Stikkordarkiv: beyond the gates

Beyond The Gates – Dag 5

17. august 2022 MHN

Beyond The Gates X
Grieghallen, Bergen
Lørdag 6. august, 2022

Det amerikanske goth metalbandet Unto Others (2/10) startet ballet lørdagen med det som helt åpenbart var festivalens dårligste booking. Svak og direkte kjedelig clean vokal kombinert med trommespill i “Coldplay-kategorien” (nei, det var ikke noe kompliment) og en scene som nok er altfor stor for dette bandet. Det var glissent i Grieghallen så tidlig og det forstår vi godt, for dette var rett og slett ikke godt nok på en festival som har skjemt oss såpass bort hele uken. Det eneste som trekker noe opp er at bandet lånte Adam Zaars fra Tribulation på sologitar, og den gutten kan virkelig spille der han danser seg gjennom settet.

I avdelingen for “andre boller” kommer så selveste Tribulation (8/10), et band som siden starten har gjennomgått en transformasjon fra å være et høyst respektabelt death metalband til et spennende, mørkt og sexy beist av et gotisk metalband med glimrende låter og et sound enkelte har beskrevet som “hvordan det ville låte hvis musikken til Ghost matchet det visuelle”. Gjennom et sett hentet fra bandets tre siste album, som har blitt rost opp i skyene av både presse og publikum, demonstrerer de tydelig hvorfor de fortjener en plass på scenen denne dagen sammen med de to legendebandene som de aller fleste tross alt er i Grieghallen for å se denne kvelden. Ikke minst skinner de to låtene fra Children of the Night – Melancholia og Strange Gateways Beckon – som dunkle stjerner i settet, men det hele er gjennomgående såpass bra at bandet kunne ha vært verdige headlinere en hvilken som helst annen kveld…

For om Tribulation er verdige kronprinser til den svenske metaltronen, er det ingen tvil om at det er Candlemass (9,5/10) som er de rettmessige kongene. I 40 år har Leif Edling og hans kumpaner levert deilig, seig og episk metal til folket, og i kveld skulle bandet som tross alt oppfant begrepet doom metal levere en helt spesiell konsert der 1987-eposet Nightfall ble fremført i sin helhet. Denne skiva er et av sjangerens helt store verk, og det var åpenbart at mange i salen nøret et nærmest religiøst forhold til albumet. Dermed er det ikke rart at jubelen sto i taket og voksne menn og kvinner med tårevåte øyne og fårete glis satt andektige fra introen Gothic Stone og mektige The Well of Souls for å ta inn denne seansen. Det musikalske var selvsagt på plass, så det eneste spørsmålet var om vokalist Johan Längqvist ville klare å levere dette materialet på samme nivå som Messiah Marcolin. Sistnevnte sang jo på denne skiva, og er eneste medlem derfra som ikke er med i dagens besetning, men Längqvist er tross alt bandets originalvokalist, og fra første stund var det åpenbart at vi ikke hadde noe å frykte. Han rett og slett EIDE materialet, og leverte klassikere som At the Gallows End, Samarithan og Bewitched med den aller største selvfølge. Og når albumet var gjennomspilt og man kunne tro at det hele var over, får vi først Mirror Mirror fra Ancient Dreams og deretter vidunderlige Solitude fra bandets banebrytende debut Epicus Doomicus Metallicus. Intet mindre enn en mesterlig oppvisning i – du veit det – episk doom metal!

Så var endelig stunden kommet som hele festivalen hadde ledet opp til. Med så mange store konsertopplevelser er det nærmest utrolig at det fremdeles er noe igjen som kan gi oss hakeslepp, men selvfølgelig er den store godbiten – det bekmørke kirsebæret på toppen av den demoniske milkshaken – spart helt til slutt. Og hvem er denne karen med horn og kappe på? Han ligner litt på Satan i grunn, men det er ikke ham, det er King Diamond! Der står han med resten av Mercyful Fate (10/10) og foran et lykksalig måpende publikum er de i gang med The Oath før vi har rukket å si “Falsett er fett”. A Corpse Without Soul er neste, og det er allerede åpenbart at nevnte falsett sitter som et skudd, noe som på ingen måte er en selvfølge etter alle disse årene. The Jackal of Salzburg er kveldens eneste nye låt i et sett som betimelig nok ellers utelukkende har fokus på bandets tre første utgivelser, og som lover godt for et nytt album, når enn det måtte komme. Derfra og ut kommer klassikerne som blasfemiske perler på en særdeles djevelsk snor, og vi velter oss i uhellige herligheter som A Dangerous Meeting, Black Funeral og allsangfavoritten Evil. Kong Diamond selv leder showet med den mest soleklare autoritet, og resten av bandet låter så bra at det er en ond fryd. Come to the Sabbath tar stemningen helt opp i taket av Grieghallen, og det er nærliggende å tro at denne vil avslutte det hele, men neida. Det er alltid plass til litt mer Satan, og det er nettopp episke Satan’s Fall som får æren av å avrunde en svartmagisk konsertopplevelse, og også hele festivalen på ypperste vis.

Som helhet er Beyond the Gates (10/10) en så drøyt bra festival at det bare er å ta av seg hatten. Bookingen er noe av det ypperste i norsk festivalhistorie, med et program der man ikke ser pølsa for alle rosinene, og vi lurer VELDIG på hva de kommer til å gjøre for å overgå seg selv i 2023. Tør vi i all beskjedenhet pitche Possessed som kan fremføre albumet Beyond the Gates i sin helhet som en av headlinerne? Ja, det tør vi. Uansett er vi ikke det minste i tvil om at det kommer til å bli bra, og vi kommer garantert tilbake neste år. Og da er vi på plass HVER DAG!

Ord : Ingar Ulltveit-Moe & Espen Nørvåg Slapgård
Bilder : Storm Drabitus

[espro-slider id=16162]

Liveanmeldelser

Beyond The Gates – Dag 4

16. august 2022 MHN

Beyond The Gates X
Grieghallen, Bergen
Fredag 5. august, 2022

Det var litt av en metalkveld vi fikk servert fredagen under årets Beyond the Gates, da tre av Norges tidligste, beste og mest innflytelsesrike band skulle fremføre verk produsert i selveste Grieghallen med ingen ringere enn legendeprodusent Eirik “Pytten” Hundvin som lydtekniker. Grieghallen er som kjent oppkalt etter komponist Edvard Grieg, som står for noen av det norskeste innen musikk, og det gjør jo black metal også! Det aner oss at innovatøren Grieg ville nikket anerkjennende til kveldens prosjekt, og de rundt 2000 menneskene i salen denne kvelden kan umulig ha blitt skuffet, for dette var virkelig en opplevelse av de sjeldne. Krystallklar lyd og super stemning fra et nær ekstatisk publikum!

Enslaved (8/10) åpnet ballet fredagen med å fremføre Vikingligr Veldi, deres debutalbum fra 1994, et av de siste albumene utgitt på avdøde Øystein Aarseths plateselskap Deathlike SIlence, og begynnelsen på genren Viking Metal. Da albumet ble spilt inn i Grieghallen våren 1993 var gitarist Ivar Bjørnson fremdeles ikke fylt 16 år (!), og han er fremdeles primus motor i bandet. Måtte evigunge Bjørnson aldri forlate Enslaved eller oss, for bandet har gjennom de snaut tredve årene de har holdt det gående blitt et av Norges helt klart beste liveband (uansett genre tør vi påstå). Vi fikk også servert en gjesteopptreden av trommeslager Trym Torson. Det lyder monumentalt og mektig av Enslaved, og Vikingligr Veldi låter som et opus skrevet for en vikingekonge.

Enkelte musikkopplevelser er mer emosjonelt ladet enn andre, enkelte festivalopplevelser likeså. Årets Beyond the Gates var, som nevnt, et godt eksempel på dette. Ventetida forsterket alle følelser, lineupen var vill, og vi vaset rundt i lykkerus som en gjeng overmodne plommer. Lite passer vel bedre da enn å like gjerne toppa heile driden nest siste festivaldag med en trippel norsk i omgivelser der historien og minnene formelig renner ned langs veggene.

Emperor (10/10) er et band som betyr veldig mye for mange. Forventningene til hva vi skulle få høre i løpet av denne korte tida var nesten fysisk følbar, og gleden var da de pangstartet med In the Wordless Chamber. Hoi! Her var planen uansett ikke å kjøre noe skive i sin helhet, men derimot reineste hitparaden; Thus Spake The Nightspirit, The Loss and Curse of Reverence, Cosmic Keys….. Holy ravioli, for et rush! Vi befinner oss i Grieghallen og det er ingen grunn til å bruke tid på å snakke om lydkvalitet. Her var det heller bare å lene seg godt tilbake i godstolen (for dem av oss som satt) og NYTE. Ingen overflødig babbel, tant eller fjas, bare et monumentalt musikkhistorisk øyeblikk som vil leve evig. Der kommer Mortiis og Faust også, så kult. Først for et par runder med covere av Bathory og Celtic Frost, og så… Aah, de spiller Wrath of the Tyrant. Sjøl kunne jeg ikke komme lenger ut på stolkanten. I am the Black Wizards! Det finnes stunder der du har lyst til å fryse tida. Jeg prøvde opptil flere ganger, og når det går opp for oss at det ubønnhørlig er kommet til veis ende, føles det som å bli revet opp med rota: hva med Ye Entrancemperium? HVA med Ye Entrancemperium?? Må vi GÅ nå? Må vi gå, UTEN dette siste emperorske mesterverket av en gigantisk musikalsk kjempe-nys som ikke ville ut likevel? Jeg tviler ikke på at det nærmest rakner for enkelte når det viser seg at vi slipper å gå uforløste. Trym måtte bare få tid til å SETTE SEG. Jeg ser hoder eksplodere, mitt eget inkludert. Lufta i Grieghallen er tett og varm av mennesker i intens eufori, men hvem tenker vel på oksygen nå? Lykken er fullkommen, og vi kan sveve ut i Bergensregnet for å samle både oss sjøl og krefter før den siste av de tre store….

Black metalens gudfedrene Mayhem (10/10) fremførte skiva De Mysteriis Dom Sathanas i sin helhet. Albumet som er allment akseptert som verdens beste black metal-album ble innspilt her i Grieghallen i 1992-93 og utgitt etter Øystein “Euronymous” Aarseths bortgang i 1993. Det var som vanlig lite publikumsfrieri og snakking mellom låtene fra de kappekledde gudfedrene, men vokalist Attila Csihar fikk stor boltreplass og var i det energiske hjørnet hele denne kvelden. Det virket som om han var kommet hjem, og det så ut som at bandets showmann koste seg på scenen. Og hvordan får han egentlig til å gå fra brutal growling til gregoriansk sang og tilbake igjen? Attila er så uanstrengt og ekte der han flakser på scenen, muligens godt inspirert av King Diamond (vi kommer senere tilbake til sistnevnte). Ikke det at bandets øvrig deltakere låt noe dårligere, trommene til Hellhammer hørtes identiske ut som på plate, noe alle vet ikke er like lett å få til live. Med Pytten bak spakene kom magien fra De Mysteriis Dom Sathanas til sin full rett, og vi håper virkelig denne opptreden ble tatt opp og blir en liveutgivelse, for så bra låt det!

Ord : Ingar Ulltveit-Moe & Helene Landmark
Bilder : Storm Drabitus

[espro-slider id=16108]

Liveanmeldelser

Beyond The Gates – Dag 3

15. august 2022 MHN

Beyond The Gates X
USF Verftet/Kulturhuset, Bergen
Torsdag 4. august, 2022

Festivalens tredje dag startet for mange allerede relativt tidlig på ettermiddagen, da Kulturhuset åpnet dørene for hele 700 metalfans – nær dobbelt så mange som “offisiell kapasitet” – som troppet opp for å få med seg Djevel og Darvaza. Dette ble for tidlig for oss, så vi startet torsdagen på USF Verftet med et brak da våre islandske frender i Misphyrming (7/10) åpnet ballet med en heidundrende konsert. Det er tydelig at Misphyrming har hatt masse spilleerfaring siden de startet opp for under ti år siden. Dét, kombinert med all den innestengte energien flere av oss føler på etter at pesten stengte konsertscenen, gjorde at vi fikk oppleve islandsk urkraft og energi av beste sort! Islendingene viser veien i den moderne black metal-scenen for tiden, og det vil overraske lite om disse headliner Inferno om noen år, og flere utgivelser.

Trøndermesterne Whoredom Rife (8/10) fortsatte festen torsdag, og gjør som vanlig akkurat som de selv liker og vil. Kompromissløst og deilig er vel de enkle stikkordene og fasiten fra de egenrådige musikerne fra Nidaros, som aldri må finne på å gå på akkord med seg selv. Vi føler oss trygge på at de virkelig ikke giør det, og serverer flere klassikere i årene fremover. Settet var forøvrig altfor kort, bare førti minutter, og det førte vel til at vi dessverre ikke fikk servert episke Einride fra siste skiva, fjorårets Winds of Wrath – et album som allerede har oppnådd status som en moderne metal-klassiker.

De finske veteranene Archgoat (7.5/10) kan plasseres i det lydmessige skjæringspunktet mellom primitiv svartmetall og proto-dødsmetall som også representeres av andre travere som Blasphemy og Profanatica. I motsetning til mange utøvere i denne sjangeren har Archgoat valgt å gå for en produksjon på skivene som tillater at man kan høre hva alle de involverte faktisk spiller. Vi var derfor spente på å høre om dette lot seg overføre til en scene. Brødrene Ritual Butcherer og Lord Angelslayer infridde absolutt, for dette var nøyaktig så beintungt og truende som det burde være. Lydmannens “alt på maks”-policy slo litt uheldig ut på de fleste blastbeat-partier, hvor det ble en smule grautete, men det ødela ikke opplevelsen nevneverdig. Noe av det mest imponerende med bandet er den umenneskelige vokalen til Angelslayer. Det høres ut som stemmebåndene hans er plassert et godt stykke ned i tarmsystemet, og startet passende nok konserten med å gulpe opp et par liter med blod før han gjøv løs på første vers. Bortsett fra nevnte blodfontene er dette et band som ikke akkurat byr på seg sjøl fra scena, men gjør det de skal gjøre og er verdige fakkelbærere for skitten nekrometall av den tyngre, eldre skolen.

De mystiske balaclavakledde polske tøffingene i Mgła (8,5/10) lot deretter sin ondskapsfulle taake renne over et forventningsfullt publikum, og dette er nok et moderne black metal-band som virkelig setter standarden for hvordan en fortsatt ung genre kan videreutvikles. Vi var bortskjemte hele kvelden med noen av de beste nye band innen sjangeren, og Mgła skuffet selvsagt ikke! Det trekkes for at vi ikke fikk Age of Excuse 1 fra skiva ved samme navn, men for en fornøyelse det er å følge med på trommeslager “Darkside”, som i høyeste grad bidrar og medvirker på bandets låtskriving og særegne trommebruk. Lyden på Verftet kunne med fordel vært mye bedre, spesielt under de polske guttas besøk, og det er nesten litt rart at selveste Satyricon (som dessverre måtte avlyse årets festivalbesøk) skulle spilt her på tirsdagen, all den tid frontfigur Sigurd Wongraven er kjent for en detaljorientert holdning til lydmannen. Neste år foreslår vi at alle spiller i Grieghallen!

Tyske Sodom (9,5/10) avsluttet torsdagen på USF Verftet, og hvordan er det egentlig mulig for vokalist og bassist Tom Angelripper (bandets eneste originale medlem) & Co å holde et slikt trøkk etter over førti år på veien?! Vi lot oss rett og slett imponere over hvor fett legendene i Sodom klarer å spille og fremføre sitt repertoar av den ypperste klassen innen thrash metal. Bandet vet nok godt hvilken status og posisjon de har, men maken til spilleglede da! Publikum var, slik vi har blitt vant med etter gjenåpningen av kulturlivet, særdeles bra, og var i aller høyeste grad med på å gjøre denne konserten til en for historiebøkene.

Heldigvis hadde natta mer å by på for oss som fremdeles ikke hadde fylt opp live-kvota vår for dagen. Og selv om ultra-psykedelisk okkultisme kanskje ikke er det som ville fylt opp Grieghallen i kveld, var det et ikke helt ubetydelig antall som møtte opp på Kulturhuset. Dette er vårt første live-møte med amerikanske Ominous Resurrection (10/10), sikkert i likhet med mange andre. Bandet er nå vel installert hos Terratur Possessions, og har 2 fullengdere (Omniscient fra 2014 og Judgement fra 2020) på bok. Vi var spente på om dette avanserte lyduniverset, som i all sin forfinede råskap trygt kan karakteriseres som særegent, vil kunne formidles og bli konsumert med gjensidig glede. Fasilitetene og lyden på Kulturhuset er meget bra, og la oss si bare si det sånn at det virker ikke som om noen er skuffa. Gutta bare STÅR der, som benebbede påler, og folk går i transe. Det umiskjennelige New York-soundet overføres til Bergen for en kort, men takknemlig stund. Drivende, hypnotiserende black metal-avantgarde, tidvis groovy, tidvis skarpe gitarer og ortodokse chants, tar ville veier som faktisk leder til plasser der man gjerne vil bli litt til. Eller “funker som ei kule”, som det også går an å si. Ominous betyr “illevarslende”, men for de som elsker band som Negative Plane, Occultation, Mortuary Drape og liknende, er dette absolutt ikke illevarslende, men aldeles strålende nyheter. Vi sees igjen, nebbdyr.

Misotheist (8/10), dere. Et band som har sitt opphav i det som trygt kan kalles et av verdens viktigste og mest betydningsfulle åsteder for black metal, et overflødighetshorn av kreative krefter, den helligste av de hellige sjanger-graler, også kjent som Barteby. Dette lokomotivet skal få avrunde kvelden på Kulturhuset med sitt ennå ganske unge reportoar (Misotheist fra 2018 og For the Glory of Your Redemeer fra 2021). Disse to utgivelsene består av tilsammen 6 låter – lange, mektige og sterke som bare juling. Utvalget vi får servert i kveld er det jvi må kunne kalle en maktdemonstrasjon. Kompakt, massivt og vakkert. Nidrosian delight, helt enkelt. Det øses på, det dampveivalses, og det er jammen bra at lyden og venuen funker så godt, for disse karene har skrudd opp volumet på max! Enkelte elementer som er særegent for Misotheist, som f.eks. bruk av dissonans, forsvinner noe når lydnivået er såpass høyt. Det ser dog ikke ut til å plage noen, ei heller bandet sjøl, som nikoser seg i tajtaste harmonien ever. Men du veit, de fleste av oss foretrekker å nyte deilige ting uten beskyttelse, så LITT roligere på wattet neste gang, det fortjener utsøkt musikk som dette. Hail Nidaros!

Ord : Ingar Ulltveit-Moe, Anders Ugmod & Helene Landmark
Bilder : Storm Drabitus

[espro-slider id=16046]

Liveanmeldelser

Beyond The Gates – Dag 2

14. august 2022 MHN

Beyond The Gates X
USF Verftet/Kulturhuset, Bergen
Onsdag 3. august, 2022

Hallå Bergen! Det er sjelden det har vært så deilig å være tilbake i en by som det var å plante føttene på Bergensk grunn denne onsdagen, vel vitende om at man allerede hadde gått glipp av en dag med deiligheter, men likevel lykkelig over å atter skulle stupe inn forbi portene på Beyond the Gates. Fra den spede start for 10 år siden til i dag har festivalen gått fra å være et slags “tilbake til undergrunnen”-ekko av den idealistiske forgjengeren Hole in the Sky til å overgå alt hva HITS noensinne kunne ha drømt om å være, og det uten å ofre det minste fnugg av integritet, ekthet (hva nå enn det betyr i disse dager) eller regelrett uforfalsket kjærlighet til metal.

Vi ankommer litt for seint til å få med oss ettermiddagens band på Kulturhuset, og vender like greit nesa rett mot USF Verftet, der de svenske okkultistene i Year of the Goat (8,5/10) leverer et herlig sett bestående av låter som primært er hentet fra bandets så langt nyeste utgivelse, Novis Orbis Terrarum Ordinis fra 2019. Med referanser som spenner fra Black Sabbath og Blue Cheer til Devil’s Blood og tidlig Ghost, er det mye å hente her for alle som elsker passe dyster og teatralsk 70-talls psykedelisk hårdrock med herlige riff, fete låter og et lekkert groove. Svenskene er kanskje ikke tidenes råeste på kommunikasjon, men tar det hele igjen med en vanvittig meloditeft og en gudbenådet (pun intended) vokalist, som hever samtlige låter fra knallbra til eksepsjonelt bra. En perfekt start på festivalen for vårt vedkommende, med andre ord.

Deretter er det klart for et av de bandene mange åpenbart har høyt på lista over favoritter denne kvelden. Britiske Satan (7,5/10) fikk lov til å være først ut av tre band på festivalen med navn som alluderer til en populær kar med klover og horn, og de leverer et forholdsvis kort, men effektivt sett der halvparten av låtene er hentet fra bandets snart 40 år gamle debutalbum Court in the Act, inkludert de to låtene som henholdsvis åpner og avslutter både nevnte album og kveldens konsert. Dessverre blir førstelåta Trial by Fire hemmet av tekniske problemer, og må kuttes litt over halvveis. Dermed blir det opp til frontmann Brian Ross å underholde publikum med sine tanker om Dr. Who og annet til dette er rettet opp. Ross har en underfundig karisma som publikum åpenbart setter pris på, og kommuniserer mye mellom låtene. Underveis nevner han flere ganger at bandet har begrenset med tid, og det slår oss at de nok kunne ha presset inn minst en låt til med litt mindre prat, men det får så være. Det vi får treffer bra, og det nyere materialet fungerer bra sammen med de eldre sakene, og dermed virker alle fornøyde.

Det tredje bandet ut på USF Verftet denne onsdagen er Lucifer (7/10). Vokalist Johanna Sadonis (Platow Andersson) er nå eneste gjenværende originalmedlem i bandet. Det har vært en del utskiftninger siden starten i 2014, men det har allerede blitt noen år med dagens besetning: Nicke Andersson tok over trommene i 2017, de to gitaristene Martin Nordin og Linus Björklund mønstret på i 2018 og bassisten Harald Göthblad ble med i 2019. Med fire studioalbum bak seg og det femte “in the making”, er det nok materiale å ta av på tiden de har til rådighet, og det er hovedsakelig låter fra de tre siste utgivelsene settet baserer seg på. Det låter tight, tungt og tøft. Johanna Sadonis’ stemme har med årene utviklet seg til å bli en kraftfull vokal som kler de tunge riffene godt, og Nicke Anderssons trommespill har definitivt gitt Lucifer et løft. Høydepunkter er Dreamer fra bandets andre album.

Onsdagskvelden på Verftet avsluttes som den åpnes med svenske suvereniteter, og for de av oss som nylig opplevde Opeth (10/10) på Tons of Rock var selvsagt kveldens store spørsmål om de kunne gjenta magien fra den konserten og om de ville kjøre identisk settliste eller dra på med noe helt eget i anledning denne festivalen. Svaret på det første spørsmålet ble er ubetinget rungende “JA!”, noe vi skjønte allerede tidlig i konserten, Og like tidlig var det mye som kunne tyde på at det andre spørsmålet skulle få samme svar, ettersom de to første låtene – Hjärtat Vet Vad Handen Gör og Ghost of Perdition – var de samme som åpnet i Oslo. Og riktignok spilles underveis de samme låtene i løpet av konserten, men Bergen får et par godbiter til, og først av disse er Cusp of Eternity fra Pale Communion. Dette er åpenbart en favoritt hos mange, og viser bandet på sitt kanskje mest groovy. Litt senere får vi til overmål det Mikael Åkerfeldt kaller en en hyllest til 80-tallets metal-ballader, men det må kunne påstås at den vakre og atmosfæriske In My Time of Need fra 2003-opuset Damnation er et stykke unna Poison og Bon Jovi. Settet avsluttes etter åtte flotte låter (og fire merker smør) med den etter hvert sedvanlige maktdemonstrasjonen Deliverance, og selv om man kunne ønsket seg både eldre materiale og minst dobbelt så mange låter, blir det bare fjas og fjolleri å skulle trekke noe som helst ned på det som faktisk leveres fra scenen. Og da inkluderer vi Åkerfeldts lille “Tack Oslo,” som neppe noen andre ville ha sluppet unna med i byen mellom de sju fjell, men som heldigvis alle skjønner er en spøk. I motsetning til bandets totalt suverene låter…

Vi er sultne på mer metal, og tar nå turen til Kulturhuset, der vi først lar oss underholde storlig av bergenserne i Phantom Fire (7,5/10). Denne trioen er ment som en hyllest til mye av den deilige metalen gutta selv vokste opp med, og bandets eget materiale er preget av sotete speed metal med anslag av både thrash og mer klassisk hardrock, men tøyd til det ytterste med masse ekstra skitt og smuss over det hele. De to herrene Frode “Eld” Kilvik og Kjartan “K_G” Grønhaug spilte også sammen i sårt savnede Kraków, men dette er et godt stykke unna gamlebandet uttrykksmessig. Betegnende nok for retningen de har tatt, velger de å covre Sepultura-klassikeren Refuse/Resist, til allmenn begeistring, men mesteparten av materialet er fra deres debutalbum The Bust of Beelzebub fra i fjor. Bandet leverer så det suser, og vårt tips er at de kommer til å ta et sjumilssteg opp og fram hvis de fortsetter å bygge på det fundamentet de har lagt. Skål – sees neste gang også!

Selvsagt måtte det nok en runde svensker til for å sette siste rest av skap på plass, og nattas siste band er Portrait (10/10). Nå er det mange som begynner å bli tappet for energi, så det måtte noe helt eksepsjonelt til for å holde stemningen oppe, og heldigvis er det akkurat dette skåningene leverer. Musikalsk er det rett og slett klassisk metal med innslag av speed, men FOR noen låter de har og FOR EN JÄVLA RÖST vokalist Per Lengstedt har! De pipene der får kjørt seg fra første stund, og viser en mann med en lungekapasitet av en annen dimensjon. I tillegg er bandet tightere enn et par spandexbukser på en elefant, og med en særdeles trivelig katalog å ta av blir dette intet mindre enn en total svea-triumf mellom de syv fjell. De kunne ha sablet oss ned og overvunnet oss totalt med bare eget materiale, men velger å avslutte hele kalaset med en fremdragende versjon av Manowar-dängan Blood of My Enemies, og når den er ferdig er det bare å moppe opp restene av publikum fra gulvet, vrenge oss ut i ei bøtte og helle oss ut i rennesteinen så vi kan begynne å samle krefter til neste dag.

Ord : Espen Rock Nørvåg Slapgård & Mari Thune Husvik
Bilder : Storm Drabitus & Jarle H. Moe (Opeth)

[espro-slider id=15999]

Liveanmeldelser

Beyond The Gates – Dag 1

13. august 2022 MHN

Beyond The Gates X
USF Verftet/Kulturhuset, Bergen
Tirsdag 2. august, 2022

Vi var selvsagt tilstede på årets utgave av Beyond the Gates i Bergen. Dessverre hadde vi ingen anmeldere tilstede før onsdagen, så her er et billedgalleri fra tirsdagen som en liten apettittvekker.

Alle bilder : Storm Drabitus

[espro-slider id=15958]

Liveanmeldelser

Beyond The Gates 2017

10. september 2017 MHN

Beyond the Gates
USF Verftet, Bergen
24.–26. august, 2017

Slutten av august er lik festivaltid i Bergen. Beyond the Gates er vel overstått, og her er noe av det Metal Hammer Norway opplevde i løpet av de tre dagene.

Torsdag

Beyond the Gates har tatt steget opp fra kjelleren på Garage og inn på USF Verftet. Verftet fungerer langt på veibedre som festivalarena, men med et såpass mye større lokale mister festivalen dessverre også noe av sitt intime preg. Det er likevel liten tvil om at scenen på Verftet yter bandene større rettferdighet, og enkelte av bandene er rett og slett for store til å spille på en så liten scene som scenen på Garage er. Mayhem i den kjelleren kunne nok fort blitt svettere enn da Morbid Angel satte nedbørsrekord på Hole in the Sky i 2006.

Så til konsertene. Whoredom Rife (7,5/10) fikk oppgaven med å være første band ut på festivalen, noe de løste lett. Whoredom Rife har høstet mange lovord for sin første utgivelse, EP-en The Worship of Idols Instead of God; Idolatry, og fullengderen Dommedagskvad som ble gitt ut tidligere i år.Det er lett å forstå hvorfor: Black metal med et lite dryss melodiøse riff, som både er fengende og brutale. Det minner tidvis om det eldre materialet til Dissection og Satyricon, og det er slettes ingen dum blanding. På minussiden oppleves lyden litt trøblete i starten av settet, men lydteknikeren skrudde seg godt inn etter hvert i konserten. Låta Gitt til Odin står igjen som et av høydepunktene i løpet av de førti minuttene konserten varer.

Det er bare satt av femten minutter til changeover, så ølkjøp og dobesøk må gjøres unna kjappere enn kjappest. Da er det godt at det er minimalt med kø, verken på toalettene eller i baren, noe som var en gjennomgående tendens alle de tre dagene festivalen varte. Det liker vi!

Cult of Fire (8/10) gjestet Beyond the Gates i 2013 – en konsert som er godt innprentet i hjernebarken. Ikke nødvendigvis av musikalske grunner, mest på grunn av humoraspektet i at bandet måtte endre de lange, spisse kostymehattene sine for å i det hele tatt få plass nede under det lave taket på Garage. Passe Spinal Tap! Dette var imidlertid ikke noe problem nå fire år etter – det ser ut som de flatere hettene har fått fast innpass som kostymer. Cult of Fire er en godtepose estetisk og visuelt sett. Med en Kali-aktig figur som bakteppe, tung røkelse i luften, svarte stearinlys og overdådig utsmykkede kostymer er det lite som er overlatt til tilfeldighetene når det gjelder det visuelle aspektet. Selve musikken består avepiske riff med melodiøse partier som til tider lener seg mot shoegaze i enkelte drømmende sekvenser. Noen ganger er de omtrent black metalens svar på Kent, men jeg liker Kent også, jeg. I et slags Phantom of the Opera-øyeblikk på slutten av settet får vi til og med en aldri så liten kirkeorgelsolo. Fra tape da, men likevel.

I serien av kutte- og kappekledde band har det også blitt gjort plass til Dark Sonority (6/10) fra Trondheim. Bandet som kom fram av restene av Kaosritual noen år etter Steingrim Torson Brissach altfor tidlige død, gjør mye riktig, men også samtidig mye akkurat som forventet. Så vidt meg bekjent har de til dags dato kun gitt ut en EP. Ikke det at det er noe galt i det, altså. Jeg synes personlig at bandet klarer seg bedre på denne platen enn i levende live. Du morgenstjerne, morgenrødens sønn kommer best ut av det, med sine til en viss grad spenstige vokalpartier og disharmoniske gitarer. Jeg synes for så vidt at alle band i sjangeren burde vurdere originaliteten i kutte, kapper og levende lys. Det er ikke like effektfullt om alle skal insistere på å gjøre akkurat det samme, og hva er det med alle disse gamle bøkene som blir en del av den sparsomt sammensatte scenografien?

Mgła (8/10) åpner med Further Down The Nest fra singelen med samme navn. Mgła, som betyr tåke på polsk, har ikke tenkt å gjøre seg til venns med noen, kun å ploge ned ethvert lite korn av liv på åkeren av publikum foran dem. De viser med stoisk aggresjon at man ikke trenger sinnsyke mengder med staffasje, røkelse og myrra for å gjøre en svært overbevisende konsert. Kledd i svart, med finlandshetter som beskytter dem fra den ikke akkurat fryktelige trekken på Verftet, leverer de i hvertfall nihilisme, planlagte brudd på Genèvekonvensjonen og en stor dose forakt på svært høyt nivå. Det er i alle fall svært lite mosh, fun, core eller trends å spore mens lokomotivet fra Krakow tuter av gårde. Hoveddelen av materialet er hentet fra siste platen Exercises in Futility, som du definitivt må skaffe deg om du ikke eier den.

Med en hovedvekt på det fantastiske materialet fra Ritual og Jilemnický Okultista er det klart at mange har store forventninger til Master’s Hammer (8/10). Ritual ble en av de virkelig definerende albumene for den såkalte andrebølgen av black metal, og selv har jeg hørt denne platen vanvittig mange ganger siden jeg anskaffet meg den i sin tid. Det er altså åpenbart at spenningen var til å ta og til en viss grad føle på. Introen fra nevnte album ledet inn i Pád Modly som ble etterfulgt av Vêcny Nàvrat. Det låter definitivt som det skal og som man kan forvente. František Štormsnerrer slik han skal, og timpaniene låter som de skal. Men, og jeg hadde ærlig talt ikke trodd at det skulle være noe jeg hang meg opp i, på scenen finner vi også to nakne piker med noen ganske snertne geitehodemasker på hodet. De kommer og går litt av og på scenen, sikkert siden de i hovedsak står helt stille og utgjør hver sin Baphomet, noe som sikkert over tid kan være krevende. Poenget er at orkesteret selv går kledd stort sett som om de skulle gått seg en tur på butikken eller var i beit for sukker til kaffen og stakk en tur over til naboen for å låne litt. Det er rett og slett en helt unødvendig og malplassert scenisk detalj. Jeg foretrekker altså hverdagsklærne til bandet framfor denne unødvendige distraksjonen. Vreden går over når Master´s Hammer går over i Zapálilijsmeonensvět, og den er definitivt borte når de avslutter med Jáma Pekel på tampen av en ganske sprek kveld totalt sett.

Fredag

Negative Plane (7/10) hadde flydd hele veien fra USA for å gi sitt bidrag til årets festival. Bandet er av typen black metal som absolutt låter litt annerledes enn alle andre. De har klart å inkorporere småpsykedelisk klassisk heavy metal og doom metal i uttrykket sitt på en mesterlig måte. På Lamentations and Ashes hører en nikk i retning både Bathory og Celtic Frost i den atonale og dystre sfæren de skaper. Oppmøtet var derimot dårligere på Negative Plane enn en del andre band, og kanskje spesielt merkbart i forhold til Misthyrming som stod på scenen like i forkant av amerikanerne. De tomme rommene blant publikum var dog det eneste som trakk ned på stemningen, for musikalsk var Negative Plane absolutt på høyde, selvom trioen muligens ser litt malplasserte ut på en hovedscene.

The Ruins of Beverast (6/10) treffer ikke helt mål denne dagen, og selv om Alexander von Meilenwalds doom ikke akkurat er en kilde til livsglede og fryd, så mangler det også litt i transeeffekt og jakten på det nokturne denne dagen etter min mening. Jeg sammenligner kanskje litt for mye med konserten for et par år tilbake på Garage i Bergen. Mindre scene, tettere luft, skitnere gulv, eklere toaletter. Slik det bør være på slike festivaler. USFs trekledde vegger og kommunale flerbrukskvaliteter tar rett og slett satan ut av musikken til tider. Mens jeg skriver dette finner jeg noen mer eller mindre ok Youtube-videoer av samme konsert. Jeg konkluderer med at jeg liker bandet (7/10), men er ikke så begeistret for scenen (5/10).

Vemod (8/10) er ikke fremmed for Bergen, og det er lite å utsette på bandets opptreden, foruten noe som kanskje ligger litt utenfor selve fremførelsen. Bandet har nemlig ikke klart å slippe noe nytt siden debutplaten, og den kom i 2012. Ergo stod bandet fra Namsos på nytt foran oss uten noe nytt i beltet. Men for all del, å høre bandets atmosfæriske black metal gjør nok få i salen vondt. Faktisk er det ikke annet å si enn at vi ønsker oss nytt materiale til neste gang vi ser dem.

Scenegardinen ble trukket fra, og Revenge (2/10) stod der med ryggen til publikum ute i salen, med luftvernsirener ulende over PA-anlegget. Deretter fulgte: «Listen, you fuckers, you screwheads. Here is a man who would not take it anymore. A man who stood up against the scum, the cunts, the dogs, the filth, the shit. Here is a man who stood up». Denne introen, med dialogen i sitatet hentet fra filmen Taxi Driver, varslet om det som må være det mest kaotiske og intense en har sett på scenen på USF siden Brutal Truth stod der. Utover det er det egentlig ikke så mye å si. Blodfansen fikk et etterlengtet syn med bandet, men det så ikke ut til at det var så mange virkelig store fans tilstede. Vi andre fikk noen minutter vi aldri får igjen, med totalt intetsigende støy. Men for all del, folk hører jo på SunnO))) også, og en vet at prevalens av selvskading i voksenbefolkning kan ligge på omkring 4%. Hva de resterende 96% i publikum kan oppgi som grunnlag for å se Revenge forblir et mysterium.

At Mayhem (8/10) spiller hele De Mysteriis Dom Sathanas og ikke noe annet, som Master’s Hammers kombinasjon av realitet og tidsmaskin dagen før, har for mange vært en ønskedrøm. De Mysteriis Dom Sathanas, som er selve grunnstammen i norsk black metal, trenger forhåpentligvis ikke så lang introduksjon. At Mayhem har fortjent sin posisjon som et resultat av hardt arbeid og ikke bare på grunn av mytene og skandalene burde være sagt. Det er også nesten umulig å nevne bandet uten man begynner å tenke på kniver, selvmord, fjelloverganger og et typegalleri av de sjeldne. Arven etter Øystein Aarseth lever i beste velgående. Dagens to erstattere, Teloch og Ghul, gjør jobben slik den skal gjøres denne gangen. Det er også en stor befrielse å høre med Mayhem slik som Mayhem var for de av oss som ikke setter like stor pris på det kliniske lydbildet de har lagt seg på siden gjenforeningen. Attila Csihar gjør en enorm innsats som ellevill zombie/vampyr/svovelprest i front, og selve grunnstammen i det hele representert av Necrobutcher og Hellhammer låter fett og autentisk. Til og med Hellhammers trommer låter vesentlig mindre trigget enn vanlig, og selv om tempoet på slutten av spor nummer fem Life Eternal kan ta knekken på de fleste, så lander Hellhammer det hardt og brutalt. Selveste tittellåten avslutter det hele på magisk vis. Det er ikke utenkelig at dette var slik Øystein Aarseth hadde sett det for seg i sin tid.

Lørdag

Vircolac (7/10), som betyr «varulv» på rumensk, var et av bandene som prydet klubbscenen på Garage. Det å stige ned i det mørke kjellerdypet fra strålende sol og sommervarme var en spesiell opplevelse i seg selv, men vi visste at det i mørket skjulte seg skatter. Vi hadde nemlig hørt oss opp på det irske Vircolac hadde å by på i forkant av konserten, og visste at det var veldig lovende på plate. Derfor var det dessverre litt synd at Garage hadde katastrofalt dårlig lydproduksjon på irene. Elementer i musikken falt helt ut, og tro det eller ei, det er ikke nok med bare høyt volum, mørke og en lesk i hånden når en liker metal. En vil gjerne få med seg noe mer enn som så, og når bandet kjørte full peis, var det lite annet enn et ullent teppe av lyd ute i salen.

Darvaza (8/10) led under akkurat det samme som Vircolac; katastrofalt kjip lyd. Men der vokalisten i Vircolac stadig gjemte seg bak alt håret sitt, snakket noe ustødig mellom låtene og tidvis kastet sveipende, tilsynelatende usikre blikk ut i Garage-mørket, er Darvaza i en annen liga. Vokalist Wraath (Behexen, One tail, One head) er nemlig kapabel til alene å holde et show gående – fordi om han tilsynelatende har akkurat litt i overkant mye sinne å trekke på, der han skritter lettere manisk frem og tilbake på scenen mellom låtene. Som med Vircolac er det lite å utsette på bandets fremførelse av materialet, og salen er full av tilhørere. Derfor er det synd at de mange festivalgjengerne som har kommet seg tidlig opp for andre dag av festivalen, måtte ta til takke med et så ufattelig kjipt lydbilde.

Det var noe forvirring da vi dukket opp på Verftet på festivalens siste dag. Vi trodde nemlig at vi skulle se Black Magic. Imidlertid var det Sahg (8/10) som stod på scenen. Like etter fikk vi øye på en plakat med kveldens spilleplan, og det ble tydelig at amerikanske Sumerlands var kansellert. Det var helt sikkert flere med oss som var skuffet over å ikke få bevitne bandet for første gang i Bergen, men festivalen hadde heldigvis klart å hanke inn en verdig erstatter på kort varsel. Sahg er jo ingen nybegynnere lenger heller, med en håndfull plater i beltet, og med en masse turnéerfaring etter hvert. Dette skinner jo også gjennom når bandet håndterer hovedscenen på Verftet såpass bra tross tidlig spilletid, litt glissent publikum, og ikke minst på så kort varsel. Senere fikk vi noen ord med bandet, og gitarist Ole Walaunet var tydeligvis fløyet inn fra hytta med helikopter for å løse kabalen. Kudos til både festival og band for viljen til å reparere overfor publikum. Det neste skuffende punktet i et ellers bunnsolid sett, var at de maktet å for første gang få Pyromancer til å høres litt tam ut, som egentlig er litt uforståelig.

Etter å sett Black Magic (9/10) skrangle seg igjennom et kort sett på Dombås for et par år siden, hadde jeg nå absolutt ingen forventninger. Du store min for et fett band det har blitt. La gå at det blir knabbet riff og melodilinjer fra fjern og nær, og la gå at det er muligens kan virke svært bakoverskuende. Dette er fortiden i våre hender. Med materiale som låter som rocken på slutten av sekstitallet og begynnelsen av syttitallet. Med små (egentlig ganske store) nikk til blant andre Uriah Heep, Pink Floyd, og hårsveisen til Tony Iommi presenterer bandet et velspilt, velarrangert og helstøpt produkt av vår vidunderlige fortid. En tidsepoke da musikken rett og slett bare var litt større en den er nå. Jon Henriksen er også en meget smakfull gitarist, noe som han blant annet beviser i den gilde gitarsoloen på Demon Lord.

La det være sagt: Exciter (7/10) fra Canada leverer med originalbesetningen. Bandet som startet opp tilbake i 1978, har holdt det gående mer eller mindre siden den gang med skiftende besetninger, men i 2014 ble altså resetknappen trykket. Violence and Force ryker allerede til som sang nummer to i et ganske forrykende og svært begeistrende sett. Det er litt vanskelig å bedømme hvem som er mest begeistret, er det bandet eller er det publikum? Uansett hvilken part som går av med seieren, er jeg rimelig sikker på dette er årets «gøyeste» konsert for mange. Det har blitt en tradisjon å ha det litt trashy, gammelmodig og publikumsvennlig på lørdagen under festivalen, og etter to dager med ganske mye band som blir utgitt i Trøndelag eller kler seg i kappe, så er det forfriskende med litt speed metal. Syngende trommiser er ikke den aller beste ideen på generelt grunnlag, men Dan Beehler leverer. Det gjør også John Ricci og Allan James Johnson. Long Live The Loud!

Denner/Shermann (8/10) på en scene i Bergen gir litt barnlig fryd. Det er riktignok ikke helt Mercyful Fate, men det er både Michael Denner og Hank Shermann fra det legendariske danske bandet. Dessuten gjør Sean Peck en hederlig vokalinnsats på de gamle låtene. Som vokalist er det lite å utsette på hans heavy metal-stemme. Det er vel likevel ikke til å komme utenom at de fleste i salen sikkert er på plass for eldre låter enn dem med datostempling 2016. Joda, rimelig ferske Angel’s Blood og The Pentagram and the Cross svinger godt de, men det er de fire gamle Mercyful Fate-låtene som virkelig setter fart på publikum. Vi får i løpet av det tolv låter lange settet dosert ut Black Funeral, Curse Of The Pharaohs, Into the Coven og Evil. Altså er det liten grunn til å gå skuffet fra dette første møtet med bandet formet rundt duoen Denner/Shermann.

For mange old school-fans var nok headlineren denne kvelden en temmelig spesiell opplevelse. Hvorfor? Jo, fordi Enslaved (8/10) ikke bare stod på scenen like selvsikre og proffe som de pleier. De hadde også med seg et sett temmelig utenom det vanlige. Hele debutplaten Vikingligr Veldi skulle spilles live, ifølge bandet for første og siste gang – selv om du i nyeste Metal Hammer Norway kan lese deg fram til at det muligens er noen gode nyheter for fans av platen også i tiden fremover. Kan hende var det reutgivelsen av platen i fjor som ga opphav til at festivalen booket bandet inn for denne konserten? Det som uansett er sikkert, er at platen gjorde seg vel så bra på scenen på USF som på vinyl. Det ble førtifem minutter med pur nostalgi for dem i salen som var kommet forbi bleiealderen tilbake i februar 1994, da platen først ble sluppet. Siden sist har Enslaved for øvrig byttet keyboardist, og foruten at Håkon Vinje nå trakterte tangentene, var det også gjestende trommis, Iver Sandøy. Det eneste skuffende momentet med konserten, om en skal trekke noe frem, det må være at bandet bare gjorde selve Vikingligr Veldi, og dermed snøt oss for enda mer godsaker.

Tekst:
Pål Lystrup (Negative Plane, Vemod, Revenge, Vircolac, Darvaza, Sahg, Denner/Shermann, Enslaved)
Pål Ferstad-Løland (Dark Sonority, Mgla, Master’s Hammer, The Ruins of Beverast, Mayhem, Black Magic, Exciter)
Mari Thune Husvik (Whoredom Rife, Cult of Fire)

Foto: Christian Misje

Nyheter

Tre nye band klare for Beyond The Gates 2017

15. november 2016 MHN

Beyond the Gates: Bjørgvin Black Mass 2017
USF Verftet, Bergen – Norway
24th – 26th of August 2017

Det drypper til stadighet nye band inn i lineupen til Beyond the Gates, Bjørgvin Black Mass 2017. Metal Hammer Norway har tatt en prat med festivalsjef Torgrim Øyre for å få det siste nye av nyheter de har å komme med.

Seks år har gått, og Beyond the Gates turer videre. Da det tidligere i høst ble kjent at Mayhem skal spille De Mysteriis Dom Sathanas og at Enslaved skal spille debutalbumet Vikingligr Veldi i sin helhet ble det for flere knyttet stor forventning til resten av det Bergen-festivalen hadde å by på. Nå kan de sette kanadiske Revenge på plakaten.

– Dette er en veldig spennende booking, da de aldri har spilt i Norge før. Vi har ønsket å ha dem på besøk i flere år nå, og endelig stemte det logistikkmessig. Jeg tror dette er et band mange har hatt lyst til å se, og nå skal de endelig få muligheten, sier Øyre.

Han viser til at Beyond the Gates tar stolthet i å grave dypt for å finne gode konsertopplevelser, både fra undergrunnen og det som man kankje kan kalle mer allemannseie.

– La folket få se band de ikke har sett 100 ganger før, utdyper han.

Et annet kanadisk band som gjør sin norgespremiere i Bergen på denne festivalen er speed metal-legendene Exciter. Til tross for at bandet ble dannet i 1978 og er ansett som et av de første speed metal bandene som oppsto, samt at de har vært en av inspirasjonene til thrash metal sjangeren, har de altså aldri satt sine ben på norsk jord før.

– Dette blir spennende, sier festivalsjefen.

Et annet band som gjør sitt inntog til festivalen er det tyske doom metal-bandet Ruins of Beverast, som har gjestet festivalen tidligere.

– Vi føler dette er en ny start med ny venue. Derfor har vi gått tilbake og hentet inn noen av favorittaktene fra tidligere år. Samtidig som vi selvfølgelig skal spe på med mye nytt, sier festivalsjefen.

Tidligere har det blitt kjent at bandene Negative Plane, Dark Sonority, Vemod, Mgła og Cult of Fire skal gjeste Verftet i Bergen under festivalen. De tre siste av disse vender forøvrig også tilbake til festivalen etter å ha spilt der tidligere.

– Disse bandene gjorde en fantastisk jobb forrige gang de spilte på festivalen, så vi ønsket dem tilbake til oss med åpne armer. De er alle veldig visuelle i fremføringen sin, og dette vil passe utmerket nå som vi har byttet lokale. Vi likte selvfølgelig Verftet i sin originale form, men det er nå større og mer spektakulært, forteller Øyre.

Beyond the Gates, som har fått undertittelen Bjørgvin Black Mass 2017 arrangeres i Bergen by den 24. – 26. august. Disse dagene blir det mye moro både på Verftet og på Garage. Alt alt dette vil ha et bakteppe som forteller om svartedauen og Bergen på et estetisk vis.

– Det er viktig at det skjer noe mer enn bare bra band på scenen, og det skal vi gi våre publikummere i år. Til slutt ender vi opp med noe for enhver smak, forteller arrangøren.

Det er mye som tyder på at det kan bli spennende å følge Beyond the Gates fremover. Festivalen regner med å ha fullstendig program tilgjengelig i løpet av våren.

Også bekreftet:

ENSLAVED «Vikingligr Veldi»
MAYHEM «De Mysteriis Dom Sathanas”
MGLA
DARK SONORITY
CULT OF FIRE
VEMOD
NEGATIVE PLANE

Beyond The Gates hjemmeside | Facebook

Nyheter

Enslaved gjør eksklusiv konsert på Beyond the Gates 2017!

22. september 2016 MHN

BEYOND THE GATES presenterer: Enslaved fremfører «Vikingligr Veldi» i sin helhet, for første og siste gang!

Beyond the Gates annonserte nylig at de etter et vellykket 5-årsjubileum utvider fra neste år, og flytter fra Garage til USF Verftet. De har allerede offentliggjort seks sterke navn til 2017-plakaten på festivalen, som har fått undertittelen Bjørgvin Black Mass 2017. Nå kommer de med en ekstra godbit, når de annonserer at selveste Enslaved som headlinere for første og siste gang i historien kommer til å fremføre sitt debutalbum, Vikingligr Veldi fra 1994, fra ende til annen på festivalen!

Dette albumet var starten på en lang og suksessrik karriere for bandet, som har sanket flere Spellemannpriser i kategorien metal enn noe annet band, og også vunnet flere priser internasjonalt.Vikingligr Veldi kommer i disse dager endelig på vinyl, via bandets egen etikett By Norse Records, og 25-årsjubilantene selv er for tiden i gang med en ny runde skolekonserter hvor de fremfører sin musikk for landets ungdomsskoleelever! I vinter spiller de tre konserter på Blå, hvor de går gjennom alle epoker av sin egen diskografi, og det hele kulminerer altså i Bergen neste høst!

Beyond the Gates: Bjørgvin Black Mass 2017
USF Verftet, Bergen – Norway
24th – 26th of August 2017

Også bekreftet:

MAYHEM “De Mysteriis Dom Sathanas”
MGLA
DARK SONORITY
CULT OF FIRE
VEMOD
NEGATIVE PLANE

Limited number of discounted Early Bird tickets on sale HERE.

Beyond The Gates hjemmeside | Facebook

Liveanmeldelser

Beyond The Gates V: Fredag + Lørdag

3. september 2016 MHN

Beyond the Gates
Garage, Bergen
26.-27.08.2016

Fredag

Fredagen sparkes i gang av Black Magic (8/10), og for en forfriskende hardrockvind som blåser gjennom kjellerlokalet! Det er fristende å hoppe over referanser til tidlig Maiden og Rainbow, og heller sammenligne med kontemporære retro-helter som Horisont og The Devil’s Blood: Black Magic hører absolutt til i det gode selskap, noe publikum også gir tydelig uttrykk for. Solid og stilsikker fremføring til tross: Litt kommunikasjon med publikum skader ikke!

The Spirit Cabinet (6/10) hilser fra Nederland, og er anført på vokal av Willem, kjent som vokalist, gitarist og frontfigur i duoen Urfaust. Vi snakker klassisk heavy metal. Vi snakker også om et band hvis ferdigheter ikke helt later til å matche pasjonen deres, og tidvis er det sjarmerende skranglete. Slik sett passer de jo perfekt som oppvarming for et av metalhistoriens store skrangleband dagen etter. Dessuten må jo bandet sies å ha fått en tøff jobb som følger etter kanskje festivalens store høydepunkt med Black Magic, som jo totalt tok kontroll over Garage. Låtene svinger dog, og klassisk metal er aldri feil i festivalsetting.

«If theywouldrather die theyhadbetter do it, and decreasethesurpluspopulation», sier Ebenezer Scrooge i Charles Dickens’ En Julefortelling. Han er av forfatteren modellert på tankene av den britiske presten, politiske og økonomiske tenkeren Thomas Malthus. Tonen er satt for å snakke om det irske ensemblet som har tatt sitt navn fra hans virke, Malthusian (7,5/10). De følger i tenkerens spor, der Malthus sommeren i 1799 reiste i Norge, følger kvartetteten fra smaragdøyen opp med en sommertur i 2016. På programmet står det å legge Bergen fullstendig i grus med blytung death metal. Etter endt konsert er det egentlig bare en konklusjon som er gyldig, og det er den at bandet lykkes med prosjektet vi har tillagt dem; de la Bergen ubønnhørlig for sine knær, og presterte også å gi oss en av festivalens bedre konserter. Svartedauen og potetpesten forenes altså finfint idet Malthusians toner flyter mellom de syv fjell.

Kveldens entré sørger Degial (8/10) for når vokalisten humper inn på scenen med krykker, for så å kaste disse og hinke bort til mikrofonstativet mens noen henger på ham gitaren. Konserten videre er en oppvisning i hvordan man på storartet vis forvalter den svenske metal-arven. Degial er simpelthen noe av det beste nabolandet vårt har å by på for tiden. Selv med bare én fot står bandet stødig i landskapet mellom death og black og formidler en stemning som man må tilbake til metal-pionérene på tidlig nittitall for å finne.

Det er ikke enkelt å følge opp etter Degial, men Deströyer 666 (4/10) gjør et helhjertet forsøk. Bandet fra andre siden av kloden får god respons fra publikum, men musikken når ikke frem til anmelderens hjerte. Det hele føles litt påtatt, både musikalsk og stilmessig, et inntrykk som på ingen måte reddes av vokalistens gjentatte bruk av ordet «cunt» mellom låtene. Kanskje er det så enkelt at Deströyer 666 ikke klarer å følge opp når et av Nordens beste band spiller før dem.

Lørdag

Saturnalia Temple (5/10) er et fryktelig seigt stonerdoom-band, hvor en fint kan ta en toalettpause og komme tilbake til samme riff. Bandet er både stilsikre og velspilte, men skal en tolke på oppmøte og engasjement, så er fremdeles sjangervalget noe for de aller mest spesielt interesserte. Det forekommer en del avslappet øldrikking og slapp hodenikking rundt i lokalet, men mest av alt bærer det preg av å være et pauseskjær og tidlig på en firedagers festivals siste dag.

Festivalpublikummet har åpenbart gledet seg til Gehennah (5/10), og det merkes på køene i baren at budskapet om rusens gleder omfavnes av mange. Dessverre klarer ikke svenskene å overbevise helt fra scenen, og selv om det spilles en del fyrrige (og festlige) låter, så er følelsen nærmere en dau øl enn en sprudlende og duggfrisk en.

Omtrent det motsatte kan sies om Nekromantheon (8/10). De unge veteranene gjør som de pleier, nemlig full gass, trøkk og tenning. Innimellom i overkant heseblesende, men de drar det alltid i land gjennom solide ferdigheter. Perfekt avslutning med Rise, Vulcan Spectre.

Noen var kanskje litt skeptiske til Venom Inc (9/10), men det kan herved slås fast at det neppe er mulig å finne en mer perfekt måte å avslutte festivalen på. Venom er så klassisk metal som det er mulig å få det, og for mange er «konseptet» Venom først og fremst låtene, og i mindre grad hvem som fremfører dem. Da er det desto kulere å se legendene Mantas og Abaddon gjennomføre til 666 i stil, godt hjulpet av Tony Dolan. Klassikerne kommer en etter en, og hele Garage gauler med på de velkjente tekstlinjene. Parademarsj herfra til helvete!

Tekst: Pål Lystrup & Bård Nordvik
Foto: Christian Misje

Liveanmeldelser

Beyond The Gates V: Onsdag + Torsdag

1. september 2016 MHN

Beyond the Gates
Garage, Bergen
24.-25.08.2016

Den femte utgaven av Beyond the Gates er nå historie. Her er Metal Hammers dom etter et firedagers opphold i den varme kjelleren i Bergen.

Onsdag

Ritual Death (6,5/10) er en bekreftelse på hvilken festival vi faktisk befinner oss på. De er nest siste band ut for kvelden, men få har vel egentlig kjennskap til hvem de er, eller hva de har bedrevet før de åpenbarer seg på Garage-scenen, da frontet av en kappekledd skjelettskikkelse. Slik sett er altså alt i tråd med hvordan Beyond the Gates hele tiden har holdt en fot stødig innenfor undergrunnsscenen. Musikalsk er vi godt innenfor det frontfigur Luctus ellers bedriver med band som Behexen og One Tail, One Head – altså kølsvart black metal, dog med litt mer skrekkfilmsynth på plass her. Live er de også bare en duo bestående av noe skranglete tromming, og Luctus selv i front – som nevnt iført dødshabitten. Settet blir naturlig nok ganske kort for gjengen med base i Trondheim, for eneste nåværende utgivelse er en EP som kom ut i april. Inntrykk gjør de dog, selv om det gjenstår å se hvor dette egentlig bærer hen kvalitetsmessig.

Blastfest fikk pes for et band ved navn Peste Noire. På Beyond the Gates hadde Infernal War (5/10) tydeligvis gått under radaren til den samme sensurkåte gjengen, for det polske bandet het ikke bare Infernal SS tidligere, men de har delt to medlemmer med det høyreradikale bandet Honor, hvis bandnavn forteller nok til at leseren kan finne den ukjente i likningen. Det polske bandet har blitt beskrevet som Marduk uten filter, og intenst låter det. En onsdagskveld på sensommeren må likevel det noe ukjente bandet for de fleste nøye seg med en liten rekke fans helt fremst mot scenen, mens lokalet ellers er temmelig glissent. Det er godt mulig at polakkene hadde funnet mer action i stillerommet på flyplassen enn Garage, som nok en gang fremstår som et litt pinlig skue. Kanskje spesielt når bandet mister lyset på scenen sånn på toppen av det hele. Musikalsk gjorde bandet jobben, det er det ingen tvil om, men det hjelper liksom lite på den totale opplevelsen.

Torsdag

Sortilegia (8,5/10) var sort, mye sort. Det eneste lyset under konserten var det fra en håndfull stearinlys som blafret vilt i kamp med Garage-kjellerens airconditionanlegg. Musikalsk var det bunnsolid black metal på tapetet, og det ble en av festivalens aldri så små overraskelser. Om lukten under showet var en planlagt del av det vites ikke, og det ble diskutert litt hva nøyaktig det luktet mot slutten der, men forslag var bananskall, velmodnet ost og våt hund. Dersom det var planlagt ga dette en ekstra, litt uvanlig estetisk opplevelse, spesielt siden andre band i sjangeren har en tendens til å bruke røkelse som gjør at det lukter mer av dreadlocks, yoga eller organiske grønnsaker enn de innerste sirkler av helvete.

Ingen tvil om at amerikanske Black Anvil (6/10) trives bedre i scenelyset enn forrige band, og gyver løs på publikum med en høyenergisk blanding av black metal og sen 80-talls østkyst-thrash. Til tross for liksminken og blodet, har bandet en opptreden som minner mer om et hardcoreband, som for en traust bergenser blir litt corny. Mannskor på hver låt hjelper heller ikke på helhetsinntrykket, men innsatsen er helhjertet og publikum lar seg rive med.

Så var det tid for å senke tempoet og lene seg tilbake idet Urfaust (7/10) setter i gang dronemaskineriet. Det er seigt og stemningsfullt. Bandet består av kun gitar og trommer, men det er likevel et imponerende massivt lydbilde som males frem. Et fullsatt Garage er åpenbart samstemte i sin begeistring.

Secrets Of The Moon (7,5/10) har holdt det gående i noen år nå, og de har rukket å spille i Bergen noen ganger, med opptredener på Hole In The Sky i både 2007 og 2010. Siden den gang har bandet forandret seg kanskje litt mer i retning av et mindre aggressivt uttrykk, blant annet eksemplifisert med en låt som Man Behind The Sun, som likevel maktet å trollbinde publikum, tross sin tilbakelente stil. Men så har jo Solstafir trollbundet publikum med lignende stemninger lenge. Konserten ble avsluttet med at trommisen klinte til bjellen på ridecymbalen inntil trommestikken brakk Det ble en konsertopplevelse som svirret innom flere stemninger med hovedvekt på bandets hittil siste album, SUN. Men avslutningen var selvsagt det aller største høydepunktet, et gjenhør med en gammel høydare i Lucifer Speaks. Solid gjennomført nok en gang altså, men dessverre med kjip lydproduksjon, som veldig mange band led under gjennom festivalen, mye mer enn noen gang tidligere. En del band låt rett og slett ræv slik sett, som jo ødelegger mye for den totale opplevelsen.

Gaahl brøt i sin tid med Gorgoroth, etablerte God Seed med makker King Ov Hell, men har siden brutt ut igjen også av det samarbeidet, og i nyere tid gått egne veier med Gaahl’s Wyrd (7,5/10). Hele tiden har han imidlertid hatt sitt opprinnelige band Trelldom. Kanskje er det ikke disse røttene han referer til i åpningslåten Steg, eller i sine mange intervjureferanser til det samme konseptet. Kanskje var det black metal-yndlingen, filosofen Nietzsche, sine mange referanser til det samme som smittet ham under perioden i Gorgoroth? Poenget er uansett at Gaahl med sitt nye band denne kvelden stod øverst på plakaten, og da ved å utforske sine egne røtter gjennom å dedikere en hel konsert til kun gammelt Trelldom-materiale.

Estetisk er det ikke så mye som har forandret seg i nyere tid, og det sverges til svart og hvit sminke, akkompagnert av en nesten schizoid fremtoning hos frontfiguren selv. Han tar kommando på det som fremføres, men helt uten de store gestikuleringer, og med en tilsynelatende kald distanse til sitt publikum. Men slik er det vi har blitt kjent med kunstneren Gaahl, og hans eksentrisitet har kanskje til og med bidratt til hans popularitet. Det som venter fra scenen når en møter hans prosjekt er stort sett alltid bunnsolid. Musikerne han har tatt med seg er nok vant til adskillig mer avanserte saker enn Trelldom-materialet også, som de likevel spiller med både innlevelse og overbevisning. Gaahls suggesjon kommer absolutt til sin rett med det noe monotone Trelldom som bakteppe, og det er forhåpentligvis ikke det siste vi hører fra denne epoken av hans karriere. Å se mannen fremføre Høyt Oppe i Dypet, Slave Til En Kommende Natt, og Til Et Annet… er jo legendariske saker! Roten holdt, og treet står fortsatt.

Tekst: Pål Lystrup & Bård Nordvik
Foto: Christian Misje

Nyheter

Beyond The Gates 2016 offentliggjør komplett lineup!

9. mai 2016 MHN

Beyond The Gates annonserer komplett plakat for 5-årsjubileet!

I år arrangeres Beyond the Gates i Bergen for femte gang, og i den anledning har arrangørene valgt å ekspandere til fire dager med det ypperste fra alle avkroker av metal-undergrunnen, det være seg Black Metal, Death Metal, Doom, Thrash, Occult eller Heavy Metal. Årets festival presenterer i følge arrangørene en perfekt kombinasjon av gamle helter og nytt blod, med alt fra Venom Inc, med Abbadon og Mantas fra Venom til det polske kultbandet Infernal War. I tillegg får vi en svært eksklusiv konsert med Gaahl’s WYRD, som fremfører et sett kun bestående av Trelldom-materiale! «Mange av disse låtene, gra Gaahls første black metal-band, har aldri tidligere vært fremført live, så dette kommer til å bli en unik og uforglemmelig opplevelse», sier bandet selv. I tillegg er nå australske Deströyer 666 bekreftet som fredagens headlinere, og andre nye annonseringer inkluderer noen av de fremste norske undergrunns-bandene, nemlig Nekromantheon, Reptilian, Nettlecarrier og Gravdal.

Her er fullstendig lineup:

Venom Inc (UK)
Deströyer 666 (AU)
Gaahls WYRD performing Trelldom (N)
Infernal War (PL)
Secrets of the Moon (D)
Nekromantheon (N)
Degial (S)
Gehennah (S)
Urfaust (NL)
Magister Templi (N)
Black Anvil (US)
Sortilegia (CA)
Malthusian (IRL)
Nettlecarrier (N)
Spirit Cabinet (NL)
Saturnalia Temple (S)
Ritual Death (N)
Reptilian (N)
Black Magic (N)
Gravdal (N)

Billetter kjøpes HER.

Liveanmeldelser

Beyond the Gates 2015

2. september 2015 crazyhammers

BEYOND THE GATES
Garage, Bergen
27-29. 08.2015

Torsdag

Islendingene i Misþyrming (7,5/10) fikk æren av å åpne det som må være bortimot Norges triveligste festival. Det er tydelig at interessen for bandet er stor, ettersom det første som møter oss utenfor Garage er en evig lang kø, men vi får foten innenfor akkurat idet de begynner å spille. I den lille kjelleren, som heldigvis ikke har rukket å bli for varm ennå, har det allerede fylt seg opp bra med folk. Lyden er som en massiv vegg der brutale partier blir avbrutt av catchy, intrikate melodilinjer – noe som gjør at Misþyrming skiller seg ut i mengden av nyere black metal-band. Söngvar Elds Og Óreiðu er tittelen på deres første og eneste utgivelse, og konserten består naturlig nok i hovedsak av materiale fra denne. Overraskelsen er derfor stor når siste låten i settet er Funeral Mists The God Supreme og Arioch entrer scenen, noe som nærmest fører til kollektiv bakoversveis på de fremmøtte i lokalet. Mektig avslutning på en ellers kul konsert.

Ett ord beskriver det best: Stygt. Om enn ment som et kompliment, så er det ganske så beskrivende for dublinerne i ZOM (6/10). Irene kan høres ut som Celtic Frost og Godfleshs løsunge, unnfanget på nachspiel etter inntak av et fjell med amfetamin og syre, mens spriten renner som både høst- og vårflommen på Østlandet. Variasjon i lydbildet er nok ikke bandets sterkeste side, da det stort sett er mengder av slag i trynet absolutt hele tiden. Det er nok heller ikke meningen å utrykke seg annerledes. Bandet starter veldig bra og avslutter veldig bra, men det hadde nok vært fordelaktig med et noe kortere sett. Uansett, et band å følge med på videre.

One Tail, One Heads (9/10) herlig primitive, illsinte ulyd, aggressive framtoning, strålende demoer og EP-er har gitt bandet et svært godt rykte. Bandet leverer varene til i hvert fall ni i stilen. Sånn for min egen del kunne jeg godt hørt The Splendour of the Trident Tyger fremført hver eneste dag. Luctus og gjengen kommer med plate i år, noe som helt sikkert vil være en kandidat i kategorien årets beste utgivelse. Den svensk-norske trønderbanden fremsto som en helstøpt og hardtarbeidende satanisk dommedagsmaskin.

Tyske Ascension (8/10) hadde jeg i forkant registrert at absolutt var interessante på plate, men hadde ingen anelse om at de live ville bli det klassiske dette-må-jeg-høre-masse-på-i-etterkant-av-festivalen-bandet. For det ble de. Bandet kom på scenen ikledd helsvart, sminket like helsvart, men med vokalisten i hvitt, og med hvit sminke – for kontrasteffekt, vil jeg anta. Alle sammen med diverse symboler – hovedsakelig det tematiske med triangelet som en kjenner også fra bandets logo – som de vel alle bar i pannen. Det musikalske tok seg opp allerede med One Tail, One Head, men det steg enda noen hakk med Ascension, som også, i likhet med Nidaros-banden, hadde lyden på sin side. Med odde takter, nikk i retning Emperor, Watain, Dissection, store stemninger og spennende komposisjoner trollbandt de massene, til tross for at enkelte kommenterte at det ble kjedelig i lengden. Det kan hende atonal avantgarde black metal med mangel på black ‘n’ roll-riff rett og slett ikke falt i smak. For mange av oss falt det så visst i smak.

Jeg hadde tenkt å unngå referanser til tanks eller krig i anmeldelsen av Marduk (8/10), men det ble uunngåelig. Om man ser på et band som Dimmu Borgir som en strømlinjeformet el-bil i neonrosa, eller Darkthrone som en velholdt blå Volvo Amazon, så er Marduk den mest brutale, beksvarte panservognen du kan tenke deg. Morgan Håkansson og hans menneskefiendtlige kompani ruller over motstanden, tar ingen fanger, og selv om de ikke vinner så overgir de seg aldri. Åpningen med Frontschwein og The Blonde Beast er hyperkonsentrert arsenikk i fiendens drikkevann, og på veien rekker de jammen meg å spikre Jesus på korset og skjende liket hans etterpå. Slay The Nazarene, Burn My Coffin og Warschau kommer også fryktelig, i ordets rette forstand, godt ut av det.

Fredag

Morbus Chron (8/10) imponerte stort med både sine musikalske evner og med profesjonalitet på showfaktoren. Old school death metal med tunge, progressive elementer krever dog sitt av det perseptuelle apparat, så at salen ikke var riktig fylt opp var vel egentlig bare å forvente. Dessuten var bandet første orkester å skue denne fredagen, og en må jo kunne forvente at en del festivalgjengere gjerne hadde forfrisket seg rikelig allerede kvelden i forveien, og at det derfor tok litt tid å få klasket flintsteinene tilstrekkelig sammen til at det oppstod riktig gnist. Riktignok tok engasjementet seg opp gjennom konserten, men bandet hadde definitivt fortjent en senere spot, i hvert fall om en skal se på bandkvaliteten på tvers av de tre dagene.

Bölzer (6/10) har jeg lært at er et av de bandene som virkelig er i vinden om dagen. Duoen har ikke gitt ut mye materiale, men har likevel rukket å spille på en rekke større festivaler, deriblant Maryland Deathfest. Live er det formidabelt hvor mye energi de to klarer å få til fra scenen, men dessverre hviler litt for mye på størrelse og karisma hos frontfiguren KzR. Trommespillet til HzR blir litt vel ordinært og uinspirerende, og det er liksom også litt tomt på scenen, uansett hvor mye en setter mikrofonen opp som Lemmy, står bredbent, og tar all den plass en kan. Jeg har hørt mer spennende black/death doom før, men må selvsagt sjekke etter hvordan det var på plate igjen nok en gang, siden det jo tross alt er så bejublet blant forståsegpåere.

Svenske Tribulation (9/10) fortsetter gjennom tåken. Bandet har levert tre formidable album på rad, og selv må jeg si at jeg er overrasket over at de ikke spiller senere på kvelden. På den annen side er det topp, da publikum virker meget fokusert. Tribulation når etter hvert ut meget bredt uavhengig av hvor mange dristige sporvalg de tar på veien; det er dog en total skandale at Spell, fra 2013s beste album, The Formulas of Death, ikke blir spilt på Garage denne gangen. Gitaristene Adam Zaars og Jonathan Hultén tar mye av fokuset foran på scenen, mens bassist og vokalist Johannes Andersson sprer vrede, nokturne vers utover publikum og limer bandet sammen i nært samarbeid med den strålende trommeslageren Jakob Ljungberg.

Zemial (7,5/10) led litt under at det ble altfor tydelig at bandet var et enkeltmannsforetak med innlånte hjelpere. Her handlet alt om komponist, trommis og vokalist Archon Vorskaath, som også må sies å ha vært denne kveldens mest elegante stikkesvinger, med noen riktige fine touch. En kunne høre at han primært må være trommeslager – eller en regner jo med det siden det er instrumentet han har valgt i live-sammenheng, tross at han på album gjerne trakterer alle instrumenter selv. Det var ikke mange andre med like stor følelse i anslagene, for å si det slik. Den slags er alltid særdeles hyggelig å lytte til, for i metal er det mye klask-til-trommene-med-all-kraft-du-er-god-for-og-det-med-samme-kraft-konstant. Ikke bare det, men Herr Vorskaath turte å holde hi-haten lukket også, noe som til dels virker å være fremmed for mange ekstremmetal-trommiser. Zemials progressive blanding av thrash-, heavy-, og black metal gjorde bandet temmelig annerledes også, og noen løsninger bringer nær sagt fram det fårete gliset, fordi det er så uortodokst. La det være sagt at det ikke på noen måte betyr at en ler av løsningene, snarere at en finner dem originale og underholdende. Zemial går nok også noen runder utover høsten.

Archgoat (7/10) er meget sterk kost for store deler av publikum såpass langt ut på kvelden, jeg vil tippe at i hvert fall halvparten gikk opp i baren over for å høre på godt over middels høy Judas Priest eller lignende, og noen gikk sikkert også hjem for å lade opp til morgendagens bataljer. Erkefinsk og guttural black metal er ikke for alle, men Archgoat kan sine kunstner. Det hadde nok allikevel vært å foretrekke med en tidligere start for festivalens mest grumsete band. Geitens representanter i Finland startet opp i 1989, og etter en lengre pause kom de tilbake i det dunkle rampelyset i 2004. Bestialsk, messende og nådeløst er dette et band som tar black metal til et nivå andre band sjelden våger å bevege seg nær. Et nihilistisk, livsforaktende beksvart helvete.

Lørdag

Dread Sovereign (9/10) er Primordial-sjef Alan Nemtheangas egen lille lekegrind. Bandets 80-tallsinspirerte blanding av doom, heavy- og black metal passer Garage som hånd i slåsshanske, og dublinerne sørger for en beinhard start på den andre dagen av festivalen. Bandana-kledde Nemtheanga på bass/vokal og gitarist Bones er ingen nybegynnere i den noble grenen «showmanship», som det heter på godt norsk, og med trommis Sol Dubhs stødige driv bak slagverket blir glisene bredere og ølglassene løftet stadig høyere ute blant publikum etter hvert som konserten skrider frem. Bandets egne låter krydres med Venom-coveren Live Like an Angel (Die Like a Devil), noe som bidrar ytterligere til en fin variasjon mellom seige doom-partier og riff hentet fra den klassiske hardrocksboka. Med utsagn som «This is a song about drinking whisky» legger ikke akkurat Nemtheanga noen demper på den allerede gode stemningen blant publikum i Bergen heller, og som første band ut er dette rimelig innertier fra Beyond the Gates sin side. Eventuelt innernier, man kan da ikke ta helt av heller.

Det er langt mellom gode space rock-band her til lands, eller space rock-band generelt, men Spectral Haze (7/10) er dyktige fakkelbærere for en slik type psykedelisk og hard musikk. Konserten fikk en trang fødsel med tekniske problemer, men etter litt fikling ble det da omsider lyd i samtlige instrumenter, inkludert en sentralt plassert theremin, traktert av Elêctrïc Stårlïng (kanskje bedre kjent som Krizla fra Tusmørke). Den famlende starten glattes snarlig over, og innen kort tid rocker det stødig av Spectral Haze. Dronete, jam-aktige sesjoner avløses av Sabbath-inspirerte riff, og Spacewülffs klangfylte vokal ligger hele veien svevende i bakkant av lydbildet, som et insisterende ekko. Tidvis føler man at thereminen havner litt vel mye i fokus, uten at det skal brukes som noe kronargument i anmeldelsen. God stemning og hard rock, mer kan man strengt tatt ikke forlange.

Finsk speed metals store sønner Ranger (9/10) leverte varene noe voldsomt på fjorårets Til Dovre Faller, og det var enormt fett å se dem igjen. Jeg kan vanskelig se for meg finnene levere en dårlig konsert, og selv om flyselskapet som leverte bandet til Bergen ikke klarte å levere bandets gitarer ser det ikke ut til å finte dem ut noe særlig. Helstøpt, underholdende, tett, tungt og feiende flott. Et rett og slett fremragende orkester, å påstå noe annet er rett og slett både tarvelig og udannet. Rise, Knights Of Darkness!

Finnene i Grave Pleasure (7,5/10) bemerket seg på flere vis. For det første med en vakker blond dame i form av leadgitarist Linnéa Olsson (OK da, for våre kvinnelige leseres del, så kan det sies at vi ble enige om at vokalist og frontmann Mat «Kvohst» McNerney var en pen mann, sånn for å ha objektiviseringen på det rene). Kanskje mer påfallende – og da mer enn videoshow og image som spiller på dystopi – er det at bandet fremfører denne formen for goth rock/new wave, tungt inspirert av Joy Division, på det som er en festival full av liksminkede mørkemenn. Dog stod Purson for psykedelisk progrock året før, og for mange av oss er dette velkomne pustepauser mellom alt det som handler om å være mest mulig umiddelbart ekstremt i fremtoning. New Hip Moon, Crying Moon, Death Reflects Us, og Genocidal Crush ble alle standsmessig utlevert fra scenekanten, og som det ble sagt under annonseringen av låten bærende samme tittel: “You Are Now Under Our Control”, og i akkurat det hadde nok Mat McNerney mye rett.

Angel Witch (7/10) var et av de bandene i den originale NWOBHM-bølgen som aldri ble helt store på grunn av skifter i besetningen, en og annen oppløsning og andre knuter på tråden. Det har kun blitt en håndfull album opp gjennom årene, men bandet har allikevel alltid levert kvalitet. Settlisten er hovedsakelig bygget opp rundt bandets legendariske og velkjente selvtitulerte debutalbum. Låtene glir fint over i hverandre, og det er ikke mye som har forandret seg i lydbildet opp gjennom årene. Selv om ikke allsangen var like rungende som ved siste besøk lot publikum seg rive med på verdens enkleste refreng på tampen av konserten. Absolutt mer enn godkjent.

Tekst: Pål Ferstad-Løland, Pål T. Lystrup, Mari Thune, Sigurd Thune.

Foto: Christian Misje

Beyond the Gates Facebook

BEYOND THE GATES presenterer: Enslaved fremfører «Vikingligr Veldi» i sin helhet, for første og siste gang!

Norges feteste blekke