Stikkordarkiv: anmeldelse

Årabrot – Norwegian Gothic

Årabrot
Norwegian Gothic
Pelagic Records

 

Årabrot ble dannet for 20 år siden, og har siden endt opp som et av landets mest hyllede, men kanskje også tidvis mest misforståtte band. Det blir nemlig kjapt vanskelig for mange når et band er såpass vanskelig å båssette som Årabrot, og dermed ender man opp med at mange går glipp av den skattekisten som utgjør deres diskografi. Synd for dem. Og la oss bare umiddelbart fastslå at bandet på ingen måte er METTALL, men i en tid der stadig flere metalhuer er såpass åpne at de evner å høre på band som tøyer grenser er det ingen tvil om at Norwegian Gothic er et album med såpass mye slagkraft og hardt rockende nerve at det bør slå an hos alle som inkluderer f.ex. Ulver, Faith No More, Swans og Killing Joke i spillelistene sine. Albumåpner Carnival of Love bærer først bud om at det vi skal få servert er passe tungt plassert i goth-enden av musikk-skalaen – og kanskje derav albumtittelen? – før det hele åpner seg, og evner å både være punkrock-skittent (den basslyden…) og widescreenrock-storslagent samtidig! Stemmen til hovedperson Kjetil Nernes er langt fra standard, og har kanskje mer til felles med David Byrne eller Gordon Gano enn med Bruce Dickinson, men den tilfører låta en manisk og insisterende intensitet som plenty med rockevokalister bare kan drømme om.

Dette albumet er skrudd sammen som en helhet, men samtidig er de fleste av låtene så sterke at de fungerer like bra uten kontekst. Kinks of the Heart, for eksempel, er muligens det nærmeste vi får til en radiolåt her, riktignok ikke på noen av de kommersielle radiostasjonene noe sted, men likevel. Den har et refreng som nådeløst og arrogant flerrer gjennom deg og gir blaffen i om du synger med eller ikke. Hailstones for Rain har et driv og et arrangement som gir meg totalt hakeslepp, og som burde bli brukt i en skrekkfilmscene satt til en arabisk S&M-klubb! Bare hør selv! Bandet er i dag i praksis to medlemmer: Nernes og hans ektefelle Karin Park, som selv har en imponerende bred musikalsk bakgrunn, og tilfører en ekstra dimensjon her – ikke minst på de låtene der hun også bidrar med vokal. Hard Love er et godt eksempel på dette, og her får vi nok et eksempel på hvordan et spartansk komp utnyttes til maksimal effekt, og det er både punkete, proggete og nesten litt organisk-industrielt samtidig, dersom det gir noen mening. Og hvis det ikke gjør det, spiller det INGEN rolle, for det som definitivt gir mening er hvordan denne låta både fenger og fillerister!

Jeg kunne garantert ha dratt frem enda flere enkeltlåter, og jeg kunne også ha vektlagt bidragene fra gjestemusikere som Anders Møller (Turbonegro, Ulver), Tomas Järmyr (Motorpsycho, Zu) og Jo Quail (som har samarbeidet med bl.a. Myrkur og Winterfylleth), men det viktigste her er og blir at denne skiva er så utrolig mye mer enn de enkelte bestanddelene. Det hele oppsummeres kanskje best i den episke sistelåta (bortsett fra en freidig liten outro) The Moon Is Dead, der alt av skittent mørke og klaustrofobisk desperasjon møter det mystiske og dystopisk vakre, som om det hele var et bestillingsverk fra David Lynch. 20 år og 9 album inn har Årabrot levert et absolutt mesterverk, og det er viktigere enn å skulle putte bandet inn i noen spesifikk undersjanger! (9/10)

Espen Nørvåg Slapgård

 

Endseeker – Mount Carcass

Endseeker
Mount Carcass
Metal Blade Records

 

Tyskerne i Endseeker klarte på ganske kort tid å gjøre seg såpass bemerket at Metal Blade tok dem under vingene etter debuten som kom i 2017. På sin tredje skive fortsetter de på stien de har trådt opp siden starten, så om du har vært borti gutta fra Hamburg før, er det ingen store overraskelser som møter deg på Mount Carcass. Det er fortsatt god gammeldags death metal, som hentet fra de svenske skoger på 90-tallet. Riffene er tunge, men lekne, og inneholder flust av rockevibber som gjør at det tidvis svinger skikkelig. Det som skiller seg litt ut i forhold til de foregående skivene, er at det er tyngre og mer melodiøst denne gangen. Enkelte av de tyngre partiene drar tankene bort fra Entombed og Dismember, og over til skyttergravene hvor Bolt Thrower har malt landskapet.

Vokalist Lennart “Lenny” Osterhus har virkelig utviklet en fantastisk vokal, og når han brøler over de groovy partiene, i perioder nesten som rene gang shouts, er det meget trivelig i heimen. Akkurat det grepet skal de ha honnør for, siden de er på sitt beste når de viser seg fram på denne måten. Det som derimot ikke fungerer like godt i undertegnedes ører er at de også har prioritert å intensivere hyppigheten av det melodiøse, noe som har resultert i at flere av låtene nesten utelukkende bæres av fremtredende melodier, på bekostning av brutalitet. Melodiøse leads kunne ha kontrastert det ellers så ekstreme uttrykket på en interessant måte, og mange vil kanskje synes dette funker bra her, men for egen del blir dette tidvis for puslete. Ser man bort fra dette, er det masse fete brutale partier som gir nakken utfordringer, og hadde de rendyrket dette i større grad, ville det vært atskillig sprekere og undeholdende å høre på. (7/10).

Lars Bremnes Ese

 

Superlynx – Electric Temple

Superlynx
Electric Temple
Dark Essence Records

 

Det blir for enkelt å bare kalle Superlynx doom. Ikke at det er helt feil, så langt derifra, men like fullt litt i overkant lettvint. For på sitt tredje album, Electric Temple, utviser den Oslobaserte trioen en nyanserikdom der det dystre og mørke får følge av en mengde nye kulører, som riktignok i hovedsak befinner seg i den dunkle delen av fargespekteret, men der langt fra alt er svart som en måneløs vinternatt. Og med det sagt, kan jeg berolige alle som har forelsket seg i det varme, psykedeliske og smått hypnotisk drømmende soundet fra bandets to foregående album med at dette på ingen måte er et album som kommer til å skremme eller fremmedgjøre noen av dere. Fra de første tonene av Rising Flame er det åpenbart at Superlynx først og fremst har bestemt seg for å finslipe alle de elementene som har utgjort deres identitet og nå bestemt seg for å perfeksjonere disse. Det er seigt og saktegående, i aller beste forstand, og bandets varme lydbilde er en fryd å høre på, der det nikkes litt til Black Sabbath her og litt til Sacrilege der, uten å kopiere noen av de to. En av bandets styrker er hvordan de vet å gi musikken massevis av luft, slik at alle instrumenter trer like kraftig og tydelig frem. Dette inkluderer den nydelige stemmen til Pia Isaksen, som det sikkert kunne vært fristende å skru mye lengre fram i miksen, men som får lov til å være et “instrument”, og på den måten blir enda mer virkningsfull.

Musikalsk er det mange detaljer som trer fram underveis, fra de orientalsk pregede skalaene som stadig blir benyttet til litt ekstra koring på enkelte av låtene, som den vidunderlige Moonbather. Mot slutten av tittelsporet er bandet freidige nok til å ta tempoet opp noen hakk, og det er ikke fritt for at man kan høre at bandet koser seg litt ekstra når de kan leke seg på den måten. Apocalypse får også litt ekstra øs underveis, med herlig – nesten jazzete – tromming fra Teigen og forrykende gitar fra Daniel Bakken, og slike øyeblikk er med på å gi albumet noen ekstra doser med dynamikk. Den litt ekstra buldrete bassen til Isaksen som åpner Returning Light kiler passe godt i ryggmargen og på Laws of Nature får vi et helt vanvittig flott midtparti der Bakken fremkaller gåsehud over absolutt hele kroppen! Mot slutten av albumet får vi noen overraskelser, i form av en slags låt-trilogi som begynner med Then You Move, der gitar, trommer og bass suppleres med et passe dramatisk og særdeles mørkeblått piano, i tillegg til at det meste av vokalen trakteres av Ole Teigen. Resultatet er en herlig rock noir-aktig låt, som nesten bringer litt Nick Cave-feeling uten at det bryter med stemningen. Siren Sing følger på, med Ole alene på piano og vokal (samt litt illevarslende feedback i bakgrunnen), og til slutt kommer den glimrende May, med vokal fra både Pia og Ole og en oppbygging underveis fra noe litt sørstats-gotisk lydende til det som kunne blitt et realt crescendo, men som stopper uten at bandet faller for fristelsen til å la det flyte helt ut i ren harving og støy. Selv hadde jeg ikke hatt noe imot akkurat det, men det er samtidig en fryd hvordan de heller velger å holde seg innenfor sine egne valgte rammer og dermed ender opp med et album som blir en helhetlig reise og ikke bare et knippe låter. Utvilsomt bandets beste utgivelse så langt, og et album som bærer bud om mye mer spennende i framtiden! (9,5/10)

 

Espen Nørvåg Slapgård

 

Cannibal Corpse – Violence Unimagined

Cannibal Corpse
Violence Unimagined
Metal Blade

 

At en ny Cannibal Corpse-skive er forbundet med forhåpninger, er vel ikke til å komme unna. Siden kvaliteten jevnt over har gått litt nedover etter Torture, var det gledelig å høre at Erik Rutan skulle inn i bandet, etter Pat O’Brians litt over 20 år i stallen. Rutans kvalitetsstempel både i band (Hate Eternal, Morbid Angel) og som produsent, skulle fort vise seg å være mannen som har det i seg å sprøyte litt ekstra blod inn i kannibalene som sårt trengte litt mer blodtørstighet på sin femtende skive. Violence Unimagined har blitt den brutale motorsaga som nok en gang fører Cannibal Corpse til tronen av death metal. Åpningslåta Murderous Rampage gjør akkurat det som tidligere åpningslåter fra CC har gjort, klubber oss i bakken ved hjelp av ekstreme hjelpemidler. Låta setter standarden, og initierer en reise i knusende death metal bestående av en formidabel balanse mellom det kjappe og tunge. Hver låt står godt for seg selv, og ser du bort fra gjennomgangsriffet på Inhumane Harvest, som i denne anmelderens ører rett og slett fremstår som kjedelig, er det bunnsolid fra start til slutt. Den gradvise økningen av tekniske innslag de siste årene, fortsetter her også.

Det er ikke teknisk-slitsomt med tonnevis av intrikate taktskifter og irriterende låtstrukturer, nei, det er mer små finurlige finesser både i riff og trommer, som gjør det hele akkurat varierende nok. Hvert enkelt instrument har fått rimelig god boltreplass, selv om det er Rob (Barret, gitar), Erik (Rutan, gitar) og Paul (Mazurkiewicz, trommer) som briefer mest. Paul har virkelig funnet formen sin her, og det virker atskillig mer lekent enn det har gjort på lenge. Det er heller ikke noen underdrivelse å si at produksjonen er monstrøs. Alt er krystallklart, noe som garantert vil irritere de som rendyrker det rufsete, men liker du det på den måte er vel ikke Cannibal Corpse “riktig” åkke som. Her er det proft og ryddig, og faktisk så gjør det at alt blodet og gørret CC tar for seg blir skarpere i kantene, hvis det går an å si. Corpsegrinders vokal er som den alltid har vært, forutsigbar, men genialt tilpasset låtene gjennom balansert miksing av det hele. Liker du det ekstremt, med full spiker, grind-tendenser og intensitet over hundre, så starter du med Overtorture. Liker du det ultrabrutalt, groovy og tungt, i gata til Scourge of Iron og Evisceration Plague, setter du på Slowly Sawn. Liker du en salig blanding av alt dette, ja da er det bare å starte på begynnelsen og pløye deg gjennom Violence Unimagined! Jeg lover deg at du ikke vil bli skuffet! (9/10)

 

Lars Bremnes Ese

 

Adrian Smith/Richie Kotzen – Smith/Kotzen

Adrian Smith/Richie Kotzen
Smith/Kotzen
BMG Rights

 

Hvem hadde vel trodd at ringrevene Adrian Smith (Iron Maiden) og Richie Kotzen (Winery Dogs, Mr.Big, Poison) skulle finne veien til et platestudio sammen? Vel, det har de altså gjort og resultatet har blitt alt annet enn tradisjonell heavy metal, men derimot en hyggelig og behagelig passiar med sterke toner av blues og rotekte sørstatsrock. Så med andre ord låter dette langt nærmere Winery Dogs enn Iron Maiden.

Det er ingen tvil om at Smith er en dyktig gitarist, men han overskygges til en viss grad av Kotzen, som både spiller og synger fletta av de fleste (og ja, han spiller til og med trommer også på denne skiva!). Når det er sagt, så skal en heller ikke kimse av Smith som serverer flere flotte partier på gitaren (og bassen, faktisk), ganske så annerledes enn vi er vant til å høre ham. Albumet tikker inn på ni spor, og heldigvis er låtene ganske varierte, selv om de holder seg innenfor det samme musikalske segmentet. Det er nesten som å hoppe inn i en tidsmaskin tilbake til 70-tallets Lynyrd Skynyrd og ZZ Top, bare i litt mer moderne innpakning.

Et godt eksempel er den radiovennlige låta Scars. Smith og Kotzen har helt åpenbart kost seg i studioet, og samspillet er det ingenting å si på, selv om sistnevnte som sagt skinner mest gjennom. I motsetning til en del andre stjernekonstellasjoner, låter dette hverken overfladisk eller sammenrasket, og det er lett å høre at dette er lagd med sjel, hjerte og kjærlighet. Selv om albumet ikke får det hvite ut av øyet for min del, så låter meget behagelig og balansert. Et perfekt soundtrack for litt bilkjøring av den mer rolige sorten, eller med en iskald en i vårsola. (7,5/10)

Pål J. Silihagen

 

Evergrey – Escape of the Phoenix

Evergrey
Escape of the Phoenix
AFM Records

 

Dette svenske bandet slutter aldri å overraske. Etter formidable The Atlantic (2019) overgår de seg selv nok en gang med sitt 12. album. De som har fulgt bandet de senere år vet hvor lista ligger og for de som aldri har hørt om bandet er det på tide å ta en grundig lytt. Evergrey har sin egen oppskrift på progressiv metal og i så måte er Escape of the Phoenix det vi kan definere som selve indrefileten. Her får vi servert det ypperste av det ypperste både låtmessig og teknisk sett. Det er nesten så James Labrie “skitner” til albumet med sin lille gjesteopptreden på låta The Beholder. Bandet er store fans av Dream Theater, men kan på ingen måte sammenlignes med det største og viktigste progressive metal band siden 90-tallet. Rett og slett fordi Evergrey har klart å skape sitt eget lydbilde som i større grad består av å skape melodiøs atmosfærisk progressiv metal, fremfor ville paradigmeskifter og uovertruffen teknisk brillianse. Det er helt klart plass til begge bandene på tronen, men jeg vil gå så langt som å si at Evergrey nå har satt standarden for moderne progressiv metal med dette mesterverket.

Escape of the Phoenix låter langt mer friskt, spennende og vitalt enn noe Dream Theater har klart å levere siden 2009. Og det kommer fra en blodfan av Dream Theater. Men dette er ingen konkurranse, og begge bandene fyller rommet i et musikalskt univers, det er bare det at svenskene virkelig fortjener å nå ut til et enda større publikum. Av albumets samtlige 11 spor er det ikke et eneste dødpunkt og det låter så fett at det nesten lukter frityr av høyttalerne. Så med andre ord er det ingenting å si på produksjonen, men hovedessensen her er fremragende låter som er mesterlig komponert og delikat utført av en bandbesetning som innehar en helt unik dynamikk. Med Tom Englund sin forholdsvis utypiske metal-stemme i sentrum er den røde tråden melodiøsitet uten at det på ingen måte blir forutsigbart eller kjedelig. Til og med tekstene innehar en kvalitet som overgår det meste, her har Englund virkelig gravd dypt i sitt innerste mørke. Nå høres det sikkert ut som om undertegnede har sett lyset, men på sett og vis kan dette kanskje sammenlignes med å se lyset for den som tror på den slags. Eller så kan det beskrives som å bli røsket ut av korona-bobla med et skikkelig ballespark.

Tom Englund & Co. har ihvertfall levert det som vil stå på pallen som et årets beste album. (9.5/10)

 

Pål J. Silihagen

 

Buried – Oculus Rot

Buried
Oculus Rot
Brutal Mind

 

Med en oppstart i 2013, skulle man kanskje tro at Burieds første fullengder forelå i god tid før 2021. Men slik ble det altså ikke. Bandet, med det småkjedelige navnet Buried, har med Oculus Rot levert sin debut gjennom smått geniale Brutal Mind. Den indonesiske labelen har spesialisert seg på brutal death metal siden oppstart i 2009, og derfor skulle man tro at her får vi presentert ultrabrutale saker. Men selv om tre av fire bandmedlemmer stammer fra det brutale dødsmetallbandet Pyaemia, kommer vi ikke i nærheten av nevnte sjanger. Det vi derimot får er teknisk moderne death metal som uttrykksmessig fort kan dra tankene over til nyere Decapitation. Ikke helt i samme liga, men likevel godt gjennomført.

Stefaan de Graaf trakterer gitaren på en habil og innbydende måte, og pøser på med både chuggy riff og passasjer som rykker i den progressive foten. Trommene til Robbert Vrijenhoek underholder til godt over gjennomsnittet, og på flere partier høres han atskillig mer energisk enn resten av bandet. Sjekk blant annet ut tittelkuttet! Det som derimot holder alt litt tilbake er vokalist Joel Sta. Han mangler enkelt og greit særegenhet og intensitet, noe som fører til at det blir litt uinspirerende og kjedelig. Og selv om gitaren er småfrekk, klarer jeg ikke å finne gleden i hvordan gitarlyden er skrudd. Dette er selvsagt en smakssak, men for egen del kunne jeg ha tenkt meg varme og fylde i øksen. Skal jeg pirke enda mer, så er coveret også noe av det kjipeste jeg har sett på lenge. Men på grunn av at låtene er forholdsvis gode, så blir det ikke slakt! (6/10)

Lars Bremnes Ese

 

Korpse – Insufferable Violence

Korpse
Insufferable Violence
Unique Leader Records

 

Endelig er skiva ute! Sett på låta Liege of Inveracity av Suffocation (fra Effigy of the Forgotten, 1991), hopp fram til 2 min og 50 sek, og hør på riffet som spilles. Gjenta dette 5-10 ganger, og så setter du på Korpse sin nyvinning – Insufferable Violence. Da vil du skjønne hva Korpse driver med. Riffet jeg snakker om ble ikke brukt til inspirasjon for kun låter, album eller band, nei det ble grunnlaget for en hel sjanger – nemlig SLAM! Man skulle tro at 30 år med låtsnekring sentrert rundt akkurat dette ene riffet ikke skulle være mulig, men det lover jeg at det er! Og hvem er bedre til å understreke denne dristige påstanden enn akkurat Korpse?

Nederlenderne slipper med IV deres tredje fullengder, og de har faktisk klart å overgå tidligere bragder. Det i seg selv er ikke verst, for de to foregående er beinsterke! Helt fra første riff (jepp, tungt inspirert av Liege of Inveracity) knuser de alt av krimskrams og tullete eksperimentering i tusen biter, og brøler av ekstase mens de tråkker ned både trender og hipstermusikk! Det er så utrolig deilig å slippe alt sarvet i form av post-metal, post-black metal, post-datt, post-ditt og post-dritt! Dette er full spiker, rett fram, minimalt med variasjon, brutalt, brutalt og brutalt. Det eneste som skaper variasjon er enkelte rene death metal-parti, ellers er det slam og brutal death all the way! Det går ikke an å beskrive dette annerledes enn at dette er noe av det mest brutale vi får i år.

Nevnte jeg tyngden? Betong er en underdrivelse, og egentlig er gjentatte hammerslag i bakhodet heller ikke beskrivende nok. Dere skjønner greia. Det er kun undertegnedes irritasjon over to instrumentallåter som drar inntrykket ned. Hadde det ikke vært for det, så hadde det fort nærmet seg full pott. De skal også ha for å dra fokuset bort fra misogyni (som sjangeren har vært hovedleverandør av i flere år) og alles forsøk på å være de mest blodige, vulgære, perverse, eller grisete. I stedet har de bestemt seg for å portrettere menneskehetens brutalitet, og henter eksempler fra vår egen bestialitetshistorie. Nå skal det nevnes at de strengt tatt kan “synge” om hva som helst, for det er uansett umulig å høre hva som ytres i gryntingen som buldrer av gårde. Vær så god, kos dere! (9/10)

Lars Bremnes Ese

 

Candyboy – Paradise Lost

Candyboy
Paradise Lost
Egen

 

Bak dette koselige pseudonymet skjuler det seg en italiensk gitarist ved navn Andrea Chierini som har bosatt seg i L.A. Musikken han komponerer er alt annet enn koselig. Sterkt inspirert av horrorfilmer og okkulte elementer klarer han å skape musikk som fremkaller frysninger. Dette er meget sært, og det må også nevnes at Candyboy har fokus på det visuelle når dette fremføres live. I så måte fungerer nok Paradise Lost bedre live, med det visuelle som et viktig tilleggskomponent. Likevel er dette albumet interessant på flere måter, ikke bare fordi Candyboy åpenbart er en dyktig gitarist som kan sammenlignes med mer kjente John5 og Buckethead, men også fordi han klarer å skape noe ganske så uhyggelig og unikt med musikken sin.

Du kan nesten kjenne at det går kaldt nedover ryggen når musikken kryper ut av høyttalerne som en djevelsk slange klar til hugg. Som du sikkert skjønner er ikke dette musikk for hvermansen, men det låter spennende. For eksempel låta Funeral Parade, som er musikalsk galskap satt i system på høyt nivå, for ikke å snakke om det lettere psykotiske tittelsporet. Men som sagt, dette er spennende, og det er uten tvil både system i galskapen og kalkulert uhygge som bygger seg opp gjennom de ti låtene. Neppe noe du bør sette på for å skape romantisk hygge i hjemmet, men det var nok ikke tanken bak dette albumet heller. Innimellom all uhyggen og galskapen får du også høre en gitarist som virkelig kan å spille med tette bånd til neo-klassisk metal. Kort oppsummert er Paradise Lost noe helt utenom det vanlige og vel verdt å sjekke ut om du liker å utforske nye terreng. (7/10)

Pål J. Silihagen

 

Joel Hoekstra’s 13 – Running Games

Joel Hoekstra’s 13
Running Games
Frontiers Records

 

Karrieren til Joel Hoekstra skjøt virkelig fart etter at han ble med i Whitesnake, og det er liten tvil om at han er en sabla god gitarist, selv om han ikke når enkelte av forløperne opp til knærne en gang. Hans bidrag på Whitesnake sitt siste album Flesh & Blood var ikke mye å hoppe i taket for, men nok om det. Hoekstra er uansett en flink og hyggelig fyr, og med seg på dette prosjektet har han med seg en rekke andre flinke folk. Dette er ikke alltid en suksessformel, men med akkurat den samme gjengen som var med på Dying to Live fra 2015, hvor konstellasjonen bestod av Russell Allen (vokal), Tony Franklin (bass), Derek Sherinian (keyboards) og ingen ringere enn Vinny Appice (trommer), kan det umulig gå galt. Eller? Neida det gjør ikke det.

Her er Hoekstra virkelig i sitt ess og overbeviser stort, ikke minst som låtskriver. Han gjør det enkelt og effektivt, med hovedfokus på melodiøsiteten, og i så måte blir Sherinian og Franklin sine små krumspring behagelig krydder i lydbildet. Running Games låter alt annet en harskt flesk og tynn suppe. Her får du servert melodiøs hardrock med en rekke dyktige musikere som virkelig klarer å samarbeide og skape en god dynamikk. Det låter alt annet enn revolusjonerende, men Hoekstra har klart å hoste opp en rekke imponerende sterke låter, og her får du både smektende ballader og reinspikka gitardrevet hardrock i akkurat passe tempo.

Russell Allen er i mine ører den som virkelig drar opp skiva. Han kan traktere det meste med stemmen sin, og her får han virkelig dratt på med klassisk hardrockvokal i Ronnie James Dio sin ånd. Allen synger med baller, akkurat slik RJD gjorde, og når i tillegg selveste Vinny Appice befinner seg bak trommesettet, blir det nesten litt Dio-magi over det hele. Det er fint lite negativt å si om denne skiva, og selv om ikke alle de 11 låtene får det hvite ut av øyet er det mer enn nok til å slå fast at Hoekstra står fjellstøtt på egne ben med litt støtte fra et aldri så lite stjernegalleri. (8/10)

Pål J. Silihagen

 

Black Hole Deity – Lair of Xenolich

Black Hole Deity
Lair of Xenolich
Everlasting Spew Records

 

Her kommer det en skikkelig interessant sak fra USA. Black Hole Deitys første EP varsler om et band som kommer til å underholde godt i tiden som kommer. Gutta i bandet er med i en drøss andre band og kan sakene sine godt. Resultatet har blitt en sterk death metal-EP som inneholder flust av spennende elementer, og som klokker inn på 16 min. Kort og konsist, er altså! Det som er feteste med det hele er at de har klart å lage et teknisk album uten at det låter slitsomt-teknisk. Og sannelig har de også klart å lage det supergroovy uten at det høres ut som en Cannibal Corpse eller Pantera rip-off. Det er lett å tenke at trommis Mike Heller (bl.a. Malignancy og Fear Factory) har hovedæren for det, for makan til traktering av trommene skal du lete lenge etter. Her har trommene definitivt fått orkesterplass, og det er en fryd å høre alle retningene han drar låtene i. Det er lekent, ekstremt og intrikat, men samtidig så stabilt og behagelig å høre på.

Alec Corderos gitar legger seg pent oppå trommene, og han gjør akkurat det samme som Mike; pøser på med lekne og spennende vendinger som hele tiden klarer å holde på intensiteten. Der han virkelig skinner er soloene, og her får vi soloer som har en selvstendig funksjon. Sjekk ut soloene på Multiverse Incantation! Flotte saker! Det skal heller ikke kimses av vokal og bass, de har også sine respektive plasser og er med å skape en flott helhet. Det eneste de kunne ha spart seg for, er instrumentalen Hypersleep Dementia. Argh, så kjedelig det er med instrumentaler! Dette er moderne, knusende amerikansk death metal som jeg er sikker på vil ha et bredt nedslagsfelt. (8/10)

Lars Bremnes Ese

 

Pounder – Breaking the World

Pounder
Breaking the World
Shadow Kingdom Records

 

Jeg skal være helt ærlig, jeg laget faktisk to versjoner av denne anmeldelsen. Den første landet på poengsum 6/10, men etter litt betenkningstid og enda noen flere runder i spilleren, datt den altså ned på 4/10. Hvorfor? Jo, det skal jeg si dere. Førsteinntrykket er faktisk ganske bra, med en del flotte klassiske heavy metal-riff, som fungerer som hovedfundamentet i låtene. Vokalen er midt på treet, med en grei balanse mellom trøkk og melodi. Det låter småtøft når Manowar-referansene dundrer løs i tittelkuttet, og de småfrekke thrashriffene i Spoils of War funker også. Ja, vi får også servert et hyggelig allsangrefreng på Never Forever. Når vi i tillegg vet at bandet består av medlemmer fra Carcass, Exhumed, og Nausea, er det fort at man legger litt mer interesse i det, det må vel innrømmes.

Men, til slutt gikk det opp et musikalsk lys som fikk det til å gå rimelig i nedoverbakke. Låtene holder seg ikke etter flere gjennomhøringer, kvaliteten kort sagt visner hen, og det blir skrekkelig kjedelig og forutsigbart. Det virker som det har gått litt fort i svingene, og at arrangeringen av låtene har lidd under dette. Resultatet blir at skiva står igjen som en uinspirert heavy metal-utgivelse, med middelmådige låter. Ja, det blir faktisk småflaut å høre de platte refrengene i Hard Road To Home og Hard City. De siste rundene ble mildt sagt krevende å komme seg gjennom, men du verden jeg skal ha for å ha prøvd. De klarer å holde på firern, men det er kun fordi tre av låtene hadde noe ved seg. (4/10)

 

Lars Bremnes Ese

 

Michael Schenker Group – Immortal

Michael Schenker Group
Immortal
Nuclear Blast

 

Kall meg kjip, men det må gå an å påstå at navnet Michael Schenker betyr mer for de aller fleste metalfans enn musikken hans. Han er liksom en av de figurene som alltid har vært der, og man vet at han er en legende og en enorm inspirasjonskilde for mange musikere, ikke minst gjennom en rekke klassiske album med UFO. Men som soloartist? Tja. Selv om det har blitt noen svært så trivelige skiver, ikke minst de 3-4 første med Michael Schenker Group på 80-tallet, så har han aldri hatt den ene store låta eller det totalt udødelige albumet som blir nevnt i samme åndedrett som hans kolleger i f.eks Scorpions, Accept, Judas Priest eller Yngwie Malmsteen. Det hjelper selvsagt heller ikke at han har tøvet og surret noe voldsomt med et ukjent antall bandkonstellasjoner og sideprosjekter underveis, som Michael Schenker’s Temple of Rock, Michael Schenker Fest, Schenker/Barden Acoustic Project, Schenker Pattison Summit, Contraband, The Plot og Under Construction. Han har rett og slett gjort det litt vanskelig for både seg selv og oss, og underveis har det vært mye spilleglede, mange gode intensjoner, litt dårlig dømmekraft og ikke bra nok låter.

Så hva er status i 2021, sånn pluss/minus 50 år siden han startet sin musikalske karriere og 40 år etter at han gikk solo? Jo, først og fremst har han valgt å omgi seg med et superteam av musikere og vokalister, som Ralf Scheepers (Primal Fear), Joe Lynn Turner (Rainbow), Ronnie Romero (Rainbow) og Doogie White (også Rainbow!). Dernest har han verdens største metal-etikett, Nuclear Blast, i ryggen, og de har garantert ikke latt ham slippe unna med noe halvhjertet bare fordi han har et visst navn. Dermed er det et fullkomment power metal-befengt rett-i-trynet-angrep som møter oss når Drilled to Kill drar i gang med like mye energi som en armada med 5-åringer på trampoline etter en overdose sukkerspinn, noe som kler vokalist Ralf Scheepers som hånd i hanske! Joe Lynn Turner tar over stafettpinnen på den lekre og elegante Don’t Die on Me Now, som har et av disse refrengene man bare vet kommer til å feste seg. Underveis kommer det noen litt mer forglemmelige låter, og den sidrumpa balladen After the Rain faller flatt som ei pannekake på et sementgulv, men midtveis får vi den helt hemningsløst tøffe Devil’s Daughter, med et riff som tar tak i kragen din og dytter deg baklengs gjennom en tornado av trommer, gitarer og lykksalig snerring.

Deretter kommer låta Sail the Darkness, som med sitt gyngende riff og totalt skamløse refreng sunget av Ronnie Romero kan minne om en krysning av tidlig Rainbow og Return! Og ja, jeg er klar over at det høres så feil ut som noe kan få blitt, men på et eller annet underfundig vis funker det! En annen høydare er Sangria Morte, også den med Turner i front, som bare oser klasse og stil, med et flott refreng av den typen som gjør at man blir litt ekstra stolt over å elske hardrock. Du veit…

Det er unektelig en vanvittig energi gjennom hele skiva, men sprut og spilleglede alene utgjør ikke et bra verk. Og mengden av vokalister med hvert sitt særpreg gjør at det underveis føles mer som en bunke låter uten noen rød tråd enn et ALBUM med en særpreget fellesnevner. Det er nok dermed bare å være kjip igjen og allerede nå spå at det er temmelig tvilsomt at jeg kommer til å ta fram denne skiva igjen når jeg skal oppsummere høydepunktene fra plateåret 2021. Det er likevel et knippe låter her som er såpass bra at det anbefales å sjekke ut skiva på sin foretrukne strømmetjeneste og heller legge favorittene i en spilleliste. Selv ønsker jeg meg et fullt album med Joe Lynn Turner på vokal neste gang, så kanskje det går an å håpe at vi faktisk får den klassikeren vi har ventet på? (6/10)

Espen Nørvåg Slapgård

 

Eximperitus – Sahrartu

Eximperitus
Sahrartu
Willowtip Recors

 

Ok, mine damer og herrer, dette er gjennomførte saker, det skal det ikke være tvil om. Skulle jeg tatt for meg hele konseptet på Sahrartu, hadde det blitt flere sider med skriverier. Derfor nøyer jeg meg med å nevne at tekstuniverset, samt artworken, handler om eksistensiell fenomenologi, hvor låtene følger et strukturert ritual som omhandler symbiosen mellom kosmos og tilværelsens reise fra fødsel til død. Det er altså rom for de store spørsmål, mystikk og skjulte innsikter.

Når det gjelder musikken, fungerer den på mange måter som et sonisk rammeverk som forsterker mystikken rundt bandet. Bærebjelken er mørk, teknisk, death metal som beveger seg i flere retninger. Gitarene fokuserer mest på stemning, og mindre på selvstendige riff. I mine ører blir dette litt for kjedelig, selv om de klarer å skape en uhyggelig stemning gjennom hele skiva. Bandet har også dratt inn en god del østlige elementer, noe som gjør det lett å nevn Nile som inspirasjon. De har klart å inkorporere disse elementene godt i musikken, uten at det virker kaotisk. Det skal de har pluss for. Når det gjelder trommene, snakker vi buldrende doble basstrommer i tonnevis, og de sparker noe hinsides! Trommene er mikset langt fram i lydbildet, noe som kler låtmaterialet meget godt.

Vokalen er så dyp at det er vanskelig å tenke at det går an å komme lengre ned. Også dette passer godt inn i landskapet, og kompletterer uttrykket til Eximperitus. Det er bare det at, selv om det er teknisk og det skjer mye, så blir låtene litt for monotone og det tar ikke lang tid før følelsen av repetisjon oppstår. Det blir også for lange instrumentale stemningspartier, slik at låtene mister litt av drivet sitt. Willowtip Records er kjent for kvalitet, det er ikke til å stikke under en stol, og jeg er sikker på at denne kommer til å falle i smak hos mange, men for denne anmelderen heves øyenbrynene mest når tankene går til tekst og artwork. Jeg anbefaler definitivt å sjekke ut skiva, selv om den ikke er helt i mål her i gården. (7/10)


Lars Bremnes Ese

 

Wig Wam – Never Say Die

Wig Wam
Never Say Die
Frontiers Records

 

Jeg skal ærlig innrømme at jeg aldri har vært noen stor Wig Wam-fan og således skred jeg til verks med en dose skepsis i bakhodet. Haldens store sønner er altså nå tilbake etter et langt avbrekk, og det store spørsmålet er selvfølgelig om comeback-albumet overhodet er verdt å bruke tid på? Det lå selvfølgelig i kortene etter den planlagte gjenforeningen på Ekebergsletta i 2019, som i utgangspunktet skulle være et farvel til fansen, men de fleste som har fulgt med i timen vet jo hva slike gjenforeninger betyr.

Og det er med lettelse jeg kan melde at Wig Wam anno 2021 låter ti ganger bedre og tøffere enn den “gamle” utgaven. Never Say Die låter rett og slett steintøft med en saftig og tung produksjon. Ganske så polert, men det er slik det skal og bør låte i denne genren. Låtene er også mye mer varierte, selv om de alle befinner seg innenfor det melodiøse hard rock-segmentet. Skal jeg trekke frem noen høydepunkter må det bli Hypnotized hvor Trond Holter virkelig viser hvilken eminent gitarist han er. Verdt å nevne er også instrumentalen Northbound. Men Never Say Die er mer enn fete gitarriff. Det er et solid håndverk med overvekt av sterke låter, og av en helt annen kvalitet enn fordums partymoro de leverte med Hard to Be a Rock’n Roller og Wig Wamania. Bandet la heller aldri skjul på at de var et partyband, men det er helt greit at de la partyhattene på hylla for min del.

Dette låter mer voksent og har mye mer substans, både låt- og tekstmessig. Likevel har de klart å beholde noe av underholdningsfaktoren (Åge Sten Nilsen lar seg tydeligvis ikke så lett temme) slik som på Call of the Wild. Åge Sten Nilsen kan noen ganger bli litt for mye av det gode i mine ører, men her klemmer han til når han skal og er virkelig i sitt ess. Et godt eksempel er den feiende flotte låta Silver Lining med sine Beatles-inspirerte harmonier, og ikke minst et av albumets sterkeste spor Shadows of Eternity, hvor Nilsen virkelig viser klasse og synger skinnet av pølsa. Uansett er det noe for enhver smak på denne skiva og variasjonen på låtene er det ingenting å si på. Det skinner igjennom at bandet virkelig har slått seg løs i studio for det låter lekent og uanstrengt, og ikke som et band som krampaktig prøver å gjenskape gamle meritter. Og for å berolige alle gamle fans, så har som nevnt Wig Wam langt i fra forlatt grunnfundamentet som er fengende og melodiøs hard rock.

Kort oppsummert er Never Say Die et overbevisende og særdeles positivt comeback og ingen tvil om at Wig Wam anno 2021 låter bedre og tøffere enn noen gang, selv uten partyhatter. (8/10)

Pål J. Silihagen

 

Asphyx – Necroceros

Asphyx
Necroceros
Century Media Records

 

Asphyx har gjort det igjen! Nederlands ubestridte konger av death/doom har brukt nesten fem år på å skjenke oss et nytt produkt. Heldigvis kan det utvilsomt ropes med rungende jubel at ventetiden ikke har vært forgjeves, for her leveres det ekstrem kvalitet, igjen.

Asphyx gav ut på tidlig 90-tall et par legendariske klassikere i form av The Rack (1991) og Last One On Earth (1992). Disse skivene satte Martin von Drunen (vokal og eldste medlem (1990)), og kompisene, sentralt på death metal kartet, noe som definitivt var fortjent. Nå, akkurat 30 år siden debuten, handler det derimot om Necroceros, guttas tiende fullengder. Åpningskuttet, The Sole Cure Is Death, åpner kalaset og minner mest om en bulldoser i fri utfoldelse, og avslører kontant at her er det kvalitet som sitter i førersetet. Du verden for en kreasjon! Det er så mange fete låter her at det er liten vits å ramse opp alle, men jeg MÅ dra fram en til – monolitten Mount Skull. Låta varer i seks minutter, og er så tung og mørk at det føles som om vekten av musikken knuser hvert eneste bein i kroppen. Symbiosen mellom det tunge og stemningsfulle er bortimot perfekt, og det er vanskelig å la gliset forsvinne fra trynet.

Martins vokal har aldri vært den mest ekstreme, men raspingen hans fungerer perfekt som en lydmalende stemningsbærer. Paul Baayens gitarer er skrudd enda mørkere og tyngre enn tidligere og når lyden på skiva i tillegg er så inn i hampen mørk og tydelig, får de knasende riffene en monstrøs fremtoning. Også her funker det best når gitarene får lekt seg med de tyngste låtene. Trommis Stefan Hüskens må også nevnes. Det skal litt til for å få trommene til å virke interessante innen death/doom, men Stefans ekstremt stødige og suggerende traktering er en herlig opplevelse. Sjekk ut låta The Nameless Elite, som er et flott eksempel på guttens lekende behandling av instrumentet sitt. Hadde det ikke vært for enkelte låter som blir litt anonyme, ja faktisk litt kjedelige, hadde vi her snakket bortimot full pott. Dette handler primært om de kjappeste låtene, for der trenger bandet å jobbe litt med identiteten sin. Men når det er tungt og seigt, ja da låter det som Asphyx, og kun Asphyx. Jeg har spilt denne skiva så mange ganger, at jeg tror familien snart kan alle låtene utenat, ja sikkert bikkja også. Og her er jeg enig med tiåringen i huset, han endte på 8 poeng. Mørk musikk for en mørk årstid! (8/10)

Lars Bremnes Ese

 

Stass – Songs of Flesh and Decay

Stass
Songs of Flesh and Decay
Mighty Music

 

At Rogga Johansson kommer med ny skive, overrasker vel ingen. Fyren gir ut en drøss med skiver hvert år, og er vel oppe i ca 30 aktive band per nå (kødder ikke!). Denne gangen deler han alvoret med en annen celeber fyr, nemlig Felix Stass, vokalist i tyske Crematory. Og ja, bandnavnet kommer derifra! Songs of Flesh and Decay er guttas andre fullengder, og det har skjedd mye siden debuten som kom for tre år siden. Akkurat det skal de være glade for, ettersom debuten var et totalt makkverk bestående av 50/50 kjip death metal og forferdelig flau gotisk metal. Crematory har her i gården aldri vært noe annet enn tribalinfisert, forutsigbar, klein og latterlig gotisk metal. Heldigvis har de på nyskiva forlatt dette tragiske tilsnittet og heller valgt å gå i Roggas retning.

Vi snakker gammel svensk death metal med flust av melodiøse leads. Det er mindre stemning og mer brutalt, noe den rufsete og rocka lyden understreker. Jeg tror plata vil være et hyggelig møte for en del av dere som liker det gammelt, men for egen del klarer jeg ikke å engasjere meg. Det låter ikke direkte dårlig, men det er så sykt mange andre som jeg heller velger å høre på innen sjangeren, så denne kommer garantert til å være glemt 2 minutter etter den har snurret ferdig. Rogga MÅ begynne å heller tenke kvalitet enn kvantitet, og kanskje kan vi håpe på at neste skive består av flere låter i samme gata som den trivelige Sounds of Terror! Sorry mac, dette holder ikke mål! (4/10)


Lars Bremnes Ese

 

Accept – Too Mean to Die

Accept
Too Mean to Die
Nuclear Blast

 

Godt nytt år, metallhuer! Det er bare å konstatere at verden fortsatt er sjuk, så heldigvis er det noe som er konstant også med positivt fortegn. For Accept har ingen planer om å endre seg. De holder det så ekte som det får blitt, og leverer 11 nye låter med streit kvalitetsMETAL, uten å lefle med nye og moteriktige undersjangere. Klart, med en tittel som Too Mean to Die, og DET coveret, skal det ikke mye fantasi til for å fatte at tyskerne holder seg tro mot alt som heter røtter, og gir oss akkurat det vi vil ha. Og ikke bare tyskerne, men selvsagt den nå godt innarbeidede amerikaneren i front også er klare for å smelte trynene våre med metal! Nå har Mark Tornillo vært Accept-vokalist i straks 12 år, som er marginalt lenger enn den første perioden med premiebulldog Udo Dirkschneider, og dette er femte album med den joviale frontmannen, så det må gå an å påstå at han er godt innarbeidet både hos band og fans.

Fra første låt, Zombie Apocalypse, er det åpenbart at det som gjelder er bunnsolid riffing av den sorten som har vært bandets varemerke siden starten, og som de har perfeksjonert etter at de lot seg revitalisere i 2009 og begynte å slippe plater igjen. Med Tornillos energiske skrik på toppen, er det nesten så vi får Painkiller-vibber her! Og hva er galt med det? Ingenting i det hele tatt! Tidvis er vokalen så nær Udo at man kan forveksle dem, men Tornillo har også noen små hint av både Brian Johnson og David Wayne, og selv om kanskje ikke bestemor hadde klart å skille disse fra hverandre så er vi i stand til å sette pris på at det faktisk er et særpreg her. Ikke sant? Nettopp! Tittelsporet følger, og nok en gang råder metal som ikke går like kjapt som på f.ex. klassiske Fast as a Shark, men som fortsatt røsker skinnet av bratwürsten og inviterer til headbanging og masse luftgitar. Overnight Sensation har et av de refrengene som gjør at vi elsker å være metalfans, og jeg er neppe den eneste som får lyst til å stå sammen med noen tusen likesinnede og skrikesynge for full hals når jeg hører denne. No One’s Master byr på mer knyttneve-vennlig riffing og potensiell allsang, samt litt deilig twin-gitar før den lavmælte, tunge og svinaktig lekker-dystre The Undertaker melder sin ankomst. Den kunne virke som et litt pussig valg av førstesingel da den ble sluppet i fjor, men den har vokst seg stor og stygg, og er et realt monster av ei låt som tilfører albumet en ekstra dimensjon.

Sucks to Be You drar tempoet opp igjen, og atter kommer det noen vage assosiasjoner til Metal Church – uten at dét er noe negativt – mens Symphony of Pain gir oss nok en grom dose med chugga chugga-riffing av ypperste merke, krydret med litt heftig basstromme-dundring og, ikke minst, et klassisk Accept-grep når Wolf Hoffmann sniker inn noen strofer fra Beethovens niende i gitarsoloen! The Best Is Yet to Come er intet mindre enn en god gammeldags powerballade, noe vi må erkjenne at kanskje ikke er Accepts sterkeste punkt, men den gir oss da en liten pustepause underveis. How Do We Sleep er derimot fylt med alle de ingrediensene vi ønsker oss, inkludert mektig koring i beste Balls to the Walls-stil. Not My Problem tar tempoet opp nok et hakk, og her er verset nesten litt i AC/DC-territorium! Helt på tampen serverer de en overraskende tøff instrumental i form av låta Samson and Delilah, som kombinerer det tunge og riffete med det litt klassisk-inspirerte, og det er bare å sette på skiva fra starten en gang til!

Totalt sett er dette mer enn godkjent, og spesielt første halvdel av skiva er direkte imponerende! Hadde de klart å stå løpet ut med samme høye kvalitet, kunne det blitt full pott, men det dabber akkurat såpass mye av midtveis at det må trekkes litt på totalen. Om dette skyldes fraværet av bassist, med-låtskriver og originalmedlem Peter Baltes, som forlot bandet i 2018 etter 42 år vites ikke, men skiva når ikke helt opp til samme høyder som forgjengerne. Dette er dog mer et tegn på at de har levert langt over forventning de siste årene, og det er fortsatt intet mindre enn imponerende at de holder koken i så stor grad som de gjør etter alle disse årene. Det er, med andre ord, bare å gå til anskaffelse av Too Mean to Die, og den nytes selvsagt best på fullt volum! (7/10)

Espen Nørvåg Slapgård

 

Focal Dystonia – Descending (In)Human Flesh

Focal Dystonia
Descending (In)Human Flesh
Comatose Music

 

Da rakk vi sannelig å oppleve en ordentlig liten lekkerbisken før kalenderen på kjøleskapet viser 2021. Focal Dystonia holder til i Tyskland, og dette er bandets debutalbum. Det er ganske imponerende å se, og høre, hva de har fått til med Descending (In)Human Flesh. For det første; Florent Duployer og Floor Van Kujik er kjente navn innen den brutale formen for dødsmetall, og de har begge flere aktive band. Gutta har bra peil på sjangeren, og det viser de til sin fulle ved å sette sammen låter som holder et høyt nivå.

Slampartiene slår hardt og brutalt, og når gitarene i tillegg er skarpere enn fy, er det vanskelig å ikke la seg rive med. Men her bys det også på kjappe partier ispedd tekniske vendinger fra både trommer og gitar, og selv om ikke låtene byr på de største instrumentale krumspringene, låter det hele knalltøft. Og så, over til det som virkelig gjør skiva ekstremt spennende. Florent og Floor har klart det kunststykket å få med seg hele 12 gjestevokalister! Faktisk har de arrangert låtene slik at alle låtene har forskjellige vokalister. Er ikke det kult? Og disse vokalistene er ikke hvem som helst. For å nevne noen: Don Campan (Waking The Cadaver), Sven Van Dijk (Korpse), Larry Wang (Coprocephalic, Gorepot, Maggot Colony + 1000 til), Paolo Chiti (Devangelic), Jack Christensen (Kraanium) og Norges egne Mats Funderud (Kraanium, Diphenylchloroarsine +++). Kødder du eller? Nix, dette er ryddige saker!

Det som er nesten enda mer imponerende enn denne gullrekka, er at Focal Dystonia har klart å legge sammen alle disse elementene og skapt en helhetlig skive, som ikke blir rivd i alle retninger av alle gjestevokalistene. Onde tunger vil nok ha det til at dette kommer av at brutal dødsmetallvokalister høres like ut alle som en. Men neida, det er like stor variasjon her som det er innen all annen form for metal. Har du ikke blitt  interessert etter alt dette, ja da kan du bare holde deg unna. Men for deg som liker din death metal hakket mer brutal enn Cannibal Corpse, så kan jeg garantere deg at Focal Dystonia er et hyggelig bekjentskap! (9/10)


Lars Bremnes Ese

 

Hollingshead – Stay Dead

Hollingshead
Stay Dead
GMR Music

 

 

Hollingshead er en forholdsvis nyetablert konstellasjon fra Sverige. Prosjektet består blant annet av organist/pianist, Carl Westholm, et navn noen kanskje vil dra kjensel på fra Candlemass og Avatarium. En annen kjent kar ved navn Johan Niemann (Evergrey og Therion) trakterer bassen. Resten av prosjektet består av Gidon Tannenbaum (vokal) og Fredrik Haake (trommer). Sammen har de skapt en aldri så liten mørk og mystisk skive full av overraskelser. Det meste befinner seg i et progressivt landskap fylt med mørke og dype tekster. Jeg vil ikke kalle dette depressivt selv om det til tider er bekmørkt. Her får du også raske låter slik som Lights, Stay Dead og Burn With Me. Mulig dette høres ut som en veldig sær beskrivelse av skiva, men den er egentlig ganske lett tilgjengelig selv om det er mye progressivt mørke.

Åpningssporet And While Waiting For The Sky To Open er eksempelvis en meget melodiøs affære som til tider kan minne om No More Tears med vår alles kjære Prince Of Darkness, Ozzy Osbourne. Andre åpenbare inspirasjonskilder er åpenbart Rush og litt Genesis. Men dette låter ganske så metal også bare så det er sagt. Til tider tungt og brutalt. Og det er vel nettopp dette som er en av skivas store styrker, nemlig at det er variert og uforutsigbart. Personlig synes jeg dette prosjektet klarer å skape en spennende, mørk og mystisk stemning med Stay Dead. Flere av låtene klarer virkelig å sette i gang den emosjonelle skalaen, og musikk skal jo engasjere. Sannsynligvis er ikke dette en skive som vil favne alle, men hvis du liker progressiv metal er det absolutt ingen grunn til å la denne bli forbigått. Det er ihvertfall ingen tvil om at Hollingshead har klart å skape et ganske unikt musikalskt univers med sin debut. (7.5/10)

Pål J. Silihagen