Devil Townsend
Edderkoppen Scene, Oslo
01.04.2019
Onkel Devin inviterte sine 350 nærmeste norske venner til en særs hyggelig samling med sang og historier, i det som, omstendighetene tatt i betraktning, nærmest ble som en bestestue å regne.
Jeg skal ærlig innrømme at jeg funderte en liten stund på hvordan jeg skulle angripe denne anmeldelsen, fordi det var overhodet ingen vanlig konsertkveld vi fikk overvære på Edderkoppen. Ikke at noe hvor Devin Townsend er involvert vil passe den beskrivelsen. Som ren underholdning stod kvelden til en soleklar tier, mens selve den musikalske delen ble litt overskygget av de andre elementene, og dermed kanskje bare nådde en åtter. Men, dette ble tross alt annonsert som en hyggelig kveld i lag med en av metalverdens kanskje mest uhøytidelige og jordnære karer, hvor alt det utenommusikalske var lagt føringer for (til en viss grad) på forhånd, så da blir jo spørsmålet om vi fikk det vi ble solgt? Og det gjorde vi så absolutt! Dermed blir det en velfortjent toppkarakter på Devin Townsend (10/10).
Allerede fra start av fikk vi en pekepinn på hvor kvelden skulle bære; da han unskyldte seg for at klesvasken hadde hopet seg opp i løpet av tre uker på veien, og at derfor et par indiske harembukser var det eneste rene han hadde å bruke. Før han plutselig fant ut at laptop’en hans var død, og han måtte løpe ned i garderoben for å hente ladeledningen, mens vi forhåpentligvis ikke diskuterte buksene hans.
Vel tilbake på scenen forklarte han tanken bak showet, og også grunnen til at hans bruk av ekko var så viktig i skriveprosessen. Tanken var nemlig å vise oss hvordan låtene hørtes ut i sin opprinnelige form, da de ble unnfanget. Og det var her ekkoet kom inn, for å hjelpe han med å huske en tone, og fortsatt høre den mens han fant den neste. Etter så å ha vurdert hvorvidt han skulle starte showet rolig eller tungt, gikk han for det første alternativet, og satte det hele i gang med Funeral fra Ocean Machine-prosjektet.
I løpet av kvelden skulle vi få låter fra de fleste av hans konstellasjoner, som nevnte Ocean Machine, i tillegg til Strapping Young Lad, DT “solo”, DT Band og DT Project. Og til tross for at Townsend opplyste oss tidlig om at han hadde en liten forkjølelse, var det lite vi merket til det på neste låt Deadhead, som gikk over i Terminal. Spesielt under den første halvdelen av denne komboen fikk han bevist at hans aggressive vokal også lar seg kombinere med et akustisk lydbilde, om enn i en litt mer dempet og tilbakeholdt utgave. Love? ble naturlig nok ikke like bombastisk og aggressiv som albumversjonen til SYL, men dertil hysterisk med både alternativ tekst og musikkstil.
Townsend hadde en veldig åpen og fin tone med publikum hele kvelden gjennom, og heldigvis skjønte publikum hvor grensen gikk på dette området, og i stedet for å pepre og avbryte mannen med skjennerende kommentarer kvelden gjennom, så funket de fleste utbruddene fra salen som humoristiske tennplugger. Som da en kvinnelig fan kom med noe som hørtes ut som et ukontrollert gledeshyl midt i en låt, hvilket selvsagt gjorde at Devin stoppet på samme sted neste gang i låten for å høre om hun hadde et til på lager. Eller som da en kar på litt gebrokkent engelsk ropte etter Vampira, og Devin trodde han ropte “torpedo!”, og dermed lurte på om det var en advarsel slik at han burde ha dukket. Hvilket han takknemmelig gjorde da en annen ropte dette igjen senere, på et tidspunkt hvor Devin hadde snakket seg bort og satt seg fast i sine egne tanker, slik at det faktisk fikk en forløsende effekt.
En forløsende effekt hadde også antihelten Ziltoid, som gjestet scenen før det bar ut i Solar Winds fra det første albumet om det kaffedrikkende romvesenet. Like sikkert som at Ziltoid-dukker vil gi seg til kjenne under enhver Devin-konsert, er det også at den nydelige Ih-Ah hører hjemme i hvert eneste akustiske sett med mannen, om ikke hvert eneste livesett generelt med han. Let It Roll og Sister skled sømløst over i hverandre, før Coast fikk æren av å avslutte musikken i første akt. Det var nemlig på forhånd lagt opp til at billettkjøpere kunne sende inn spørsmål til The Dev.
Live Q&A med band har en tendens til å kunne bli en relativt traurig greie, med spørsmål som for den gjengse fan pleier å være både uinteressante og kjedelige, men denne gangen fungerte det meget godt. Noe av æren for dette må nok også gå til herren i søkelyset, som både ga ærlige og utbroderende svar, i stedet for drøvtyggede formelarksvar som de fleste band lirer av seg i slike settinger. Så er han også en formiddabel historieforteller, og blander man det med en galskap og en humor som i alle fall treffer denne anmelderen, så har man et man et godt utgangspunkt uansett spørsmål.
Som seg hør og bør i en teatersal, så var det også lagt inn en 20 minutters pause, men hvorvidt dette egentlig var nødvendig er en annen ting, noe også Devin selv påpekte etterpå. Ikke minst fordi han trengte litt tid på å komme inn i det hele igjen. Derfor ba han oss om å fortsette å prate i noen minutter til, mens han bare satt og lekte seg litt med gitaren, som han sa “litt som en gitarist i hjørnet på en café”. Når han så følte seg klar var det Hyperdrive som stod for tur, etterfulgt av noen av Townsends første musikkminner. Hvorpå han også forklarte sin kjærlighet til musikaler, og hans egen idé til en musikal som foreløpig er lagt på vent i påvente av de nødvendige midlene til å bringe hans absurde story til live. Etter dette falt det han selvsagt helt naturlig å spille Bring Him Home fra Les Misérables.
Etter Thing Beyond Things innrømmet Townsend at han fortsatt slet med å finne tilbake til det musikalske sporet, og valgte i stedet å starte den andre delen av Q&A’en i et håp om at det kanskje skulle trigge noe. Denne gangen fikk publikum i salen mulighet til å stille spørsmål på sparket, og vi fikk både røverhistorier, forklaringer på hvordan han setter både former og farger til de forskjellige notene, og flere utleverende anekdoter. Når han så valgte å avslutte hele seansen med Life, komplett med allsang i forskjellig dirigerte stiler for “I’ll see you on the other side”-linjen, så var det den perfekte slutten på en alldeles gørhyggelig kveld. Selv om andre akt kanskje ble litt snau på musikk, så var det nok ikke mange som tenkte over det mens de satt og hørte på onkel Devin prate. De tre timene virket som om de var over på et blunk, og det gledes bare ennå mer til storstilt fest med Hevy Devy i november.
Tekst: Kjetil Gulbrandsen
Foto: Terje Dokken