Stikkordarkiv: anmeldelse

Album, Anmeldelser

Kvesta – Ibex Arrival

Kvesta
Ibex Arrival
Polypus Records

kvesta_ibex_cover

 

Hva får du om du blander god gammel norsk black/thrash metal a la Aura Noir, Audiopain og Nocturnal Breed, en god dose åttitalls-thrash og kanskje en liten dose punk? Jo da begynner du å nærme deg Kvesta. For det Kvesta presenterer her på sin første fullengder, Ibex Arrival, er god gammel skitten black thrash. Det er kanskje ikke så nytt og revolusjonerende dette her, men etter x antall gjennomlyttinger så begynner dette å bli riktig så fett. Det er ikke noe banebrytende som sagt, men fett nok til at dette kan få dundre løs på full guffe i stua på repeat ganske så lenge før man begynner å bli lei. Vi gleder oss til å følge Kvesta fremover i årene som kommer, for om det fortsetter slik så tror jeg dette kan bli riktig så trivelig. (7/10)

Per Aage Melby

 

 

Album, Anmeldelser

Vicious Rumors – Concussion Protocol

Vicious Rumors
Concussion Protocol
SPV/Steamhammer

vicious_rumors_cp_cover

 

For snart en mannsalder siden var Vicious Rumors et av de viktigste og mest innovative Bay Area thrash metal bandene. Mye har skjedd siden den gang og tolv album senere er det kun gitarist, Geoff Thorpe, igjen av originalbesetningen samt trommeslager, Larry Howe, som kom med på debuten Soldiers of the Night i 85. Nok historie. Concussion Protocol låter Vicious Rumors, men mangler magien fra glansdagene. I likhet med Electric Punishment (2013) serveres det teknisk thrash og power metal på høyt nivå, men låtsubstansen er det så som så med. De to sterkeste låtene, Last of Our Kind og Every Blessing is a Curse, viser riktignok litt glimt av gammel storhet. Alt i alt et godkjent album som på ingen måte gjør skam på varemerket Vicious Rumors. (7/10)

Pål J. Silihagen

 

 

Album, Anmeldelser

Trap Them – Crown Feral

Trap Them
Crown Feral
Prosthetic Records

trap_them_cover

 

Trap Them er og blir ultrakult, selv om ikke alt de har kommet med har holdt like høy standard. Men på Crown Feral er det så fantastisk mørkt og voldelig at man suges inn i et landskap som det er vanskelig å komme seg ut av. Det er fortsatt crust/grindcore, men aldri har jeg hørt bandet mer balansert (hvis det går an å si om disse gutta) når det gjelder å variere mellom fart og tyngde. Faktisk er det når de er på sitt tyngste at det låter heftigst. På Malengines Here, Where They Should Be og Twitching The Aura, er det så svart og depressivt at man automatisk febrilsk begynner å lete etter antipsykotika i medisinskapet. Og når Kurt Ballou (Converge) nok en gang står for innspillingen, så skjønner alle at det oser kaos over hele fjøla. (8/10)

Lars Bremnes Ese

 

 

Album, Anmeldelser

Soilwork – Death Resonance

Soilwork
Death Resonance
Nuclear Blast

soilwork_death_cover

 

Det begynner å nærme seg akkurat ett år siden Soilwork gav ut forrige fullengder, så at det kom et nytt slipp nå var en smule overraskende. Men Death Resonance er ikke et nytt album i så måte. Her snakker vi kun to nye låter, og resten er rariteter i form av bonuslåter, primært tidligere utgitt kun i Asia, samt noen remixer av eldre låter. I mine ører er DR strengt tatt ikke et must å ha i samlingen, men liker du Soilwork så finner du nok noe snacks. De to nye låtene, Helsinki og Death Resonance, er helt ok, men oppskriften er akkurat som før; melodiøs death metal med forholdsvis enkle melodier. Heldigvis har de med låta The End Begins Below The Surface. Den viser Soilwork på sitt mest ekstreme, og det funker så bra at vi håper på mer! (5/10)

Lars Bremnes Ese

 

 

Album, Anmeldelser

Imperium Dekadenz – Dis Manivbs

Imperium Dekadenz
Dis Manivbs
Season of Mist

imperium_dekadenz_cover

 

Det sør-tyske tomannsbandet Imperium Dekadenz åpner opp hele 10 nye mektige musikalske rom merket med den romerske gravskriften Dis Manivbs («til de dødes ånder») i sitt dekadente svartmetall-imperium. Dette er deres femte langspiller siden starten i 2004. Vespasian (trommer, gitar, bass, synthesizer) og Horaz (vokal, gitar, synthesizer) lager atmosfæriske byggverk med majestetiske melodier, vekslende mellom rolige, gjerne akustiske partier, og hurtige tremolog-gitarer og blast beats, mens det tunge synthesizer-reisverket holder det hele sammen. Dessverre blir det hele lite utfordrende rent musikalsk-arkitektonisk. Melodiene holder ikke alltid, og selv om intensjonene er mørke, så fremstår låtene som litt for myke og uten kanter. (7/10)

Helge Kaasin

 

 

Album, Anmeldelser

Horseback – Dead Ringers

Horseback
Dead Ringers
Relapse Records

horseback_cover

 

Etter fire år følger Horseback endelig opp den kritikerroste New Dominions. Som vanlig står det eksperimentelle i fokus hos bandets eneste faste medlem Jenks Miller. Han lar ikke noe være uprøvd med Dead Ringers. Albumet er et stormende brygg av suggerende og psykedelisk musikk og går langt i å utforske hans eget musikalske univers. Det finnes imidlertid også enkelte partier med noenlunde normal låtstruktur. Helt metal blir det imidlertid aldri og skiva kan kanskje oppleves som litt vel drømmende. Likevel er alt Miller gjør av meget høy kvalitet. Særlig låter som Shape of the One Thing og In Another Time, In and Out er spesielt gode. Det er imidlertid giganten Descended From the Crown som er kronen på verket med sine seksten minutter. (7/10)

Gerrit Karafiat

 

 

Album, Anmeldelser

Halshug – Sort Sind

Halshug
Sort Sind
Southern Lord

halshug_cover

 

Hva som er hardcore eller ikke er tidenes kjipeste diskusjon. Lydmessig derimot, så har de danske crusterne gått noen skritt nærmere hardcore på platen, Sort Sind og produksjonen er ikke så kornete som på tidligere utgivelser. Selv om man ikke er en snobb på området, så får det platen til høres litt tam ut enn tidligere utgivelser. Hvis du er ute etter crust-punk og hardcore, så vil nok platen Sort Sind gi deg det, men ikke noe særlig mer heller. Mangel på spenning og gamle triks kan tilskrives tradisjon innen sub-sjangeren, men uansett hvor mye selskap som Southern Lord dytter frem band som Halshug, så er og blir denne platen midt på treet. Da kan det skrikes om at man ikke forstår sjangeren til man blir blå i trynet, for det blir i så fall det eneste forsvaret for platen. (5/10)

Knut Gigstad

 

 

Album, Anmeldelser

Dysrhythmia – The Veil of Control

Dysrhythmia
The Veil of Control
Profound Lore

dysrhythmia_cover

 

Dysrhythmia er intet nytt tilskudd på den progressive metal himmelen, men er for min del et nytt bekjentskap. Som bandnavnet skulle tilsi leverer amerikanerne progressive metal et steinkast utenfor allfarvei med både elementer fra thrash og black metal. Selvfølgelig er det tekniske ferdigheter som står i førersetet her og de er imponerende nok. Men det hjelper lite om det ikke er noe substans i låtene, og det er det heldigvis. The Veil of Control viser et band som er trygge på seg selv og som definitivt velger å gå egne veier. Det låter sært, intrikat, delikat og ja de klarer tildels å fremkalle en uregelmessig hjerterytme hos meg, hvilket i dette tilfellet er positivt. Ønsker du å høre noe helt spesielt er dette verdt å sjekke ut. (7.5/10)

Pål J. Silihagen

 

 

Album, Anmeldelser

Ancient – Back to the Land of the Dead

Ancient
Back to the Land of the Dead
Soulseller Records

ancient_back_cover

 

Ancient har som regel en tendens til å få fram sterke meninger dersom en spør seg rundt om hva folk synes om musikken deres. En kan nok med rette si at bandet er elsket og hatet. Riktignok hadde en ellers super plate som Mad Grandiose Bloodfiends en meget blodfattig produksjon, tross alt teaterblodet involvert i omslaget, og bandet har vel lenge kjørt sent 90-talls image med dels varierende hell – sjekk ut videoen til Lilith’s Embrace for en pekepinn på stilen. Likevel har de aldri glattpolert seg eller begynt med symfoniplater. På denne skiva er produksjonen på plass igjen, låtene stemmer som på deres beste fra eldre tider, selveste Nick Barker spiller trommer, gitarsoloene er fremdeles med karakteristisk stil… Det er ny driv i bandet! (8/10)

Pål Teigland Lystrup

 

 

Album, Anmeldelser

The Agonist – Five

The Agonist
Five
Napalm Records

the_agonist_five_cover

 

The Agonist har nådd forholdsvis langt med sin blanding av metalcore og rock, og med en kvinnelig frontfigur som trakterer både ren og ekstrem vokal, kan man si at de skiller seg en smule ut fra den gemene hop av band i samme sjanger. Vicky Psarakis har faktisk en ganske frisk vokal, og flere av vokalharmoniene er rimelig kløktige. Men der slutter interessen for min del. Det låter forferdelig kjedelig, og ser du bort fra noen få ekstreme snutter som hever nivået fra fullstendig fiasko, så er dette bortkastet tid. Vekslingen mellom melodi og fullt øs er blitt gjort så mange ganger at det krever en viss form for kløkt for å få det til å høres spennende ut, og der bommer The Agonist totalt. Eneste unntak er åpningslåta The Moment. (3/10)

Lars Bremnes Ese

 

 

Album, Anmeldelser

Mork – Den Vandrende Skygge

Mork
Den Vandrende Skygge
HSP Productions

Mork_Den_Vandrende_Skygge_cover

 

Mork har holdt på i over 10 år, men det er ikke før de siste 2-3 årene det virkelig har begynt å skje ting, og nå er bandets andre fullengder, Den Vandrende Skygge, ute. Vi snakker kald og mørk black metal som er fremført på den gode gamle måten. Det her traff meg noe så innmari bare sekunder inn i første låt, og det blir bare bedre og bedre jo mer man hører. Mork har her klart å lage en flott blanding av god gammel black metal ispedd enkelte nyere elementer, og man får litt feeling av folkinspirasjon med hardingfele på låten Den Lukkede Porten. Lydmessig kunne Den Vandrende Skygge like gjerne kommet for 25 år siden, og den gir mye av den samme feelingen som jeg fikk av black metal den gangen. Jeg ser nå frem til å følge Mork fremover. (9/10)

Per Aage Melby

 

 

Album, Anmeldelser

Ragnarok – Psychopathology

Ragnarok
Psychopathology
Agonia Records

 Ragnarok_Psychopathology_cover

 

Ragnarok er et band jeg har fulgt med på helt siden Arising Realm kom i 1997, og det er et band jeg virkelig har forsøkt å like opp gjennom alle år. De har hatt noen kule låter opp igjennom årene, men alt i alt så har de aldri nådd de store høyder og slik er med bandets siste utgivelse Psychopathology også dessverre. Det er mange kule partier og mange gode ideer, men det mangler det lille ekstra for at dette virkelig skal slå an her i gården. Jontho har selv overtatt vokalen denne gangen, og han gjør en helt ok jobb mens Dauden-trommis Malignant har tatt over trommene. Psychopathology har blitt ei veldig intens plate som til tider blir litt ensformig og kanskje litt kjedelig, men den har et par fete låter, noe som Into the Abyss beviser. (6/10)

Per Aage Melby

 

 

Album, Anmeldelser

Professor Tip Top – Exobiology

Professor Tip Top
Exobiology
Apollon Records

Professor_Tip_Top_cover

 

Navnet skjemmer ingen sies det, men er dette også tilfellet med bergensbaserte Professor Tip Top? Heldigvis kan jeg konstatere at til tross for et småfjollete bandnavn, så låter bandet forholdsvis tip top med sin psykedeliske space rock. Til tider kan det riktignok bli litt monotont, og ikke låter det særlig nyskapende heller der de flakser rundt i galaksen til Gong og Tangerine Dream. Likevel gjør de sine saker bra og det låter autentisk, og ikke minst stemningsskapende. For min egen del kunne jeg tenkt meg litt mer gitarer, men EMS-synthene er i hovedsak grunnfundamentet. Bandet har uten tvil skapt et bra album med substans i Exobiology, og skal ha kreditt for å ha lagt ned mye arbeid i å få dette til å låte skikkelig vintage. (7/10)

Pål J. Silihagen

 

Album, Anmeldelser

Wayfarer – Old Souls

Wayfarer
Old Souls
Prosthetic Records

Wayfarer_cover

 

Da debuten Children of the Iron Age kom i 2014 mente jeg at Wayfarer “stadig finner nye smale musikalske stier og deilige bakevjer, men aldri mister retningen”. Dessverre har de ikke bare mistet retningen, men også gangsynet på den vanskelige andreskiva Old Souls. Mens debuten var grøderik og spennende, er årets utgivelse fattig på gode, komplekse låter. Denver-gutta spiller som guder, og skiva er fantastisk produsert, med trommer som eier rommet (og kjelleren), og en krystallklar og naturlig klang. Førstelåta Ever Climbing funker helt fabelaktig – i starten – før en latino-inpirert bro gir bange anelser som bekreftes av stadig enkle riffstrukturer (som Nirvana-kopien på Catcher), avløst av lange repetitive og traurige sekvenser. (6/10)

Helge Kaasin

 

 

Album, Anmeldelser

Suidakra – Realms of Odiric

Suidakra
Realms of Odiric
AFM

Suidakra_cover

 

Med 22 år på baken og 12 skiver i bagasjen har tyske Suidakra blitt et kjent melodiøst folkemetal-band. Realms of Odiric er fylt av sekkepiper, melodiøse gitarer, som tidvis har en atskillig mer fremtredende rolle enn hos mange folkemetal-band, og vokalist Arkadius sin black metal-aktige vokal blandet med Tina Stabels fyldige kvinnevokal. Det er en helt grei blanding mellom det harde og melodiøse, men de roligste kuttene blir fort litt kjedelige. Isolert sett er det ikke mye å sette fingeren på, men det største aberet er at det er lite på skiva som man ikke har hørt før. Derfor blir man sittende igjen med en følelse av at plata egentlig ikke har noe ved seg som gjør at den fortjener mer spilletid enn hvilken som helst annen skive innen sjangeren. (5/10)

Lars Bremnes Ese

 

 

Album, Anmeldelser

Gozu – Revival

Gozu
Revival
Ripple Music

Gozu_Revival_cover

 

Gozus Revival er røff og skitten når det trengs, og rask og sjelfull når det er tid for å være det. Bandet i seg selv spiller helt utrolig tight, og det er masse plass til å kunne utforske hvert individuelt medlem. Marc Gaffney er en fantastisk vokalist, og hans stemme skjærer gjennom alt på skiva – noe som gjør det til en sann fornøyelse å lytte på. Lorenzo Llamas og Nature Boy er absolutt iørefallende, men det er også mye som verken imponerer eller skuffer. Til syvende og sist er det et album som til tider imponerer, men revolusjonerende nytt får vi ikke. Det er groovy riff, en solid bass og bastante trommer – men det går ikke mange øyeblikk uten at det sammenlignes med noe man har hørt før. Gozu mestrer mye, men sludgy lyd gjør det ikke alene, noe som gjør at Revival ikke er markant bedre eller dårligere enn de fleste. (6/10)

Monique Mesquita

 

 

Album, Anmeldelser

Sleep of Monsters – II: Poison Garden

Sleep of Monsters
II: Poison Garden
Svart Records

Sleep_of_Monsters_II_cover
Hvis priser ble delt ut for genialt studioarbeid, så hadde disse finnene stirret med vidåpne øyne på peishylla akkurat nå. Lydteknikerene også. Bandets nye plate, Poison Garden, høres stor ut, har mange interessante elementer i seg og det er gjort en god sjanger-og instrumentblanding. Så langt bare smil. Er det en hake? Bortsett fra to-tre låter så greier ikke platen å fenge, ei heller å overbevise. Poison Garden er litt rock, litt goth, litt metal, litt pop, litt alt egentlig. Den er litt identitetsløs og vanskelig å få noe forhold til. Synd, for bandet viser at de kan skrive gode låter. Dette blir et bevis på at studioarbeid aldri slår en god låtskriver. Det som drar opp fra ultimat slakt er de tre låtene som er verdt å høre på. (4/10)

Knut Gigstad

 

 

Album, Anmeldelser

Dark Suns – Everchild

Dark Suns
Everchild
Prophecy Productions

Dark_Suns_Everchild_cover

 

Det er lenge siden jeg har hørt så mye på et album og fått så lite ut av det. Dark Suns er et band som på sitt debutalbum ble beskrevet som en blanding av Opeth, My Dying Bride og Paradise Lost. Da jeg satte på første spor på dette albumet minnet det om et jazzet Seigmen med Morten Harket på vokal. Joda, det er en slags opplevelse. Og jeg har gitt Everchild mye tid, i tro og håp om at musikken skal åpenbare seg for meg så jeg kan forstå, men det er fortsatt så ubegripelig at kun to låter minner om låter. Resten bare er. Det er så melankolsk eksentrisk at det er vanskelig for meg å akseptere at bandet er tysk og ikke fransk eller engelsk. Jeg har utvilsomt en fascinasjon overfor bandet, men jeg kommer nok aldri til å høre på det igjen. (4/10)

 Thomas V. Kirkeby

 

 

Album, Anmeldelser

Nervosa – Agony

Nervosa
Agony
Napalm Records

Nevrosa_Agony_cover

 

Er det noe Brasil kan by på innen metall så er det THRASH. Og nettopp dette kan trioen i Nervosa diske opp med i sin siste fullengder Agony. Som albumtittelen beskriver er dette et album full av sinne og smerte, for med dundrende trommer, heavy bassgang og skrikende gitarer høres det ut som Nervosa er klar for kamp. Låtene er aggressive og er av ren thrash og brutalitet, så man får lyst til å knytte neven og headbange som om det ikke kommer noen morgendag. På sistelåta Wayfarer brytes denne brutaliteten med en bluesy bassintro som skaper nysgjerrighet og viser at bandet er laget mer enn bare stål. Alt i alt et solid album, men låtene og riffene ble fort repetitive, og albumet mangler det lille ekstra for å virkelig skille seg ut. (6/10)

Elizabeth Mai

 

 

Album, Anmeldelser

Insane Vesper – LayiL

Insane Vesper
LayiL
Art of Propaganda

Insane_Vesper_Layil_cover

 

Det franske black metal bandet Insane Vesper har på tidligere album vist at de fikser samspill i et forrykende tempo. I samme ånd har de også vist at de glimtvis kan stikke en lilletå innenfor det eksperimentelle. Deres nye plate, LayiL, viser det samme, men de strekker det mye lenger. Det som definerer platen er ikke altfor teknisk musikk, men et album som har black metal som fundament, hvor det gir rom for eksperimentering med flere subkategorier innen metal og rock. Det er mange spennende elementer på platen, men det hjelper ikke på det inntrykket av at det tidvis kan være litt kjedelig. Det blir uansett spennende å følge med på hva Insane Vesper gjør i fremtiden. (6/10)

Knut Gigstad