Stikkordarkiv: airbourne

Airbourne @ Rockefeller

23. oktober 2019 MHN

Airbourne
Rockefeller, Oslo
10. oktober, 2019

Etter å ha fått servert grøt til forrett ble det øl til hovedrett på Rockefeller denne kvelden.

Forbandet Supersuckers (5/10) hadde nemlig helt forferdelig lyd mesteparten av deres sett. Spesielt de tre første låtene var helt krise, og det var nærmest umulig å skille ut et eneste ord som kom fra munnen til Eddie Spaghetti. Det hele låt bare grøtete, og selv om Eddie skal få litt godvilje da han for et par år siden gikk et par runder mot strupekreft, så kan ikke det alene være forklaringen på dette. Kjedelig var det også da både All of the Time, The History of Rock ‘n’ Roll og Dead Inside egentlig er gode låter som hadde fortjent bedre, men det skal også sies at det manglet litt trøkk i resten av bandet. Det virket nesten som om de kom rett fra nachspiel, og det hele gikk litt vel sakte. Kjenner man bandet rett er vel for øvrig ikke dette noen umulighet heller.

Heldigvis tok deg seg opp litt under Breaking My Balls og ikke minst The Evil Powers of Rock and Roll. Sistnevnte er nok også låten som for mange fungerte som inngangsporten til Supersuckers’ univers, eller som Spaghetti så beskjedent proklamerer “the greatest rock and roll band in the world”. Før TEPoRaR kunne han også fortelle oss at han elsket låter som handlet om rock & roll, og ikke minst låter som hadde rock & roll i tittelen, og at de derfor skulle spille to slike låter på rappen. Neste sang ut var derfor Rock-n-Roll Records (Ain’t Sellin’ This Year), og den holdt så absolutt det gode trøkket gående. Under neste låt, Get the Hell, var det derimot tilbake til grøtfatet igjen, og faktisk var det så ille at kompisen min og jeg bare så på hverandre og lo. Heldigvis var dette bare et midlertidig tilbakefall, og da Eddie introduserte oss for en ny låt som er med på det kommende albumet, var lyden på sitt kanskje hittilbeste, og bandet virket også på hugget. Låten i seg selv var i god gammel Supersuckers-ånd, og med en ordentlig sørstatstwang.

Plass til en coverlåt fikk de også, og det var gitarist “Metal” Marty Chandler som tok seg av vokalen på Dead, Jail or Rock ‘n’ Roll, en låt fra Michael Monroe sitt andre soloalbum Not Fakin’ It. Her ble det også endelig litt liv i publikum som hadde begynt å fylle opp lokalet etter at det så relativt glissent ut ved konsertstart. Og da bandet avsluttet med Pretty Fucked Up og Born With a Tail, var endelig både lyd og publikum der de skulle være, og man skulle ønske at det hele hadde vart litt lenger, eventuelt begynt på nytt. Synd at settet deres skulle bli så preget av lyden, men de har levert kanonkonserter her til lands før, og er tilbake på nyåret, så vi får satse på at det blir bedre da.

Ikke helt overraskende var lyden adskillig bedre da Airbourne (7,5/10) gikk på scenen til vante Terminator 2-toner, for så å sette i gang spetaklet med Raise the Flag. Men allerede fra start var det noe som skurret litt her også. Too Much, Too Young, Too Fast satt litt bedre, men under Burnout the Nitro virket det enda klarere at Joel O’Keefe slet litt med stemmen. Om det skyldes en forkjølelse eller noe vites ikke, men det er jo selvsagt noe som kan skje den beste, og han skal ha for at han ga absolutt alt uansett. Og så fort han ble ordentlig varm i trøya han ikke hadde på, var det knapt merkbart.

Allerede under femte låt Girls in Black bar det ut blant publikum på nakken til en av roadiene, for den vante åpne-ølboksen-ved-å-dunke-den-mot-hodet-seansen, og faktisk var dette den eneste gangen frontmannen var ute blant publikum og/eller klatret opp på noe denne kvelden…et helt klart tegn på at han må ha vært syk! Publikum virket derimot å være i storform, og var det mest høylytte denne anmelderen har opplevd en ukedag på Rockefeller på denne siden av kameramobilen. Både under Bottom of the Well og Breakin’ Outta Hell tok det greit av, og man kunne så vidt ane tilløp til den velkjente Rockefeller-gyngen. It’s All for Rock ‘n’ Roll ble som vanlig dedisert til Lemmy, og O’Keefe tok seg (også som vanlig) tid til å blande ut en mengde med Jack & Colaer som han “delte ut” til publikum.

Før Live It Up gikk resten av bandet av scenen for en liten pustepause, mens trommis og lillebror O’Keefe nærmest sveivet armene av seg der han startet låta med en manuell sirene. Publikum tok helt av, og nå fikk man virkelig kjenne på gyngen, til og med bak miksebordet der vi stod. Vanligvis pleier jeg å gi publikum det glatte lag når de starter å kaste øl som om det skulle vært en olympisk gren, men denne gangen er det vanskelig å klandre dem særlig for dette all den tid hovedpersonen på scenen var den som startet det hele. Ølkrusene forsvant både høyt og lavt under Stand Up for Rock ‘n’ Roll, og jeg må si jeg syntes litt ekstra synd på lyd- og lysmennene da O’Keefe forsøkte å kaste et krus opp til de som satt på balkongen over miksebordet. Og da det ikke bare skjedde én, men tre-fire ganger, kunne man formelig se skrekken og fortvilelsen i øynene deres.

Etter en kort pust i bakken, for både band og lyd-/lysmenn, var det klart for ekstranummerne, og du slette tid for et øs det skulle bli. En enkel gitar spilt fra bak scenen ertet publikum med licket fra Ready to Rock, og publikum responderte med umiddelbar allsang. Når så bandet faktisk kom på scenen igjen tok det helt av, og når det var tid for allsangpartiet igjen tror jeg nær sagt hele Rockefeller sang med, i alle fall hørtes det slik ut. Og om det i det hele tatt var mulig, så hørtes det enda høyere ut under avslutningen Runnin’ Wild. En massiv slutt på en konsert som ellers var helt på det jevne, og når man har anmeldt bandet fire ganger de siste drøye fire årene, så er det ikke nødvendigvis så mye mer å si om dem som man ikke har sagt fra før. Stor underholdning er det uansett alltid, og man skal være en riktig stor surpomp om man går fra en Airbourne-konsert i dårlig humør. Det gledes allerede til neste (år?) gang!

Tekst: Kjetil Gulbrandsen
Foto: Terje Dokken

[espro-slider id=13697]

Liveanmeldelser

Airbourne @ Rockefeller

20. oktober 2017 MHN

Airbourne
Rockefeller, Oslo
16.10.2017

Med luftsirener, et arsenal av partylåter, og en armada med festklare publikummere, sørget australske Airbourne for å holde “Rockefeller-gyngen” gående nærmest hele konserten gjennom!

Fire år har gått siden bandet sist spilte på Rockefeller, men i mellomtiden har de både varmet opp for Volbeat i Spektrum, og ristet grunnvollene på Fredriksten Festning. Og frontmann Joel O’Keeffe husket nok litt feil da han mente det ikke var folk på galleriet den gang, dét var det! Men muligens var det ikke utsolgt den gang, dét var det nå! Og Rockefeller er et helt perfekt lokale for Airbourne (9/10), så forhåpentligvis ser man ikke noe behov for å flytte dem til noen større venue neste gang.

At publikum var klare merket man allerede i løpet av de siste par sangene som gikk over anlegget før gutta gikk på scenen, hvor spesielt The Number of the Beast skapte adskillig mer allsang enn jeg har sett mange liveband faktisk oppleve på denne scenen. Stemningen krøp enda et par hakk opp i det temaet fra Terminator 2 runget ut over salen, og det skal vel godt gjøres å finne noen bedre åpningslåt i moderne rock enn Ready to Rock? I alle fall fungerte den utmerket denne kvelden, og dets “oh-oh-oh”-parti bidro til å dra publikum inn i showet allerede rett fra startblokka. Riktignok var ikke lyden helt skrudd inn ennå, og vokalen druknet litt i lydbildet, men dette ble ordnet etter hvert med to ekstra scenemonitorer som ble snudd mot publikum.

Bandet så heller ingen grunn til å skru ned intensiteten særlig og hoppet rett ut i I’m Going to Hell for This, etterfulgt av en av bandets store gjennombruddslåter Too Much, Too Young, Too Fast. Og allerede under tredje låt fant storebror O’Keeffe at det var på tide å stifte nærmere bekjentskap med noen av publikummerne. Så mens et crewmedlem gikk sin vante slalåm mellom konsertgjengerne, dro frontmannen en lengre solo sittende på skuldrene hans, før kveldens første ølboks ble åpnet ved hjelp av hans eget hode. Velkjente triks fra spilleboka til Airbourne, men så lenge det funker er det jo ingen grunn til å slutte. Og funke gjorde så absolutt det meste de gjorde, for i det låten startet kom også den velkjente Rockefeller-gyngen, og følelsen av at man snart gikk gjennom gulvet og havnet i det gamle bassenget vedvarte nærmest konstant helt til siste kveldens siste tone fadet bort.

Heldigvis var det fortsatt en god stubb igjen dit, og de neste låtene Down on You og Rivalry, begge fra sistealbumet Breakin’ Outta Hell, beviste både at disse låtene ikke står noe tilbake for det eldre materialet og at fansen allerede har trykket dem til sine bryst. Dette la også O’Keeffe merke til, og takket oppriktig for at publikum visste å sette pris på disse nye låtene også. Og spesielt Rivalry har en “footstompin’ groove” som det skal godt gjøres å ikke bli revet med av, akkurat slik det ikke går an å oversette denne beskrivelsen på noen måte som yter det rettferdighet. Generelt skal det godt gjøres å ikke la seg rive med av den energien bandet utstråler uansett, for ikke å snakke om det uforskammede publikumsfrieriet.

Fra bandets andrealbum No Guts. No Glory. ble vi denne kvelden kun tilgodesett med Bottom of theWell, hvilket dessverre betød at det ikke ble noen No Way But the Hard Way. Derimot fulgte de opp med en låt som tekstmessig ligger veldig nære den forannevnte brønnen, nemlig Breakin’ Outta Hell, tittellåten på det nyeste albumet, og også en linje som gjentas flere ganger i den forrige låten. Sånn sett en noe snodig rekkefølge på settlista, spesielt da de fulgte opp med to så like titler som It’s All for Rock ‘N’ Roll og Stand Up for Rock ‘N’ Roll. Uansett er jo førstnevnte av disse to en hyllest til Lemmy, og derfor var det helt på sin plass da O’Keeffe tok en pause før de startet den for å blande en Jack & Cola til hver av sine bandkamerater, for så å reise disse i en skål til mr. Kilmister.

Etter denne avslutningen av hovedsettet, tilegnet rock & roll, forsvant bandet så et par minutter bak sin heldekkende vegg med Marshall-kabinett, og førstemann ut igjen var som vanlig lillebror Ryan O’Keeffe som dro i gang luftsirenen mens søkelysene speidet utover et fullsatt Rockefeller. De fleste skjønte derfor at det var tid for Live It Up, og gjorde en siste innsats i forsøket på å slite ut hverandre med både en “wallofdeath” og en kortlevd “circle-pit”. Helt til slutt fikk vi Runnin’ Wild, bandets kanskje største hit, og O’Keeffe kjente nok en gang at eventyrlysten kom over han, og ikke lenge etter at han igjen smatt bak forsterkerne dukket han opp i front på galleriet. Med scenemanageren hengende i bukselinningen slik at han ikke skulle falle over kanten, ble det enda mer gitarsoli og utradisjonell ølboksåpning, før han like kjapt som han hadde kommet seg opp dit plutselig dukket opp på scenen igjen. Etter mer ølåpning og påfølgende “utdeling”, samt litt plekterlek, takket bandet for seg til øredøvende jubel.

Og det med rette, for Airbourne leverte nok en knakende god konsert, og det er som sagt nærmest umulig å ikke la seg rive med av energien og den rene moroa bandet står for. Men, selv om Airbournes musikk ikke nødvendigvis er ment å få deg til å tenke så mye, men heller slippe unna alt du til daglig måtte bære på for et par timer, så betyr ikke det at du trenger å kutte ut all hjernefunksjon. Så til dere som på død og liv skal kaste øl i hytt og pine, og jeg vet dette blir litt som å kaste øl i glasshus all den tid bandet brukte mye tid på dette selv, men O’Keeffe hadde i alle fall høvelig kontroll og kastet stort sett bort fra verdifullt utstyr, men til dere som kastet etter bandmedlemmer opp på scenen, og ikke minst traff O’Keeffe da han balanserte på kanten ved galleriet: SLUTT! Dere er overhodet ikke kule, eller hva dere måtte tro, kun idioter! Dette var for øvrig også det eneste som var noe å trekke for denne kvelden.

Og det gjelder også bandet: littegrann av tullet kunne godt ha vært byttet ut med flere låter, for når låtene deres i studio har et snitt på 3:39, er det litt snaut med kun 12 låter på halvannen time. Men, alt dette er lett å tilgi når kvaliteten på det de leverte var så høy som den var, og publikum var så til de grader feststemte kvelden gjennom!

Tekst: Kjetil Gulbrandsen
Foto: Kenneth Sporsheim & Terje Dokken

Kenneth:
[espro-slider id=9988]

Terje:
[espro-slider id=10027]

Liveanmeldelser

Volbeat/Airbourne/Crobot @ Oslo Spektrum

29. oktober 2016 MHN

Volbeat/Airbourne/Crobot
Spektrum, Oslo
26.10.2016

Med tre av de meste spennende, «nye» artistene innenfor hard rock og metal på programmet, var det duket for en reel festkveld i Spektrum.

Det blir, naturlig nok, spekulert mye i hvem som skal ta over for de virkelig store bandene når disse er borte. Bandene som klarer å fylle stadioner verden over, band som Deep Purple, Black Sabbath, Judas Priest, Iron Maiden, KISS, AC/DC, osv. Mannefallet har jo allerede startet, og vi trenger antagelig ikke se lenger enn fem år inn i fremtiden før de fleste av disse bandene, og antagelig flere av deres medlemmer har gått bort. En trist spådom, helt klart, og det blir jo da gjerne etterfulgt av spørsmålet: Hvem skal ta over stafettpinnen fra disse bandene? Vel, to mulige kandidater spilte i Oslo denne kvelden.

Amerikanske Crobot (6/10) er nok ikke et av disse bandene, men de har helt klart en potensielt lysende fremtid allikevel. Men, det er nok først og fremst på mindre scener enn Spektrum. Med en særdeles opplagt frontmann i Brandon Yeagley, gjorde de sitt beste for å vekke en glissen sal, men det var tydelig at de fleste ventet på de neste to aktørene. Ikke engang da han med et par meter tilløp hoppet opp på skuldrene til gitarist Chris Bishop, virket det å være mange som hevet øyenbrynene, et utenom-musikalsk øyeblikk som normalt ville fått jubelen til å stå i taket.. Men, det er ingenting å si på materialet deres eller fremførelsen, hvor blant annet Yeagley viser at han har en fabelaktig stemme. Og med låter som Nowhere to Hide og Plague of the Mammoths viser de at de så absolutt har noe å bidra med. Så neste gang headliner de kanskje selv på en litt mindre scene, som nok også vil passe dem bedre.

Neste på programmet var australske Airbourne (8/10), et band som er kjent for de fleste, og et band som absolutt er en kandidat til å fylle et av de forannevnte store skoparene. Til kjenningslåta fra Terminator 2 kom bandet på scenen, og som vanlig var det fullt trøkk fra første stund. Ready to Rock åpnet ballet, og fremstod nok en gang som en perfekt åpningslåt. Eneste problemet var at de som styrte lyden virket å ha glemt at det også var en kanal til bassgitaren, for det var særdeles lite bånn i låta, og først halvveis ut i den gikk det an å høre hva Justin Street spilte. Gutta er aktuelle med sitt nye album, Breakin’ Outta Hell, men det er fortsatt gjennombruddsalbumet, Runnin’ Wild, som blir viet mest oppmerksomhet i deres ni låter lange sett. Fra dette albumet kom publikumsfavoritten Too Much, Too Young, Too Fast som andrelåt, og det var ganske tydelig at publikum hadde våknet nå. Så kom første låt fra nyskapningen, nemlig «footstomper’n» Rivalry, før vokalist og gitarist Joel O’Keeffe tok turen ut blant publikum under Girls in Black. På skuldrene til et crewmedlem spilte han som vanlig både en liten solo, og «åpnet» en ølboks på sin sedvanlige måte med hodet.

Vel tilbake på scenen dediserte han neste låt, It’s All For Rock n’ Roll, til mannen den er skrevet om, nemlig bandets gode venn Lemmy. Etter så å ha gjort unna tittellåten fra det nye albumet, var det klart for et solid avslutningstrekløver! Eller hva sies om Diamonds in the Rough (en låt om det kvinnelige kjønnsorganet, hvor gutta viser at de har gått i lære om subtilitet hos sine helter i AC/DC), Live it Up og Runnin’ Wild? De to siste kan nesten regnes som ekstranummer da alle fire forsvant av scenen mens lyden av bombefly og sirener gikk over anlegget, samtidig som spottene speidet ut over publikum, før lillebror O’Keeffe, Ryan, gikk frem på scenen og snurret i gang en luftvernsirene før han igjen inntok plassen bak trommene. Bandet gjennomførte en solid konsert i god Airbourne-ånd, og hadde det ikke vært for at hovedattraksjonen (i alle fall for de aller, aller fleste) var rett rundt hjørnet, hadde de nok ikke fått slippe så kjapt unna. Men, det vil garantert by seg flere muligheter for å se bandet på norsk jord, ikke minst på neste års Tons of Rock-festival.

Så var det altså endelig tid for hovedbandet, Volbeat (7/10), og også de slet litt med lyden på første låta, singelen The Devil’s Bleeding Crown. Dette hadde stort sett gått seg til da bandet dro i gang en medley bestående av Heaven Nor Hell, A Warrior’s Call og I Only Want to Be with You, men vokalen virket fortsatt å være litt i laveste laget. Etter hvert skulle det komme frem at frontmann Michael Poulsen slet litt med en forkjølelse, og at dette nok var litt av grunnen, men han kunne godt å ha fått litt mer hjelp av lydmannen også. Hjelp fikk han derimot da han, som han har for vane å gjøre, la inn en liten hyllest av Johnny Cash før Sad Man’s Tongue. For etter å ha selv tatt seg av verset på Ring of Fire, tok publikum hånd om refrenget. Det nye tilskuddet i besetningen, Kaspar Boye Larsen på bass, gjorde en stødig og god figur, og eks-Anthrax-medlem Rob Caggiano vokser stadig i rollen som sologitarist. Men, helt fri fra thrash-riffene er han ikke ennå (ikke at han nødvendigvis vil være det heller), for de er det plenty av i Volbeat sine sanger også. Som på Hallelujah Goat, og ikke minst den nærmest instrumentale Slaytan, et av bonussporene på deluxeutgaven av Seal the Deal & Let’s Boogie, og en aldri så liten hyllest til Slayer. Innimellom disse to fikk vi også The Gates of Babylon fra nyskapningen, hvor man merket at Poulsen virkelig måtte jobbe med å nå de høyeste tonene grunnet halsproblemene. På refrenget til Dead But Rising slet han faktisk såpass at han valgte å gå ned et hakk i stedet for opp enkelte steder, noe som antagelig var et klokt valg.

Neste låt ble dedisert til alle jentene i salen, og Poulsen nektet å starte den før en håndfull av dem hadde fått bedre utsikt fra medbrakte skuldre. Derfra kunne de se bandet sette i gang Volbeats rockabillylåt fremfor noen, 16 Dollars, hvor publikum nok en gang tro hjelpende til under whoh-oh-partiet. Og det skulle ikke ta lang tid før de fikk muligheten igjen, for i Magtens Korridorer-vokalist Johan Olsen sitt fravær tro Oslo Spektrum hjelpende til under det danske partiet av en annen ny singel, For evigt, og de gjorde slettes ikke så verst en jobb. Tittellåten fra bandets tredjealbum, Guitar Gangsters & Cadillac Blood, er kanskje en av låtene som best definerer Volbeat, og vil alltid være et høydepunkt, så også denne kvelden. Det gjaldt også i aller høyeste grad den påfølgende låten, det som kanskje er bandets største hit, og enda en låt som savnet Johan Olsen, nemlig The Garden’s Tale, uten at det så ut til å plage publikum nevneverdig da jubelen stod i taket. Etter en herlig, tung The Mirror and the Ripper, tok bandet en velfortjent pust i bakken, og tok til scenen igjen med nok en låt som savnet sin co-vokalist, Black Rose, hvor Danko Jones virkelig setter sitt preg på studioversjonen.

Heller ikke Doc Holliday satt slik den burde, og det virket nesten som om Poulsen slet med å høre seg selv ordentlig, noe som igjen førte til at han ikke helt traff på melodien under refrenget. Men pluss til Caggiano og Boye Larsen for den sinistre koringen. Etter Seal the Deal var det så tid for kveldens siste sang, og selvsagt måtte det bli Still Counting. Denne gangen ble bandet forsterket med et titalls fans som ble sluppet opp på scenen for den store finalen. Skjønt den var ikke like stor som man har blitt bortskjemt med av bandet. Borte var nemlig all pyroen fra forrige turné, og selv om det jo bør være musikken som bør stå i høysetet, så kan man ikke unngå å føle seg litt skuffet over å gå derfra uten å ha kjent varmen fra en eneste stikkflamme. Men, de skal ha skryt for en meget velfungerende storskjerm, med det som antagelig er det klareste bildet undertegnede noen gang har sett på en slik anretning. Når det gjelder settlisten er det et tema som alltid kan diskuteres når band har kommet med et visst antall utgivelser, og de på ingen måter er et typisk best-of-band, men ethvert slikt argument vil være høyst personlig, så selv om det selvsagt var flere låter man savnet er det liten vits i å klage på det, all den tid de låtene som ble servert i stor grad ikke står noe tilbake for de som man eventuelt savnet. Så, alt i alt var det nok ikke den beste konserten bandet har gjort her til lands, men så har de jo også lagt listen særdeles høyt for seg selv, og det var allikevel en meget sjov aften.

Tekst: Kjetil Gulbrandsen
Foto: Terje Dokken & Kenneth Sporsheim

Kenneth:
[espro-slider id=7052]

Terje:
[espro-slider id=7111]

Nyheter

De 10 første bandene til Tons of Rock 2017 klare!

21. oktober 2016 MHN

Tons of rock har siden oppstarten i 2014 vært Norges største festival for hardrock- og metalfansen, og med headlinere som Black Sabbath, Twisted Sister, Volbeat, Slayer, Alice Cooper, Ghost, Gojira, Opeth og In Flames, i tillegg til en stor og variert mengde band som representerer både underskogen og alle sjikter helt opp til toppen, både norsk og internasjonalt, er det bare naturlig at festivalen på Fredriksten Festning i Halden har blitt en publikumsmagnet. Årets festival ble den mest suksessfulle så langt, og mange har sett fram til første artistslipp for 2017.

Og nå er det altså klart at to av de foreløpige toppene på festivalplakaten er norske band som representerer den genren vi virkelig kan slå oss på brystet over internasjonalt, nemlig svartmetall-ikonene Emperor og Satyricon! Førstnevnte gjør kun seks opptredener neste år, i anledning 20-årsjubileet for klassikeren Anthems to the Welkin at Dusk, som de vil fremføre i sin helhet på Tons of Rock 2017! Satyricon stiller garantert i toppform, og ryktene sier at de til overmål har et nytt studioalbum ute i forkant av sin festivalopptreden.

I tillegg kommer australske Airbourne, som ved en rekke anledninger har tatt turen til Norge for å glede publikum, senest som support for Volbeat i Oslo Spektrum, og deres energiske AC/DC-befengte boogierock er garantert å sørge for den perfekte festivalstemningen. Candlemass ble for en tid tilbake kåret til Sveriges beste metalband av en samlet svensk metalbransje, og det er på ingen måte å ta munnen for full å påstå at de er grunnleggerene av dagens episke doom metal! Minst like legendariske er Wodos, unnskyld, Sodom, som er en av hjørnesteinene innen tysk thrash metal, og som alltid garanterer et øs av dimensjoner live, og en viss risiko for 1 stk norsk gjesteartist med solbriller og et fett glis underveis!

I tillegg kommer både Honningbarna, Avatar, Amaranthe, Taake og Spidergawd, og dette er selvsagt bare toppen av isfjellet. Vi gleder oss definitivt til videre artistslipp, men det er ingen tvil om at ToR2017 har fått en knallstart!

Vi lar festivalledelsen få ordet: «Vi er svært stolte av å nå presentere et bredt program med fete band som garantert sørger for at den fjerde utgaven av Tons of Rock blir uforglemmelig. Utover høsten og vinteren skal vi slippe ytterligere 30 artister, samt flere nyheter vi gleder oss til å fortelle om. Skal vi tro årets tilbakemeldinger, så vil svært mange av de som besøkte Tons of Rock i år, komme tilbake neste år, pluss mange flere som skjønner at dette er en festival man ikke kan gå glipp av», sier bookingansvarlig Jarle Kvåle.

«Vi rigger til et festivalområde som er enda bedre egnet til å ta imot et enda større publikum i 2017. Jeg håper vi ses i Halden neste sommer», sier en stolt festivalsjef Svein Bjørge videre.
Tons of Rock 2017 arrangeres 22. til 24. juni på Fredriksten Festning i Halden. Billettene legges i salg på ticketmaster.no mandag 24. oktober kl 09.00.

Kjøp billetter HER.

Tons of Rock hjemmeside | Tons of Rock Facebook | Facebook-event

Foto: Terje Dokken, Metal Hammer Norway

Se vår dekning av årets festival:
Dag 1 | Dag 2 | Dag 3

Premiere

Premiere: Airbourne – Breakin’ Outta Hell

7. juli 2016 MHN

De australske hardboogierockerne i Airbourne, frontet av energibunten Joel O’Keeffe, har ny skive på gang i løpet av høsten. Dato er ikke fastsatt ennå, men tittlekuttet, Breakin’ Outta Hell, kan dere sjekke ut allerede nå. En fet rocker som bærer alle bandets kjennetegn: et fett riff, et drivende rock’n’roll-groove og et refreng som kan skråles fra første lytt!

4. august spiller Airbourne på USF Verftet i Bergen! (Billetter)

Airbourne Facebook

Foto: Terje Dokken

Norges feteste blekke