Stikkordarkiv: anmeldelse

Blackrain – Released

Blackrain_Released

BlackRain
Released
UDR Music

 

Det første som slår en når man setter på Released er at vokalist Swan minner om Vince Neil. Veldig. Og likhetene mellom BlackRain og Mötley Crüe stanser ikke der heller, da franskmennene spiller en type rock som bærer et sterkt preg av åttitallet med alle attributtene det måtte bringe med seg. Første spor ut, Back in Town, er en catchy liten sak og denne positive trenden fortsetter på de første fire, fem låtene. Men så daler det fort nedover og sviskene blir altfor mange. Noen spor, som One Last Prayer, er direkte pinlige. Tekstmessig er det også gammelt nytt her, med et tonn av klisjeer. Produksjonen er absolutt på plass, men det hjelper lite da materialet er såpass ujevnt. Gutta i BlackRain blir aldri tøffe nok, eller melodiske nok og ender opp mellom to bardisker. (5/10)

Bjørnar Kristiansen

 

The Defiants – The Defiants

Defiants_cover

The Defiants
The Defiants
Frontiers Music

The Defiants består av ingen ringere enn Bruno Ravel, Paul Laine og Rob Marcello. Alle med tette bånd til legendariske Danger Danger. Det låter også veldig DD, rett og slett superb melodisk rock som skapt for store arenaer. Albumet er helstøpt kvalitet fra første til siste spor og hovedfundamentet er høy allsangfaktor, pompøse arrangementer og fete gitarriff. Noen riktig så søtladne ballader får vi også servert. Ravel har også gjort en strålende jobb som produsent. Det låter både retro og moderne. Låtmessig er albumet jevnt, men Love and Bullets, When the Lights Go Down og Save Me Tonight stikker seg ut som de sterkeste låtene. Verdt å merke seg er også eminente soloer og riff fra Marcello som alene er verdt noen poeng på skalaen. Et glimrende album! (8/10)

Pål J. Silihagen

Albumet slippes 15. april

Nidhöggr – Ragnarök

Nidhøggr

Nidhöggr
Ragnarök
Lake of Fire Productions/Craneo Negro Records

Lik den norrøne ormen Níðhöggr som ustanselig forsøker å gnage istykker verdenstreet Yggdrasils røtter, slik at det skal råtne og dø, slik gnager svenske Nidhöggr på undertegnedes musikalske rotsystem med enerverende rett-frem rock’n’roll, ikledd norrøne svartmetallgevanter. Svenskenes første fullengder skårer høyt på energi, men lavt på musikalsk finesse og sjel. Og på tross av intensiv gnaging av tregreps rockeriff og et bitende standardrepertoar av trommebeats, så evner ikke Ragnarök å skape annet enn irritasjon i undertegnes underliv. Kun låtene The Wolves og Sacrificial Bloodshed har noen stemningsskapende sekvenser. Bare ukvemsord å melde for Ratatosk til ørnen Vidofnir i toppen av treet altså. Litt vann takk, kjære norner. (3/10)

Helge Kaasin

 

Wonderworld – II

Wonderworld
II

Wonderworld II

 

Norsk-italienske Wonderworld er omsider ute med sitt andre album II. Hva har skjedd siden sist? Har de forspist seg på pizza og pasta? Jeg kan betrygge alle med at det har de definitivt ikke. Bandet serverer fortsatt klassisk hard rock fra øverste hylle, like velsmakende som en iskald Peroni en varm sommerdag. II er en anelse roligere og mer blå enn debuten, uten at det gjør noe som helst. Albumets sterkeste spor er Remember My Words, Elements og Evil In Disguise, der trioen spar på med det de har av krutt. Roberto Tiranti, høres nesten også mer ut som Glenn Hughes enn Glenn Hughes selv. Et meget sterkt og variert oppfølgeralbum spekket med sjel, dynamikk og kraftfulle låter. Og gledeligvis enda et hakk bedre enn den strålende debuten! (8.5/10)

Pål J.Silihagen