Parkway Drive + Architects + Thy Art Is Murder
Rockefeller, Oslo
26.01.2016

Herlig metalcorefest etter lang og farlig kø til Rockefeller.

Bare en halvtime etter at dørene åpner starter første band for kvelden, australske Thy Art Is Murder (6/10). Rockefeller er ganske tomt idet bandet går på, siden mesteparten av kveldens publikum står fast i kø utenfor og prøver å unngå fallende isblokker fra Rockefellers tak. Det stopper ikke publikumet som har kommet seg inn fra å gripe sjansen de har til å lage en ganske feit circle pit. Bandet spiller energisk og tight, og lyden var overraskende bra fra start. Etter at vokalist CJ McMahon sluttet seint i 2015 har de med seg vikar Nick Arthur, og han gjør en fremragende jobb.

Rundt halv ni er det britiske Architects (7/10) sin tur, og de starter med å få gulvet til å vugge ved første breakdown. Vokalist Sam Carter spretter rundt på scenen på høygir og den harde kjernen av Architectsfans gjør det samme foran. Trommis Dan Searle får vist fram hvor tight han er på basspedalene gjennom hele konserten, triggerne ligger nemlig litt høyt i miksen. Vokalen blir også litt borte på krevende partier, men alt i alt fungerer det godt. Publikum virker heller ikke å bry seg særlig om det, de hopper seg gjennom låt på låt fra Lost Forever // Lost Together. Samtlige låter er faktisk fra utgivelsen fra 2014, bortsett fra sistelåta. Det blir litt ensformig i lengden for undertegnedes smak, men det tar seg kraftig opp når de avslutter med These Colors Don’t Run fra Daybreaker. Et meget godt koreografert lysshow gjør at stemningen settes bra gjennom hele showet, så selv om musikken blir litt for ensformig for meg så koste jeg meg godt med knallstemninga som ble satt før kveldens hovedattraksjon.

Mellom Architects og Parkway Drive spilles det både Journey og Queen fra PAen på Rockefeller, og allsangen ljomer i bygget.

Backdroppet til Parkway Drive (9/10) faller og Rockefeller smeller. Bokstavelig talt, det drysses konfetti i mengder fra taket. Her holdes det ikke tilbake, og det er tydelig at bandet er i form. Bandet går elegant gjennom Destroyer og Dying To Believe før de tar en liten pause hvor publikum får skreket «Parkway Drive» en haug med ganger. Vokalist Winston McCall står med et svært glis og proklamerer at publikum kan tredje låt ut, og Rockefeller svarer med et jubelbrus når gitarist Jeff Ling spiller introriffet. Carrion blir skreket av nesten samtlige i publikum. Karma er neste låt ut etter at McCall gir publikum beskjed om å ha det gøy. Han trenger ikke be om det, for publikum klarer det utmerket. Det er topp stemning gjennom de neste låtene, både band og publikum virker å ha det tipp topp. Swing er siste låta før bandet tar en kort pause, og fansen fullbyrder McCalls ønske om circle pit gjennom hele første vers. Et sjeldent syn i Norge, men et nesten helt fullsatt hus er feststemt og Parkway Drive er god medisin.

Etter encore blir ting litt mer problematisk for bandet. Først drar de seg godt gjennom Crushed fra siste skiva uten issues, men når de skal starte Home Is For The Heartless går det såpass galt at brannalarmen går på hele huset og låta må avbrytes. McCall avbryter faktisk låta uten at han vet at alarmen har gått, han er innstilt på at publikum skal få oppleve pyroen slik de har ment den. Når han får beskjed om brannalarmen tar han det med et smil, og heldigvis slipper vi å evakuere, det var fakkelen på gitaren til Luke Kilpatrick som forårsaket alarmen. Mens band og publikum venter på å få tommel opp til å starte igjen serveres det en rolig versjon av Message In A Bottle fra Lings gitar til halvsmilende fjes rundt omkring. Et lite antiklimaks på slutten av en bra kveld, men når de endelig får avslutte konserten blir det magisk. Publikum er tålmodige nok, og de får betalt.

En godt variert konsert med god blanding av gammelt og nytt, selv om jeg gjerne skulle sett mer gammelt. Låtene fra Ire fra 2015 fungerer bedre live enn på skive i min mening, så her er det lite å trekke for. Lyssettingen er også på meget høyt nivå. Det er den beste Parkway Drive-konserten jeg har sett så langt.

Tekst: Espen Hagås

Foto: Kenneth Baluba Sporsheim