Stikkordarkiv: årabrot

Liveanmeldelser, Nyheter

Høstsabbat 2022 – Lørdag

Høstsabbat 2022
Kulturkirken Jakob, Oslo
8. oktober, 2022

 

Høstsabbat dag 2 byr på enda mer moro!

På Høstsabbats andre dag er vi på plass noe tidligere enn fredagen, og finner veien ned i Krypten lenge før ettermiddagen er i nærheten av å kunne kalles kveld, i akkurat passe god tid før Bismarck (9/10) tar plass på denne intime scenen. Bandets atmosfæriske, rifftunge, seige og groovy doom metal viser seg å være akkurat hva vi trenger der og da, noe glisene og den allmenne gynging hos publikum tydelig bærer bud om. De lener seg selvsagt tungt (ordspill selvsagt tilsiktet) på den så langt siste skiva Oneiromancer, men ettersom bandet tidligere samme dag signerte platekontrakt med Majestic Mountain Records tillater de seg å feire dette med en verdenspremiere på den splitter nye låta Skyfather. Innen bandet har takket for seg, er vi atter varmet opp og i perlehumør.

Etter en kunstpause er vi definitivt klare for det bandet som nok skiller seg mest ut denne kvelden, og som muligens fremmedgjør enkelte av de som ikke er komfortable med kunstneriske eller lettere avantgardistiske elementer i rocken sin. Årabrot (9,5/10) slapp et av fjorårets beste norske album, Norwegian Gothic, og de fleste låtene i kveld er hentet derfra. De åpner dog med det særdeles slagkraftige tittelsporet fra 2016-albumet The Gospel, og det er tidlig klart at vokalist Kjetil Nernes har intensjoner om å benytte anledningen til å virkelig agere southern gothic-predikant når han tross alt først står der i kjerka. Og om han er den perfekte frontmann, med aftenens største hatt og større låter, er kona Karin Park ved hans side uten snev av tvil den perfekte frontkvinne der hun formelig maner lyd ut av synthene sine mens hun leverer vokal, danser og gjør hva hun kan for å stirre publikum i senk. Godbiter som Carnival of Love og Kinks of the Heart evner å både skape transe og danseglede, og når de avslutter med den mektige Hailstones for Rain er det bare å gi dem et Halleluja i ren lovprisning før vi går ned i kjelleren igjen for siste gang denne helga!

Irske Slomatics (6/10) har holdt det gående i hele 18 år nå, og dette er deres andre besøk på Høstsabbat (første var i 2016). 6 fullengdere og en hel bråta med splitter har de rukket å gi ut, uten at denne anmelder aner en pøkk om hva som ble spilt i kjelleren lørdag kveld. Samma det – denne bulldoseren av et band serverer blytung sludge som treffer der der den skal. Særlig når det er i ei potetkjeller vi befinner oss, blir pakka passe konsentrert. En massiv knyttneve rett i mage og hjerte – og gutta lyser av spilleglede. Når lyden har begrensa kubikkcentimetere å flyte utover blir også lyden deretter – dvs veldig, veldig høy. Såpass høy at det blir litt for vondt, og gul skumplast i øret er påkrevd. Noe som er litt, eh, døvt. For å nevne et eksempel så hadde det ikke vært feil å oppleve bandet fremføre skiva Future Echo Returns i sin helhet i veltilpassa fasiliteter. Denne gangen ble det litt for mye dampveivals. #denfølelsen

Alt godt må som kjent ta slutt, og en god festival bør avsluttes med fyrverkeri. Og dette innfrir Høstsabbat til gagns med siste band ut, for er det noen som vet å levere den virkelig gode stemningen og det fullkomne groovet, er det våre svenske venner i Graveyard (10/10). Det er alltid en fryd å se dette bandet, men denne kvelden kan det virke som at de selv er innstilt på å levere det gode gamle “lille ekstra”, noe som kan skyldes hvor lenge det er siden sist de spilte i Oslo, det kicket alle band må få av å stå på den åpenbart magi-inspirerende scenen i Kulturkirka eller den vanvittige stemningen som var til å ta og føle på da de sparket i gang konserten med Goliath fra Lights Out. Sannsynligvis en kombinasjon av alt dette, og sikkert mer. Settet består av en ypperlig mix av låter fra geniale Hisingen Blues og den så langt nyeste skiva Peace, ispedd noen godbiter fra Lights Out, og det er akkurat slik vi vil ha det. Når de forlater scenen etter det guddommelige tospannet Ain’t Fit to Live Here og The Siren er det en særdeles fornøyd folkemengde som renner ut i natta og allerede gleder seg til Høstsabbat 2023…

Ord: Espen Rock Nørvåg Slapgård & Helene Landmark
Bilder: Pål Bellis

 

[espro-slider id=16590]

 

 

Intervjuer

13 Spørsmål: Årabrot

Metal eller ikke – Årabot har nettopp levert et av de mest spennende norske albumene så langt i år (sjekk vår anmeldelse HER), og i den anledning lot vi grunnlegger Kjetil Nernes svare på tretten kjappe spørsmål.

1. Grattis med ny majestetisk skive! På en skala fra 1 til 13, hvor fornøyd er du selv?
Tusen takk, jeg er både stolt og veldig fornøyd. Men som kunstner og perfeksjonist blir man aldri helt tilfreds så la oss si 11 av 13? Haha, Karin gir det 13 av 13. Når det gjelder oppmerksomhet i media og gode anmeldelser så er det uten tvil 13 av 13, full score!

2. Er du i stand til å fremheve en spesifikk låt som den ypperste representanten for albumet, eller insisterer du helst på å la albumet være en helhet?
Jeg føler albumet er veldig helhetlig og representerer den årabrotske rock’n’rollen på en bra måte. Jeg har noen personlige favoritter; The Crows, Hallucinational og The Moon Is Dead… Spør meg igjen om et år og det vil være helt andre låter.

3. Fortell kjapt om valget av med-musikere.
Først av alt – Jeg føler meg beæret av å ha slike fantastiske musikere med på laget! Allerede på forhånd visste jeg at jeg ønsket inkludere Lars Hornveth og Jo Quail. Tomas Järmyr var også med å arrangerte flere av låtene tidlig i prosessen. Noen av de andre kom med litt tilfeldig, blant annet brukte vi en innspillingssession som vi gjorde med Zu for noen år siden som basis for The Moon Is Dead.

4. Albumtittelen er jo akkurat passe ikonisk. Når kom den, i forhold til resten av prosessen med albumet?
Jeg har en kompis i USA som på spøk kalte Årabrot “Norwegian gothic” inspirert av maleriet American Gothic. Jeg noterte beskrivelsen og synes det var en passende tittel for disse låtene. Både som en slags sjangerbetegnelse, men også som referanse til maleriet i og med at vi bor som vi bor her i kirken. Dessuten er Årabrot tematisk veldig inspirert av forfattere som Cormac McCarthy og William Faulkner, altså den litterære southern gothic. Alt henger sammen.

5. Og vær ærlig – var det fristende å gjøre pressebilde med høygaffel?
Ekstremt fristende, vi bor på landet og har høygaffel i låven.

6. Hvor lang tid bruker du på tekstene, og er de ment å inneholde et budskap eller er det mest poesi?
Veldig lang tid! Jeg har enkelt for å skrive låter, men bruker årevis på tekstene og veldig nøye med lyrikken. Man kan si at jeg bruker poesi til å beskrive et visst budskap som brenner dypt inne i mitt sjelsliv et sted.

7. Er det kunstneriske elementet en viktig del av låtskrivingsprosessen for deg, eller «lager du bare musikk», og overlater til andre om de ønsker å definere det som kunst eller ei?
Personlig så er det viktig, men det er klart at når alt kommer til alt så lager jeg rockemusikk og ingenting annet. En årabrotsk type rock’n’roll.

8. Har foreldrerollen inspirert eller på annet vis preget Årabrot, lyrisk og/eller musikalsk?
Ja, det har det. Det setter jo ting i perspektiv. Hva som er viktig og hva som ikke er så viktig. Og rent tidsmessig har vi nå kun to, tre timer midt på dagen til å gjøre intervjuer, skrive mails, jobbe i studio og øve før vår datter er tilbake fra barnehagen.

9. Hvor mange prosent av Årabrot er humor og hvor mange er dønn alvor?
93 magiske prosent bekmørkt alvor og 7 skinnhellige prosent humor.

10. Hvor langt fram i tid strekker videre planer seg akkurat nå, med tanke på at livesituasjonen for 2021 fortsatt er uklar når det gjelder smittevern og lignende?
Vi har noen planer, men sånn ting ser ut så lener vi oss nå tilbake og håper på det beste.

11. Teit spørsmål til noen som nettopp har sluppet et nytt album, men har du noe i horisonten som du ønsker å få gjennomført, men ikke har hatt anledning til ennå, enten i form av et musikalsk samarbeid, et vidløftig prosjekt eller noe annet?
Ja, vi har jobbet av og på med filmmusikklegenden Lustmord i noen år nå. Forhåpentligvis får vi gjort mer med han når ting åpner opp igjen.

12. Er du typen som er så absorbert i egen musikk at det ikke blir anledning til å høre noe annet, eller rekker du å være fan selv også? I så fall, hva har snurret på spilleren i det siste?
Vi hører masse musikk her i kirken! Platespilleren står på kjøkkenet så vi snurrer spilleren hver eneste dag. I det siste har jeg hatt et ørlite oppheng på Robert Wyatts Shleep. Ellers har vi også hørt mye på Clipping det siste året.

13. Hva forbinder du med tallet 13?
Hemmelig, eventuelt ikke-eksisterende, etasje i skyskraperene i Chicago.

 

Espen Nørvåg Slapgård

(Bilder : Olle Lundin)

 

Album, Anmeldelser

Årabrot – Norwegian Gothic

Årabrot
Norwegian Gothic
Pelagic Records

 

Årabrot ble dannet for 20 år siden, og har siden endt opp som et av landets mest hyllede, men kanskje også tidvis mest misforståtte band. Det blir nemlig kjapt vanskelig for mange når et band er såpass vanskelig å båssette som Årabrot, og dermed ender man opp med at mange går glipp av den skattekisten som utgjør deres diskografi. Synd for dem. Og la oss bare umiddelbart fastslå at bandet på ingen måte er METTALL, men i en tid der stadig flere metalhuer er såpass åpne at de evner å høre på band som tøyer grenser er det ingen tvil om at Norwegian Gothic er et album med såpass mye slagkraft og hardt rockende nerve at det bør slå an hos alle som inkluderer f.ex. Ulver, Faith No More, Swans og Killing Joke i spillelistene sine. Albumåpner Carnival of Love bærer først bud om at det vi skal få servert er passe tungt plassert i goth-enden av musikk-skalaen – og kanskje derav albumtittelen? – før det hele åpner seg, og evner å både være punkrock-skittent (den basslyden…) og widescreenrock-storslagent samtidig! Stemmen til hovedperson Kjetil Nernes er langt fra standard, og har kanskje mer til felles med David Byrne eller Gordon Gano enn med Bruce Dickinson, men den tilfører låta en manisk og insisterende intensitet som plenty med rockevokalister bare kan drømme om.

Dette albumet er skrudd sammen som en helhet, men samtidig er de fleste av låtene så sterke at de fungerer like bra uten kontekst. Kinks of the Heart, for eksempel, er muligens det nærmeste vi får til en radiolåt her, riktignok ikke på noen av de kommersielle radiostasjonene noe sted, men likevel. Den har et refreng som nådeløst og arrogant flerrer gjennom deg og gir blaffen i om du synger med eller ikke. Hailstones for Rain har et driv og et arrangement som gir meg totalt hakeslepp, og som burde bli brukt i en skrekkfilmscene satt til en arabisk S&M-klubb! Bare hør selv! Bandet er i dag i praksis to medlemmer: Nernes og hans ektefelle Karin Park, som selv har en imponerende bred musikalsk bakgrunn, og tilfører en ekstra dimensjon her – ikke minst på de låtene der hun også bidrar med vokal. Hard Love er et godt eksempel på dette, og her får vi nok et eksempel på hvordan et spartansk komp utnyttes til maksimal effekt, og det er både punkete, proggete og nesten litt organisk-industrielt samtidig, dersom det gir noen mening. Og hvis det ikke gjør det, spiller det INGEN rolle, for det som definitivt gir mening er hvordan denne låta både fenger og fillerister!

Jeg kunne garantert ha dratt frem enda flere enkeltlåter, og jeg kunne også ha vektlagt bidragene fra gjestemusikere som Anders Møller (Turbonegro, Ulver), Tomas Järmyr (Motorpsycho, Zu) og Jo Quail (som har samarbeidet med bl.a. Myrkur og Winterfylleth), men det viktigste her er og blir at denne skiva er så utrolig mye mer enn de enkelte bestanddelene. Det hele oppsummeres kanskje best i den episke sistelåta (bortsett fra en freidig liten outro) The Moon Is Dead, der alt av skittent mørke og klaustrofobisk desperasjon møter det mystiske og dystopisk vakre, som om det hele var et bestillingsverk fra David Lynch. 20 år og 9 album inn har Årabrot levert et absolutt mesterverk, og det er viktigere enn å skulle putte bandet inn i noen spesifikk undersjanger! (9/10)

Espen Nørvåg Slapgård