Stikkordarkiv: blå

Dwaal/Golden Core @ Blå

29. juni 2020 MHN

Dwaal/Golden Core
Blå, Oslo
26.06.2020

Hva var bedre enn å endelig være på konsert igjen? Å være på konsert med to suverene band!

La oss først å fremst få det viktigste ut av verden: DU TULLETE SATAN, SÅ DIGG DET VAR Å VÆRE PÅ KONSERT IGJEN! Etter den lengste tørkeperioden på livefronten man har vært gjennom i voksen alder, hadde det vært fint å se et kobbel med gorillaer som spilte blokkfløyte, så lenge de sto på en scene og kalte det konsert. Men heldigvis ville det seg slik at det heller ble deilig tung metal som sto på agendaen.

Når Golden Core (9/10) står på scenen, dreier alt seg om musikken. Det er null staffasje, minimalt med kommunikasjon og totalt fritt for fjas. Med unntak av et par introer på tape, er det du får lyden av to personer som tør å la det være spartansk og nakent til tider og som ikke trenger noe annet enn mektige og suggerende låter. Settet deres er, naturlig nok, basert rundt fjorårets glimrende plate Fimbultýr, et album som i en normal verden burde ha vært Spellemann-nominert, og som demonstrerte en utvikling hos bandet av den typen de fleste andre band ville ha vært lykkelige over å oppleve over et strekk på adskillig flere utgivelser enn deres skarve to. Golden Core presterer det mesterstykket å kombinere det sakrale og stemningsfulle med det stygge og slemme, og leverer mektige låter som bygger seg opp til rene riff-monumenter. Og det er et realt testament til deres rå urkraft som duo at når de får inn en gjest på ekstra gitar, klarer de å sette inn et såpass intenst ekstragir etterpå at de til og med låter enda heftigere når de atter står som duo på slutten av konserten.

Det skulle noe til å overgå det Golden Core leverte, men fra første tone var det tydelig at Dwaal (10/10) var rett band for den oppgaven. Med det glimrende andrealbumet Gospel of the Vile under beltet, og relativt nylig utvidet til sekstett, er det åpenbart at bandet har alle intensjoner om å legge Blå totalt i grus. Det er så tungt som det får blitt, men samtidig både sofistikert og komplekst, og med et deilig teppe av moog i bunn har de et nyansert og flott lydbilde som skiller dem fra de fleste andre band innenfor kategorien “doom/sludge/post-metal/whatever”, som de selv så betegnende beskriver det. I vokalist Bjørnar Kristiansen har de også en av landets mest solide frontfigurer, og det er en fryd å se hvordan både han og resten av bandet stortrives foran publikum. Med låter som starter rundt 6-minuttersmerket, er det relativt mye informasjon å motta, men det blir selvsagt ikke kjedelig et eneste sekund. Tvert imot, er det en dynamikk i materialet deres som gir nok pustepauser underveis til at den massive lydveggen de bygger aldri blir monoton eller ensformig.

Når konserten er over og vi vandrer tilbake ut i sommernatta, er det bare å konstatere at det er fint lite som er så herlig som å være på konsert. Måtte det bli mange flere slike framover, og gjerne med de bandene vi nettopp så på Blå!

Tekst: Espen Nørvåg Slapgård
Foto: Mathias Hemmingby

[espro-slider id=13894]

Liveanmeldelser

Lucifer @ Blå

20. desember 2018 MHN

Lucifer
Blå, Oslo
13.12.2018

Lucifer har gjenopstått, og er med Nicke Andersson sin hjelp blitt et ekte beist.

Sist bandet spilte i Oslo var det for et særdeles beskjedent antall publikummere på Pokalen, og den gang var det noe uforløst over bandets opptreden. For selv om frontkvinne Johanna Sadonis allerede for et par år siden viste prov på at hun var en karismatisk og forførende frontperson, så var det liksom noe som manglet. Og med Imperial State Electric- og The Hellacopters-kapteinen på plass så virker det som om den siste brikken i Luciferpuslespillet også er på plass. Det blir jo selvsagt bare spekulasjoner, men med tanke på soundet og fremtoningen til Lucifer (8/10) om dagen, så er det lett å forestille seg at det svenske musikkgeniet har hatt mer enn én finger med i spillet ikke bare når det gjelder låtskriving, men også med å sette sammen dagens besetning.

En ting er at låtene på det nye albumet, Lucifer II, har fått et velkjent Anderssonsk preg over seg, men også låtene fra førstealbumet virker å ha fått litt av den samme behandlingen. Dette var en av de første tingene undertegnede la merke til da jeg så dem et par ganger på KISS Kruiset for en drøy måned siden, og etter at Faux Pharaoh hadde åpnet showet, så fikk også Oslopublikummet merke dette under andrelåten Abracadabra. Og publikum responderte som seg hør og bør på godt vis. Et relativt fullsatt Blå var nemlig også i slag denne kvelden, og hadde egentlig fortjent en liten bonus i form av et par låter som opprinnelig stod på settlisten, men som av uvisse grunner ble droppet. Blant dem var bandets versjon av Take Me Away (Together As One) fra Paul Stanley sitt ‘78-soloalbum. En låt som naturlig ble tatt særdeles godt i mot på Kruiset, men også med god grunn. Vi ble i tillegg snytt for en versjon av ZZ Top sin Beer Drinkers & Hell Raisers, hvor Andersson antagelig hadde kommet frem fra bak trommene for å spille bass og synge duett med sin kone, men den gang ei.

Så vi får heller konsentrere oss om de låtene vi fikk servert, og naturlig nok så lå hovedvekten på det nye albumet, som faktisk ble spilt i sin helhet i løpet av kvelden. Og det virket som om det norske publikummet hadde fått akkurat passe med tid til å ha lært seg disse låtene å kjenne, noe som kan være et problem med å ha så stor overvekt av nytt materiale. Men, både allsangen, headbangingen og hornene i været var like tilstedeværende under disse låtene, som under de eldre låtene. Et av de virkelig store høydepunktene var låten Dreamer, hvor Sadonis virkelig fikk vist frem sin indre Jinx Dawson. Publikum fikk også være med og danse med døden, og bandets tolkning av Rolling Stones sin Dancing With Mr. D klarer å både holde seg relativt tro til originalen, samtidig som det låter umiskjennelig som Lucifer og deres oppdaterte lydbilde.

Men, selv om lydbildet altså har blitt oppdatert med Anderssons inntreden, og selv om tekstene er hakket mer okkulte, så låter det fremdeles like som snytt ut av 70-tallet som for eksempel Sadonis landsmenn i Kadavar og Wucan. Dog har vel noe av det okkulte også blitt tonet litt ned på andrealbumet. Noe som for øvrig også gjorde at man fikk en mer sammensatt bandfølelse denne gangen sett opp mot sist bandet gjestet hovedstaden, var at hele bandet faktisk så ut som de spilte i samme band, og samme sjanger, og ikke at de alle hadde helt forskjellige stiler. Gitarduoen Linus Björklund og Martin Nordin ledet an i front med sine harmonier og dueller, mens Nicke Anderssons tromming virkelig var bandets ryggrad konserten gjennom. Det er for øvrig ikke alltid lyden på Blå er like bra, men denne kvelden satt den som et skudd, så honnør til lydmannen også.

Normalt ville bandet gått av scenen, etter drivende fremføringer av Morning Star og Reaper on Your Heels, for så og kommet tilbake for ekstranummerne, slik det også stod på settlisten. Men, siden det i følge bandet selv “ikke var noe sted å gå”, så forble de like godt bare på scenen, og gjorde seg ferdige. Blant “ekstranummerne” fikk vi også nok et av konsertens høydepunkter, nemlig singelen California Son. Og før vi visste ordet av det var det hele over, og til tross for at ekteparet Sadonis-Andersson hadde DJ-oppdrag etter konserten, så tok de seg god tid til både bilder og signering av autografer, før de hastet av gårde. Publikum virket storfornøyde, og det var godt å se bandet (eller Sadonis, siden hun er den eneste som er igjen fra sist) få oppleve et litt større oppmøte her til lands, enn de parogtyve betalende som så dem på Pokalen den gangen. Fortsetter de å levere konserter og utgivelser av samme kaliber, så skal man vel heller ikke se bort fra at de klatrer ytterligere på konsertlokaleskalaen til neste gang.

Tekst: Kjetil Gulbrandsen
Foto: Pål Bellis

Liveanmeldelser

Nebula @ Blå

3. mai 2018 MHN

Nebula
Blå, Oslo
23.04.2018

Ingen utenomjordisk opplevelse med de gjenoppvåknede stonerne, men på sitt sjarmerende keitete vis leverte de en solid forestilling.

Riktignok var det et par publikummere som til tider hentet frem noen spastiske bevegelser som kunne virke å være fra en annen verden, men ellers var det en meget “down to earth”-opplevelse Nebula (7,5/10) bød på. Faktisk kunne det til tider minne om en hjemme-hos-konsert, der enkelte i publikummet fant det for godt å pepre bandet med kommentarer og låtønsker i øst og vest.

Riktignok inviterte bandet litt til dette selv med sin løsslupne tone, og ved å spille flere av ønskelåtene, men det synes likevel noe snodig å skulle insistere på å nærmest holde en samtale med bandet konserten gjennom. Etter å ha gjort et kjapt overslag kom vel undertegnede frem til at det var rundt 65 fremmøtte, og bandet skal så absolutt ha kreditt for at de ikke lot et labert oppmøte legge noen demper på deres egen innsats, men dette var nok også noe av grunnen til at det ble som det ble.

De startet med Strange Human fra Atomic Ritual, en helt grei start, men allerede på andrelåten fikk vi et av kveldens høydepunkter. For til tross for at de ikke helt klarte å gjenskape de mykere “drømmepartiene” i Giant, så satt både riffet og soloen, og da er det fortsatt en utrolig fet låt. Så var det tid for de to nyeste låtene i settet, først i form av deres siste utgivelse, splitsingelen The Perfect Rapture, før vi ble beæret med en helt ny uutgitt låt, Fistful of Pills. Sistnevnte lovet godt for eventuelle nye utgivelser, og låt umiskjennelig som Nebula.

Etter denne leflingen med så ferskt materiale, skulle det meste handle om de første EP-ene resten av kvelden. Under Full Throttle, røk Eddie Glass så en streng, og det kom klart frem at gutta er ute på en lavbudsjettsturné, for dét betød at han kun hadde én gitar å spille på resten av konserten. Dette gjorde også at den originale settlisten ble rokert en del, og bygget bare opp under den løsslupne stemningen. For allerede neste låt ut var en ønskelåt som ikke opprinnelig stod på lista, nemlig Long Day. For øvrig et godt ønske, og en heftig versjon der Glass nok lot den gjenværende gitaren få gjennomgå litt ekstra for å få ut litt irritasjon over den røkne strengen.

Ytterligere noen låter ble flyttet litt frem og tilbake, mens også Anything From You ble fremført som en uoppført ønskelåt. Noen begrensninger lå det dog på ønskelåtene, da de rett og slett ikke hadde øvet på hele katalogen med den nye trommisen, Mike Amster, og følgelig ikke kunne spille hva som helst. Men, det de valgte å spille satt som ei kule, og låter som Sun Creature og More fikk de fleste til å trekke på smilebåndet og nikke anerkjennende. Men, kveldens kanskje største høydepunkt var Rocket fra samleren Dos E.P.’s, en av bandets beste låter på skive, og ditto live.

Etter en kjapp tur opp i andreetasjen for å fylle opp på drikkebeholdningen på scenen, kjørte faktisk bandet et knippe ekstranumre slik de skal gjøres, i alle fall to tredjedeler av dem. Hverken Sonic Titan eller Smokin’ Womanvar nemlig planlagt å skulle spilles, men sammen med Fall ofIcarus (som egentlig skulle vært første låt etter at strengen røk) dannet de en heftig avslutning på en noe annerledes konsert. Konklusjonen er at det er godt å ha Nebula tilbake, og så får man håpe at det byr på mer nytt materiale og flere besøk i fremtiden.

Tekst: Kjetil Gulbrandsen
Foto: Martin Tonning-Strand

Liveanmeldelser

Melvins @ Blå

9. november 2017 MHN

Melvins
Blå, Oslo
19.10.2017

Tidligere i år ga det amerikanske sludgebandet Melvins ut et nytt album, og når det kommer ny plate blir det selvfølgelig turné. Da de dukket opp i Oslo, var det helt obligatorisk å sikre seg plass til det mange forventet skulle bli en knall konsert.

Konserten var midt i Oslo sentrum, nærmere bestemt på Blå, som kan minne litt om en mørk kjellerstue. Konsertsalen er satt opp for opplevelser som skal gi konseptet “intimkonsert” en ny definisjon. Arrangementet ble utsolgt allerede en stund før selve konsertdagen, så det var ingen overraskelse at det var trangt om plassen da jeg kom dit etter oppvarmingen.

Så altfor ofte hører vi om band som blir hyllet med verdensherredømme og en legendestatus uten like. Legender går jo ikke alltid bare på hvor bra ting var, men hva de tilfører på veien også. Disse karene fra Washington har holdt det gående siden grungebevegelsen startet, og dermed sitter man igjen med skyhøye forventinger. Men noen ganger går det ikke alltid som man håper på, og forventinger knuses.

Melvins (7/10) åpner kveldens store underholdning med en coverlåt, Sacrifice av Flipper. Låta var grei nok den, men det var ikke før de dro i gang Oven at folk begynte å fyre av litt krutt. Lyden er også til tider litt grøtete, og coverversjonen av Beatles sin I Want to Hold Your Hand er ikke akkurat en vakker opplevelse denne kvelden.

Jeg har sett Melvins flere ganger de siste årene, men jeg skulle gjerne hatt litt mer av de klassiske hitlåtene. Settlisten har, med enkelte unntak, stort sett bestått av nyere materiale. Personlig skulle jeg ønske at de spilte noe av Houdini og mer av Stoner Witch og Stag denne gangen. Konsertens høydepunkt er nettopp når The Bit blir framført.

Selv om gigen ikke var i toppklasse, var det absolutt et par låter som skilte seg ut som betydelige høydepunkt. De kunne eksempelvis erstattet coverlåtene med noe eget snadder. Når det er sagt, så er Melvins jordnære og de spiller med en energi som gjør at det uansett blir umulig å ikke digge med.

Tekst: Monique Mesquita
Foto: Pål Bellis

Liveanmeldelser

Church of Misery @ Blå

20. oktober 2017 MHN

Church of Misery
Blå, Oslo
11.10.2017

Onsdag kveld var det doom for alle penga på Blå i Oslo. Den kraftfulle og energiske kvartetten ristet liv i det gamle metalmiljøet i byen, og fikk samtidig vekket opp nye fans.

Det japanske bandet trådte på scenen til en passe full sal, noe som ikke er veldig sjeldent å se her på en ukedag. Men liv var det uansett, der publikum presset seg nærmere og nærmere scenen. De mest ivrige samlet seg foran scenekanten og ristet hodet så håret flagret vilt rundt.

For sikkerhets skyld ble det i forkant av gigen delt ut ørepropper i baren, som vanlig. Og godt var det, for lydnivået var nokså øredøvende. I starten virket det ikke som om bandet var særlig opptatt av kontakten med publikum. De virket snarere litt reserverte. Det forandret seg imidlertid under Born to Raise Hell. Motivert – og muligens inspirert – av de hengivne blant publikum, tok konserten seg opp mot andre høyder.Ikke minst da de fremførte I, Motherfucker ble de ivrige fansene helt i ekstase. Candyman fremkalte også noen hyl her og der.

Church of Misery (7/10) har byttet ut bandmedlemmer utallige ganger, og det er per dags dato kun bassisten, Tatsu Mikami, som kan skryte på seg originalstatus.

Settet kunne by på både eldre og nyere materiale, men de kunne godt ha slengt inn flere gromlåter for min del. Det så for øvrig ikke ut til å legge noen demper på publikum når de ikke kjente til låtene. Skjønt, selv er jeg glad for at jeg hadde fått mulighet til å høre meg opp på forhånd, og dermed muligens fikk en enda bedre konsertopplevelse.

Alt i alt en godkjent opplevelse i Oslos storstue denne kvelden. Det eneste jeg har å trekke litt for er at jeg godt kunne tenkt meg litt sterkere lyd på vokalen, som drukna i all bassdundringa. Samt et lite minus for at jeg ikke fikk hørt Spahn Ranch.

Tekst: Monique Mesquita
Foto: Pål Bellis

[espro-slider id=10062]

Liveanmeldelser

Windhand @ Blå

28. september 2017 MHN

Windhand
Blå, Oslo
22.09.2017

Hovedstaden hadde mange tunge og heftige navn på plakaten sist fredag, med Urfaust, Windhand og Hymn. Dermed var det var ingen lett sak å velge hvilken konsert man skulle gjeste. Fredagskvelden min endte til syvende og sist på Blå, der amerikanske Windhand sørget for helgens dronorama.

Som man må forvente når et doomband kommer til byen, domineres lokalet av skjeggete menn med langt hår – denne konserten var intet unntak. Det ser ut som en stor publikumsandel er på sin første over-20-konsert noensinne. I tillegg er det lett å se at mange en gang i tiden hadde langt hår, og som skulle ønske de ikke hadde blitt tvunget til å klippe seg av arbeidsgiver/kone/mann.

Windhand (6,5/10) starter lydmessig grøtete, og stemmen til vokalist Dorthia Cottrell låter til tider veldighakkete. Her er det på sin plass å applaudere lydmannen som raskt tar hintet. Selv om lydnivået blir tydeligere og bedre fortsetter dessverre hakkingen utover settet. Etter hvert innser jeg at dette faktisk skjer med vilje; en slags lydeffekt. Det funker i små doser, men virker i dette tilfellet overdrevent kunstig.

På scenen har Cottrell og resten av bandet funnet tonen, og frontkvinnen virker mindre og mindre anstrengt jo lenger ut i settet vi kommer. Stemningen på gulvet er midt på treet. Ikke noe å rope hurra for, men også langt i fra det verste jeg har sett på Blå. Den yngre troppen er som vanlig helt i hundre, mens de aller fleste bare står trygt planta på plassen sin, taktisk gyngende frem og tilbake. Klassisk norsk publikum, med andre ord. To yngre gutter spiller luftgitar og headbanger store deler av konserten. Mer av det! Det er også de som roper ”spell no’ dere kan, a” midt i settet. Litt mindre av det.

Flere drar etter ”siste” låt, før ekstranummeret helt åpenbart kommer og avslutter kvelden. Jeg må innrømme at selv for sånne doom-huer som meg, så fremstår kveldens låtvalg som meget flatt, generisk og kjedelig. Det hender at de tar en svingom borti fiffige riff, men det tar ikke lange tiden før de er tilbake i droneland. Det er lite dynamikk, og hadde det ikke vært for pausene i mellom, så kunne alt like gjerne vært én eneste lang låt. Jeg hadde gledet meg en god stund til konserten, men dette var tamt.

Tekst: Monique Mesquita
Foto: Pål Bellis

Liveanmeldelser

Acid King @ Blå

30. juli 2017 MHN

Acid King
John Dee
22.Juli, 2017

Acid King bød på en høylytt, dronete kveld på John Dee sist lørdag.

Inne i den mørke og trange kjelleren på John Dee, gjør de langhårede stonerne i Acid King (7/10) sin entré til den dramatiske introen Red River. De går på presist kl. 22.00, men det er ikke før femten minutter uti låta at vokaler blir inkorporert. Det er forbausende få tilskuere å se her denne lørdagen sammenlignet med stonerkonserten som fant sted på Blå dagen før, signert Elder. Selv om Acid King står litt i skyggen av ovennevnte arrangement, var seig headbanging og vill luftgitarspilling faste elementer gjennom hele gigen. Det skulle bare mangle også, for det er tross alt første gang de spiller på norsk jord.

FjerdelåtaInfinite Skies får en til å lure på om bandet har funnet en forsvunnet demotape fra tidlig Black Sabbath, for nærmere enn dette er det vanskelig å komme. Lori S., selveste frontdamen i Acid King, ga ikke mer tomprat enn nødvendig utenom en kjapp ”howareyouguysfuckingdoing?!” her og der.

Av de utallige konsertene jeg har bevitnet på John Dee så langt, slår denne meg som kanskje den aller høyeste hittil. Jeg befinner meg helt bakerst i salen, godt polstret med ørepropper og en øl i hånda, selvsagt. Øreproppene hjelper ikke, hele kroppen rister og det tar ikke mange sekunder før ølen jeg pent setter fra meg på bordet dundrer av gårdeog faller på gulvet. Dronenivået er med andre ordkolossalt, og jeg kan ikke annet enn å synes synd på de uten propper.

Når de spillerCenter of Everywhere fra den siste utgivelsen Middle of Nowhere, begynner det å koke blant fansen, og det headbanges lidenskapelig og rytmisk til.

Lori takker publikum for oppmøtet og forlater scenen med resten av bandet. Det går ikke mange minutter før bassisten, Rafael ”Rafa” Martinez er tilbake på plass, men nå ikledd et oppblåsbart haikostyme – en sannelig fryd for øyet! Resten av bandet kommer like etter med en kake, og publikum blir bedt om å synge bursdagssang –på norsk –til bursdagsbarnet Rafa. Det er det ikke mange som får med seg, ettersom hele salen synger ”Happy Birthday” av full hals. War of The Mind advarer mot at konserten snart er over, og etter en time med intense bassvibrasjoner så er det ærlig talt helt innafor. Droning er som regel digg, men det ble litt i drøyeste laget denne gangen.

Tekst: Monique Mesquita
Foto: Pål Bellis

Liveanmeldelser

Elder @ Blå

27. juli 2017 MHN

Elder + Child
Blå, Oslo
21. juli, 2017

Etter en rolig konsertsommer starter sesongen på Blå med trekløveret King Buffalo, Child og Elder, som er mer enn villig til å gi jernet på denne varme fredagskvelden. Metallhuene i Oslo lar seg ikke be to ganger, og fyller lokalet i svart.

Jeg rekker akkurat ikke å få med meg King Buffalo, men ifølge ryktene gjorde de en respektabel innsats som kveldens første oppvarming. Idet klokka bikker 21.00 er det åpne betonglokalet fullt av folk. Det er kanskje ikke så rart med tanke på hvilken ukedag denne begivenheten befant seg på.

Bilde: Child. Foto: Pål Bellis

Neste band ut er den australske trioen under navnet Child (8/10). Deres musikalske verden startet for over 40 år siden, selv om trioen i vår virkelige verden startet så sent som i 2012. Hardrock blandes med litt blues med progressive tendenser. Allerede fra første sekund er dette forfriskende fett.

Dempet belysning i lillanyanser hjelper også på å skape den groovy 70-tallsstemningen vi befinner oss i. Opptredenen i seg selv virker veldig uanstrengt og gjør lytterjobben ekstra behagelig for meg og resten av salen. Klinkeklar lyd fra anleggene er også med på å styrke det gode førstegangsinntrykket jeg fikk av bandet.

Energinivået til gutta er vel sånn midt på treet, men jeg forventet ærlig talt ikke noe fyrverkeri til denne type sjanger heller. De treffer derimot spikeren på hodet som oppvarmingsband før hovedakten går på. De avslutter det hele med en saftig gitarsolo og en klassisk «see you soon» – det håper jeg på, i hvert fall!

Red Fang spilles i bakgrunnen mens det rigges opp til kveldens store underholdning. Mye skal gå galt dersom dette live-maskineriet skal feile. Elder (10/10) viste seg å være et sjeldent rutinert konsertfenomen sist de var på Oslo-besøk, så jeg undres naturlig nok på om de gjør full nytte av dette på denne fredagen også.

Bilde: Elder. Foto: Pål Bellis

De går på presist 21.45 og jeg merker umiddelbart at lyden er noe mer grøtete enn oppvarmingen, men det kan nok skyldes min nye «front-and-center»-plassering. Bak bandet spilles det en sammensetning av meget spesielle videoer: Alt fra kaleidoskopiske bilder til is og flammer rundt en spinnende trone. Veldig random. Etter ti minutter fader Compendium ut i roligere partier før den bygger seg opp igjen og avslutter. Blå er på dette tidspunktet stappfullt (og meget varmt). De gangene jeg ser meg rundt om i salen er det alltid en neve å se i været, og det ser ut som absolutt alle nyter det som blir levert.

Neste låt ut er stort sett instrumental, med en liten dose ørkenstoner. Selv om dette nummeret er noe roligere og kortere enn andre vi har fått servert så langt, er det fremdeles nok futt i til å vedlikeholde publikums interesse. Sanctuary har futtet til Think Lizzy og råheten til Red Fang. De holder fremdeles koken på scenen mot konsertslutt, men folkemassen blir noe redusert. Jeg mistenker at varmen kan være den store årsaken til nettopp dette. Siste låt ut er gode, gamle Gemini, som får massiv respons fra salen. «We want more» ropes det i et par minutter før bandet dukker opp igjen til en absolutt siste sving. Woho! For et band. For en kveld. Både band og tilskuere kunne dra svette og glade fra Blå denne fredagen.

[espro-slider id=9477]

[espro-slider id=9478]

Tekst: Monique Mesquita
Foto: Pål Bellis

Liveanmeldelser

Chelsea Wolfe @ Blå

16. juni 2017 MHN

Chelsea Wolfe + Okkultokrati
Blå/Emanuel Vigelands mausoleum
12/13. juni, 2017

På lyse sommerkvelder er det vanskelig å se for seg verden som mørk og fargeløs, her hverken utepils eller solstråler lar seg påvirke av en klokke som kryper seg stadig mer mot natt. Allikevel var det ikke rent få som søkte seg inn til de mørke lokalene til Blå denne mandagen for å la seg rive med ned i den mørke, gripende avgrunnen til Chelsea Wolfe.

Før vi alle skulle ta dette dypdykket, skulle vi først få bli litt varme i trøya i regi av Okkultokrati (9/10). Etter å ha levert topp både på skive og scene tidligere, og med en Spellemannspris i lomma, var ikke forventningene helt få der Oslo-karene trappet opp på scenen etter en hypnotisk nedtelling og startet festen med et brak. Og braket kom, og det med renter. Fra første sekund var alt allerede skrudd opp til 11 og det skulle nok gjøres vanskelig ikke å la seg rive med.

Vokalt var alt på topp hele veien, med ”grit” og sinne og en god dose arroganse, og det er et under at det er mulig å holde seg på beina med en bassgitar på slep mens man danser og hopper som om man skulle ha en skorpion på tokt rundt i hva-enn-man-bruker-av-undertøy – og i tillegg spille dødsbra og faktisk se kul ut. Hvilket alle jamnt over fint fikk til.

Det var en fin balanse oppi all brutaliteten, der både det musikalske og karismatiske var på stell i kombinasjon med et realt ”gi faen”-uttrykk. Med en kaotisk stålkontroll, energi som (bokstavelig talt) bykset fra den ene scenekanten til den andre, samt en knallevering av gromlåta Hard to Please, Easy to Kill var denne fingeren i fjeset en strålende start på kvelden.

Deretter kom et merkbart stemningsskifte. Der Okkultokrati hadde fått folk til å banne litt ekstra og knytte en neve eller ti, ble det gradvis mer nedtonet inne i lokalet ettersom klokken tikket oss nærmere Chelsea Wolfes (10/10) mørke verden. Rundt regna to år har gått siden Wolfe var i Norge sist, og med et lite blikk rundt i lokalet var det ingen tvil om at et gjensyn var svært kjærkomment blant publikum, der Blå var fylt mer enn til randen med folk.

Og hvilket gjensyn det ble. Settlista til Wolfe var oppbygget nærmest etter perfeksjon der hun sparket fra med Feral Love og lot den ene dystre, mektige perlen etter den andre følge etter. Iron Moon ble mesterlig fremført med perfekt balanse mellom det harde og det myke, Carrion Flowers nærmest slukte alle som var til stede, og med blant annet 16 Psyche ble det tydelig at vi har mye å glede oss til når hennes neste album Hiss Spun slippes senere i år.

I tillegg til at Wolfe har ekstremt dyktige musikere med seg som hjelper å nøste det hele sammen, er hun selv en fantastisk artist som på unikt vis klarer å kapre og formidle essensen i musikken, samtidig som hun er teknisk drivende dyktig. Helheten blir tilnærmet perfeksjon. Det er en balansekunst mellom det såre og det sterke, mellom det inderlige og det brutale, mellom det klare og det støyende, mellom det mørke og det dunkle – for ingenting er direkte lyst i Chelsea Wolfe sin verden, og det er slik det skal være: ”[The light] is too bright.”

Selv om energien var en ganske annen enn under første innslag, var den allikevel på minst like høyt nivå med en stemning som var til å ta og føle på, på gåsehudnivå. Litt knotete overganger til tross, ble dette en avslutning på mandagskvelden så gripende at det tok lang tid før vi klarte å komme oss opp fra det bunnløse dypet Chelsea Wolfe hadde ført oss ned i.

Men det skulle ikke ende her, for dagen etter skulle intet ringere enn Emanuel Vigelands mausoleum åpne opp døren til et knippe heldige som skulle bli vitne til en unik konsert. Med en 20 sekunder lang etterklang i et stort, mørkt rom fullstendig dekket av fresker som eksplisitt skildrer livet fra vugge til grav, er dette et magisk sted å oppleve musikk.

Med mye å bevise etter å ha trollbundet samtlige dagen før, var det fint at heller ikke denne konserten ble noen skuffelse. Etter en mer nedtonet og inderlig fremføring enn dagen før, var den eneste tilbakemeldingen som summet rundt etterpå at ord ble fattige, og at det rett og slett var enestående og minst like forheksende, der stemmen til Wolfe klang rørende perfekt mellom veggene, og musikken fikk utfolde seg på en litt annen måte enn på Blå.

Etter så mange råbra konserter, fra to vidt forskjellige artister som det på underlig vis fungerte å sette sammen, er det bare å bøye seg takknemlig i støvet for to musikalsk givende dager. Takk!

Tekst: Mari Groven Holmboe
Foto: Guro Torget

Chelsea Wolfe sin nye låt 16 Psyche, fra albumet Hiss Spun, som kommer 22. september:

Liveanmeldelser

Bongzilla @ Blå

29. mai 2017 MHN

Bongzilla/Solstorm
Blå, Oslo
23. mai, 2017

På tirsdag hadde Oslo storfint sludgebesøk fra Wisconsin og Bergen. Med band som Bongzilla, Solstorm og Golden Core på programmet, ble det en festlig og ikke minst hektisk kveld å være vitne til.

Etter to gode runder med oppvarming fra de unge hardrockerne i Golden Core (som jeg dessverre ikke fikk med meg) og fra det litt hardere post-metalbandet Solstorm (7,5/10), hadde de aller fleste i salen fått litt varme i nakken etter taktfast nikking da hovedakten entret scenen. Det var rivende rytmer og feite riff signert Bergens-bandet Solstorm. Først så det ut til at det skulle bli nok en konsert der folkemassen sto mer eller mindre i ro og anerkjente musikken.

Der tok jeg heldigvis feil. Det utviklet seg etter hvert, og temperaturen steg i takt med skjeggesvetten til musikerne. Solstorm gjorde en solid innsats, men de fikk ikke 100% respons fra de fremmøtte. Nå kjenner ikke jeg detaljert til bandets sangrepertoar, men det var mye tøft å spore her. Lyssettingen var ikke til å klage på, og lyden var god – noe som skapte en fin ramme rundt hele konserten. De fremsto i tillegg som en proff enhet som oste av selvtillit.

Amerikanske Bongzilla (7/10) rundet av kvelden på Blå. Bandet gikk hardt ut med en av de store hitene, som for eksempel Greenthumb, og satte standarden for kvelden. En ellers god blanding av sanger fungerte veldig godt. Det så ut som gutta i Bongzilla var genuint glade for å være i Oslo og spille gig. De oste av spilleglede og hadde en ålreit tone med publikum. Enkelte band i denne sjangeren har en tendens til å bli veldig anonyme og introverte når de står på scenen. Heldigvis var ikke dette tilfellet hos ovennevnte.

Det låt fett og folket var med på notene. Da kan man muligens konkludere med en tommel opp? Tja. De svikter aldri, men overrasker heller ikke. Det er allikevel et mektig skue å se disse veteranene lire av seg sine komposisjoner på nokså overbevisende maner. Bongzilla hadde en grei dag på jobb og endte med å bevise at god gammeldags sludge metal fremdeles er appellerende.

Tekst: Monique Mesquita
Foto: Pål Bellis

Liveanmeldelser

Saint Vitus @ Blå

18. mai 2017 MHN

Saint Vitus/Tombstones
Blå, Oslo
13. mai, 2017

Konsertene skulle opprinnelig finne sted på Pokalen, men ble avlyst og deretter flyttet til Blå kort tid etter at Oslo-scenen var annonsert konkurs. Siden Blå hadde et annet arrangement senere samme kvelden, måtte konsertene starte litt tidligere enn vanlig – men det ble i det minste konsert!

Første band ut var Tombstones (8/10), som med denne opptreden skulle spille i landet for aller siste gang. Denne nyheten ble publisert på Facebook kort tid før konsertstart, og kom som et sjokk for mange fans (inkludert undertegnede). Dette er selvfølgelig veldig synd, men noe sier meg at dette ikke er det siste vi hører fra gutta. Det var kjedelig at de måtte stresse seg gjennom låtene, med tanke på tidskjemaet, men jeg fikk med meg nok til å oppleve et tett og godt samspilt sett. Stemningen blant publikum var alt annet enn tvungen – den var god og stigende, akkurat slik den skal være når et oppvarmingsband spiller.

Hvorfor de har blitt et populært liveband både i Norge og utlandet slo meg også som ganske åpenbar: Det var en elektrisk opptreden fra start til slutt, hvor kontakten mellom publikum og band var fullendt. Selv om det fortsatt var tidlig på kvelden og relativt få var tilstede, var headbanging ikke til å unngå med deres tunge bass, seige riff og dyktige trommis. Da det var tid for siste låt, stod hele bandet med et stort smil om munnen og takket for seg. Ønsket om en ny konsert i Oslo ble umiddelbart stort.

I pausen før Saint Vitus (8,5/10) gjorde sin entré, fylte det seg mer opp foran scenen, og en entusiastisk del av publikum ropte taktfast på kveldens headliner. Bandet entret scenen noe senere enn planlagt,men mottagelsen var upåklagelig under åpningslåta Dark World, som forøvrig satt som et skudd.

Vokalist Scott Reagers hadde et såpass sprudlende og samspilt band i ryggen, at de få ulempene i stor grad ble oppveid av resten av bandets formidable innsats. Gitarist Dave Chandler kan skrive under på at alder slettes ikke er en hindring, tror jeg. Det så i hvert fall ikke sånn ut da han trasket rundt scenen på sine knær, samtidig som han shreddet frem noen soloer.

Settet rullet så videre med en god blanding klassiske hits og selvfølgelig noen fan-favoritter. Born Too Late og White Stallions fikk gulvet på Blå til å dirre på et herlig vis. Publikum var med hele veien, og bandet stoppet flere ganger mellom sangene for å tøyse og småprate. Alt i alt, nok en flott Saint Vitus-opptreden, og jeg ender nok opp med å være tilstede neste gang de dukker opp også.

Tekst: Monique Mesquita
Foto: Pål Bellis

[espro-slider id=9252]

Liveanmeldelser

Tusmørke @ Blå

16. mai 2017 MHN

Tusmørke/Black Magic
Blå, Oslo
12. mai, 2017

Fredagen er for mange et hellig fenomen der arbeidsuken er ferdig, og man er mer enn litt klare for helg med det som måtte følge med der. Selv tok vi turen til Blå denne fredagskvelden for å få med oss både svart magi og mørke tilstander som en god start på helgen.

Først ut var nettopp Black Magic (6/10). Det å være først kan fort bety at det er litt folketomt, men idet bandet satte i gang begynte det fort å komme folk på løpende bånd, klare for konsert. Førsteinntrykket var at alle kanskje ikke helt hadde dagen, der Jons vokal fremstod som noe «shaky» og resten av bandet litt ute av synk. En som skilte seg ut var Christoffer Bråthen, både på bass og på backing-vokal, med en stødighet som gjorde seg.

Men dette betyr ikke at Black Magic består av dårlige musikere, for det er tydelig at de både kan skape gode riff, spille og lage god stemning. LåtaFire and Ice gjorde seg godt live, og selv da teksten ble litt glemt oppi det hele, satte ikke dette noen stopper for bandet. Litt usikkerhet til tross, er det alltid et godt tegn når folk ikke vil at siste låt skal være nettopp den siste, men der fikk vi til gjengjeld alt det som det virket som om bandet hadde forsøkt å levere hele konserten: tempo, nyanser, gammelt møter nytt og råbra spilling, i et hav av svart magi.

Neste på programmet var kveldens hovedaktør, Tusmørke (8/10), og med ny skive og generelt sett godt liverenommé, var det bare (om enn noe stående) å benke seg til. Det første som slo en var hvor trygge og erfarne de virket fra første sekund, med en fyrrig intro med fløyte og klokker og eksperimentell dans som skapte et nokså psykedelisk, dog velfungerende helhetsinntrykk. Lyden var på plass, det samme var nyansene og det var generelt sett en balanse i alt fra rituelt preget backdrop, rituelt inspirerte dansere og musikken i seg selv.

I tillegg til dette er ikke bandet fremmed for det som ligger bak det de formidler, og vi fikk gratisforelesning i historie som på et eller annet vis sømløst passet inn i selve konserten, som på svært pedagogisk vis gjorde at vi satt igjen med et par gram mer kunnskap om mennesker i myr, menneskeofring og offergaver – alt med en humoristisk tvist, slik som da vi ble fortalt at ”…det å bli ofra var til ditt eget beste.” Sammen med konspirasjonsteorier om Olav Thon og mer til, stod vi alle og lo samtidig som vi fikk kose oss med det musikalske.

Bandet virket også å ha en stadig utvikling der de alle ble mer sikre på seg selv, Benediktator ble stadig mer stødig på vokal og fløytespillinga til Krizlanådde et nytt nivå. Etter hvert dalte stemningen blant publikum litt, dog, og det kunne virke som om programmet var litt vel langt i forhold til dets innhold for folk denne fredagen. Allikevel fikk Tusmørke oss alle til å kose oss glugg med både musikk, historietimer og danseshow, som en mørk og god start på helgen.

Tekst: Mari Groven Holmboe
Foto: Guro Torget

Liveanmeldelser

Inferno Festival 2017 – Klubbdag

19. april 2017 MHN

Inferno Metal Festival
Vulkan Arena/Pokalen/Blå
12. april, 2017

Siden dens spede begynnelse i 2001 har Infernofestivalen blitt et fast påskeritual for mange metalfans. Og der det er metal, der er Metal Hammer Norway. Her er vår oppsummering av festivalen.

Onsdag

Festivalens første dag finner sted på mange forskjellige scener rundt om i byen. Tre av scenene byr på band fra samme label, med Terratur Possession på Parkteatret, The Great Northern Distribution på Pokalen og Dark Essence Records på Blå. Vulkan huser resten av bandene på klubbdagen.

Nachash (8/10) på Pokalen blir første band som bivånes på onsdagen. Bassen dominerer hele lydbildet de første strofene, men det blir heldigvis justert etter hvert. Publikum har møtt opp i hopetall for å få med seg konserten, og lille Pokalen er godt fylt opp. Nachash skuffer heller ikke, og kan – i tillegg til fengende brutalitet – by oss på et par nye låter; Apex Illuminous og Fleshtemple Incineration. Selv om det er mange i salen, er det relativt lite trøkk blant publikum, men det drar seg til litt utover i settet. Spesielt mot slutten observeres flere lugger i aktivitet, og hva annet kan man vente når bandet klemmer til med A Necromancer’s Lament og Crimson Monarch som de to siste låtene? Frisk start på det som i liturgien blir kalt for den stille uke!

Halvveis ut i første låt kommer jeg heseblesende opp trappa til Vulkan, og Vesen (7/10) dundrer i vei med Final Insult fra siste skiva Rorschach. Til tross for at det er relativt tidlig på kvelden og mye aktivitet rundt om i byen, så er det greit med folk som har møtt opp for en god dose norsk thrash metal. Gutta innfrir forventningene og leverer et bra show, og det trøkker bra utover i salen. Vi får låter hovedsakelig fra bandets fire siste plater. Det er generelt god stemning under hele gigen, og med låter som Damnation Path, Flies to Shit, See You in Hell og avslutningsvis Funeral Stench, så blir stemningen god. Lyden kunne nok vært litt bedre, men gutta leverte varene, og det ble en bra start for årets festival for undertegnede.

Neste konsert på plakaten blir dagens første høydare på Vulkan, og det før klokken har blitt 22.00. Red Harvest (6,5/10) går på noe senere enn planlagt, og folkemassene hadde derfor blitt en smule mer redusert enn hva det var ved opprinnelig introtid. Deres dystre, industrielle metal passer som hånd i hanske på en stor scene a la Vulkan. Lyden fra scenen var uslåelig, og bandets gitarister skal ha mye av æren for det. Stemningen i publikum var svært god til å begynne med, men den tradisjonelle moshpiten kom aldri helt inn i bildet denne gangen. Red Harvest, med Jimmy ”Ofu Khan” Bergsten i spissen, var trygge og komfortable på scenen, praten mellom sangene var korte og ble verken klein eller påtrengende. Dette hadde de gjort før, kan man si. De holdt koken i en god stund videre, selv om de ikke fikk all verdens igjen målt opp imot innsatsen. Det startet kjempesolid, men utviklet seg aldri helt videre og avsluttet omtrent som det startet.

Forventningene stiger idet ferden går mot Blå der Sarkom (8/10) står på plakaten. Det er bra oppmøte når vi ankommer, og folk venter i spenning på at gutta skal komme på scenen. Jeg har sett Sarkom noen ganger før, så forventningene er høye og gutta har fortsatt til gode å skuffe meg. Det gjør de så absolutt ikke denne gangen heller – godlåtene kommer på rekke og rad med låter fra alle bandets skiver. Låter som Doomsday Elite og I utakt med gud sparker noen helt hinsides live, og i tillegg får vi låter som Mind-Abscess, The Chosen One, Exit Terror og Bestial Supremacy for å nevne noen. Vi får også en eksklusiv gjesteopptreden av Sorath Northgrove fra Beastcraft, som leverer en veldig bra opptreden. Alt i alt en veldig bra konsert både når det gjelder musikk og show. Det eneste er nok at jeg aldri blir helt fortrolig med lyden på Blå, og det ødelegger litt dessverre, men bandet leverer varene og vel så det allikevel.

Borknagar (6/10) forventes å være et av de soleklare høydepunktene under klubbdagen. Men når låtene er såpass vanskelige og lyden såpass uklar, skal det godt gjøres å henge med fra publikums side. En del folk så ut til å digge det, men det begynte å bli ganske glissent med mennesker utover i showet. Vokalen kom ikke helt til sin rett i de roligste partiene (og det var mange av dem) noe som generelt sett virket litt off. Nå skal det jo ikke være spesielt behagelig å være på ekstremmetall-konsert, men feit lyd er noe som passer til det meste uansett. Bandet greide bare tidvis å engasjere publikumet sitt. På de beste partiene driver det unektelig bra avgårde, men intensiteten fra scenen var ikke gjennomgående bra nok. Brikkene falt på plass etter hvert – dynamikken blir riktig, og derfra og inn leverer de et betraktelig mye bedre sett. Vokalist Athera er høyt og lavt, både kroppslig og vokalt. Variasjonen i vokalen hans er enormt bra, selv om jeg foretrekker når han er som aller sintest. Det tok seg til de grader opp mot slutten, spesielt under Colossus og Winter Thrice. Det er ingen tvil om at gutta kan spille, men denne kvelden funket det ikke optimalt.

Er du lei av tradisjonelle låter med vers og refreng? Er du stort sett lei det meste? Lei av livet? Da burde du sjekke ut Furze (7/10). De leverte med tonnevis av driv og energi, og ga oss muligens kveldens aller sinteste vokal og raskeste riffing. Det var til tider helt umulig å høre hva som ble spilt. Om dette var med hensikt er ikke godt å si, men det funka ikke optimalt. Første tone traff et halvfullt lokale og ifra sittebåsene på Pokalen føltes det ut som om man satt på andre siden av byen. Lyden var innestengt og fjern, så førsteinntrykket var langt ifra fantastisk. Furze serverer lange drag med instrumentelle partier for så å bryte ut av mønsteret med intrikate overganger til mer aggressive saker. Etter et par låter tok jeg turen ned på gulvet og der var lyden og trykket et helt annet. Vokalen kom mye bedre frem i lydbildet. Det eneste som manglet var noen slags form for aktivitet på scenen. Gutta var særs stillestående, hvilket gjorde noe med helhetsinntrykket.

Tekst: Per Aage Melby, Mari Thune Husvik & Monique Mesquita
Foto: Terje Dokken & Kenneth Sporsheim

[espro-slider id=8878]

Liveanmeldelser

All Pigs Must Die @ Blå

5. april 2017 MHN

All Pigs Must Die + Gust
Blå, Oslo
31. mars, 2017

Amerikanske All Pigs Must Die –med medlemmer fra Converge, The Hope Conspiracy og Trap Them – tok med seg label-kollegaene, Gust, til deres norgesdebut. Konserten ble tydelig preget av at Tigerstaden også bød på andre musikalske festligheter samtidig.

Gust (8/10) imponerte stort denne kvelden. Hvis du liker Converge, Oathbreaker og lignende kan Gust definitivt anbefales. Det startet litt labert, men etter hvert ble riffene tøffere og tøffere og vokalen grodde på meg. Til tross for relativt lite entusiasme fra publikum, ga de full guffe og lyden var konge. Forhåpentligvis fikk de noen nye norske fans den kvelden. Alt i alt gjorde de en god jobb som åpningsband.

Det var rett og slett merkverdig å se at flere ikke prioriterte å få med seg All Pigs Must Die (7/10) – mest fordi de aldri har spilt sammen her til lands før, men også fordi underholdningen som eksempelvis foregikk på Rockefeller samtidig, ble holdt av norske artister som turnerer her med jevne mellomrom.

APMD må oppleves i en klubb med en mindre scene, ingen barrierer og fans som ofrer armer og bein for konserten. Publikumsmassen var ikke til å skryte av denne fredagskvelden – ellers var settingen potensielt perfekt. Det var ikke mangel på moshpit med andre ord, og den var godt i gang allerede etter tredje låt ut. Denne intime stemningen man vanligvis ser under hardcore-gigs tok dog raskt en helt annen vending. Få sanger etter var det avslutningsvis kun fem-seks stykker igjen som gladelig okkuperte moshpitarealet foran scenen.

Godlåter som God is War, Hungry Wolf, Easy Prey og Chaos Arise ble spilt til publikums store glede. Det var i imidlertid alt for mye dødtid mellom låtene, og flere så ut til å kjede seg i lengden (til tross for at de spilte under én time). Det kan være verdt å merke seg at Oslo-gigen var den første i rekka på turnéen. De har i tillegg ikke vært noe særlig aktive de siste årene. Jeg er glad for at jeg fikk sett de, men kan trygt konkludere med at de ikke innfridde mine egne forventinger.

Tekst: Monique Mesquita
Foto: Pål Bellis

Liveanmeldelser

Oathbreaker @ Blå

19. desember 2016 MHN

Oathbreaker
Blå, Oslo
14.12.2016

Vi gikk fra et trippy lydunivers til en dyster affære da belgiske Oathbreaker stod for en meget underholdende kveld på Blå sammen med irske Wife.

Oppmøtet på denne onsdagskonserten var katastrofalt dårlig til å begynne med. Kanskje er det fordi det var midt i uka, og mange skulle tidlig på jobb dagen etter. Kanskje var det fordi en god del av Oslopublikumet også befant seg på John Dee for å se Avatar. Konsertstart ble derfor drøyd så lenge som mulig før Wife (7/10) satte i gang kvelden til de få menneskene som var tilstede. Det virket ikke som mange hadde fått med seg at oppvarmingsakten var et enmannsprosjekt signert James Kelly, som kanskje er mest kjent for å spille black metal i Altar of Plagues. Hans nye greie er tydeligvis elektronika, og selv om det er på den ”mørkeste” siden av skalaen var det mange som i all beskjedenhet måtte rynke litt på nesa. Andre lot seg frivillig forføre av både musikk og stemning.Til tross for den underlige sammensetningen av stilarter, opplevdes dette som et greit utgangspunkt å bevege seg fra.

Så kom det som for mange var kveldens høydepunkt. På kort tid ble salen fort fylt opp av forventningsfulle tilskuere, og ikke så presis til tiden gjorde Oathbreaker (8,5/10) deres entré.10.56 innleder det kritikerroste albumet Rheia og det innledet også onsdagskvelden på Blå. Second Son of R. er i likhet med albumet neste låt ut, og det er pur furie sammenlignet med forrige låt, der vi fikk høre en mer subtil og melodisk vokalbruk.Som kvinne selv må jeg bare påpeke hvor fascinerende det var å høre hvordan Caro Tanghe vekslet mellom den uskyldige ungpikevokalen til den brutale skrikinga, og fremdeles ha kontroll. Creds!

De instrumentale partiene var nokså dynamiske med nådeløse blast beats og tremolo gitarer som sammen harmonerte. Tanghe viste seg å være den fødte frontfigur, og et fyrverkeri på scenen. Det okkulte imaget de har gjorde konserten ekstra gøy visuelt. Hun var ikledd en slags hedensk kappe, og sammen med bandet bega hun seg stort sett i en vill hårdansbak mikrofonen. Bandet gjorde seg fortjente til live-ryktet sitt, og energien så definitivt ut til å smitte over på publikum, selv om de fleste bare ble stående rett opp og ned.

Det var vanskelig å plukke et høydepunkt som skilte seg kraftig ut, da bandet klarte å vedlikeholde publikums interesse låt etter låt. Damevokal er ikke akkurat karakteristisk for sjangeren, så et av deres fremste styrke var uten tvil Tanghe med den enorme porsjonen personlighet hun har i stemmen sin. Hun er nok den som imponerte meg mest, med en vokal som fremsto som akkurat passe schizofren og frenetisk.

Tekst: Monique Mesquita
Foto: Pål Bellis

[espro-slider id=7813]

Liveanmeldelser

Boris @ Blå

27. november 2016 MHN

Boris/Grinding Fortune
Blå, Oslo
21.11.2016

Det japanske stonerrockbandet Boris og Oslo-baserte Grinding Fortune inntok scenen på Blå en mandagskveld.

Når Oslo-trioen er i hus byr Grinding Fortune (7/10) lytterne sine på en herlig fusjon av punk-preget eksperimentell metall med en god dose sludge. Når man som undertegnede har opplevd bandet mange ganger, så vet man at de har en tendens til å levere sakene sine når de spiller på Blå. Denne gangen åpnet de settet med Wasim, som også er åpningsnummeret på deres aktuelle plateItchRelief. Innledningsvis sugde lyden, og det virket ikke som de hadde fått gjort en skikkelig lydsjekk. Det var knapt mulig å høre vokalen til Daniel Lynnebakke, noe som virkelig var synd da man kunne se at han virkelig ga 110% bak micen.

Bandet er best når de veksler tempo fra hurtig hardcore ”chugging” til tung og treig droning. Det at vokalen tidvis druknet i den ekstremt høye tromme- og gitar/bass-lyden gjorde ikke akkurat bandet noen tjenester denne gangen. Men selv om det aldri ble helt orden på dette problemet,så det ut til at de fikk anerkjennelse fra publikum. Detvar nesten litt fascinerende å seat en trio kunne lage så mye lyd i respektable 30 minutter, som det Grinding Fortune gjorde på Blå denne kvelden.

Det japanske bandet Boris (8,5/10) trådte på scenen til en nesten utsolgt Blå, hvilket egentlig var overraskende å se på en mandag i hovedstaden. Om denne trioen regnet med en fullspekket sal vites ikke, men de ga i alle fall hva de hadde (pluss litt til) for at vi skulle få en skikkelig opplevelse. Bandet spiller dronemetal med en god dose psykedeliske elementer. Jeg er faktisk i tvil om hvem jeg skal sammenligne de med, men bandet spiller dronemetal med en god dose psykedeliske elementer.

Til å være en trio lager de hinsides mye lyd. Men det var ikke bare støy altså, det låt ufattelig fett når sant skal sies. Denne kvelden spilte de bl.a. klassikerne fra Pink-albumet, som i mine ører er noe av de beste de har laget. Trommisen, Atsuo, slo løs på trommene som om det gjaldt liv og død. Gitaristen, Wata, leverte det ene tøffet riffet etter det andre uten å miste sin sjarm og tilbakelente holdning. En meget kul dame for å si det mildt.

Takeshi sin stemme ble i likhet med oppvarmingsbandet noe borte, men det gjorde ærlig talt ikke meg noe, for bass-spillinga var definitivt imponerende saker. Det var ikke så mye prating før på slutten av konserten hvor de på et høflig vis takket for seg. Alt i alt var dette en veldig interessant kveld, først og fremst fordi de er så uforutsigbare. Låtene varierer veldig og har mange overraskelsesmomenter.

Tekst: Monique Mesquita
Foto: Pål Bellis

[espro-slider id=7582]

Liveanmeldelser

Pentagram @ Blå

18. november 2016 MHN

Pentagram/Order of Israfel
Blå, Oslo
17.11.2016

Noen tradisjoner er verdt å holde på – og at Pentagram gjester Norge er en slik tradisjon.

Kultlegenden Bobby Liebling og hans Pentagram var nok en gang på tokt i Norge, og denne gangen var åstedet Blå i Tigerstaden, som for anledningen var tettpakket. Med på slep hang også de svenske dommedagsprofetene i The Order of Israfel. Sistnevnte band med et nokså rykende ferskt album i lomma, Red Robes. Men selvfølgelig var det Pentagram med evigunge og virile Bobby i spissen som var hovedfokuset denne kvelden.

Svenske The Order of Israfel (6,5/10) har fulgt Pentagram som trofast oppvarmingsband de siste årene, og deres siste skive har sine øyeblikk. Bandet leverer tung og seig doom, og enkelte av låtene, spesielt de raskere med temposkifter, viser et band som absolutt har mye å fare med. Men dessverre faller låtene litt igjennom denne kvelden, mye takket være for dårlig lyd. Her burde det vært mye mer trøkk og saft i gitarene. To gitarer skal låte mektigere enn det som var tilfellet. Rent spillemessig leverte svenskene en godkjent økt og tuslet tilsynelatende småfornøyd i garderoben til høflig, men spredt applaus fra publikum.

Så var det endelig dags for fenomenet, Bobby Liebling og hans Pentagram (8/10). Liebling, som har puttet i seg nok forbudte substanser opp gjennom årenes løp til å ta livet av en middels stor landsby, brukte litt tid på å komme i gang. I tillegg slet han noe med stemmen på grunn av sykdom og i en alder av 62 er det liten tvil om at stemmen bærer preg av lang fartstid.

Men etter hvert kom både han og bandet i flyten, og som vanlig ble det mye babbel og publikumsfrieri fra scenekanten. En herlig motsetning til enkelte band som knapt veksler et ord med publikum. Settlista inneholdt ikke de store overraskelsene, og nær sagt selvfølgelig var stemningen høyest under klassikerne Forever My Queen og Starlady. Låta Devil’s Playground fra siste albumet, Curious Volume, var for undertegnedes del høydepunktet foruten de selvsagte klassikerne. De øvrige låtene fra nevnte album satt også som et skudd, og tittelsporet var nok en høydare. Mangeårig kompanjong og gitarist, Victor Griffin, som har vært bandmedlem litt til og fra riktignok, leverte en formidabel opptreden. Fete riff som virkelig sparket, og han var helt tydelig i slaget.

Lyden ble også bedre etterhvert, men det var litt frustrerende med enkelte feilskjær fra “Minnesota” Pete Campbell på trommer som nok har mer sin styrke i kraft enn teknikk. Uansett så ble det en særdeles underholdende kveld med Pentagram, og ingen kan ta fra Bobby Liebling hverken karismaen og evnen til ta scenen og publikum, da får det heller stå sin prøve at han vokalmessig ikke er i nærheten av sin fordums storhet. De fremmøtte var åpenbart storfornøyd med leveransen etter stemningen å dømme, og for undertegnede ble det nok et hyggelig gjensyn med doompionerene. Forhåpentligvis vil det også bli flere. En kveld med Pentagram blir aldri kjedelig.

Tekst: Pål J. Silihagen
Foto: Terje Dokken

Liveanmeldelser

SubRosa @ Blå

12. oktober 2016 MHN

Subrosa + Sinistro
Blå, Oslo
05.10.2016

Amerikanske SubRosa dukket opp foran et skammelig oppmøte på Blå, sammen med portugisiske Sinistro en onsdagskveld.

Jeg fikk dessverre ikke med meg hele oppvarmingsakten til Sinistro (7/10), men de numrene jeg fikk se, bød på en mengde fusjon av shoegaze, metal og til og med noe elektronika. Atmosfæren var ikke akkurat til å ta og føle på, den er fjern og abstrakt, den bare er der, konstant. Vi blir i løpet av forestillingen servert mange dystre og melankolske øyeblikk. Bandet fikk i tillegg virkelig vist hva de var gode for, både i form av teknisk utførelse og ved det brede musikalske aspektet i deres komposisjoner.

Publikumsoppmøtet i kveld var ikke noe å skryte av, dessverre. Og bedre ble det ikke utover kvelden heller. Til tross for det urovekkende dårlige oppmøtet, går kveldens store underholdning på scenen presist etter tidskjemaet. SubRosa (9/10) er først og fremst hardt og dronete, men streifer stadig innom en litt mykere side av spekteret. De innleder denne onsdagskvelden med låta Fat of the Ram. Det rister i alle kroppens deler. Det er med den oppadgående elektriske stormen bandet fint klarer å styre resten av kvelden med videre.

Det ingen simpel sak å tråkle seg rundt i dette lydverket. Plateaktuelle Despair is a Siren er en 15 minutters seigdreven mølje, hvor lydeffektene bærer på mer eller mindre balladiske elementer. Neste nummer ut er Wound of the Warden, og den er vel så massiv og seig, men slår ut i vekselvis ballehard og psykedeliamesket meditativ stonerdoom. Den visuelle utførelsen av låtene ble raskt en sentral del av kveldens show, og man kunne ikke annet enn å føle seg i ett med musikken.

Stemningen dabbet dog naturligvis litt av underveis, og The Usher, som er en tung, men lang og treig låt forsvant litt i mengden. Mot den femte og siste låta begynte publikum å vise tegn til at kvelden nærmet seg slutt. Bandet fortsatte å gi gass selv om tilskuerne ble færre og gulvflekkene større. Da er det rett og slett ekstra imponerende å se hvordan energinivået forble på scenen. Det var utrolig bra levert av SubRosa, og jeg undrer fremdeles på hvorfor ikke flere tok turen dit. Jeg er knallsikker på at et solid oppmøte ville dratt de hakket høyere på energiskalen, og gitt konserten enda en dimensjon. Maybe next time!

Tekst: Monique Mesquita
Foto: Guro Torget

[espro-slider id=6812]

Liveanmeldelser

Yob + Black Cobra @ Blå

21. september 2016 MHN

Yob + Black Cobra
Blå, Oslo
15.09.2016

Doomlegendene i Yob dukket opp for en uforglemmelig torsdagskveld på Blå, sammen med amerikanske Black Cobra.

Det var bra med folk her i kveld. En bidragende årsak til det kan være at supportbandet Black Cobra (7/10) er minst like interessante som hovedakten. At denne duoen kan skape så mye trykk og lyd med bare trommer og en gitar er om ikke fantastisk, så i alle fall uhyre imponerende. Tidligere på dagen hadde en av mine bekjente gitt uttrykk for at han nettopp hadde vært vitne til den høyeste lydsjekken på Blå noensinne. Jeg forventet derfor at ville bli spilt høyt – og det må understrekes at det også var. Rent lydmessig så ble dette litt grøtete og kunne til tider bli for mye summing, spesielt mot slutten av nummeret. Det er deilig med trøkk, men i dette tilfellet var det ikke til bandets fordel. Vokalen overdøvet gitaren og trommene var hakket for bastant. Bandet var dog i godstemning selv, og jeg syns i alle fall at de gjorde det bra for å være to. Med andre ord så var dette en tilstrekkelig oppvarming for neste akt ut.

I det doomveteranene i Yob (10/10) gikk på scenen, beveget alle seg videre fremover, for å være ordentlig fanget i atmosfæren. Man ble fanget av musikken og atmosfæren med en gang – muligens fordi man rett og slett ikke kunne høre noe annet enn musikken. Mye av min oppmerksomhet var fokusert på vokalist/gitarist Mike Scheidt. Hans stemningsfulle gitarpassasjer og sin dynamiske stemme gjorde det hele så mye mer intenst. Best blir det når Yob droner, takket være bassist Aaron Rieseberg som imponerer med sin ”Malmsteen-møter-Neurosis”-stil. Bandet var ganske stillestående gjennom konserten, men fy flate for en stemning de klarte å skape!

Litt uti konserten annonserer Scheidt at han fikk en tung beskjed om bestefarens bortgang like før de gikk på scenen, før han videre dediserer neste låt til han. Her gikk man fra et blytungt utgangspunkt med knusende riff til Marrow, en emosjonell ballade for frontmannen, med mer delikate partier og noe renere vokaler. Jeg tror aldri jeg har sett et mer engasjert publikum på Blå enn det jeg var vitne til i dag. Det var en fryd å se at hvert eneste hode og hver eneste fot var i takt med musikken fra begynnelse til slutt.

Etter encore, klarte publikum å overtale de til å faktiske spille noen ekstra nummer. Selv om de tydelig var slitne, tok de utfordringen på strak arm og spilte gledelig videre med den lille energien de hadde igjen. De fokuserte mest på musikken og levde seg 110% inn i stemningen under hele opptredenen. Det føltes som om jeg var i ett med musikken, nærmest mot en fullstendig transe på slutten av konserten. Og så vidt jeg kunne se var jeg virkelig ikke alene om det heller. I kveld fikk vi servert alt på ett fat. Det var høyt. Det var tregt. Og det var vanvittig fett.

Tekst: Monique Mesquita
Foto: Pål Bellis

[espro-slider id=6457]

Liveanmeldelser

Napalm Death @ Blå

10. juli 2016 MHN

Napalm Death / MoE / Golden Core
Blå, Oslo
07.07.2016

Napalm Death leverer en solid konsert hvor budskapet er vel så viktig som musikken.

Etter alle avisskriveriene om Blås fremtid setter man pris på hver mulighet man har til å kunne legge turen innom Akerselvas perle. Ved elvebredden nede i Brenneriveien hersker det fred og fordragelighet denne torsdagskvelden, så britisk grindcore er øyensynlig innafor på oversikten over hva slags musikk Oslo-politiet tåler.

Golden Core (8/10) fra Ammerud består av Simen Harstad (11) på gitar og Johannes Thor Sandal (14) på trommer, og gutta har fått i oppdrag å varme opp for Napalm Death. Les den setningen en gang til. Hvor kult er det ikke å dele scene med Napalm føkkings Death som 11-åring?! Gutta spiller en form for instrumental, progressiv stonerrock, og overbeviser et lett måpende publikum som er på alder med foreldrene (og besteforeldrene?) deres. Blå er brukbart fylt opp, og de brede glisene blant publikum øker i takt med de fete riffene fra scena. Når trommis Johannes Thor reiser seg på stolen og klapper for å få i gang publikum må man bare le hjertelig av den herlige, breiale oppførselen. Litt småpirk kan man vel peke på om man gidder, men det får da være måte på hvor surmaga man skal være.

Neste band ut er MoE (7/10), som med sin tighte noise-rock umiddelbart fanger interessen. Uten empiri for antakelsen virker bandet inspirert av Sonic Youth og lignende band som sprang ut fra New Yorks no wave-scene; det hviler umiskjennelig et skjær av det urbane Amerika over MoEs musikk. Vokalist/bassist Guro Skumsnes Moes innbitte vokal havner tidvis noe i bakkant av de dype, brumlende riffene hun selv og makker Håvard Skaset frembringer, men foruten denne innsigelsen slår MoE godt fra seg både i veggene og i mellomgulvet.

Man kan mene hva man vil om at Napalm Death (8/10) kansellerte den planlagte konserten på Blastfest på grunn av at franske Peste Noire sto på samme plakat, men det er forfriskende med et band hvis meninger og handlinger er noenlunde konsekvente. Spesielt i disse dager og i dette landet, der fascismens stygge tentakler åler seg stadig lenger inn i det offentlige ordskiftet, der vi har en regjering som med viten og vilje bygger økonomiske piggtrådgjerder for å stagge mennesker i nød, der navlebeskuing er en nasjonalhobby, der voksne mennesker fryder seg på Facebook – under fullt navn – over at små barn drukner i Middelhavet, der antall likes en avissak får er en gyldigere indikator på verdi enn nyhetsverdien per se, der «politisk korrekt» er et skjellsord ogder «familiegjenforening» er et ukvemsord, der orwelliansk nytale har blitt det offisielle språket, der, ja DER, er det deilig å få besøk av et band som spiller en låt som Nazi Punks Fuck Off med ekte innlevelse.

Lokalet er ikke fylt til randen, men med tanke på at det er torsdag og at Anthrax er i byen samme dag er det kanskje ikke så rart. Barney Greenway virker imidlertid svært så opplagt, og gutta øser på fra første anslag. Når man snart mottar gullklokka for antall år med samme besetning skulle det tatt seg pent ut om man ikke var godt samspilte, og her er det heller intet kritikkverdig å anmerke. Den nye skiva Apex Predator – Easy Meat er godt representert i settet, og spesielt Cesspits og How the Years Condemn overbeviser, men det er som med de fleste andre band når de gamle klassikerne kommer at det virkelig tar av i den overraskende pent parfymerte salen. Tittelsporet fra førsteskiva Scum, hvor for øvrig ingen av dagens medlemmer i Napalm Death deltok, er latterlig fet, Siege of Powerfra samme album likeså. Verdens korteste låt You Suffer, som ifølge Guinness’ rekordbok klokker inn på hele 1,316 sekunder, og Suffer the Children funker som alltid som kvassekniveri sterkt oppvarmet smør, mens coveren av Cryptic Slaughters Lowlife også står til Meget pluss. Ellers er det som tidligere omtalt en annen coverlåt som frembringer den helt store jubelen og moshpiten her på Blå i kveld. Gjentatte problemer med mikrofonen fører til en mild, britisk overbærende irritasjon fra mr. Greenway, men ellers er det lite å trekke for på en upåklagelig opptreden.

Tekst: Sigurd Thune
Foto: Martin Tonning-Strand & Pål Bellis

[espro-slider id=5468]

Bilde: Child. Foto: Pål Bellis

Bilde: Elder. Foto: Pål Bellis

Norges feteste blekke