Alter Bridge
Sentrum Scene, Oslo
20.11.2016

 

Fem år og en drøy uke etter at de gjestet Norge sist, stod Orlando-bandet endelig på en norsk scene igjen. Og til tross for iherdige forsøk av lydmannen, så klarte han ikke å ødelegge konserten for et begeistret publikum.

For la meg bare få det ut av systemet med en gang: lyden var til tider elendig, spesielt den første tredjedelen av konserten! Den var så ullen og grøtete (veldig gode tekniske betegnelser, jeg vet) at det var umulig å høre hvor gitaren til Mark Tremonti begynte, og bassen til Brian Marshall sluttet. Samtidig druknet veldig ofte vokalen til Myles Kennedy også, og det var ikke fordi han ikke tok i for å si det sånn. Spesielt på de nyere og tyngre låtene slet lydmannen veldig med å få frem stemmen hans i miksen. Gitarlyd, etc. bedret seg etter tre/fire låter, mens vokalen først kunne høres klart og tydelig fra min posisjon rett foran miksebordet (hvor lyden strengt tatt burde være optimal) da Tremonti tok over leadvokalen på låt nummer ti, Waters Rising.

Men, til tross for problemer med lyden ut til publikum, virket det ikke som om Alter Bridge (8/10) hadde nevneverdige problemer på scenen, med unntak av Kennedy som også til tider virket å slite litt med å høre seg selv. Bandet virket nemlig å storkose seg på scenen, og til og med den keitete «svigers forsøker å være morsom og feiler, men du ler allikevel»-humoren deres var sjarmerende.

Det hele begynte med The Writing on the Wall, fra sistealbumet The Last Hero. Faktisk var den kun én av fire låter fra dette albumet, mens andrealbumet Blackbird ble tilgodesett med 6 låter, og de tre andre fikk tre låter hver. Med andre ord en godt variert settliste, og en meget godt sammensatt en også. Ti konserter inn i turneen (da inkludert konserten i Danmark dagen etter), har bandet spilt 27 forskjellige låter med et snittantall pr. konsert på 19, så de viste også at ikke bare har én settliste som de benytter til det kjedsommelige. Her fikk vi tunge låter som Come to Life, Addicted to Pain, Ties That Bind og Metalingus, episke låter som Cry of Achilles, The Last Hero og Blackbird, og ikke minst nydelige låter som Wonderful Life, og et av kveldens store høydepunkter: Watch Over You. Begge de to sistnevnte ble fremført av Kennedy alene med en kassegitar, og et kor på ca. 1700 personer, til stor gåsehudfaktor.

Etter «Hyggestund med Myles» måtte det litt utblåsning til, og bandet kjørte på med deres bestselgende singel noensinne, Isolation. Sistelåt før den obligatoriske pausen var deres første hit, Open Your Eyes, en låt som snodig nok ikke hadde blitt fremført så mange ganger hittil på turnéen, men som jo strengt tatt burde høre hjemme på enhver konsert bandet spiller. For dette var virkelig en av dem som fikk i gang allsangen blant publikum, selvsagt i selskap med noen andre låter, som blant annet Broken Wings og Ghost of Days Gone By.

Som første ekstranummer spilte de Show Me a Leader fra årets nyskapning, og i tillegg til at dette er en låt som stadig blir bedre jo oftere man hører den i studioversjon, så klatret den enda et par hakk opp på skalaen i live-versjon. Da bandet så avsluttet med Rise Today, var det særdeles få låter denne anmelderen savnet, og den jeg savnet mest fikk jeg til og med begrunnelse for hvorfor de ikke spiller, av Tremonti tidligere i år, så den var ikke akkurat forventet allikevel.

Som nevnt tidligere virket det som om bandet hadde en flott dag på jobben, og der Tremonti står frem som en moderne gitarhelt, så fremstår virkelig Myles Kennedy som en vokalgud! Etter å ha sett bandet et par ganger tidligere, og som om flere andre nevnte etter konserten: det var godt å se han trøkke til for fullt uten å holde noe tilbake, noe som det har kunnet virke som om han gjort ved tidligere anledninger. Litt kjipt at lydmannen da skulle sørge for at man ikke alltid hørte han så godt som man burde gjort. Men med en slik settliste, og et publikum i så god form har man allikevel hatt en så fin kveld at man kan være litt i det tilgivende hjørnet, og bare trekke en karakter i stedet for en og en halv som lyden egentlig fortjente.

 

Tekst: Kjetil Gulbrandsen
Foto: Kenneth Baluba Sporsheim

 

[espro-slider id=7521]