BEYOND THE GATES
Garage, Bergen
27-29. 08.2015
Torsdag
Islendingene i Misþyrming (7,5/10) fikk æren av å åpne det som må være bortimot Norges triveligste festival. Det er tydelig at interessen for bandet er stor, ettersom det første som møter oss utenfor Garage er en evig lang kø, men vi får foten innenfor akkurat idet de begynner å spille. I den lille kjelleren, som heldigvis ikke har rukket å bli for varm ennå, har det allerede fylt seg opp bra med folk. Lyden er som en massiv vegg der brutale partier blir avbrutt av catchy, intrikate melodilinjer – noe som gjør at Misþyrming skiller seg ut i mengden av nyere black metal-band. Söngvar Elds Og Óreiðu er tittelen på deres første og eneste utgivelse, og konserten består naturlig nok i hovedsak av materiale fra denne. Overraskelsen er derfor stor når siste låten i settet er Funeral Mists The God Supreme og Arioch entrer scenen, noe som nærmest fører til kollektiv bakoversveis på de fremmøtte i lokalet. Mektig avslutning på en ellers kul konsert.
Ett ord beskriver det best: Stygt. Om enn ment som et kompliment, så er det ganske så beskrivende for dublinerne i ZOM (6/10). Irene kan høres ut som Celtic Frost og Godfleshs løsunge, unnfanget på nachspiel etter inntak av et fjell med amfetamin og syre, mens spriten renner som både høst- og vårflommen på Østlandet. Variasjon i lydbildet er nok ikke bandets sterkeste side, da det stort sett er mengder av slag i trynet absolutt hele tiden. Det er nok heller ikke meningen å utrykke seg annerledes. Bandet starter veldig bra og avslutter veldig bra, men det hadde nok vært fordelaktig med et noe kortere sett. Uansett, et band å følge med på videre.
One Tail, One Heads (9/10) herlig primitive, illsinte ulyd, aggressive framtoning, strålende demoer og EP-er har gitt bandet et svært godt rykte. Bandet leverer varene til i hvert fall ni i stilen. Sånn for min egen del kunne jeg godt hørt The Splendour of the Trident Tyger fremført hver eneste dag. Luctus og gjengen kommer med plate i år, noe som helt sikkert vil være en kandidat i kategorien årets beste utgivelse. Den svensk-norske trønderbanden fremsto som en helstøpt og hardtarbeidende satanisk dommedagsmaskin.
Tyske Ascension (8/10) hadde jeg i forkant registrert at absolutt var interessante på plate, men hadde ingen anelse om at de live ville bli det klassiske dette-må-jeg-høre-masse-på-i-etterkant-av-festivalen-bandet. For det ble de. Bandet kom på scenen ikledd helsvart, sminket like helsvart, men med vokalisten i hvitt, og med hvit sminke – for kontrasteffekt, vil jeg anta. Alle sammen med diverse symboler – hovedsakelig det tematiske med triangelet som en kjenner også fra bandets logo – som de vel alle bar i pannen. Det musikalske tok seg opp allerede med One Tail, One Head, men det steg enda noen hakk med Ascension, som også, i likhet med Nidaros-banden, hadde lyden på sin side. Med odde takter, nikk i retning Emperor, Watain, Dissection, store stemninger og spennende komposisjoner trollbandt de massene, til tross for at enkelte kommenterte at det ble kjedelig i lengden. Det kan hende atonal avantgarde black metal med mangel på black ‘n’ roll-riff rett og slett ikke falt i smak. For mange av oss falt det så visst i smak.
Jeg hadde tenkt å unngå referanser til tanks eller krig i anmeldelsen av Marduk (8/10), men det ble uunngåelig. Om man ser på et band som Dimmu Borgir som en strømlinjeformet el-bil i neonrosa, eller Darkthrone som en velholdt blå Volvo Amazon, så er Marduk den mest brutale, beksvarte panservognen du kan tenke deg. Morgan Håkansson og hans menneskefiendtlige kompani ruller over motstanden, tar ingen fanger, og selv om de ikke vinner så overgir de seg aldri. Åpningen med Frontschwein og The Blonde Beast er hyperkonsentrert arsenikk i fiendens drikkevann, og på veien rekker de jammen meg å spikre Jesus på korset og skjende liket hans etterpå. Slay The Nazarene, Burn My Coffin og Warschau kommer også fryktelig, i ordets rette forstand, godt ut av det.
Fredag
Morbus Chron (8/10) imponerte stort med både sine musikalske evner og med profesjonalitet på showfaktoren. Old school death metal med tunge, progressive elementer krever dog sitt av det perseptuelle apparat, så at salen ikke var riktig fylt opp var vel egentlig bare å forvente. Dessuten var bandet første orkester å skue denne fredagen, og en må jo kunne forvente at en del festivalgjengere gjerne hadde forfrisket seg rikelig allerede kvelden i forveien, og at det derfor tok litt tid å få klasket flintsteinene tilstrekkelig sammen til at det oppstod riktig gnist. Riktignok tok engasjementet seg opp gjennom konserten, men bandet hadde definitivt fortjent en senere spot, i hvert fall om en skal se på bandkvaliteten på tvers av de tre dagene.
Bölzer (6/10) har jeg lært at er et av de bandene som virkelig er i vinden om dagen. Duoen har ikke gitt ut mye materiale, men har likevel rukket å spille på en rekke større festivaler, deriblant Maryland Deathfest. Live er det formidabelt hvor mye energi de to klarer å få til fra scenen, men dessverre hviler litt for mye på størrelse og karisma hos frontfiguren KzR. Trommespillet til HzR blir litt vel ordinært og uinspirerende, og det er liksom også litt tomt på scenen, uansett hvor mye en setter mikrofonen opp som Lemmy, står bredbent, og tar all den plass en kan. Jeg har hørt mer spennende black/death doom før, men må selvsagt sjekke etter hvordan det var på plate igjen nok en gang, siden det jo tross alt er så bejublet blant forståsegpåere.
Svenske Tribulation (9/10) fortsetter gjennom tåken. Bandet har levert tre formidable album på rad, og selv må jeg si at jeg er overrasket over at de ikke spiller senere på kvelden. På den annen side er det topp, da publikum virker meget fokusert. Tribulation når etter hvert ut meget bredt uavhengig av hvor mange dristige sporvalg de tar på veien; det er dog en total skandale at Spell, fra 2013s beste album, The Formulas of Death, ikke blir spilt på Garage denne gangen. Gitaristene Adam Zaars og Jonathan Hultén tar mye av fokuset foran på scenen, mens bassist og vokalist Johannes Andersson sprer vrede, nokturne vers utover publikum og limer bandet sammen i nært samarbeid med den strålende trommeslageren Jakob Ljungberg.
Zemial (7,5/10) led litt under at det ble altfor tydelig at bandet var et enkeltmannsforetak med innlånte hjelpere. Her handlet alt om komponist, trommis og vokalist Archon Vorskaath, som også må sies å ha vært denne kveldens mest elegante stikkesvinger, med noen riktige fine touch. En kunne høre at han primært må være trommeslager – eller en regner jo med det siden det er instrumentet han har valgt i live-sammenheng, tross at han på album gjerne trakterer alle instrumenter selv. Det var ikke mange andre med like stor følelse i anslagene, for å si det slik. Den slags er alltid særdeles hyggelig å lytte til, for i metal er det mye klask-til-trommene-med-all-kraft-du-er-god-for-og-det-med-samme-kraft-konstant. Ikke bare det, men Herr Vorskaath turte å holde hi-haten lukket også, noe som til dels virker å være fremmed for mange ekstremmetal-trommiser. Zemials progressive blanding av thrash-, heavy-, og black metal gjorde bandet temmelig annerledes også, og noen løsninger bringer nær sagt fram det fårete gliset, fordi det er så uortodokst. La det være sagt at det ikke på noen måte betyr at en ler av løsningene, snarere at en finner dem originale og underholdende. Zemial går nok også noen runder utover høsten.
Archgoat (7/10) er meget sterk kost for store deler av publikum såpass langt ut på kvelden, jeg vil tippe at i hvert fall halvparten gikk opp i baren over for å høre på godt over middels høy Judas Priest eller lignende, og noen gikk sikkert også hjem for å lade opp til morgendagens bataljer. Erkefinsk og guttural black metal er ikke for alle, men Archgoat kan sine kunstner. Det hadde nok allikevel vært å foretrekke med en tidligere start for festivalens mest grumsete band. Geitens representanter i Finland startet opp i 1989, og etter en lengre pause kom de tilbake i det dunkle rampelyset i 2004. Bestialsk, messende og nådeløst er dette et band som tar black metal til et nivå andre band sjelden våger å bevege seg nær. Et nihilistisk, livsforaktende beksvart helvete.
Lørdag
Dread Sovereign (9/10) er Primordial-sjef Alan Nemtheangas egen lille lekegrind. Bandets 80-tallsinspirerte blanding av doom, heavy- og black metal passer Garage som hånd i slåsshanske, og dublinerne sørger for en beinhard start på den andre dagen av festivalen. Bandana-kledde Nemtheanga på bass/vokal og gitarist Bones er ingen nybegynnere i den noble grenen «showmanship», som det heter på godt norsk, og med trommis Sol Dubhs stødige driv bak slagverket blir glisene bredere og ølglassene løftet stadig høyere ute blant publikum etter hvert som konserten skrider frem. Bandets egne låter krydres med Venom-coveren Live Like an Angel (Die Like a Devil), noe som bidrar ytterligere til en fin variasjon mellom seige doom-partier og riff hentet fra den klassiske hardrocksboka. Med utsagn som «This is a song about drinking whisky» legger ikke akkurat Nemtheanga noen demper på den allerede gode stemningen blant publikum i Bergen heller, og som første band ut er dette rimelig innertier fra Beyond the Gates sin side. Eventuelt innernier, man kan da ikke ta helt av heller.
Det er langt mellom gode space rock-band her til lands, eller space rock-band generelt, men Spectral Haze (7/10) er dyktige fakkelbærere for en slik type psykedelisk og hard musikk. Konserten fikk en trang fødsel med tekniske problemer, men etter litt fikling ble det da omsider lyd i samtlige instrumenter, inkludert en sentralt plassert theremin, traktert av Elêctrïc Stårlïng (kanskje bedre kjent som Krizla fra Tusmørke). Den famlende starten glattes snarlig over, og innen kort tid rocker det stødig av Spectral Haze. Dronete, jam-aktige sesjoner avløses av Sabbath-inspirerte riff, og Spacewülffs klangfylte vokal ligger hele veien svevende i bakkant av lydbildet, som et insisterende ekko. Tidvis føler man at thereminen havner litt vel mye i fokus, uten at det skal brukes som noe kronargument i anmeldelsen. God stemning og hard rock, mer kan man strengt tatt ikke forlange.
Finsk speed metals store sønner Ranger (9/10) leverte varene noe voldsomt på fjorårets Til Dovre Faller, og det var enormt fett å se dem igjen. Jeg kan vanskelig se for meg finnene levere en dårlig konsert, og selv om flyselskapet som leverte bandet til Bergen ikke klarte å levere bandets gitarer ser det ikke ut til å finte dem ut noe særlig. Helstøpt, underholdende, tett, tungt og feiende flott. Et rett og slett fremragende orkester, å påstå noe annet er rett og slett både tarvelig og udannet. Rise, Knights Of Darkness!
Finnene i Grave Pleasure (7,5/10) bemerket seg på flere vis. For det første med en vakker blond dame i form av leadgitarist Linnéa Olsson (OK da, for våre kvinnelige leseres del, så kan det sies at vi ble enige om at vokalist og frontmann Mat «Kvohst» McNerney var en pen mann, sånn for å ha objektiviseringen på det rene). Kanskje mer påfallende – og da mer enn videoshow og image som spiller på dystopi – er det at bandet fremfører denne formen for goth rock/new wave, tungt inspirert av Joy Division, på det som er en festival full av liksminkede mørkemenn. Dog stod Purson for psykedelisk progrock året før, og for mange av oss er dette velkomne pustepauser mellom alt det som handler om å være mest mulig umiddelbart ekstremt i fremtoning. New Hip Moon, Crying Moon, Death Reflects Us, og Genocidal Crush ble alle standsmessig utlevert fra scenekanten, og som det ble sagt under annonseringen av låten bærende samme tittel: “You Are Now Under Our Control”, og i akkurat det hadde nok Mat McNerney mye rett.
Angel Witch (7/10) var et av de bandene i den originale NWOBHM-bølgen som aldri ble helt store på grunn av skifter i besetningen, en og annen oppløsning og andre knuter på tråden. Det har kun blitt en håndfull album opp gjennom årene, men bandet har allikevel alltid levert kvalitet. Settlisten er hovedsakelig bygget opp rundt bandets legendariske og velkjente selvtitulerte debutalbum. Låtene glir fint over i hverandre, og det er ikke mye som har forandret seg i lydbildet opp gjennom årene. Selv om ikke allsangen var like rungende som ved siste besøk lot publikum seg rive med på verdens enkleste refreng på tampen av konserten. Absolutt mer enn godkjent.
Tekst: Pål Ferstad-Løland, Pål T. Lystrup, Mari Thune, Sigurd Thune.
Foto: Christian Misje
