Alice Cooper
Spektrum, Oslo
7. juni, 2022
Denne våren og sommeren har konserter med gamle (og ikke fullt så gamle) storheter nærmest stått i kø, og det er så vi NESTEN gleder oss til tingene nærmer seg en slags normaltilstand, der man slipper å prioritere bort konserter som ellers ville vært en selvfølge å få med seg. Men slik blir det jo når turneer som har blitt utsatt gjentatte ganger brått skal starte samtidig, og uansett er det bedre enn alternativet. En konsert som dermed strengt tatt burde dratt noen tusen flere til Oslo Spektrum denne junikvelden er likevel respektabelt fylt opp av glade hardrockere, selv om Norge i løpet av månedens første halvdel også inneholder konserter med bl.a. Whitesnake, Megadeth, Dropkick Murphys, Green Day, Guns n’ Roses og Judas Priest. Mange vanskelige valg og tunge prioriteter har vært gjort, og underveis har også haugevis av norske konsertelskere vendt nesa mot Sverige for å dra på festival.
Dermed er det en fryd å se seg rundt i Oslos storstue denne tirsdagen og se hvor mange som faktisk har dukket opp og hvor god stemning det er. Og er det noen som kan sørge for at stemningen øker, er det våre australske venner i Airbourne (7/10). Enten man kjenner bandet eller ikke, er deres ekstremt effektive aussieboogierock som skreddersydd for nettopp å varme opp et rockhungrig publikum, og her sitter AC/DC-riffene løst, glisene løsere og samtlige låter maner til taktfast klapping. Hva kan gå galt? Fra første låt, Ready to Rock, slår kvartetten fast at originalitet er oppskrytt (tittelen sier jo det meste), men glede er alt. Derfra går det slag i slag, og allerede under tredjelåta, Girls in Black, dedikert til “all you girls in the house”, tar frontmann Joel O’Keefe sin tradisjonelle parade gjennom publikum med gitaren sin, på skuldrene til en av bandets roadier. Med et bunnsolid band rundt seg, som sprinter rundt på scenen, vindmølle-headbanger og åpenbart fryder seg, er mannen den fødte rockestjerne, og selv om bandet har en litt mer grumsete lyd enn man kunne ha ønsket seg, står både innsats og materiale til høy karakter. Det er nok ikke til å stikke under en stol at de nok fungerer enda bedre på mindre klubb eller en utendørs festival, men det får bli neste gang.
Presis på minuttet klokka 21 går lyset atter ned i salen, og de digre svartsminkede øynene på sceneteppet foran oss begynner å lyse rødt. Etter en kort introtape faller teppet når bandet drar i gang Feed My Frankenstein, og vi er i gang! Scenen er overdådig dekorert som en slags skrekkfilmborg, og det tar ikke lang tid fra Alice Cooper (9/10) selv joiner sitt eminente band på scenen før det velter inn et stakkato – nettopp – Frankensteinmonster som raskt kjeppjages av en herre i bøddelhette. Dermed er essensen av de neste par timene fanget i løpet av få sekunder: allsanglåter, gøyalt horror-teater og et band som både låter og ser så bra ut at de alene overgår det aller meste der ute. Et lite minutt kan det virke som om vokalen til Mr. Cooper skal drukne i lydbildet, men det tar kort tid før dette rettes opp, og derfra er det relativt lite å utsette på lyden. Og når det gjelder stemmen til Old Black Eyes, er det åpenbart at ingen har turt å fortelle ham at den skal bli veikere med alderen.
Herfra får vi en ren skolering i hvordan et show og en settliste skal settes sammen, der det hoppes med lette bein mellom gammelt, nyere og skikkelig nytt. Riktignok er det lite som presenteres fra sistnevnte kategori, med bare en låt hver fra mannens to siste album, og begge disse unnagjort relativt tidlig i settet, men de sitter perfekt mellom klassikere som No More Mr. Nice Guy, Hey Stoopid og Be My Lover. Det er – som alltid – null kommunikasjon med publikum mellom låtene, noe som har blitt et av varemerkene til Alice, men det er ingen som savner noe “Hello Norway!” når vi står der og blir underholdt av rockens største entertainer. Det holder i massevis at han bytter ut “Detroit” med “Oslo” i teksten på Be My Lover, og vi er forlengst sjarmert i senk. Noe annet som alltid er gøy på en Alice Cooper-konsert, er hvordan han lar enkelte låter gli sømløst over i hverandre, og når Go Man Go – den klart beste låta fra sisteskiva Detroit Stories – nærmer seg det punktet i teksten der en vill biltur er i ferd med å ende i død og fordervelse, er det bare naturlig at den går rett inn i Under My Wheels. Hjerte!
Hele tiden skjer det diverse rundt mann og band på scenen, og under He’s Back (The Man Behind the Mask) kommer det selvsagt to tenåringsjenter inn på scenen, hvorav den ene brutalt drepes av selveste Jason fra Friday the 13th-filmene. Herlig! Perlene triller videre, og vi får Go to Hell, I’m Eighteen, Poison og Billion Dollar Babies i rask rekkefølge. Deretter frir de jaggu til den lille prosentandelen av oss som setter pris på mer enn bare de mest åpenbare låtvalgene med Roses on White Lace fra Raise Your Fist and Yell. Deretter har vår 74-årige helt fortjent en liten tur bak scenen for å ta seg en pust og la bandet stå i spotlighten på egenhånd en stund. Og dette fortjener de, for alle som en i bandet er superstjerner! Dette er musikere som aldri er redusert til et “backingband”, men behandles som likeverdige bandmedlemmer, og når de kombinerer et par “ordinære” soloer med et par snasne medleyer av materiale fra 70-tallskatalogen til Cooper, føles det aldri som et uvelkomment hvileskjær.
Når så Alice, nå iført tvangstrøye, vakler ut på scenen igjen, er det naturligvis dukket for flere hits og mer teater, og til tonene av Steven, Dead Babies, I Love the Dead og Escape får vi mer mørkt teater, og selvsagt ender det hele med at giljotinen trekkes fram så Alice kan halshugges. Frankensteinmonsteret fra første låt returnerer selvsagt under Teenage Frankenstein og deretter er det bare School’s Out som gjenstår, komplett med ballonger, konfetti og noe så uvant som en snakkende Alice – noe han selv gjør et poeng av – som introduserer bandet samt sin kone Sheryl, som underveis har både pisket og halshugd mannen sin. Her snakker vi kjærlighet! Og kjærlighet er akkurat det vi alle fylles av der siste rest av stemmebånd hos publikum tynes til den mest høylytte allsangen vi har hørt noensinne i Oslo Spektrum på siste refreng før en festaften er over og vi lykkelig konstaterer at noen ganger er de gamle både eldst og best. Velkommen tilbake når som helst, Alice!
Ord: Espen Nørvåg Slapgård
Bilder: Pål Bellis
[espro-slider id=15433]