Det har vært knyttet mye spenning til ny utgivelse fra Eternal Champion. Etter en EP i 2017, med kun coverlåter, og en utgivelse med to synthlåter i fjor, skulle vi endelig bli skjenket nok et rent metallslipp med rykende ferske låter. Det kunststykket som gutta fra Texas gjør med Ravening Iron er å levere en oppfølger som er bedre enn monsterdebuten, Armor Of Iron (2016).
Ravening Iron inneholder primært en videreføring av det vi fikk i 2016, bare at det er enda mer av det gode. Det er fortsatt knalltung episk heavy metal som er i førersetet, men intensiteten er skrudd opp. Det ligger mer thrash i riffene, og det låter mer punka og uslipt enn ved forrige korsveg, noe som kler bandet. Arthur Rizk, som trakterer både trommer, gitar, synth og backing vokal, står også ved spakene og skrur lyd. Dette har resultert i en flott og fyldig lyd som er både klar og rufsete på en og samme tid. Og det er faktisk ekstremt avgjørende for sluttresultatet. Hele lydbildet skaper perfekt stemning og mystikk, og får oss til å glemme denne verdens strabaser og fører oss inn i en tilværelse av sverd, trollmenn, drager og mørke huler. Og dette uten at det havner i en grøft av platthet og flauhet.
Riffene og vokalen er fortsatt det som bærer låtene, og Powers og Rizk har manet frem noen enorme riff som løfter det episke tilsnittet til enorme høyder. Og når riffene først har trollbundet deg og dratt deg videre inn i sitt eget univers, kommer John Tarpeys vokal inn fra dypet og bare drar låtene over til en svevende og majestetisk melodiøs transcendert virkelighet. Det er så vakkert, episk, tungt og mørkt på en og samme tid, at det er vanskelig å se noen veg bort fra dette mesterverket. Jeg trodde låta Invoker fra The Armor Of Ire var eksepsjonell, men på Ravenous Iron er det kun instrumentalen The Godblade som ikke kan defineres som fantastisk. Denne MÅ du sjekke, samme hvilken subsjanger av metall du liker! Og du, Skullcrusher er herved kåret til beste låt i 2020! Lett! (9/10)
Det er 5 år siden forrige Sodom-album, og det er bare å fryde seg over at de er tilbake! Og apropos tilbake, så er Frank “Blackfire” Gosdzik tilbake i rekkene etter 30 år i den musikalske villmarka! Jepp, gitaristen som hevet to av de beste Sodom-skivene – Persecution Mania (1987) og Agent Orange (1989) – fra flotte skiver til reinspikka klassikere har kommet hjem. Og når han atter står side om side med selveste Onkel Tom Angelripper er det grunn til jubel. Og selvsagt ikke bare på grunn av det rent nostalgiske, for det ville ikke vært nok når vi skal bedømme de tyske legendenes sekstende album! For sammen med andregitarist Yorck Segatz og bandets splitter nye trommis Toni Merkel har de to teutoniske tordengudene levert et album det står respekt av!
Etter en kort intro, braker det løs med første killer-låt, Sodom & Gomorrah, som umiddelbart plasserer oss i et tidløst blackened thrash-landskap der knyttnever pumpes opp i lufta av en armé bestående av metalhuer som aldri har hørt om nu metal, screamo eller andre nymotens sjangre, og med jeans, skinnjakker, nagler og patronbelter som uniform! Euthanasia har et klassisk Sodom-groove av samme typen som vi husker fra 80-tallet, mens tittelsporet er en seigere og tyngre affære. Nicht Mehr Mein Land og den genialt titulerte Glock’n’Roll tar oss nesten over i Slayer-territorium, ikke minst takket være vokalen til Tom Angelripper, som bare blir råere og røffere med årene. The Harponeer er nesten litt for mye av det gode i sin åpenbare Slayer-hyllest, men hvis noen først skal låne litt fra gamle helter er det bare recht und rimelich at det er noen andre gamle helter! Det er tross alt bare noen låneriff og vendinger her og der, ikke noen ripoff. Til det har bandet det for gøy med å rett og slett være Sodom!
På Dehumanized får vi en oppvisning i tradisjonell taktfast tysk thrash metal av ypperste sort før Occult Perpetrator atter senker tempoet noe, og velger den marsjerende varianten, krydret med særdeles fett gitar-arbeid underveis! En liten favoritt er halv-episke Waldo & Pigpen, som forteller en historie fra virkeligheten om to unge soldater i Vietnamkrigen. Denne er herlig brutal og rå, og alt fra riffing til den helt vanvittig grumsete vokalen gjør at denne skiller seg ut fra første lytt, og bare vokser for hver gjennomgang! Indoctrination er albumets korteste og en av de kjappeste på skiva, og byr på mer digg i form at et beintøft midtparti og en effektiv og nesten bluesa gitarsolo før Friendly Fire henter hammer og nagler for å spikre oss fast i gølvet så det eneste vi kan gjøre er å sette på skiva en gang til, jekke en øl og headbange til vi blør! (8/10)
Det er 16 år siden Necrosis kom ut, skiva som skulle bli den foreløpige siste fullengderen til Cadaver. Dette holdt seg altså frem til det mørke årstall 2020. En aldri så liten teaser kom tidligere i år, i form av EP’en D.G.A.F., og heldigvis, vil mange si, ble denne fulgt opp med verket som nå presenteres under navnet Edder & Bile.
Dette er Cadavers femte fullengder (ja, vi regner med Cadaver Inc), og det er liten tvil om at bandet følger opp tidligere tiders storhet med en skive som oser av det Cadaver har vært kjent for: rå og skitten death metal med en tydelig særegenhet. Det er fortsatt Anders “Neddo” Odden som er skipper, men de siste årene har eminente Dirk Verbeuren (blant annet Megadeth og ex-Soilwork) traktert trommene, noe som definitivt har påvirket låtmaterialet i en positiv retning. Det første som slår deg når du setter på skiva, og åpningskuttet Morgue RItual freser ut, er to ting: Lyden og intensiteten. Den skarpe lyden gjør låtene hvassere enn en filetkniv, og får frem detaljene som ligger i bakgrunnen og ulmer på en flott måte.
Den skitne attituden til låtene fremstår kanskje litt mindre rufsete enn det som har vært tidligere, men på den andre siden virker låtene mer intense og ekstreme enn det de var i gamle dager. Riffene til Anders svinger det godt av, noe som undertegnedes favoritt, Let Me Burn,viser til det fulle. Denne midtempo-saken røsker tak i deg, og drar deg inn i et suggerende riffunivers du ikke vil ut av. Og Dirk, ja hva er det å si om trommene? Det er en fryd å høre hvor lekent death metal kan være, og det å få til alle de überfete tekniske og kreative vendingene uten at det blir for slitsomt og kaotisk er høy kunst. Dirk trakterer trommene så stødig at låtene vil stå seg som bautaer i lang tid.
Det er en flott symbiose mellom det kreative og det forutsigbare, noe som fører til at man ikke mister tråden i det intense og brutale. Og for å gjøre det hele litt større, har Cadaver fått med seg to gjestevoklister som ikke akkurat er kjent som lettvektere.Vi snakker om Kam Lee fra Massacre og Jeff Becerra fra Possessed. De gir låtene “sine” et aldri så lite løft, og skaper en god brytning i uttrykket og gjør dermed sluttproduktet hakket mer variert. Norges tidligste death metal-band er tilbake med en flott og verdig oppfølger til tidligere bragder! (9/10)
«Edder & Bile» kommer ut på Nuclear Blast fredag 27. november.
Farsen og kampen om merkenavnet L.A. Guns tar sannsynligvis aldri slutt, og hvem som egentlig er det ekte L.A. Guns overlater vi til andre makter å bestemme. Dette er da for ordens skyld Steve Riley og Kelly Nickels versjonen av bandet. Så vil kanskje mange hevde at L.A. Guns uten Tracii Guns ikke er ekte vare. Den diskusjonen lar vi ligge.
Hva kan så Riley og Nickels stille opp med her? Joda, faktisk en rekke overraskende flotte låter, og det låter riktig så friskt. Produksjonen er rimelig nedstrippet og låter ganske rått skiva i gjennom, noe som kler låtene bra. Variasjonen i låtene er også noe som trekker opp for min del. Her får du både litt glitter og stas samt småslem hard rock. Fengende er det også. Bare hør på låtene Crawl, Lost Boys og Renegades.
Denne skiva gjør mesteparten av min skepsis til skamme, og kvaliteten på låtene gjør det nesten lett å glemme selve forgasseren i L.A. Guns-motoren (Tracii Guns). Resten av motoren fungerer overraskende nok utmerket, og Renegades er rett og slett en knakende bra, fengende og frisk hardrock-skive. Vel verdt å sjekke ut enten du er L.A. Guns fan eller ikke. (7.5/10)
Rockhistorien er full av eksempler på band og vokalister som skiller lag der resultatet blir at minst en av partene slipper et relativt uinteressant album. Ikke minst er dette gjerne tilfellet dersom vokalisten i hovedsak har skrevet tekster og ikke musikk til bandet han forlot. Så da Erlend Hjelvik og Kvelertak gikk hver til sitt, var det naturlig å spørre seg selv hvem som ville stikke av med seieren. Tidligere i år kom den nye Kvelertak-skiva, og vi fikk konstatert full friskmelding av det bandet med vokalist Ivar Nikolaisen i spiss. Desto mer spennende når nå vokalist Erlend Hjelvik debuterer med sitt nye band, enkelt og ubeskjedent oppkalt etter ham selv, og nå også som låtskriver i tillegg til at han er vokalist og – selvsagt – fortsatt tekstforfatter. Og vinneren? Jo, det er publikum! Vi er nemlig i den heldige situasjon at vi har fått det beste fra to verdener: mer punk og frådende rock’n’roll fra Kvelis og mer METAL fra Hjelvik!
Fra første riff er det åpenbart at Hjelvik mener alvor. Låta Father War er intet mindre enn 100% blodtørstig metal med røttene både hos de gamle gudene Priest, Accept, Manowar og Maiden og hos halvnye hedninger som Amon Amarth og Abbath. Vokalen til Erlend er minst like forrykende rabiat som tidligere, og leverer det ekstra punchet som gjør dette til noe unikt selv om det ikke er noe forsøk på å finne opp sverdet her. Jeg må innrømme at jeg drar på smilebåndet her når gitarsoloen gir assosiasjoner til den gamle barneskole-grisevisa vi sang med teksten “Inn kom en mann, Ola hette han…” men enten dette er tilsiktet eller tilfeldig, så er det gøy på riktig måte! Thor’s Hammer følger, og igjen får vi den deilige fete allsangvennlig metalen med en berserk-attityd som gir deg lyst til å ete fluesopp og klubbe ned jotner! For hver låt får vi bekreftet at det ikke er nødvendig å være direkte nyskapende for å vise særpreg, og jeg elsker det faktum at det aldri er noen tvil om hvem det er vi hører på, og Helgrinda er i så måte en umiddelbar signaturlåt.
Et av høydepunktene er The Power Ballad of Freyr, som på ingen måte er noen ballade, men definitivt har både power og melodi, og underveis en nesten bluesa gitarsolo! Glory of Hel gir oss Erlend Hjelvik i duett med selveste Matt Pike fra High on Fire, og når de to kommanderer “Go forth and kill for the glory of Hel!” er det umulig å ikke la seg rive med! Dersom disse to hadde vært hærførere for tusen år siden, ville neppe kristendommen fått fotfeste her til lands, for å si det sånn. 12th Spell krydres med en deilig ond black metal-vibb, og igjen blir jeg betatt av det lekre gitarspillet til Rob Steinway, som til daglig er å finne i det amerikanske NWOTHM-bandet Skelator. Og selv om dette aldri er ment å være noe annet enn et Metal-album, må jeg medgi at den akustiske avslutningen på Ironwood gir mersmak og forventninger til neste album allerede nå. Kveldulv er nok en låt som kombinerer urkraft og litt mystikk, mens North Tsar, som var første smakebit fra skiva, allerede føles som en klassiker. Welcome to Hel avsluttes med Necromance, som løftes et ekstra lite hakk av gjestevokalist Mike Scalzi fra Slough Feg, og dermed er det bare å konstatere en real metal-opptur i et år fullt av nedturer på mange andre fronter! (8/10)
Humanity Is Cancer Humanity Is Cancer (EP) Redifining Darkness Records
Yes, her får vi en flott liten death metal sak å kose oss med midt i disse koronatider. Med gutter fra band som blant annet Abigail WIlliams, Aborted og The Faceless, snakker vi ikke akkurat om nybegynnere, men derimot om et lite knippe “proffer”. Det i seg selv er ikke automatisk synonymt med kvalitet, men du verden her funker det. Når skiva settes på, spys det ut noe som ligger tett opp mot en tydelig krysning av amerikansk og europeisk death metal. Det er brutalt som fy, men samtidig er det et fantastisk groove som bryter langt inn i kroppen og får ryggsøylen din til å rugge i takt med det blodtørstige beistet som fyller rommet.
Det gnistrer av gitarene, og knottene har blitt skrudd til perfekt når det gjelder tykk og fet lyd. Noah Buchanan innehar en genial vokal, som funker både til å dra ut ordene i lengderetningen, samt den stakkato brølingen som vi digger når vi hører Corpsegrinder (Cannibal Corpse). Med Lyle Coopers tekniske bakgrunn i blant annet nevnte The Faceless, er det også underholdende å følge med batteriene som dundrer avgårde med både groove og tekniske vendinger, og som dermed høyner kvaliteten i låtmaterialet. Nei, her er det lite å utsette på underholdningsverdien, og det skal bli moro å følge med bandet i årene som kommer. (9/10)
En av mine desiderte favoritt-anekdoter om AC/DC er den da Angus Young ble konfrontert med at de hadde sluppet elleve album som låt helt likt, hvorpå gitaristen fyrer seg opp og korrigerer journalisten med utsagnet “Det stemmer ikke i det hele tatt – vi har sluppet TOLV album som låter helt likt!” Og når de nå slipper sitt sekstende album internasjonalt er det befriende å konstatere – akkurat som forventet – at gamlekara viser at de gamle fortsatt er eldst der de lar rock’n’roll-toget tøffe stødig videre under parolen “Hvis det ikke er ødelagt, er det ingen grunn til å reparere det”.
Så hvordan låter det, spør du? Neida, du gjør jo ikke dét. Du veit akkurat hvordan det låter, og de gode nyhetene er at AC/DC ikke skuffer! Åpningslåta Realize er som 3-4 AC/DC-låter rullet sammen i én, med et kraftriff av dimensjoner, nesten lattervekkende åpenbart allsangvennlig koring og noe vanvittig lekkert gitarspill fra herrene Young og Young. Andre låt, Rejection, inneholder flere hint av tidligere godbiter (jeg hører både If You Want Blood (You’ve Got It) og et eller annet jeg ikke er kar om å plassere fra Fly on the Wall her), uten at den er kopi av noen av disse. Underveis blir noe av moroa å leke enbands-riffgjetting for hver låt, for å se hvilke gamle slagere man aner spor av underveis. På Shot in the Dark, som vel alle forlengst har hørt nå, hører jeg både Given the Dog a Bone, Rock’n’Roll Train og Stiff Upper Lip, men du hører kanskje noe helt annet. Artig er det, og dette trekker ikke ned, bare opp. Et AC/DC-album anno 2020 er både historietime og drikkelek i samme gavepakke, og de støllingene som absolutt skal rakke ned på alt fra manglende fornyelse til tekster som ikke kvalifiserer til Nobelpris i litteratur kan ta seg et helt trailerlass med boller!
Through the Mists of Time tar ned tempoet, og er den typen melodiske AC/DC vi kjenner fra låter som Money Talks og Rock the Blues Away, mens Kick You When You’re Down er nedstrippa og groovy. Hele veien dukker det opp små detaljer, og det er alltid digg å høre hvordan dette bandet aldri lar noen prøve å begrave låtene i overdådig bløtkake-produksjon. Fem fyrer er det vi får, og fem fyrer er det vi hører. Det er klart, når to av de fem er Phil Rudd og Cliff Williams, så trenger vi aldri å lure på om det er tight som faen, for de to må da være den beste rytmeseksjonen på planeten! Jeg tror det hadde gått an å høre på de isolerte sporene med bare trommer og bass gjennom hele skiva, og fortsatt blitt sittende og digge!
Witch’s Spell byr på mer allsang og riffgjetting (Hard as a Rock og Sink the Pink?), mens Demon Fire er en av de tøffeste låtene fra bandet på årevis. Ikke rart, ettersom den tjuvlåner fra bl.a. Let There Be Rock… Dette er et album hvor det blir spennende å se hvilke låter de velger å dra fram når de en eller annen gang forhåpentligvis atter står på en scene, men for min del kan de gjerne spille halve skiva og vel så det. Wild Reputation er en låt av den typen som kan bli brukt av musikkprofessorer og forskere for å finne ut om folk har rytmesans eller ikke, for hvis du er i stand til å høre denne uten å trampe med, da er alt håp ute i så henseende. Og det er en låt der også Brian Johnson leverer det lille ekstra, etter allerede å ha overbevist oss om at hele fraværet hans bare var en slem spøk for at vi skulle bli bekymret. Vel, Brian. Det fungerte, men takk for at du er på plass og har gjort alt bra igjen!
No Man’s Land er tung gynge-AC/DC og Systems Down er et av de få eksemplene på hvileskjær underveis. Spiller ingen rolle, for når albumet nærmer seg slutten får vi nok en “Det enkleste er ofte det beste”-rocker i form av Money Shot, som får deg til å innse hvor godt humør du blir i av å høre på dette bandet! Helt til slutt kommer låta Code Red, som groover så sinnsykt at skjelettet ditt truer med å komme dansende ut av kroppen din! AC/DC har forlengst satt standarden, og har ingenting de trenger å bevise.De har ingen behov for å overgå seg selv, men de trenger heller ikke å gjøre dette. Derimot beviser de at de ikke bare er relevante, men direkte nødvendige! Og vis meg et annet band som leverer et så bunnsolid album som Power Up (eller – om du vil – PWR/UP) 45 år etter at de albumdebuterte! We salute you! (8,5/10)
Så har Pyramaze klart det igjen! På deres sjette album kroner de en allerede imponerende katalog med sitt hittil beste album. Danskene har virkelig klart å skape et album som ikke bare er vakkert, men også kraftfullt. Her får du særdeles progressiv melodiøs power metal som uten å fornærme noen andre i samme genre, blåser det meste av banen. Låtene er fengende, men samtidig intrikate og alt annet enn hjernedød masse. Så nei, dette låter ikke som Dragonforce. De to foregående albumene var også mesterlige, men her klarer de virkelig å gjennomføre et tvers igjennom mesterverk. Et av albumets desiderte høydepunkter er låta World Foregone. En låt som alene er verdt hele skiva.
Et viktig moment som skiller Pyramaze fra andre band i samme genre er intet mindre enn en ekte norsk viking som vokalist. Terje Harøy har bevist at han kan synge før, både med Pyramaze og også Divided Multitude, men her tar han stemmen sitt til et nytt nivå. Med rå kraft og et bredt toneregister loser han oss i gjennom Epitaph på mesterlig vis. Men resten av bandet er ikke tapt bak en vogn bare så det er sagt. Danskene er særdeles dyktige musikere og ikke minst er mesterhjerne og produsent Jacob Hansen en viktig brikke i lydbildet. For denne skiva er så fett produsert at det nesten er til å gråte av. Ja, rett og slett episk bra. Det låter akkurat passe pompøst og storslått. Det tipper aldri på noen som helst måte over. Arrangementene i låtene er også delikat konstruert og nok et eksempel på en fantastisk låt er Stroke Of Magic. For ikke å glemme Particle. Som du skjønner så står godbitene i kø her, og når musikkåret 2020 skal oppsummeres er denne skiva garantert på min topp 5 liste.
Progressiv melodiøs power metal kan nesten ikke bli bedre enn dette. (9,5/10)
Armored Saint Punching the Sky Metal Blade Records
Hele fem år har det gått siden helgenene fra LA (Los Angeles) beriket oss med nytt studiomateriale i form av Win Hands Down. Og jaggu har de brukt tida fornuftig. Tro mot sin oppskrift siden 80-tallet leverer veteranene nok et fenomenalt heavy metal album som virkelig viser hvor skapet skal stå. Det hele starter med det majestetiske tittelsporet, et av albumets sterkeste spor, men jeg kan med hånda på hjertet meddele at her er det ikke en eneste kjip låt. John Bush synger også like bra som han alltid har gjort, og resten av gjengen høres ikke det grann eldre ut enn de gjorde i glansdagene. Punching the Sky låter beint igjennom friskt, moderne, vitalt, sultent og ja du skjønner hva jeg mener. Jeg blir faktisk sittende med ståpels flere ganger under gjennomlyttingen og det er dessverre ikke noe som skjer så altfor ofte lenger.
Et par av sporene skiller seg virkelig ut og fremkaller det hvite i øyet. Låtene jeg da snakker om er Do Wrong to None og Never You Fret hvor fellesnevneren er glitrende gitarspill fra duoen Philip Sandoval og Jeff Duncan. For ikke å snakke om Gonzo Sandoval som slår det remmer og tøyler kan holde gjennom hele skiva. Sist, men ikke minst loser Joey Vera det hele i land med sitt basspill som kan sprenge fjell. Lyden er også upåklagelig. Det låter dynamisk, fett og som alltid med et Armored Saint album så får du høre samtlige instrumenter i lydbildet. Og det er nettopp denne dynamikken som er noe av det viktigste (bortsett fra sterke låter selvsagt) i maskineriet. Kort oppsummert et knallsterkt metal album fra helgenene som sannsynligvis vil seile inn på topp 10 over årets beste skiver. Dette er definisjonen på rotekte heavy metal anno 2020! (9/10)
Dette var litt av en overraskelse! Og heldigvis av den gode sorten. Norske Wail består av fem karer fra Lillehammer som helt tydelig har fått med seg alt det gode fra heavy metal-scenen fra 80-tallet. Her snakker vi sterke referanser til Iron Maiden, Judas Priest og ikke minst et av tidenes mest undervurderte band nemlig Metal Church. Sistnevnte i hovedsak på grunn av en strålende vokalist i “The Singer” som han kaller seg, eller nærmere bestemt Joachim Jøreng. Han høres ut som en krysning av Bruce Dickinson, Rob Halford og Mike Howe. Denne mannen kan virkelig synge ballene av det meste. Rett og slett utrolig imponerende vokal. Men som kjent holder det ikke med én stjernespiller på laget, og det kollektive er vel så viktig. Resten av bandet skuffer ikke. Her er det strålende gitarspill, drivende trommer og tung bass. Kort og godt; det låter slik heavy metal skal låte.
Wail har ikke funnet opp kruttet på nytt, men de klarer brasene med å unngå de største klisjeene. Låtene er tuftet på samme oppskrift, men er såpass varierte at det heller ikke blir gjentagende eller kjedelig. Produksjonen holder også høy standard, og det låter langt fetere enn på debuten Resilient. Enkelte av låtene er faktisk så sterke at jeg tok meg selv i å tenke på eminente Firepower fra Judas Priest. For det låter rotekte metal samtidig som det har et litt moderne preg over seg. En jævlig god kombinasjon spør du meg. Så er det store spørsmålet… Hvor skal dette ende? Men en skarve plateanmeldelse? Forhåpentligvis ikke. Dette bandet fortjener et stort publikum, og for å oppsummere det kort så låter dette dynamitt og røsker skikkelig i pungen. Skivas beste spor Down the Mountain, Presage og Through the Ice viser et band med så ubeskrivelig mye talent at det er en skam om denne skiva forbigås i stillhet. Liker du skikkelig heavy metal er det bare en ting å gjøre. Sjekk det ut sporenstreks! (8.5/10)
Pål J. Silihagen
waar te kopen anabole stero?den voor de spieropbouw dianabol online | anabole stero?den sportgear-nl.com grote hoeveelheid anabole stero?den en contant geld gepakt bij invallen inzake witwassen | crime nieuws
Er det noen som er klare for litt Northern Hyperblast?!? Canadiske Kataklysm har eksistert i snart tre tiår, og selv om de har en meget ujevn diskografi bak seg, har de likevel klart å gjøre seg bemerket med flere av skivene sine. Med sin fjortende utgivelse, Unconquered, er de faktisk bedre enn de har vært på lenge. Etter forrige, ekstremt skuffende skive, var forventningene forholdsvis lunkne her i gården. Men heldigvis er nyskiva såpass innholdsrik og sprek i frasparket at det er lett å heve øyenbrynene. Det som er med på å utgjøre en stor forskjell, er originalmedlem Dagenais overgang til 7-strengers gitar, noe som gir riffene større dybde enn tidligere Når lyden på skiva i tillegg er mørk, varm og fyldig, blir resultatet forlokkende tungt og massivt.
Brutaliteten blir på en måte enda mer fremtredende, og det kler spennvidden i låtmaterialet. Ser du bort fra enkelte nu-metal riff som blir litt plagsomme, er det mye snadder å boltre seg i. Låter som The Killshot, Defiant, When It’s Over og Underneath the Scars, tror jeg kommer til å treffe bredt, selv om Kataklysm selvfølgelig ikke har funnet opp kruttet på nytt. Har du fulgt Kataklysm, eller melodiøs death metal-sjangeren, opp gjennom årene, så vet du selvsagt hva du får. Men det er et eller annet med Kataklysm som fortsatt gjør de relevante, selv om det finnes et hav av band innen sjangeren. Er du en sucker for groovy riff, blastbeats, melodi, gryntevokal og lett tilgjengelig brutalitet, så tror jeg høsten din akkurat ble et par hakk mer interessant! (7/10)
Hvor ofte tar det 15 sekunder å konstatere at en skive er bra? Så er tilfellet med svenske Night sitt fjerde epos High Tides – Distant Skies, hvor hele ballet starter med en enkel trommebeat og duellerende gitarer på åpningssporet Shadow Gold. Tankene går helt uanfektet hen til den ikke helt ukjente duoen Scott Gorham og Brian Robertson. Men denne skiva er så mye mer. Her får du klassisk rock i ordets rette betydning og det er så mesterlig utført at det nesten er umulig å ikke felle en gledeståre eller tusen. På de første skivene leflet Night uhemmet med Judas Priest og Saxon, eller generelt tradisjonell metal. Før de beveget seg over i Thin Lizzy-land med mesterlige Raft of the World, og her har de tatt enda et steg over i et litt mørkere landskap hvor eimen av Blue Öyster Cult også ligger å lurer.
Albumet inneholder ni spor som hver og en gruser det meste jeg har hørt av retro-rock de siste årene (unntatt deres forrige skive vel og merke). Et annet svensk band, Horisont, skuffet noe med sitt siste album og det er derfor en glede å konstatere at Night overhodet ikke tryner på hoppkanten, men tvert imot klarer å utvikle seg og levere nok et mesterlig album. For å utdype litt mer om hvorfor dette sannsynligvis er et av årets beste album uansett genre så vil jeg trekke frem de knallsterke låtene som er varierte, produksjonen som er autentisk og at det låter som ekte klassisk rock fra 70-tallet. Fabelaktig gitarspill og gitardueller som får deg til å drømme om å stå på en scene og spille luftgitar til du stuper og sist men ikke minst musikere som virkelig spiller med hjerte og sjel.
Jeg skal ærlig innrømme at ved de første gjennomlyttingene så tenkte jeg at dette var en ørliten skuffelse etter forrige skive, men så feil kunne jeg ta. Denne skiva er umulig å legge fra seg og umulig å ikke like. Skal jeg trekke frem noen låter så må det bli Falling in the Black, Running Away og Under the Moonlight Sky. Låter som er en pur ekstatisk nytelse å høre på og nesten får det til å gå i buksa. Joda så bra er High Tides – Distant Skies. Sliter du med høstdepresjon eller generelle utfordringer ellers i livet er det bare å sette på denne skiva for å få en real opptur som vil vare til fuglene kvitrer og vårsola sleiker deg i ansiktet. Eller du kan sette den på hver kveld før du legger deg og si god natt til deg selv med et smil om munnen. (9/10)
Det gror godt innen norsk progrock og Taskaha er nok en grein på den etterhvert voksende stammen. Oslo-bandet har holdt på en stund, men er først nå ute med sin fullengder. Bandet består av rutinerte karer som har fartstid fra en rekke forskjellige band blant annet Gentle Knife og Rockelegionærene. Rent musikalsk sett befinner gjengen seg i samme landskap som norske Airbag eller om vi skal name-droppe noen mer kjente internasjonale navn som Porcupine Tree, Marillion og Anathema så får du kanskje en mer gjenkjennelige pekepinn.
For å ta det positive først: Taskaha har gode låter og er teknisk dyktige, det er det ingen tvil om. Låtarrangementene er delikat utført og jevnt over klarer de å bygge opp en god dynamikk gjennom albumets ni låter. Likevel er det noe ujevnt. Enkelte av låtene slik som Reframe! og Invisible er imponerende håndverk, mens Daylight’s Fading og Distressed gir meg fint lite. Smak og behag, men jeg foretrekker de litt tyngre låtene hvor preferansene til Dream Theater lurer litt i bakgrunnen.
Et annet moment som trekker ned helhetsinntrykket noe er en litt blodfattig produksjon. Her kunne det med fordel blitt brukt litt mer krutt, men etter som jeg har forstått er dette en egenprodusert skive med forståelig nok begrensede midler og ressurser, så slik sett er sluttresultatet mer enn tilfredsstillende. Misforstå meg rett for det låter ikke dårlig, men resultatet kunne vært enda bedre. Forhåpentligvis åpner dette albumet opp noen dører slik at dette kan bli en realitet på neste album.
Det er rimelig stor sannsynlighet for at tilhengere av snill progrock vil omfavne dette med åpne armer, og det er så absolutt velfortjent. For det er ingen som helst tvil om at Takasha har levert en solid debut. (7/10)
Hørt det før? Ja. Forutsigbart? Jepp. Metalcore? Oh yeah. USA? Ja. Glattpolert? Jepp. Veksling mellom boybandvokal og skrikevokal? Oh yeah. Noen dype grynt? Ja. Massive breakdowns? Jepp. Store melodier? Oh yeah. Store arrangement? Ja. Store refreng? Jepp. Noen brutale låter? Oh yeah. Noen stadionlåter? Ja. Noen sukkersøte låter? Jepp. Minst 1 alternativ låt med industrielle innslag? Oh yeah. “Ingen forstår meg”-tekster? Ja. “Det er synd på meg”- tekster? Jepp. Massive emo-innslag? Oh yeah. Perfekt lyd? Ja. I utgangspunktet überkjedelig? Jepp. Kleint å høre på? Oh yeah. Bør du helst unngå skiva? Ja. Kommer den til å slå an hos den yngre garde? Jepp. Vil puristene sky denne som pesten? Oh yeah. Unødvendig slipp? Ja.
Liker du den? Jepp. Fordi Fit For A King klarer å trollbinde deg med flotte og suggerende melodilinjer og harmonier, på tross av at det egentlig er møkk? Oh yeah!
Ok, jeg skal være helt ærlig. Etter et par runder, så havnet Heathens nye skive i bunken for “hørt og glemt”. Plata hørtes rett og slett for kjedelig ut. Men lite visste jeg at det var noe som hadde festet seg i underbevisstheten, noe som skulle vise seg å føre til at etter et par uker ble plata tatt fram igjen. Og det som tidligere hadde fremstått som platt og trivielt, hadde på de to ukene gjennomgått en omfattende metamorfose og framstod plutselig som en aldri så liten sonisk bauta!
Heathen har aldri fått den anerkjennelsen de fortjener, men i min bok er det få som klarer å skape et såpass intenst thrashmonster, med melodier som faktisk passer inn, som Heathen! I så måte er tittelkuttet en formidabel understreking av nevnte beskrivelse. Dette er kompromissløs thrash, hentet opp fra 80-tallets sølepytt! Originalmedlem Lee Altus sin gitar har aldri vært giftigere, noe som selvfølgelig påvirkes av at han også spiller gitar i Exodus. Det kan nevnes at andregitarist Kragen Lum også har vært innom Exodus som livegitarist. Så at riffene er steinharde, er vel ingen overraskelse. Og som det ikke er nok, så fremstår David Whites vokal som bedre enn noensinne, og det som 57-åring!
Hans fokus på kløktige melodilinjer, og tidvis koringer, er meget gjennomførte, og tilfører til og med de mest brutale låtene flotte og underholdende kontraster. Jeg har kun to ting å innvende: Intro og outro er fortsatt kjedelig, aldri skjønt greia med det! Og så det som irriterer mest: Gitarlyden. Mellomtonene høres for “moderne” og polerte ut. Det hadde kledd låtene hvis gitarene hadde fremstått som litt mer rufsete og “harde”. Men kanskje er det bare meg… Alt i alt, er dette definitivt gromme saker! Liker du thrash med melodi, ja da liker du Heathen! (8/10)
Med Fight Them All leverer franskmennene i Rising Steel sin andre fullengder. Når åpningskuttet, Mystic Voices, smeller til, får vi presentert en flott blanding av power, heavy metal, speed og thrash metal, malt med tykk pensel fra 80-tallet. Inspirasjonen ligger altså i krysningen mellom Testament, tidlig Metallica, Iron Maiden og Metal Church. Dette i seg selv er jo ikke å forakte, men kvaliteten når selvfølgelig ikke opp til disse storhetene, selv om det er mye bra her. Ta for eksempel Master Control, en knusende thrashlåt, med gitarer som frøser krystallklart avgårde, men som også inneholder nok melodi til å skape en fantastisk god stemning.
Skiva inneholder flust av fete, groovy riff som garantert får nakkemusklene til å verke hvis du gir deg hen til musikken. Lyden er varm og god, og gir den fyldigheten som trengs for at det ikke skal bli for spinkelt. Emmanuelsons stemme er godt tilpasset låtmaterialet, men det låter utvilsomt best når han drar på opp mot det mest aggressive. Jeg ser ikke bort fra at skiva kommer til å gå rett hjem hos mange med sans for 80-tallet, men for egen del blir det for langt mellom hver gode låt. Og når de i tillegg har gjort plass til noen skikkelige bommerter, blant annet Pussy, så kan det ikke bli toppscore. ⅓ er gull, ⅓ helt ok, og ⅓ er møkk. (6/10)
Helt siden 2005 har Jorg August gjort sitt beste for å holde den colombianske metallfanen høyt! Fyren, som er eneste gjenværende originalmedlem i Eshtadur, har vært innom samtlige instrumenter i bandet, men har nå kuttet ned til “kun” keyboard, gitar og vokal. Vi snakker altså om en aldri så liten multikunstner her! Med From the Abyss har Eshtadur levert en god utgivelse i krysningspunktet mellom melodiøs death metal og black metal. Det er mye atmosfære og stemning i flere av låtene, uten at det har gått på bekostning av drivet i riffene. Dette viser seg blant annet i den storslåtte avslutningslåta Disphased Dimension, hvor blandingen er meget solid balansert. Få med deg riffet fra 03:40!
Selv om Septicflesh behersker sjangeren bedre, er det mye som holder høyt nivå her. Bandet har også klart kunststykket å gi keyboardet akkurat passe mye boltreplass uten at det dreper intensiteten med alt for svulstige og massive arrangement. Det kjipe er derimot at halvparten av låtene fremstår litt for oppskriftsmessige og safe. Dette resulterer dessverre i at det kryper fram en følelse av berg- og dalbane når skiva kjøres gjennom i sin helhet. La oss håpe at ved neste korsvei så heves gjennomsnittet et par hakk, og da skal denne anmelderen virkelig ta fram superlativene! (6/10)
Det er ikke dagligdags med soloalbum fra selveste John Petrucci. Hele 15-år har det gått siden hans første soloalbum Suspended Animation. Som de fleste kanskje har lagt merke til har han hatt nok å henge fingrene i med Dream Theater, og det var først nå i år under Covid-19 at han etter sigende fikk satt seg ned i studio med eget materiale. Så hvordan låter dette? Har julaften kommet på forskudd? Vel, mye har skjedd siden 2005 og det er ikke til å stikke under en stol at Petrucci har blitt en godt voksen mann. Preferansene og det musikalske uttrykket har endret seg selv om det er lett å høre at det er Petrucci. Det blir litt som en årgangsvin, veldig modent og litt tyngre å fordøye. Maestroen er nok ikke like hissig med øksa som tidligere, men sulten er han tydeligvis fortsatt.
Det som kanskje er albumets aller største og gledeligste høydepunkt er gjenforeningen med Mike Portnoy. Det er første gang siden 2010 og den heller bitre avskjeden i Dream Theater at de samarbeider. Godt at de endelig har tatt til vettet for dynamikken dem imellom er virkelig en nytelse å høre på, og ikke minst bass-veteranen Dave LaRue, som utfyller de to gjenforente “turtelduene” på mesterlig vis. Det er vel overflødig å si at Petrucci fortsatt briljerer teknisk, alle vet hvilken strålende gitarist han er. Portnoy er Portnoy og slår virkelig det remmer og tøy kan holde der det er på sin plass, bare slik han kan med en innebygd groove ut av en annen verden. Ja, hør på grooven, her er det ikke snakk om bare teknikk og kraft. Å høre Portnoy sitt trommespill på denne skiva er som å bli sleika på pungen i 55 minutter.
Låtmessig er det ganske så variert. Her får du alt fra følsomme nedpå låter som for eksempel Out Of The Blue til mer hissig progressivt materiale i The Oddfather og Glassy-Eyed Zombies. Noe for enhver smak med andre ord. Rent personlig vil jeg nok trekke frem Temple Of Circadia som albumets sterkeste. En tung og progressiv affære som nok vil få frem gåsehud hos enhver Dream Theater entusiast. Den viser hvilken fantastisk gitarist han er og spennvidden han innehar som musiker. Sannsynligvis en låt han har hatt liggende i en skuff i minst 28 år, for dette låter Six Degress så det holder. Sporet Happy Song er således en hyggelig motpol og tidligere fremført i G3-sammenheng. En skikkelig gla’låt som selv svigermor kan like.
Alt i alt er dette et veldig variert og solid album. Det krever mye tid og gjennomlytting, og er som nevnt kanskje ikke like lettfordøyelig som Suspended Animation og mangler som sådan kanskje en Glasgow Kiss låt, men det gjør det ikke til et dårligere håndverk av den grunn. Er du Dream Theater fan vil du neppe bli skuffet, og er du gitarist, trommeslager eller bassist så er dette hør og nyt. Å lære dette kan du bare glemme. (9/10)
Hørt den om bandet som var så legendarisk bra live at de umulig kunne innfri på skive når de endelig albumdebuterte? Selvsagt har du det. Enhver person med en viss interesse for hva som beveger seg i den såkalte undergrunnen eller, om du vil, underskogen av usignerte og uutgitte band, og som har konserter og festivaler som en livsstil mer enn en interesse – og det gjelder tross alt relativt mange av oss – vil kunne fortelle mengder av historier om band som alltid var en fryd å se på scenen, men som på et vis ikke maktet å innfri de forventningene som forelå når de endelig sikret seg platekontrakt og slapp sin første fullengder. Skuffende saker, eller hva? Neida, ikke nødvendigvis. Det er bare det at når du har stått i et rom med et visst antall likesinnede, sosialisert, glist, digget og fått trommehinnene blåst til slintrer av vokal og gitarer og hele skjelettet nesten pulverisert av trommer og bass, blir det naturligvis vrient å gjenskape akkurat den følelsen via headset eller høyttalere, uten folk rundt deg og bandet fysisk tilstede.
Som den oppegående leser vil skjønne, var debutalbumet til Hymn gjenstand for akkurat en slik opplevelse, og det nettopp fordi bandet alltid leverte noe så hinsides live at på plate ville det alltid være vrient å oppnå noe i nærheten av samme effekt. Og det betyr på ingen måte at skiva er dårlig. I anledning oppfølgeren, tok undertegnede fram både denne og bandets debut-EP fra 2014, og konklusjonen er at begge er riktig så bra. EPen har en uslepen råskap som fortsatt sitter som en kampestein i fjeset og albumet Perish fra 2017 står støtt som fjell. Men nå skriver vi 2020, og Hymn har vært i studio med ett mål for øyet: å gjøre alt i deres makt for å låte så nære som mulig på skive slik de gjør live. Siden sist har duoen brukt mye av sin tid på å utgjøre to tredjedeler av Spellemann-nominerte Sâver, og dette har bare gjort dem enda tightere og mer kompromissløse.
Det vi får her er fire spor der det ikke et sekund gis ved dørene, men som fortjener, nei, FORLANGER din hele og fulle oppmerksomhet. Og til gjengjeld gir bandet tilbake med renter, for her skjer det mye og alt er bra! Breach Us er like vennligsinnet som en rabiesbefengt sabeltanntiger og treffer deg like mykt som en rusten stridsvogn som slippes i hodet ditt fra toppen av en skyskraper, men dette er et angrep på sansene som kan tas imot med åpne armer og et åpent sinn. Enhver form for motstand vil uansett bare være bortkastet. Fra det brutale angrepet av et tittelspor som åpner skiva, via den salig suggerende Exit Through Fire og blytunge Crimson til albumets tour de force, Can I Carry You, med gjestevokal av støy/jazz/impro-vokalist Guro Moe, er Breach Us et fullendt album som skremmer, gleder, sparker, koser og overrasker selv etter gjentatte lyttinger. Den siste låta er muligens det beste kvarteret med musikk som har kommet i hele år, der den stadig tar nye vendinger, finner nye stemninger og hypnotiserer deg totalt, så du nesten tror at du faktisk er der, i det lokalet, med de folka, og ser Hymn blåse hjernen din ut gjennom ørene dine fra scenen.
Sjangerdefinering er noe av det som diskuteres (les: krangles om) mest mellom metallfans. De fleste av dere som leser dette har garantert stått med bred fotføring og ropt ut hvorfor akkurat DU har rett i båssettingen. La oss derfor, i nevnte ånd, nøye oss med å si at russiske Katalepsy godt kan defineres innen brutal death metal, men i stedet for å male ut i det vide og brede om hvorfor, så kan det heller nevnes at variasjon i tematikk og musikalske retninger gjør det meget vanskelig å være bastant.
Når det er sagt, kan det garanteres at om du liker dødsmetallen din überbrutal så er Terra Mortuus Est et sikkert stikk. Skiva er så og si perfekt, hvor de groovy riffene driver låtene fremover og på den måten unngår at de tekniske krumspringene stjeler for mye av plassen. Lyden er varm og mørk, noe undertegnede var spent på siden forrige skive (Gravenous Hour) framstod som skranglete med sin “kalde og skarpe” lyd. Vokalen til Igor har aldri vært bedre, og måten den både er mikset og tilpasset riffene er forbilledlig. Det er vanskelig å se noen svakheter med skiva, men hvis man først skal være litt kritisk kan det nevnes at det tidvis kan være litt lite variasjon i riffene, noe som fører til at enkelte låter blir litt vel like de andre. Men nå pirkes det, Katalepsy har levert til (nesten) gull! (9/10)
