Høydepunktene var balladen Strange Revelation, der vokalist Dave Wheeler virkelig briljerte, og tittelsporet fra deres nyeste album, 2113.

MondoDrag_0017

Basert på responsen da Mondo Drag (9/10) gikk på scenen, skulle man tro at det var de som var hovedbandet denne kvelden, og ryktene sa i forkant at de var i storform. Bandets selvtitulerte album var en av fjorårets mest forbigåtte juveler, og bør absolutt sjekkes ut, men selv de som ikke hadde hørt bandet i forkant ble slått i bakken av det de leverte her! Musikalsk låter de som en kombinasjon av tidlig Uriah Hawkbow og Purple Floyd, for å si det sånn, og ikke minst Heep-inspirasjonen er tydelig fra åpningslåta Zephyr, som kunne glidd over i Easy Livin’ uten at noen hadde hevet et øyenbryn. Deres heftige bruk av keyboards og effekter er den psykedeliske paisley-prikken over i’en, og selv om det forekommer nøyaktig null kommunikasjon med publikum i form av ord, er det umulig å ikke bli revet med.

Elder_0039

Etter Mondo Drags oppvisning er det nærliggende å tenke at det kan bli vrient å følge opp, men fra det sekundet headlinerne drar i gang, er det åpenbart hvorfor det er Elder (11/10)* som står øverst på plakaten denne kvelden! Etter en kort intro, der publikum allerede gynger med som om det sto om livet, drar de i gang med Compendium, åpningslåta fra geniale Lore, og reaksjonen fra en nå nær fullsatt sal kunne ikke vært mer entusiastisk.

Elder_0242

Bandet veksler mellom låter herfra og fra forrige genistrek, Dead Roots Stirring, og publikum tar i mot med skåling, gynging, headbanging og glis fra øre til øre! At vokalen noen ganger forsvinner litt i lydbildet, lar vi ikke trekke ned i forhold til totaltopplevelsen, og det er uansett ikke sangen som er det viktigste her, noe de demonstrerer ved å inkludere et par lange og herlige instrumentaler, som får minst like bra mottagelse som de andre låtene. Det er også en fryd å se et band som er så til de grader oppslukt av det de gjør, noe som ikke minst gjelder bassist Jack Donovan! Med fremskutt bryst og bassen overalt, er fyren et syn for guder, og at han harver løs på instrumentet sitt som en demonbesatt sjaman, trekker selvsagt heller ikke ned.

Elder_0138

Og om man klarer å ta blikket fra ham, er gitarist/vokalist Nick DiSalvo et studie i kulhet, mens trommis Matt Couto sitter intenst krumbøyd og hamrer løs på et trommesett vi ikke kan annet enn å synes synd på!

Elder_0223

Dette bandet fyller Rockefeller om ikke lenge, så alle som var her i kveld vil kunne skryte av det i årevis framover, vær sikker!

* Selve konserten var en soleklar 10/10, men vi må gi et ekstra poeng til bassisten – for en mann!

 

Tekst: Espen Nørvåg Slapgård

Foto: Pål Bellis

 

Inferno 2016 : Klubbdagen

Inferno Festival 2016
John Dee, Blå, Vulkan, Pokalen
23.03.2016

 

JOHN DEE

Inngangen til John Dee er som vanlig belagt med dempet lys, og stemningen er god idet vi går inn i lokalet. Det er kun noen minutter til Vredehammer (6,5/10) starter, og det er ikke stort mer tid enn til en kjapp tur i baren, så tilbake å posisjonere seg for konserten. De går på ca. som planlagt, og gjengen ser klare og spillesugne ut. Lokalet er foreløpig langt ifra fullt, men stemningen er grei, og det er tydelig at det er Vredehammerfans tilstede. På åpningslåta får vi servert en thrash-aktig intro, før ting tar seg tilbake til mer klassisk black metal, med nådeløse beats fra helvete. Det var fett, men holdt ikke mål for oppvarmingsfasen til publikum.

Vredehammer

Så er klart for andre band ut, Sahg (8/10) fra Bergen. Sahg spiller svært så potent og vitalt med sin doomete stoner metal. De første låtene er nye, og det er ikke så mye energi å hente fra tilskuerne til å begynne med. Vokalist Olav Iversen har en meget fet stemme, som passer ypperlig til musikken. Etter et par låter ut i gigen, tar han seg tid til å ta et par ord med publikum – og gjør dette på engelsk «to be polite». Publikum har dessverre ikke rukket å bli ordentlig varme i trøya, men Sahg byr i alle fall opp så godt det lar seg gjøre.

Lokalet blir mer folksomt underveis, men stemningen er fremdeles ikke helt på topp. Slip Off the Edge of the Universe blir et slags høydepunkt for det nå fullere John Dee og det er en nytelse å kjenne at det dundrer og rister i lokalet. Lyden var bra, og det driver publikum godt også. Godless Faith bekrefter inntrykket av at det er flest fans igjen mot slutten av showet, og det overrasket i positiv forstand. De leverte skikkelig og gjorde at vi nå gjerne ville høre mer av dem. De klarte ikke helt å få skikkelig kontakt med publikum, men leverte til tross for dette en bra festivalkonsert.

Sahg

Neste og siste band ut er El Caco (6,5/10). Forventningene til gutta var høye, og det samme kan sies om skuffelsen. God stemning kan baseres på så mangt, blant annet kjemien man skaper med publikum. Det virket rett og slett ikke som om dette var en prioritering for dem da. Når man gjennomfører en hel gig uten å nærmest si noe som helst til publikum (bortsett fra noen replikker her og der med en drita fyr), så påvirker dette utvilsomt stemningen. Det var dessverre ganske labert på John Dee, og det jobbet ikke til fordel for El Caco.

Når sant skal sies, var de nokså uheldige med lyden og utstyret. Under Substitute begynner de bra, men får litt problemer underveis, da trommisen mistet en stikke, det var også en gitarkabel som surra på et tidspunkt. De klarer heldigvis å hente seg greit inn igjen og leverer i det minste resten av låtene til en godkjent standard. De leverer også en morsom låt, Skeiv, som er det eneste norskspråklige nummeret i settet.

El-Caco-2

Problemet er at publikum virket litt uinteressert, og flere hadde fått nok og beveget seg videre. At det er mange sittende med mobilen er aldri et godt tegn. El Caco var uheldige med gjennomføringen på John Dee denne gangen. Sånt merkes dessuten ekstra godt på festivaler, da folk alltid har alternative steder å være på.


BLÅ

Det var litt startproblemer idet sørlendingene i The 3rd Attempt (8/10) entret scenen, men når de først kom skikkelig i gang var det topp stemning både på scenen og i publikum. Det var mange som kjente sin besøkelsestid, og det med god grunn for The 3rd Attempt leverte som vanlig varene og vel så det. Godlåtene kom på rekke og rad med skitten, gammel black metal og bandet vet å holde et høyt tempo både når det gjelder musikk og show. Det er ikke ofte man ser black metal-band i disse dager som klarer å levere konserter som gir deg den gode gamle følelsen som en black metal-gig skal ha. Vokalisten er ekstremt energisk og fikk virkelig opp stemningen og hadde publikum i sin hule hånd. Det var nok ikke den beste konserten jeg har sett av bandet, men de leverte varene og det virket som om fansen var fornøyd – det er i alle fall jeg.

3rd-attempt

Sogndølene i Mistur (6/10) er siste band ut på Blå denne første kvelden av Infernofestivalen, og det begynner å bli bra med folk foran scenen som venter på at bandet skal komme i gang. Etter tid og stunder dukker bandet omsider opp og setter i gang. Det er litt rusk i starten og lyden er ikke helt på topp, men det er noe som har vært gjeldende hele kvelden dessverre. Men bandet gjør så godt de kan og gjør det beste ut av det. Publikum blir litt stillestående under låtene selv om vokalisten gang på gang prøver å få de i gang både under og mellom låtene. Men bandet gjør en bra innsats og det er velspilte saker gutta disker opp med her, og det skal ikke stå på bandet når det gjelder å skape liv heller, for der var energien på topp hele konserten igjennom. Dette ble altså en helt greit gjennomført konsert som ikke kommer til å sette dype spor, men kult nok der og da.

Mistur

 

VULKAN ARENA/POKALEN

Psycroptic (8/10) hadde tatt turen hele veien fra Tasmania, Australia, for å åpne ballet på Vulkan arenas hovedscene, den største scenen under årets klubbdag på Inferno. Ledet an av vokalist Jason Peppiatt – i baris for anledningen – og med tungt fokus på bandets siste plater, ble det techdeath for alle penga, og vi bevitnet solide gjennomføringer av låter som Euphorinasia, Carrier of the Plague, Observant, The World Discarded. Materialet av nyere dato er helt klart mer livevennlig enn det aller raskeste eldre materialet. Det er groovy nok til at en også kan rive med dem i salen som ikke nødvendigvis ønsker å telle takter og høre nær sagt konstante blastbeats.

Psycroptic

Gorguts (7/10) ble nok derimot en i overkant spesiell affære for mange av de fremmøtte, for her ble skillelinjen mellom de spesielt interesserte og «the casual observer» trukket mye klarere. Gorguts er tungt som fy, men må nok likevel beskrives som en introvert affære, med utrolig mye intrikate krumspring, og partier som er såpass jazza at selv progfans kan begynne å nå tålegrensen. Med hovedfokus på sisteplaten, Coloured Sands, leverte bandet likevel en solid konsert for dem av oss med sans for dyster, sær og tung death metal.

Gorguts

Årets nest største overraskelse kom fra Island, og i form av brutal teknisk dødsmetall, nemlig Beneath (9/10). En tilsynelatende purung gjeng, hvor halvparten så ut som jocks fra en amerikansk highschool-film, leverte pakken rett på døren, og det utenom vanlig åpningstid. Både bassist og trommis hadde evner som ga hakeslepp, og hadde det ikke vært for at det ble vel lenge med nær sagt ukjente låter i løpet av de tre kvarterene bandet stod på scenen, så hadde nok helhetsinntrykket holdt seg enda høyere.

Beneath

Siste band ut på Vulkan arena denne onsdagen var ingen ringere enn Exodus (8/10). Det tilårskomne Bay Area-thrashbandet forsøkte stødig å få levert utdrag fra en dels vaklende diskografi. Heldigvis har de nok kremlåter til at det som fyller opp ikke gjør at en taper oppmerksomheten fullstendig. Nå som Steve “Zetro” Souzaer tilbake på vokal etter å ha forlatt bandet i etterkant av Tempo of the Damned fra 2004, så er det jo også klart at vi fikk servet litt mer materiale han deltok på, så også Blacklist og War Is My Shepherd. Sistnevnte låt selvsagt uten det fete trommebreaket tre og et halvt minutt ut i låten, som av uante grunner tydeligvis konsekvent utelates av Tom Hunting når han skal piske skinn i levende live.

Exodus

Lange patosfylte taler mellom låtene, og ellers topp stemning på scenen smittet tydeligvis også over på publikum. De fremmøtte fikk selvsagt også sine obligatoriske Bonded By Blood og The ToxicWaltz, og da er det neppe noe å utsette på stemningen idet folket gikk hjemover en sen natt til torsdag.

 

Tekst:
Monique Mesquita, Per Aage Melbye, Pål Lystrup

Foto:
Kenneth Baluba Sporsheim (John Dee/Blå)
Terje Dokken
(Vulkan/Pokalen)

 

[ Klikk på bilde for større visning ]
[espro-slider id=3859]

 

Tombstones/Reptile Master/Ocean Dweller @ Blå

Tombstones/Reptile Master/Ocean Dweller
Blå, Oslo
11.02.2016

 

Torsdag i Oslo, og hovedstadens bortskjemte innbyggere har opptil flere alternativer på konsertfronten denne relativt bistre februarkvelden. Heldigvis ser det ut til at kulda ute ikke har skremt folk unna, og allerede da første band går på scenen er det relativt bra oppmøte.

Ocean_Dweller1

Dette er bare fjerde konsert for Ocean Dweller (7/10), og de har fremdeles litt å gå på, men deres effektive og tidvis matematiske sludge er både tung og effektiv. Det skjer såpass mye i enkelte av låtene deres at det sannsynligvis ville vært en fordel å kjenne materialet i forkant, men dette blir aldri hemmende. Man får heller diskutere om vokalist Lars Nilsen Vatle er genialt morsom eller mer over på det litt hjelpeløst underfundige når han snakker mellom låtene, men meldinger som “Dette er ikke vår beste låt, men det er iallfall vår nyeste” får glisene fram hos folk, og da skulle hensikten være oppnådd. Vi gleder oss til å følge med videre på dette bandet!

Reptile_Master1

Det var aldri noen sjanse for at Tromsøs mørkeste skulle være like iskaldt truende live som på plate, blant annet fordi et raskt blikk røper at det faktisk er mennesker, og ikke demoner fra Helvetes dypeste avgrunn som står der på scenen. Men når Reptile Master (8,5/10) drar i gang med The Sorcerer’s Weed fra sitt suverene debutalbum In the Light of a Sinking Sun, er det klart at disse menneskene ikke er her for å dele ut klemmer og kos. Deres iskalde og tidvis atonale doom er like koselig som en istapp gjennom øyeeplet, og bandets to vokalister både ser og høres ut som to rabiate beist som sannsynligvis ville ha bitt over strupen på hverandre hvis ikke mikrofonene hadde stått i veien. Noe av den lammende uhyggen fra plata blir borte på veien til scenen, og det er så man nesten (men bare nesten) blir skuffet når de faktisk ved et par anledninger velger å kommunisere med publikum, men alt i alt leverer de varene så til de grader at både nye og gamle lyttere blir tungt overbevist.

Tombstones1

Dersom kvelden med dette hadde vært over, ville det ha vært en topp konsert i seg selv, men ett band gjenstår selvsagt. Og fra det øyeblikk Tombstones (10/10) entrer scenen er det åpenbart at denne trioen nå er et av Norges desidert beste liveband uansett hvilken side av hardrocken du foretrekker. Uten å vike en tomme fra sitt eget credo har de album for album hogget i (grav)stein det som har blitt bandets eget uttrykk, og det er så fra ende til annen bunnsolide saker, levert med en skråsikker og soleklar autoritet at de ville ha utfordret både Kvelertak og Motorpsycho dersom noen av disse hadde vært modige nok til å ta med Tombstones som supportband på turné. Og dét er både en utfordring og en oppfordring!

Tombstones2

Denne kvelden var tilegnet bandets siste album, Vargariis, som nettopp hadde kommet på vinyl. Den skiva ble framført i sin helhet, og utgjorde, med unntak av kveldens første låt, den komplette settlista for aftenen. Med et passe psykedelisk filmspor som bakteppe, leverte Tombstones en drøy time med den feteste doom, som veksler mellom det hypnotisk groovy, det mer innadvendt småprogressive og det mer rett-i-trynet brutale. En konsertopplevelse som denne gjør at man på den ene siden blir lykkelig til sinns og stolt over at et band som Tombstones faktisk er norske, men på den andre siden kjennes det temmelig urettferdig at dette bandet ikke er enda større. Vi satser på at det bare er et spørsmål om tid…

 

Tekst: Espen Nørvåg Slapgård
Foto: Finn Arne Nystad

Vinn billetter til Tombstones/Reptile Master/Ocean Dweller på Blå!

Tombstones

Torsdag 11. februar blir det en doom-aften av rang på Blå i hovedstaden! Da spiller nemlig Tombstones, som ved flere anledninger har blitt beskrevet som et av landets desidert beste doomband, og med seg i bagasjen har de låter fra fjorårets mesterlige album Vargariis, som nå endelig slippes på vinyl, samt et nennsomt utvalg låter fra katalogen.

Med seg har de mørkemestrene fra det bistre nord, Reptile Master, som slapp sitt debutalbum, In the Light of a Sinking Sun i fjor, til ovasjoner fra vår anmelder, som ga plata 9 av 10 poeng og kalte den «…det kanskje tyngste og mest kompromissløst klaustrofobiske doom-albumet som er sluppet i år!»

Kvelden åpnes av Oslos Heavy Duty Sludge-håp Ocean Dweller, som man bl.a. har kunnet se på Høstsabbat og som support for High On Fire. Dermed er det duket for en flott torsdag i Oslo for alle fans av tung og dyster musikk!

Du kan vinne billett til deg selv + en kompis til denne konserten ved å svare i kommentarfeltet under hva som er ditt favorittband innen doom-genren. Vinneren trekkes kl 13:00 torsdag 11. februar, altså samme dag som konserten.

NB – Det er 18-årsfrense på konserten, og vinneren må selv komme seg til Blå.

Facebook event

Foto: Terje Dokken, Metal Hammer Norway

Jex Thoth @ Blå

Jex Thoth
Blå, Oslo
11.09.2015

 

Etter en suveren konsert på Revolver i fjor, er Jex Thoth (8/10) endelig tilbake på en scene i Oslo. Overraskende nok er det kun et fåtall mennesker som har funnet veien til Blå i kveld, og lokalet er dessverre rimelig glissent. De som er der får derimot oppleve en konsert utenom det vanlige, med vokalist Jex’ intense opptreden og gåsehudfremkallende stemme.

_MG_5691

Konserten åpner på samme vis som på deres siste utgivelse, med låta To Bury fra Blood Moon Rise. Den doompregede musikken høres enda seigere ut live, men det låter likevel massivt. Kudos til lydteknikeren som skrudde lyden akkurat passe høyt, men med et klart lydbilde der alle instrumentene kommer til sin rett.

Både teaterviteren og musikkelskeren i meg får sitt denne kvelden, med Jex Thoths nærmest rituelle og gestiske opptreden ledsaget av låter av en annen verden. Jex er med sine flagrende gevanter og stemmeprakt 2000-tallets svar på Stevie Nicks, og det er ikke noe å kimse av.

_MG_5688c

Midtveis i settet, under låta Ehjä, beveger Jex seg ut blant publikum med en diger kubbe med røkelse i den ene hånda og kniv i den andre. Hun tenner røkelsen og holder den over hodet før hun trekker seg tilbake til scenen. Røkelsen ligger tjukt i lokalet og skaper «digg jalla stemning» (Solem, 2010).

Vel oppe på scenen igjen setter bandet i gang med Son of Yule fra den selvtitulerte førsteskiva, og det er først her publikum virkelig begynner å våkne til liv. Et av høydepunktene for min del, sammen med Keep Your Weeds, Separated at Birth og Into a Sleep. Det jubles og applauderes høyt etter hver låt, og bandet går av og på scenen to ganger før det hele er ferdig.

_MG_5675

En flott levert opptreden av Jex Thoth, men jeg skulle ønske jeg synes den var enda litt bedre, mer magisk og transcendent slik jeg opplevde forrige konserten på Revolver. Jeg savnet dessuten The Places You Walk og Warrior Woman på setlisten, men det blir mer for flisespikkeri å regne i denne sammenhengen.

 

Tekst: Mari Thune
Foto: Guro Torget

 

Crowbar @ Blå

Crowbar
Blå, Oslo
01.08.2015

 

Med snurrebarter, blomsterhabitter og høy Løkka-faktor i lange baner, ledsaget av rap og reggae, kunne stemningen ved Blå kanskje ikke helt tyde på at sludgelegendene i Crowbar (9/10) var det som ville finne sted som hovedattraksjon på scenen denne kvelden. Det hindret derimot ikke rommet foran scenen til stadig å fylle seg opp, til det stod tett i tett i front, og det var tydelig at karene fra New Orleans hadde fansen på plass.

Crowbar
Crowbar

Konserten startet med litt lydproblemer, der det måtte justeres og skrus til den store gullmedaljen. Både mikrofoner og kabler måtte skiftes ut, og med feedback og noe lydsjekklimpring fikk vi en noe ufrivillig drone-intro. Men etter en del fyking frem og tilbake, var det klart for fest.

Vokalist og gitarist Kirk Windstein kunne informere om at det var 21 år siden forrige visitt her i Norge, at han gledet seg til en ny runde hos oss jævler i nord, og gikk så rett over til åpningslåta Sever the Wicked Hand. Det skulle knapt nok én tone og ett skreket ord til før det eksploderte med engasjement i front, og etter det var egentlig stemningen satt for det meste av konserten.

Crowbar
Crowbar

Det var allikevel først under All I Had (I Gave) at det hele virkelig tok av, der det plutselig ble dannet moshpit inne på lille Blå. Det var tydelig at karene ikke var direkte motstandere av dette, der Kirk skrek ut: ”Keep that up!” Moshpiten ble følgelig en del av konserten, siste tone ut, men dynamikken lot seg faktisk lede av musikken rundt; under That Lasting Dose roet det seg ned til en seig mosh for å matche de mer seige riffene. Vi fikk også perler som To Build a Mountain og Planets Collide, samt deres cover av Led Zeppelins No Quarter, og avslutning i form av blant annet Walk With Knowledge Wisely fra det siste albumet.

Det er ikke tvil om at dette er karer som har spilt en og annen gang før, for samspillet dem imellom var på topp. De individuelle prestasjonene holdt også jamt over høyt nivå, blant annet gjennom gitarspillingen til Matthew Brunson og ikke minst Kirk selv, der han vokalt sett rett og slett er i storform. Bandet kommuniserte godt med publikum, og da især Kirk der han lente seg inn i klynger med gitaren sin og gladelig delte ut fist bumps. Det var rett og slett sabla bra spilt og sabla bra utført.

Crowbar
Crowbar

Bandet får til å sjonglere både egne prestasjoner, samspill og kommunikasjon med publikum, og det med glans. Det trekker veldig opp hvor gira folk var i front, og hvor fornøyde de som stod lengre bak var. Allikevel kunne kanskje det hele fremstå som noe polert til sjangeren å være, med hakket mindre råskap og organisk feeling enn det man vil forvente fra en livekonsert. Bandet har 24 år på baken, og selv om noe av besetningen er blitt byttet ut her og der opp gjennom årene, er det nok litt rutine som preger dem på akkurat dette.

Men intet av dette hindret Crowbar i å levere en energibombe av en konsert, der både publikum og band hadde et godt samarbeid som løftet taket. Avslutningsskriket til Kirk som ljomet gjennom lokalet helt til det ikke var mer å hente, lenge etter at siste gitartone hadde dødd ut, var rent elektrisk – og ble også til en varm avslutning ved sømløst å skli ut i et: ”Thank you.” Crowbar var rått, tungt, aggressivt og samtidig gøy, og en strålende intro til august måned her i Det ganske land.

Crowbar
Crowbar

 

Tekst: Mari Groven Holmboe

Foto: Terje Dokken

 

Saint Vitus @ Blå

Saint Vitus + The Devil And The Almighty Blues
Blå, Oslo
17.06.2015

 

Når det er varmt i luften, sol ute og den friske, rene Akerselva sildrer ved siden av, er det noe litt eget med å sitte og varme opp med utepils på Blå før konsert. Og det var jo det som var på tapetet i dag, hvor vi hadde ulike kombinasjoner av både blues, rock, metal, stoner og doom i vente.

Først ut til dyst var Oslo-bandet The Devil and the Almighty Blues (5/10), som entret scenen foran et noe skrint publikum, men som midt i første låt lot til å ta seg opp og gi gulvet på Blå litt mer bruksverdi; det var tydelig at flere var i humør for blues. Gutta er gode til å spille, og gitaristene Petter Svee og Torgeir Waldemar Engen vekslet begge elegant mellom rytme- og mer solopregede parter, med det ene fengende riffet etter det andre. Låtene The Ghosts of Charlie Barracuda og Root to Root ble spesielt snadder, og gjorde seg godt på en tirsdagskveld.

AO2D8887

Det kan dog tenkes at vokalist Arnt Andersen hadde en dårlig dag, for stemmen den kvelden var ikke helt på topp, kommunikasjonen med publikum litt halvveis og han kunne virke litt lei. Dette kombinert med konstant øldrikking mellom slagene, gjorde nok ikke saken bedre. Bassist Kim Skaug gjorde en god jobb, men det hadde vært fint om han hadde gjort den med ryggen mot scenen – ikke mot publikum. Sånn sett ble det et snodig sammensurium av elementer, der det var god kjemi innad i bandet, mindre god kommunikasjon med publikum, dyktige framføringer, dårlige dager, bra riff og for mye øl i hånd.

Så var det tid for kveldens hovedpersoner i Saint Vitus (9/10), som denne gangen kunne glede publikum med å ha kommet seg over grensa og inn i landet denne gangen, men uten Wino Weinrich på vokal. I stedet trappet en energifull og engasjert Scott Reagers opp på scenen, og sammen med de andre karene stod de klare som egg for å spille, og det var det bare å spenne seg fast der de sparket fra med Dark World.

AO2D9265

 

Selve setlista var fylt med snadder, og Reagers fikk virkelig vist at han ikke har mistet stemmeprakten. Låter som War is Our Destiny og White Stallions hadde den tyngden og samtidig det drivet de skal ha, og selve låta Saint Vitus ble fremført med glans. Gitarist Dave Chandler tok bokstavelig talt til det skritt å tusle ned blant publikum på slutten for virkelig å få folk med, spilte med tennene og spratt litt rundt til alles store glede, før han marsjerte tilbake på scenen og fortsatte spilloppene der.

AO2D8980

For selv om ikke noen i bandet er fire år gamle mer, hadde ikke dette noe å si for fremføringen. Det er genuin spilleglede hos karene – ja, også fra bassist Mark Adams med sitt vante, konsentrerte blikk som peker ned og vekk fra alle. Det er tydelig at de er rutinerte, men det betyr ikke at de har gått lei. Samspillet er på plass, kjemien bandet imellom er god og de får fram det som er essensen i Saint Vitus hele veien. Det er mye driv, selv der det er tungt, og de spiller tight som søren – og det finnes ikke kjedelig.

AO2D9411

Det er mange som får beskjed om at de burde gi seg med karrieren når de når en viss alder. Undertegnede håper at Saint Vitus ikke tar dette til seg helt ennå, for de viser at de fortsatt har så utrolig mye å gi og at de evner å gi kjempegode konsertopplevelser med både musikalitet, karisma og humor.

AO2D9470

 

Tekst: Mari Groven Holmboe

Foto: Martin Tonning-Strand