Airbourne
Rockefeller, Oslo
10. oktober, 2019
Etter å ha fått servert grøt til forrett ble det øl til hovedrett på Rockefeller denne kvelden.
Forbandet Supersuckers (5/10) hadde nemlig helt forferdelig lyd mesteparten av deres sett. Spesielt de tre første låtene var helt krise, og det var nærmest umulig å skille ut et eneste ord som kom fra munnen til Eddie Spaghetti. Det hele låt bare grøtete, og selv om Eddie skal få litt godvilje da han for et par år siden gikk et par runder mot strupekreft, så kan ikke det alene være forklaringen på dette. Kjedelig var det også da både All of the Time, The History of Rock ‘n’ Roll og Dead Inside egentlig er gode låter som hadde fortjent bedre, men det skal også sies at det manglet litt trøkk i resten av bandet. Det virket nesten som om de kom rett fra nachspiel, og det hele gikk litt vel sakte. Kjenner man bandet rett er vel for øvrig ikke dette noen umulighet heller.
Heldigvis tok deg seg opp litt under Breaking My Balls og ikke minst The Evil Powers of Rock and Roll. Sistnevnte er nok også låten som for mange fungerte som inngangsporten til Supersuckers’ univers, eller som Spaghetti så beskjedent proklamerer “the greatest rock and roll band in the world”. Før TEPoRaR kunne han også fortelle oss at han elsket låter som handlet om rock & roll, og ikke minst låter som hadde rock & roll i tittelen, og at de derfor skulle spille to slike låter på rappen. Neste sang ut var derfor Rock-n-Roll Records (Ain’t Sellin’ This Year), og den holdt så absolutt det gode trøkket gående. Under neste låt, Get the Hell, var det derimot tilbake til grøtfatet igjen, og faktisk var det så ille at kompisen min og jeg bare så på hverandre og lo. Heldigvis var dette bare et midlertidig tilbakefall, og da Eddie introduserte oss for en ny låt som er med på det kommende albumet, var lyden på sitt kanskje hittilbeste, og bandet virket også på hugget. Låten i seg selv var i god gammel Supersuckers-ånd, og med en ordentlig sørstatstwang.
Plass til en coverlåt fikk de også, og det var gitarist “Metal” Marty Chandler som tok seg av vokalen på Dead, Jail or Rock ‘n’ Roll, en låt fra Michael Monroe sitt andre soloalbum Not Fakin’ It. Her ble det også endelig litt liv i publikum som hadde begynt å fylle opp lokalet etter at det så relativt glissent ut ved konsertstart. Og da bandet avsluttet med Pretty Fucked Up og Born With a Tail, var endelig både lyd og publikum der de skulle være, og man skulle ønske at det hele hadde vart litt lenger, eventuelt begynt på nytt. Synd at settet deres skulle bli så preget av lyden, men de har levert kanonkonserter her til lands før, og er tilbake på nyåret, så vi får satse på at det blir bedre da.
Ikke helt overraskende var lyden adskillig bedre da Airbourne (7,5/10) gikk på scenen til vante Terminator 2-toner, for så å sette i gang spetaklet med Raise the Flag. Men allerede fra start var det noe som skurret litt her også. Too Much, Too Young, Too Fast satt litt bedre, men under Burnout the Nitro virket det enda klarere at Joel O’Keefe slet litt med stemmen. Om det skyldes en forkjølelse eller noe vites ikke, men det er jo selvsagt noe som kan skje den beste, og han skal ha for at han ga absolutt alt uansett. Og så fort han ble ordentlig varm i trøya han ikke hadde på, var det knapt merkbart.
Allerede under femte låt Girls in Black bar det ut blant publikum på nakken til en av roadiene, for den vante åpne-ølboksen-ved-å-dunke-den-mot-hodet-seansen, og faktisk var dette den eneste gangen frontmannen var ute blant publikum og/eller klatret opp på noe denne kvelden…et helt klart tegn på at han må ha vært syk! Publikum virket derimot å være i storform, og var det mest høylytte denne anmelderen har opplevd en ukedag på Rockefeller på denne siden av kameramobilen. Både under Bottom of the Well og Breakin’ Outta Hell tok det greit av, og man kunne så vidt ane tilløp til den velkjente Rockefeller-gyngen. It’s All for Rock ‘n’ Roll ble som vanlig dedisert til Lemmy, og O’Keefe tok seg (også som vanlig) tid til å blande ut en mengde med Jack & Colaer som han “delte ut” til publikum.
Før Live It Up gikk resten av bandet av scenen for en liten pustepause, mens trommis og lillebror O’Keefe nærmest sveivet armene av seg der han startet låta med en manuell sirene. Publikum tok helt av, og nå fikk man virkelig kjenne på gyngen, til og med bak miksebordet der vi stod. Vanligvis pleier jeg å gi publikum det glatte lag når de starter å kaste øl som om det skulle vært en olympisk gren, men denne gangen er det vanskelig å klandre dem særlig for dette all den tid hovedpersonen på scenen var den som startet det hele. Ølkrusene forsvant både høyt og lavt under Stand Up for Rock ‘n’ Roll, og jeg må si jeg syntes litt ekstra synd på lyd- og lysmennene da O’Keefe forsøkte å kaste et krus opp til de som satt på balkongen over miksebordet. Og da det ikke bare skjedde én, men tre-fire ganger, kunne man formelig se skrekken og fortvilelsen i øynene deres.
Etter en kort pust i bakken, for både band og lyd-/lysmenn, var det klart for ekstranummerne, og du slette tid for et øs det skulle bli. En enkel gitar spilt fra bak scenen ertet publikum med licket fra Ready to Rock, og publikum responderte med umiddelbar allsang. Når så bandet faktisk kom på scenen igjen tok det helt av, og når det var tid for allsangpartiet igjen tror jeg nær sagt hele Rockefeller sang med, i alle fall hørtes det slik ut. Og om det i det hele tatt var mulig, så hørtes det enda høyere ut under avslutningen Runnin’ Wild. En massiv slutt på en konsert som ellers var helt på det jevne, og når man har anmeldt bandet fire ganger de siste drøye fire årene, så er det ikke nødvendigvis så mye mer å si om dem som man ikke har sagt fra før. Stor underholdning er det uansett alltid, og man skal være en riktig stor surpomp om man går fra en Airbourne-konsert i dårlig humør. Det gledes allerede til neste (år?) gang!
Tekst: Kjetil Gulbrandsen
Foto: Terje Dokken
[espro-slider id=13697]