Stikkordarkiv: anmeldelse

Avenged Sevenfold – The Stage

Avenged Sevenfold
The Stage
Universal Music

av7_the_stage

 

Jeg er neppe alene om å føle at Avenged Sevenfold havnet i en liten identitetskrise etter at The Rev døde i 2009. Hail to the King var et nikk til gamle helter, og ble derfor ikke helt et A7X-album av den grunn. Nå kom plutselig det nye albumet med nok en ny trommis, Brooks Wackerman fra Bad Religion, og heller ikke dette høres helt ut som A7X i mine ører. Joda, Brooks gjør en fantastisk jobb. Det gjør også resten av bandet, men jeg savner lekenheten fra tidligere. Kanskje bandet bare begynner å bli mer voksne, og i så fall kan de vel ikke kritiseres for dét. The Stage er langt fra dårlig. Det er faktisk ganske bra, bare ikke akkurat det jeg håpet på. Men det blir sikkert bedre når man aksepterer det for hva det er og ikke forventer et City of Evil 2. (7,5/10)

Thomas V. Kirkeby

 

 

Civil War – The Last Full Measure

Civil War
The Last Full Measure
Napalm Records

civil_war_the_last_full_measure_cover

 

Jeg har brukt tid på å komme inn i Civil Wars nye album. Jeg likte ganske godt fjorårets Gods and Generals, men The Last Full Measure klinger ikke like godt i mine ører, til tross for at bandet fortsetter i samme spor som tidligere. Partylåta Tombstone og allsangvennlige Savannah svinger bra og utmerker seg raskt som favoritter, men det blir for mange sanger som ikke fenger godt nok eller ikke i det hele tatt. Og om ikke musikken fungerer, spiller det ingen rolle om bandets entusiasme for gamle amerikanske historiske hendelser er høyt, for engasjementet smitter ikke nok. Heldigvis for Civil War kan jeg hygge meg med favorittene fra tidligere album i påvente av neste utspill fra dem, men det krever at de har bedre låtmateriale neste gang. (5/10)

Thomas V. Kirkeby

 

 

Værbitt – Tid

Værbitt
Tid
Daarlig Selskap

vaerbitt_tid_cover

 
De er mye å elske ved kvintetten Værbitt fra Bergen: bandnavnet, omslagsbildet, tittelen på skiva, låttitlene, og -lengdene. Tid har tatt fem år å lage, dvs. over 1,5 år på hver av låtene Mørke, Frost og Vann. Resultatet er over en time med seig, tung og hurtig moderne atmosfærisk svartmetall. Lydlandskapene er laget med bass, trommer og ikke mindre enn tre gitarer, noe som tidvis skaper en deilig bølgende effekt under de mange tremoloøktene. De lykkes best på Vann, med desperate dissonanser, men ambisjonene synes i hovedtrekk en størrelse for store. Utøvelsen er innenfor, selv om noen av overgangene skurrer, og låtene blir som ofte for kontrastløse og tamme i lek mer med, enn mot, strømmen. Men jeg gleder meg til fortsettelsen! (6/10)

Helge Kaasin

 

 

The Well – Pagan Science

The Well
Pagan Science
RidingEasy Records

the_well_pagan_science_cover

 
The Well er en trio fra Austin, Texas og byr på psykedelisk stoner rock. Tematikken er gjerne forbundet med hekserier og andre dystre åndelige tilnærmelser og formaninger. Det låter til tider forholdsvis tungt, så en dose doom er defintivt å spore her. I det store og hele er Pagan Science ganske underholdende og det er heller ikke mye å utsette på kvaliteten. Likevel er dette et album som mest sannsynlig kommer til å havne i glemmeboka ganske umiddelbart. Låtene blir dessverre litt for anonyme. Åpningssporet åpner fint og rir godt på retrobølgen, men det er låter som Skybound og Brambles som er høydepunktet her. Ellers er det ingen åpenbaring på albumet. Pagan Science er således en psykedelisk suppe for spesielt interesserte. (6/10)

Gerrit Karafiat

 

 

Take Over and Destroy – Take Over and Destroy

Take Over and Destroy
Take Over and Destroy
Prosthetic Records

take_over_and_destroy_cover

 

Take Over and Destroy har tatt et knippe singler og samlet dem på et album. Resultatet er et selvtitulert konsept som til tider kan være litt vel anonymt. Her får man servert en slags mutasjon mellom sludge metal og bredbeint rock ‘n’ roll. I første omgang ganske kjedelig, men så dukker det opp underlige detaljer underveis. For eksempel en noe mer dempet Out of Frame, som inneholder både synth og ren vokal. Apropos vokal, så minner den skremmende mye om Jaz Coleman sin tilnærmingsmåte. Love Among the Ruins er også en sånn underlig låt. Et roligere tempo, dyster stemning med kalde grøss fungerer godt. Albumet er dessverre litt schizofrent av seg. Det har dermed sine øyeblikk, men her er det mye å ta fatt i. Bedre lykke neste gang. (4/10)

Gerrit Karafiat

 

 

Principality of Hell – Sulfur & Bane

Principality of Hell
Sulfur & Bane
Osmose Productions

principality_of_hell_cover

 
Både tematikk og lydbilde sendes tilbake til røttene med Principality of Hell sitt nye album Sulfur & Bane. Det vil si Bathory, Venom og Celtic Frost. Skiva kunne like gjerne ha blitt sluppet en gang på 80-tallet, for dette var primitivt, temmelig kaldt og ikke minst guffent. Noe som er gode nyheter for den reneste purist, men hva med oss andre? Frykt ei! Sulfur & Bane er riktignok temmelig pur, men holder samtidig høy kvalitet og er like aktuell for alle med litt sans for svartmetall. Skiva åpnes med noe satanisk babbel før den musikalske ofringen settes i gang. Legg særlig merke til tittelsporet, In the Shadows of Sodom og The Marble Witch. De har dessuten lagt til en rekke coverlåter fra blant annet Slayer, Bathory og Sodom. (6,5/10)

Gerrit Karafiat

 

 

Graham Bonnet Band – The Book

Graham Bonnet Band
The Book
Frontiers Records

graham_bonnet_the_book_cover
Graham Bonnet, mannen med en solid portefølje som vokalist i en rekke kjente band, dannet i fjor bandet Graham Bonnet Band, og resultatet er albumet The Book. Albumet består av 11 ferske låter, samt 14 re-innspillinger av Bonnet-klassiskere. Allerede på åpningssporet, Into the Night, får man servert tunge, deilige riff og det tar ikke lang tid før rockefoten følger takten. Materialet ligner på det Bonnet tidligere har gjort med Rainbow og MSG – det er i ekte hardrock-ånd med andre ord. Alt i alt et album med sterke og fengende låter, men den aldrende vokalen er vanskelig å ignorere. Bonnet sliter til tider med de høyeste tonene gjennom albumet og dette er spesielt merkbart på re-innspillingene, så her foretrekkes originalinnspillingene. (6/10)

Elizabeth Mai

 

 

Freedom Call – Master of Light

Freedom Call
Master of Light
Steamhammer

freedom_call_master_cover

 
Æsj da, dette var en nedtur. Misforstå meg rett, Freedom Call er og blir en av småkongene av happy power metal. De tre første skivene er knallfete, men deretter kom det fire kjipe som jeg anbefaler alle å holde seg unna. Men med Beyond (2014) returnerte de med en megaskive som fortsatt holder mål. Stor var derfor skuffelsen da Master of Light dundret ut av høyttalerne. Grunnen er som følger: Et überstygt cover som ser ut som noe jeg selv kunne stått for på barneskolen, kun to fete refreng (og det fra et band som har gjort massive refreng til sitt varemerke), melodilinjer som ikke fenger, og rotete låter som framstår som halvferdige. Den eneste låta som virkelig holder mål er Ghost Ballet. Jeg savner de lettfattelige sing-along-låtene! (4/10)

Lars Bremnes Ese

 

 

Forever Still – Tied Down

Forever Still
Tied Down
Nuclear Blast

forever_still_tied_down_cover
Det relativt nye danske bandet Forever Still debuterte i 2013 med EP-en Breaking Free. Nå er de ute med sitt første album, en hyggelig liten sak på drøye 35 minutter. Vokalist Maja Shining har en allsidig og bra stemme som takler både å være rocka og sjelfull. Hun growler til og med ved et par anledninger, uten at potensielle interessenter burde la seg skremme av den grunn. Musikken er enkel og ærlig, med fokus på gitar og vokal, tidvis krydret med elektronika. Det er absolutt noen gode låter her, men det blir litt for mange mid-tempo låter som beklageligvis oppleves for like. Og når spilletiden er så kort, følte jeg meg ganske fort ferdig med albumet. Men digger du band som Lacuna Coil og Delain har du kanskje noe å hente her også. (6/10)

Thomas V. Kirkeby

 

 

Crippled Black Phoenix – Bronze

Crippled Black Phoenix
Bronze
Season of Mist

Crippled_Black_Phoenix_cover

 
Se for deg Black Sabbath spille Pink Floyds Echoes. Bandet leverer med andre ord en ganske velutført, temmelig intetsigende omgang progrock på Bronze. På tross av musikernes kompetanse blir det ganske tamt i det lange løp, der man ikke helt forstår hvor bandet egentlig vil hen med sin musikk. Vil de være voldsomme, storslagne, melodiske, eksperimenterende? Det blir dessverre en rotete blandig til tider. Hvis du har hatt glede av eksperimentell neopsykedelia-inspirert musikk, vil Bronze mest sannsynlig være noe å få med seg. Vokalen tilpasser seg hver sang, alt fra svært reflekterende til veldig rockete. Det har med andre ord en underliggende melodisk kjerne sammensmelta med kraften og råheten til typiske heavy riff og trommer. (6/10)

Monique Mesquita

 

 

Auroch – Mute Books

Auroch
Mute Books
Profound Lore Records

auroch_mute_books_cover
Det finnes et mylder av kullsvart death metal der ute. Auroch bringer lite nytt til bordet med Mute Books. Trioen glimter riktignok til med låter som Say Nothing og den særdeles korte The Keeping, men skiva er stort sett lite imponerende. Direkte dårlig er den imidlertid ikke. Skiva inneholder alt en tilhenger av death metal måtte ønske seg, og vokalene er passe brutale. Bemerkelsesverdig riffing på uventede steder drar dessuten ganske opp. Ellers er det lite originalitet å spore her. Skulle du likevel ønske å kaste deg over Mute Books, bør du kanskje begynne med låta The Bidding. Om du derimot er i overkant kresen, bør du heller ta et dypdykk i hva mer Profound Lore Records har å by på. Der finnes det nemlig mye snadder i stallen. (5/10)

Gerrit Karafiat

 

 

NiteRain – Vendetta

NiteRain
Vendetta
Live Management

niterain_vendetta_cover

 

Gutta med Norges trangeste skinnbukser er endelig tilbake, tre år etter den knakende sterke debuten, Crossfire. Vendetta går rett i strupen med åpningslåta The Threat og slipper ikke taket før etter 11 låter. Her får du servert essensen fra 80-tallets sleaze og hard rock i en rett. En uslåelig og delikat kombinasjon spør du meg. Eimen av Sunset Strip kiler i neseborene, men det blir aldri i overkant glam. Bandet faller ikke for fristelsen å gi seg hen til tant og fjas, og leverer et rått og kompromissløst album fylt med fete gitarriff selvfølgelig. Denne gangen synes jeg bandet har klart å overføre enda mer av energien fra scenen over i fysisk format, og resultatet er intet mindre en formidabelt. Helt klart et av årets beste album! (9/10)

Pål J. Silihagen

 

 

Metallica – Hardwired… To Self-Destruct

metallica_hardwired_cover

Uansett hva man mener om bandets siste utgivelser, et nytt Metallica-album er alltid en begivenhet og noe det knytter seg stor spenning til. Når det nå i tillegg er hele åtte år siden forrige «ordentlige» plate med bandet (nei, vi regner ikke Lulu som et Metallica-album, og det burde ikke du heller gjøre), 2008-skiva Death Magnetic, er det mange spørsmål som krever svar. Ikke minst gjelder dette sound både på gitarer og trommer, ettersom de har gjort mye rart her underveis, for å si det mildt. En ny klassiker à la de 3-5 første platene er det nok ingen som forventer seg lenger, men håpet er der så absolutt for fansen om at de i det minste skal levere noe som gjør det gøy å digge Metallica igjen. Det var dermed med skrekkblandet fryd vi benket oss hos plateselskapet sammen med noen utvalgte inviterte som fikk høre de 12 låtene – fordelt på to CDer – som utgjør Metallicas tiende utgivelse, Hardwired… to Self-Destruct. En enkelt lytt er intet grunnlag for en anmeldelse, men her er en gjennomgang av plata, låt for låt.

Disc 1:

  1. Hardwired. Denne låta kjenner vi godt nå, ettersom den allerede har vært ute i over to måneder. Den har kanskje virket litt meningsløs for enkelte som en single, men det har virket åpenbart at Metallica ved å slippe den som første smakebit fra albumet har ønsket å demonstrere at de er tilbake med knyttede never og masse ny energi. Som albumåpner funker den perfekt, og albumets korteste låt er rett og slett en forfriskende utblåsning der gitarene låter som gitarer, trommene som trommer og Metallica som et thrash-band.
  2. Atlas, Rise! Denne ble sluppet i går som tredje single fra skiva, og har allerede seilt opp som en favoritt blant fans på nett. Med et beefy riff som plasserer seg et sted mellom Kill ‘Em All og NWOBHM (ikke minst den Metalli-covrede Blitzkrieg av bandet ved samme navn), er dette en relativt rett fram låt, og selv om tempoet ikke er like høyt som på låta før, er det fremdeles hardt og relativt kjapt, men catchy uten å være kommersielt eller poppete.
  3. Now That We’re Dead. Nok et deilig Hetfield-riff og tribal-trommer fra en Ulrich som åpenbart ønsker å markere seg igjen – og det med hell – baner vei for et Metallica-groove på en låt som nok også vil bli en kommende fan-favoritt. Låta har en simpel oppbygging og null fiksfakserier eller progressive vendinger, og vinner på å holde det effektivt og tøft!
  4. Moth Into Flame. Albumets andre single, og den siste låta vi allerede har rukket å bli kjent med. Det er saker her som trekker linjer tilbake til de to første platene, men det er samtidig herlig melodisk, ikke minst på refrenget. Denne låta kommer også virkelig til sin rett som en del av helheten på albumet.
  5. Dream No More. Denne midtempo-låta gir oss en ny og uventet side av Hetfield som fra starten synger harmonivokal med seg selv. Nok en gang får vi riff som kan virke bevisst selv-refererende, og denne gangen har de lånt litt av oppbyggingen til Sad But True, uten at de plagierer seg selv. Vi hører også for oss allsang live på refrenget når James synger «You turn to stone!»
  6. Halo on Fire. Den siste låta på disc 1 starter med et melodisk riff som er relativt nedpå og helt ren vokal uten hint av den typiske Hetfield-snerringen, men låta beveger seg såpass opp i styrke at vi ikke kan kalle det en ballade. Denne tar noen flere vrier og vendinger enn brorparten av de andre på skiva, men uten å stå i fare for å miste kontrollen.

Metallica i Telenor Arena 13.04.2010.

Disc 2.

  1. Confusion. Første låt på disc 2 starter med et bombastisk riff og marsjtrommer som langt på vei underbygger en tekst som etter hva vi kan bedømme omhandler krig og post-traumatisk stress-lidelse, og bærer således et visst slektskap til låter som Disposable Heroes. Kanskje noe anonym ved første lytt, men med potensiale til å vokse når vi får blitt kjent med den.
  2. ManUNkind. Eneste låt som ikke utelukkende er signert Hetfield og Ulrich, men også Rob Trujillo. En nærmest Iron Maidensk gitar/bass-intro leder veien til et riff à la Load/Reload, noe som slett ikke er ment negativt. Refrenget «Faith in manUNkind!» hamres ettertrykkelig inn, og den noe odde taktarten vil nok gjøre dette til en utfordring for alle luft-trommiser der ute!
  3. Here Comes Revenge. Her får vi først servert et riff som gir assosiasjoner til Harvester of Sorrow, men ispedd noe nytt krydder, før refrenget tar oss med tilbake til Leper Messiah. Igjen blir disse referansene mer en trivelig runde «spot the riff» for fans enn blåkopier av tidligere låter, men det er artig å høre at de ser ut til å ha latt seg inspirere av sine egne beste skiver.
  4. Am I Savage? Virkelig seige greier, og oppbyggingen av denne låta gjør at det virkelig låter tungt som bly før vi får et deilig riff-crescendo på refrenget! Det er nesten så man kan kalle det en slags Metalli-blues, der James vrenger ut sjela vokalmessig, men det er selvsagt ikke blues i musikalsk forstand. En høydare!
  5. Murder One. Denne låta har blitt behørig omtalt i forkant, og er en hyllest til Lemmy, som både var en av Metallicas første og største inspirasjonskilder og en nær venn av bandet. Teksten inneholder selvsagt en mengde Motörhead-allusjoner, og selve låta virker også som noe man kunne fått ved å krysse de to bandene.
  6. Spit Out the Bone. Maskingevær-trommer innleder et fyrverkeri av en låt som tar oss ut av albumet på samme måte som vi kom inn: I full fart! På klassisk vis, slik Damage Inc. gjorde det, avsluttes dermed ferden på stigende rus, og vi konstaterer at Metallica etter første lytt definitivt har levert sitt mest spenstige album på 20 år, og kanskje 25! Dermed er det bare å se fram til 18. november, når vi skal få muligheten til å gå skiva virkelig i sømmene, og finne ut om førsteinntrykket har vært i overkant preget av lykkerus over at Metallica er tilbake i knallform eller om albumet faktisk til og med er bedre enn ved første lytt når vi har blitt skikkelig kjent med låtene!

 

 

Foto: Terje Dokken

Saxon – Let Me Feel Your Power

Saxon
Let Me Feel Your Power
UDR Music

Saxon_Let-me-feel-your-power-cover

 

NWOBHM-legendene i Saxon er ute med deres tiende live-album, et opptak fra deres Battering Ram-turné fra 2015/2016. Tretten av sporene er fra München og tre fra Brighton. Ikke nok med det, med i pakken følger også bonusmateriale med atten låter fra Chicago, samt DVD med filmopptak fra de nevnte stedene. Her får man altså både sett og hørt mye fra et av verdens sterkeste heavy-band.

Live-album er ofte enten suksess eller fiasko, og i dette tilfellet er det heldigvis suksess. Her klarer de å fange stemningen både fra scenen og publikum, uten at det blir overprodusert eller kjedelig. Setlista er heller ikke noe å klage på, for her er det både låter fra deres siste fullengder og de gode, gamle klassiske Saxon-låtene, som Denim & Leather og Power and the Glory. Lyden er ikke alltid helt på topp, og enkelte av låtene går i litt for raskt tempo enn det burde gjøre. Men energien og entusiasmen som Saxon alltid bringer, klarer de nå å overføre rett hjem til din stue. Savner dog bonusmateriale som intervjuer og “behind the scenes»-materiale på DVDen.

Det er virkelig synd at Saxon nok en gang hopper over Norge på deres europaturné i november og desember, men da kan denne utgivelsen være redningen. DVDen og albumet passer utmerket med noe kaldt i glasset sammen med dine dedikerte Saxon-venner, eller bare for deg selv
hvis du vil ha litt kvalitetstid. Uansett hvem man velger å dele denne opplevelsen med, får Saxon deg i godt humør og til å haile hele dagen. Best av alt; denne utgivelsen beviser at Saxon er utmerket liveband og at de er her for å bli. (7/10)

Elizabeth Mai

 

 

Svartelder – Pyres

Svartelder
Pyres
Dusktone

svartelder_cover
Svartelders debutplate Pyres har allerede vært ute en stund, men fortjener så absolutt litt oppmerksomhet. Bandet, som består av medlemmer fra blant annet Nordjevel, In the woods… og Carpathian Forest, spiller en tung og stemningsfull form for black metal, og Pyres har blitt et veldig variert og mektig album som virkelig får deg til å finne indre ro og som tar deg med på en reise inn i det ukjente. Den tunge midtempo-musikken skaper stemningen, og med Doedsadmiralens litt krasse vokal som trenger seg inn i marg og ben blir man sittende igjen med en veldig guffen følelse når det hele er over. Pyres er en plate som stadig vokser, så det skal bli spennende å se hvordan dette utvikler seg fremover. Absolutt verdt å sjekke ut. (8/10)

Per Aage Melby


 

Myrkur – Mausoleum

Myrkur
Mausoleum
Relapse Records

myrkur_mausoleum_cover

 

Jeg husker jeg ble veldig positivt overrasket da Myrkur kom med platen M på sensommeren i fjor, så det skal også sies jeg hadde litt blandede følelser da jeg hørte at de skulle komme med en akustisk plate. Men skepsisen gikk fort over da det hele satte i gang. Den lyden og klangen som kommer inne i mausoleet gjør noe helt spesielt med stemningen, og Amalies fantastiske vokal oppå det hele gjør at dette bare blir en helt fantastisk opplevelse. Jeg har aldri vært noen stor fan av livealbum, men dette blir helt spesielt og fungerer veldig bra, ikke perfekt men heller ikke langt unna. Så takk til Myrkur og Det Norske Jentekor for opplevelsen. For oss som ikke fikk vært der denne magiske kvelden så er dette et bra plaster på såret. (8/10)

 

Per Aage Melby


 

Insomnium – Winter’s Gate

Insomnium
Winter’s Gate
Century Media

insomnium_cover

 
Finske Insomnium trår til med et konseptalbum på sin sjuende fullengder, som består av én låt på 40 minutter. Musikken er basert på boka Winter’s Gate, skrevet av finske Niilo Sevänen, og ved å følge boka sammen med musikken blir man virkelig tatt med på det vinterlige vikingtoktet Sevänen beskriver. De ulike partiene i låta følger Insomniums tidligere baner allerede fra første vinterstemte intro. Her er både VM i dobbeltpedal, melodiøse gitarer og mer eksperimentelle partier med avvikende vokal og harmonier. Det blir likevel fort litt ensformig rent musikkmessig, og personlig er det de rolige ørebalsampartiene som gjør plata verdt å høre helt igjennom. (6/10)

 

Ane Camilla Helgesen

 

Skálmöld – Vöggurvisur Yggdrasils

Skálmöld
Vöggurvisur Yggdrasils
Napalm Records

skalamold_cover

 

Dette islandske bandet er her ute med sitt fjerde studioalbum siden starten i 2009, og låtene er som sedvanlig fullspekket med norrøne mytologiske referanser. Utgivelsen består av et album og en bonus-CD, men sistnevnte var dessverre ikke tilgjengelig for gjennomhøring. Albumet derimot, er klassisk dobbeltrommet vikingmetal med raske netthinnebilder av både tokt, slag og et og annet bål. Variasjonen i låtene, som spenner fra den kjappeste finske krigermetal, via tung bøsmetal og ned til flerstemte acapella-mannsstemmer, gjør albumet til en fin opplevelse, selv om undertegnedes første møte med bandet på live-DVD’en fra 2013, med Islands symfoniorkester, nok la forventningsterskelen noe høyere enn islendingene fortjener. (6/10)


Ane Camilla Helgesen

 

 

Stilla – Skuggflock

Stilla
Skuggflock
Nordvis Produktion

stilla_cover

 

Stillas forrige langspiller, Ensomhetens Andar fra 2014 opplevde jeg som pur, intens, intelligent og inderlig svartmetall fra de dype nordlige svenske skoger. Den bygde på et godt fundament fra førsteutgivelsen fra 2013, Till stilla falla. Med årets utgivelse Skuggflock har Stilla tatt steget enda dypere inn i det progressive. Skuggflock er mindre desperat enn sine forgjengere, men desto mer avansert. Her bygges kjente metallgrep inn i komplekse musikalske byggverk som både utfordrer kjennerne og appellerer til massene. Om du trodde at svartmetallen var død, så utvikler den seg i beste velgående i Sverige, noe det lille plateselskapet Nordvis med primus motor Andreas Pettersson (vokalist i Stilla) er en herlig eksponent for. Lytt. Mye. (9.5/10)

Helge Kaasin

 

Imperial State Electric – All Through The Night

Imperial State Electric
All Through The Night
Sound Pollution

imperial_cover

 

Navnet Nicke Andersson har i over 20 år mer eller mindre vært ensbetydende med kvalitet, enten det har gjeldt Hellacopters, ISE, eller noen av de andre prosjektene hans, og enten det har gjeldt gitarspill, vokal, låtskriving eller produsering. Kvalitet finnes det absolutt på ISE’s femte album også, men det er et mer ujevnt album enn man er vant til fra den kanten. Tidligere har bandet holdt seg til streit rock, hvor innflytelsene fra KISS har skint gjennom så vel som de fra Beatles, hvilket har fungert bra. Denne gangen strekkes røttene enda litt lenger, og det lefles med både 50-/60-talls pop i tittellåten og Read Me Wrong, samt country på Break it Down. Dette fungerer så der, og det er rockeren Get Off the Boo Hoo Train og de to avslutningslåtene Would You Lie, og No Sleeping, som er høydepunktene på skiva. Selv har jo Nicke sagt at han heller gir ut et album hvert år, hvor kanskje noen av dem ikke er like fantastiske, i stedet for å bruke fem-seks år på et som kanskje heller ikke er så fantastisk, så selv om dette var en liten dupp i formkurven satser vi på at den nærmer seg toppen igjen neste år. (6,5/10)

 

Kjetil Gulbrandsen