Stikkordarkiv: Accept

Accept – Too Mean to Die

8. januar 2021 MHN

Accept
Too Mean to Die
Nuclear Blast

Godt nytt år, metallhuer! Det er bare å konstatere at verden fortsatt er sjuk, så heldigvis er det noe som er konstant også med positivt fortegn. For Accept har ingen planer om å endre seg. De holder det så ekte som det får blitt, og leverer 11 nye låter med streit kvalitetsMETAL, uten å lefle med nye og moteriktige undersjangere. Klart, med en tittel som Too Mean to Die, og DET coveret, skal det ikke mye fantasi til for å fatte at tyskerne holder seg tro mot alt som heter røtter, og gir oss akkurat det vi vil ha. Og ikke bare tyskerne, men selvsagt den nå godt innarbeidede amerikaneren i front også er klare for å smelte trynene våre med metal! Nå har Mark Tornillo vært Accept-vokalist i straks 12 år, som er marginalt lenger enn den første perioden med premiebulldog Udo Dirkschneider, og dette er femte album med den joviale frontmannen, så det må gå an å påstå at han er godt innarbeidet både hos band og fans.

Fra første låt, Zombie Apocalypse, er det åpenbart at det som gjelder er bunnsolid riffing av den sorten som har vært bandets varemerke siden starten, og som de har perfeksjonert etter at de lot seg revitalisere i 2009 og begynte å slippe plater igjen. Med Tornillos energiske skrik på toppen, er det nesten så vi får Painkiller-vibber her! Og hva er galt med det? Ingenting i det hele tatt! Tidvis er vokalen så nær Udo at man kan forveksle dem, men Tornillo har også noen små hint av både Brian Johnson og David Wayne, og selv om kanskje ikke bestemor hadde klart å skille disse fra hverandre så er vi i stand til å sette pris på at det faktisk er et særpreg her. Ikke sant? Nettopp! Tittelsporet følger, og nok en gang råder metal som ikke går like kjapt som på f.ex. klassiske Fast as a Shark, men som fortsatt røsker skinnet av bratwürsten og inviterer til headbanging og masse luftgitar. Overnight Sensation har et av de refrengene som gjør at vi elsker å være metalfans, og jeg er neppe den eneste som får lyst til å stå sammen med noen tusen likesinnede og skrikesynge for full hals når jeg hører denne. No One’s Master byr på mer knyttneve-vennlig riffing og potensiell allsang, samt litt deilig twin-gitar før den lavmælte, tunge og svinaktig lekker-dystre The Undertaker melder sin ankomst. Den kunne virke som et litt pussig valg av førstesingel da den ble sluppet i fjor, men den har vokst seg stor og stygg, og er et realt monster av ei låt som tilfører albumet en ekstra dimensjon.

Sucks to Be You drar tempoet opp igjen, og atter kommer det noen vage assosiasjoner til Metal Church – uten at dét er noe negativt – mens Symphony of Pain gir oss nok en grom dose med chugga chugga-riffing av ypperste merke, krydret med litt heftig basstromme-dundring og, ikke minst, et klassisk Accept-grep når Wolf Hoffmann sniker inn noen strofer fra Beethovens niende i gitarsoloen! The Best Is Yet to Come er intet mindre enn en god gammeldags powerballade, noe vi må erkjenne at kanskje ikke er Accepts sterkeste punkt, men den gir oss da en liten pustepause underveis. How Do We Sleep er derimot fylt med alle de ingrediensene vi ønsker oss, inkludert mektig koring i beste Balls to the Walls-stil. Not My Problem tar tempoet opp nok et hakk, og her er verset nesten litt i AC/DC-territorium! Helt på tampen serverer de en overraskende tøff instrumental i form av låta Samson and Delilah, som kombinerer det tunge og riffete med det litt klassisk-inspirerte, og det er bare å sette på skiva fra starten en gang til!

Totalt sett er dette mer enn godkjent, og spesielt første halvdel av skiva er direkte imponerende! Hadde de klart å stå løpet ut med samme høye kvalitet, kunne det blitt full pott, men det dabber akkurat såpass mye av midtveis at det må trekkes litt på totalen. Om dette skyldes fraværet av bassist, med-låtskriver og originalmedlem Peter Baltes, som forlot bandet i 2018 etter 42 år vites ikke, men skiva når ikke helt opp til samme høyder som forgjengerne. Dette er dog mer et tegn på at de har levert langt over forventning de siste årene, og det er fortsatt intet mindre enn imponerende at de holder koken i så stor grad som de gjør etter alle disse årene. Det er, med andre ord, bare å gå til anskaffelse av Too Mean to Die, og den nytes selvsagt best på fullt volum! (7/10)

Espen Nørvåg Slapgård

Liveanmeldelser

Accept + KORK @ Operaen: Musikalsk fyrverkeri!

27. juni 2019 MHN

Accept + KORK
Operaen, Oslo
26.06.2019

…og litt ekte også.

Da Accept [8/10] fremførte A Night to Remember med orkester på Wacken for et par år siden kom det vel ingen stor overraskelse at nettopp de gjorde en slik konsert – knapt noe heavy metal band har vel vært så soleklare for å gjøre denne koblingen mellom klassisk musikk og HM. Bandets låter har siden starten hatt en rekke klassisk inspirerte melodilinjer, kanskje tydeligst på Metal Heart-skiva, hvor tittelkuttet inneholdt deler fra både Tchaikovsky og Beethoven. Gitarist Wolf Hoffman har på egenhånd også gitt ut et par skiver med tolking av klassiske stykker, først Classical for snaut tyve år siden, etterfulgt av Headbangers Symphony i 2016, og det er nettopp herfra de fleste av de klassiske tolkningene er hentet.

Wacken-gigget ble sluppet på DVD seint i fjor, og i kjølvannet av turneringen for sisteskiva The Rise of Chaos kom tiden for å ta det klassiske oppsettet ut på veien. Symphonic Terror, som turneen heter, har til nå vært på rundreise i Tyskland, Ukraina, Russand, Bulgaria, Tsjekkia – og nå omsider også Norge. Der Accept for det meste har turnert med et fast ensemble, The Orchestra of Death, var det våre egne KORK som stilte til dyst i Operaen. Ikke ukjent med metallsjangeren, med tanke på deres innsats med Dimmu Borgir tidligere. Fjorten strykere, fire blåsere, organist og dirigent, prydelig sminket som Tobias Forges nære slektninger, forsterket Accept og deres fiolinsolist Ava-Rebekah Rahman i Operaen. Ny siden sist vi så dem her til lands er også bassist Martin Motnik, som steppet inn etter Peter Baltes i våres. Med det byttet står Wolf Hoffman igjen som eneste originalmedlem i bandet.

Settet vi fikk presentert var en noe nedjustert versjon, halvannen time av de vanligvis to. Mussorgskys En natt på Bloksberg åpner ballet, kjapt etterfulgt av Beethovens Scherzo og Pathétique før det bærer over i årgangs-Accept med Princess of the Dawn idet vokalist Mark Tornillo viser seg på scenen. Arrangementene kler hverandre – det elektriske gir de klassiske verkene en ekstra piff, mens strykere og blåsere legger en ekstra dimensjon i tungrocken. Dessverre var det nok litt utfordrende å få lyden til å klinge perfekt oppe på sidene av galleriet, men i salen fungerte det nok godt.

Ytterligere tre låter, de litt ferskere Stalingrad og Dark Side of My Heart samt årgangsrockeren Breaker, følger før det er tid for en tur innom Tchaikovskys Svanesjøen. Samspillet mellom band og orkester er det ingenting å utsette på, Wolf og turnégitarist Phil Shouse (vikar for Uwe Lulis, innlånt fra bl.a. turnébandene til Gene Simmons og Ace Frehley) byr godt på seg selv på scenen. Man føler kanskje litt generell tilbakeholdenhet i forhold til vanlige gig, men ikke stort. På venstre flanke briljerer Rehman på fiolinen, i kapp med Hoffmans solopartier.

Balansen mellom det klassiske og det rocka er bra, konserten flyter godt mellom sjangerne. Med Shadow Soldiers blir det igjen et litt mer driv, før Tchaikovsky igjen slipper til med sin arabiske dans. Aragonaise av Bizet avslutter den helklassiske avdelingen, med bandets kanskje mest markante «fusionslåt» Metal Heart tar over. Som tidligere nevnt inneholder den allerede partier med adapsjon av klassiske verker, og er jo også en erkesviske i katalogen – og går dermed rett hjem hos et ekstatisk publikum.

Ekstranummerne, om vi kan kalle dem det i denne versjonen av settet, blir to runder fra comebackskiva Blood of the Nations – Shades of Death, som har fått deler av vår egen Edward Griegs Dovregubbens hall som avrunding, og buldrende Teutonic Terror før de umiskjennelige riffene til sjangerklassikeren Balls to the Wall runger i operaveggene. Publikum lar seg åpenbart begeistre, det er egentlig imponerende å ha hatt dem sittende i halvannen time.

Åpningsseansen til årets Tons of Rock ble avsluttet med fyrverkeri fra operataket, en mer symbolsk handling enn noe annet. Det er grenser for hvor spennende fyrverkeri blir klokka ni om kvelden såpass tett innpå St. Hans i Norge. Det er ikke helt det samme i dagslys. Dog kan vi vel si at årets festival er åpnet på anstendig vis, og det med et smell.

Tekst: Jon Løvstad
Foto: Terje Dokken

[espro-slider id=13301]

Nyheter

Norway Rock Festival i anmarsj

2. juli 2018 MHN

Accept gjestet Oslo i februar – til helgen ser du dem på Norway Rock Festival. Foto: Terje Dokken

Med Tons of Rock vel unnagjort er festivalsesongen her til lands vel i gang for vår del – neste mål blir Kvinesdal på det glade sørland og Norway Rock Festival, som i sitt tredje år etter gjenoppstandelsen byr på et relativt friskt og bredt program. I likhet med foregående år har festivalen booket nøkternt, men godt – ikke for mange store band som velter budsjettet, men med et godt fokus på kvalitet i tillegg til de mer lokale artistene. Årets utgave rommer Nightwish, Accept, Turbonegro og veteranene Status Quo, som kanskje understreker rockealibiet, på topplisten, og med gjensyn av svenskene i Avatar som det man gleder seg mest til.

Festivalen har de siste ukene meldt om stadig pågang etter utsolgt campingområde og har stått på for å få plass til fler besøkende. Vi hørte med pressesjef Ann Frestad om denne responsen og utfordringen med å klemme inn fler «–Det har i år vært en fantastisk respons, » forteller Ann, «både på campområdet og på billetter. Det som er bra med festivalområdet er at vi har mulighet til en liten utvidelse, og derfor har vi etter forespørsel lagt til rette for å få plass til alle som bestilte utenom.» Som nevnt er programmet bredt, både blant hovedartistene og på artistene ellers, både i telt og på scene, hvordan har responsen vært på årets booking? «– Veldig mye positive tilbakemeldinger på årets booking, vi er opptatt av at det er blanda rockedrops slik at det er et godt og variert program.» Hva ser hun så mest frem til å se selv? «Håper på å få meg litt av alt, men blir tøft med Avatar og Status Quo, i tillegg til så er det flere lokaliteter som Manitou og Heartless hvorav begge har en one-off reunion hos oss. Må huske å ta på meg nostalgi skjorta!» Noen siste anmodning til festivalgjengerne, nå som det er like før det braker løs? «– Vi gleder oss halt ihjel til å treffe alle som kommer til oss, og håper på god festival for alle. I år blir det SOL og mye VARME, så da er viktig at vi alle passer på hverandre. Velkommen til Rocken på Sørlandet!» Med den heller fuktige gjenkomsten for to år siden blir akkurat været hilset hjertelig velkommen i år.

Følg med på Metal Hammer Norway for reportasje fra festivalen.

Liveanmeldelser

Accept @ Rockefeller

15. februar 2018 MHN

Accept
Rockefeller, Oslo
12.02.2018

Det tyske kraftverket Accept var endelig tilbake i Tigerstaden. Og heldigvis var de denne gangen kveldens hovedattraksjon. Bakgrunnshistorien til Accept bør være et kjent kapittel for de fleste, så vi skal ikke gå rundt grøten. Med en settliste på hele 22 låter og med et band i kanonform skulle dette bli en kveld som ikke vil gå i glemmeboken med det første.

Til tonene av Die By the Sword marsjerte Accept (9,5/10) inn på scenen og dro i gang et særs høylytt show som antagelig fortsatt gjaller mellom Rockefeller sine vegger. Det hørtes rett og slett ut som et dusin brunstige grizzlybjørner da Wolf Hoffmann dro i gang med riffene sine. Hoffmann tok umiddelbart kontrollen over både scene og publikum og var som vanlig festens midtpunkt.

Men la oss ikke glemme resten av kraftverket, og ikke minst Peter Baltes på bass som i likhet med Hoffmann er eneste gjenværende fra originalbesetningen. Baltes er definisjonen på power-bassist, og beviste at det enkle ofte er det beste. Når lyden på Rockefeller i tillegg spiller på lag, da blir det tett opp mot en seksuell nytelse å bli massert i øregangene av klassikere som Restless and Wild, Breaker, Princess of the Dawn, Midnight Mover og Fast As a Shark. For ikke å snakke om Metal Heart og Balls to the Wall som nesten førte til at undertegnedes edlere deler reiste seg i giv akt. Nok om det.

Vi fikk servert et godt knippe av nyere låter også, og hele fem låter fra siste albumet Rise Of Chaos. En bra skive uten tvil, men låtene fikk en ny dimensjon live. Det låt rett og slett grisefett, hvor spesielt No Regrets og Analog Man utmerket seg. Høydepunktet blant det nyere materialet kom derimot med Shadow Soldiers («remake» av Head Over Heels..) fra Stalingrad. Rett og slett umulig å ikke få klump i halsen av Wolf Hoffmann sitt eminente gitarspill. For ikke å snakke om teksten og det majestetiske refrenget. Ord blir fattige.

Stemningen var upåklagelig, og æren tilfaller et band som foruten å levere fjellstøtt også til de grader gir av seg selv. Det virker overhodet ikke påtatt når Hoffmann & co smiler og kommer med publikumsfrierier. Det kommer fra hjertet og viser sann spilleglede. En kar som fortjener litt ekstra honnør er mannen med trommestikkene, Christopher Williams, som briljerte med trøkk, teknikk, presisjon, koringer og show. Han er trommeslager med stor T! Men det er selvfølgelig kollektivet Accept som er viktigst, og dagens besetning innehar en perfekt dynamikk. Accept er et velsmurt fandenivoldsk maskineri som valser over det meste som kan krype og gå av liveband som en ubarmhjertig stridsvogn.

Sjelden har jeg vært tilskuer til en slik maktdemonstrasjon fra scenekanten. Superlativene fortjener å henge løst etter en slik begivenhet. Stemningen blant de fremmøtte på Rockefeller var uten å overdrive nærmest ekstatisk. To timer føltes som to minutter. Det eneste skåret i gleden var at det ikke var fullstappet for anledningen. Så til de av dere som liker ekte metal, men ikke var til stede denne kvelden, pell dere på Accept neste gang de besøker Norge. Eller så kommer Wolf Hoffmann og tar ballene dine!

Tekst: Pål J. Silihagen
Foto: Kenneth Sporshein & Terje Dokken

[espro-slider id=10974]

Liveanmeldelser

Sabaton/Accept @ Studentersamfundet

2. april 2017 MHN

Sabaton/Accept/Twilight Force
Studentersamfundet, Trondheim
29. mars, 2017

Sabatons suksess har vært såpass stor at de kan kjøre headliner-turné med selveste tyskergigantene Accept som «special guests». At Accept, som har vært med på å definere heavy metal, og som går tilbake helt til 1976, ikke er hovedattraksjon på en slik turné kan man selvfølgelig mene mye om, og det er det mange som gjør. Men la oss legge det til side og konsentrere oss om hvordan opplevelsen på en skarve onsdag ble.

Første band ut var svenskene i fantasymetal-bandet Twillight Force (6/10), som faktisk feiret sin konsert nr. 100 denne kvelden! Bandet har med sine to skiver allerede skaffet seg et navn blant tilhengerne av Rhapsody-inspirert metal. De entret scenen med alveører, septer, kapper, kutter og sverd og gav jernet fra første tone. Det var tydelig at flere av de oppmøtte kjente til låtene, for mange sang med og responsen var overraskende bra. Selv om det tidvis ble litt kleint med all staffasjen og det teatralske, gjennomførte bandet godt. Det var god stemning, og med en smilende og uhøytidelig vokalist var det lite å utsette på utførelsen. Det som derimot ødela en del var den grøtete lyden som gjorde at gitarene druknet nesten gjennom hele settet. Heldigvis klarte soloene å skinne gjennom, men alt i alt var det skuffende på lydfronten.

Mens første sceneskifte foregikk, fylte salen seg sakte, men sikkert, og gjennomsnittsalderen nede på gulvet steg nok et par tiår. Når Accept (9/10) entret scenen, var det til stor applaus og stemningen var til å ta og føle på. Stampede fra siste skive åpnet kalaset og det var tydelig at bandet var i storform. Eneste skår i gleden var at skarptromma var litt vel skingrende i starten, men det balanserte seg heldigvis gjennom settet. Det var tight som fy, og riffene haglet mot publikum. Det var liten tvil om at Hoffmann er og blir kongen i bandet, og når han gang på gang poserte foran på scenen med gitaren solid planta i hendene var det lite som ikke stemte.

Vi fikk servert mange nyere låter, men heldigvis kjørte de på med klassikerne som alle forventer skal spilles. Hvem kan vel med hånda på hjerte si at de ikke koser seg når Princess of The Dawn, Fast As A Shark og Metal Heart spilles rett etter hverandre? Du og du hvor herlig! Samspillet med publikum var upåklagelig og responsen blant publikum mellom låtene var enorm, og vitnet om at Accept fortsatt har en høy stjerne hos mange. Det var lett å se gjennom fingrene på at gitarene tidvis var litt skingrende, for jevnt over var det meget god lyd. En fantastisk konsert som ble avsluttet med partylåta Balls To The Wall.

Etter nok et sceneskifte var det for mange endelig klart for de som skulle hoppe etter Wirkola; Sabaton (7/10). Hvis man bedømmer ut fra hvor mange som befant seg på Studentersamfunnet med Sabaton-skjorter og hettejakker denne aktuelle dagen, var det liten tvil om at størsteparten av publikum hadde siktet seg inn på Sabaton som hovedmål. Etter en liten teateropptreden med soldater som krabbet på bakken og et befal som hundset de rundt, satte det hele i gang til publikums store glede. Da bandet entret scenen formelig kokte det i salen, og stemningen holdt seg gjennom hele settet.

Sceneshowet var temmelig nedstrippet i forhold til det man er vant til fra svenskene, men noen hjelmer, geværer og bilder fantes. Det visuelle høydepunktet for mange var nok da Jokke kom på scenen med hjelm og kappe under Sparta, mens en liten gruppe spartanere med spyd og skjold stod truende i trusa bak han. Kleint er ikke et ord som befinner seg i vokabularet til Sabaton, og det vet fansen, så seansen ble mottatt med hyllest i stedet for latter og hån.

De fleste klassikerne drønnet ut av høyttalerne og spesielt Carolus Rex, Swedish Pagans og To Hell And Back briljerte! Men selv om gutta har en katalog som de fint kan være stolt av, fremstod bandet som litt slappere enn det man ofte har opplevd dem. Jokke startet friskt med karakteristiske armbevegelser og hopping, men roet seg etter hvert ned og energien forsvant litt. Han forsøkte å holde på intensiteten gjennom fleiping og tulling, og appellerte mye til publikum, men det lille ekstra manglet – og det er ganske uvanlig når det gjelder Sabaton. Men der det skortet fra bandet sin side, tok publikum sin oppgave desto alvorligere.

Og når det er så mye glede og engasjement i salen så blir det egentlig en ganske god opplevelse i sum. Musikalsk sett er det lite å utsette på prestasjonen, og det skal sies at Sabaton kan sakene sine og har fortjent ryktet som et habilt og underholdende liveband. Dessverre nådde de ikke helt opp til ryktet sitt i kveld, og det var synd. Så sluttsummen ble en tydelig seier til Accept, men ut i fra ansiktsuttrykkene og kommentarene etter konsertslutt var de fleste godt fornøyd med hele sulamitten!

Tekst: Lars Bremnes Ese
Foto: Vidar Alvik

[espro-slider id=8695]

Liveanmeldelser

Sabaton/Accept @ Sentrum Scene

28. mars 2017 MHN

Sabaton/Accept/Twilight Force
Sentrum Scene, Oslo
26. mars, 2017

Så var kvelden kommet for en dose med svensk testosteron i form av bandet de fleste enten elsker eller hater, Sabaton. Med på lasset var også et annet Falun-band, Twilight Force, og ikke minst et av power-metalens viktigste band og inspirasjonskilde, Accept, som «very special guests». Så gjenstod det å se om Sentrum Scene ville bli fylt med kruttrøyk og topp stemning…

Svenske Twilight Force (6,5/10) åpnet kvelden med sin fantasy-metal, iført kledelige Tolkien-inspirerte kostymer. Det eneste som manglet var Gollum og muligens litt bedre plass på scenen der de stod inneklemt som små hobbiter mellom sceneriggen til Accept og Sabaton. Svenskene leverte en underholdende og bra økt, selv om de ikke helt er i nærheten av gode, gamle Rhapsody kvalitetsmessig, et band som de åpenbart er inspirert av. De har fortsatt endel å gå på, spesielt låtmessig, og ikke minst bør de gjøre dragen sin litt mer skummel. Han ligner på Spyro the Dragon.

Så kom kveldens høydepunkt for deler av salen, nemlig Accept (8/10). Jeg sier deler, for det var ganske åpenbart at de fleste faktisk hadde kommet for å se Falun sine store sønner, Sabaton. Etter en litt tam åpning med Stampede og Stalingrad, løsnet det med Restless and Wild. Stemningen tok seg ytterligere opp til tonene av klassikerne London Leatherboys, Princess of the Dawn, Fast As a Shark, Metal Heart og ikke minst Balls to the Wall avslutningsvis. Kun én time og ti låter med Accept er på grensen til tortur, uansett om de er «special guests» eller ikke. Den eldre garden i salen, undertegnede inkludert, kunne nok godt tenkt seg en time eller to til med Wolf Hoffmann & Co som for anledningen var i storform og beviste at de eldste i dette tilfellet fortsatt er best.

Det var liten tvil om hvem som var headliner denne kvelden, da Sabaton (7/10) entret scenen til øredøvende jubel under tonene av In the Army Now. Med en opplagt Joakim Broden i spissen serverte Sabaton et oppskriftsmessig og til fingerspissene proft sett. Dessverre uten tanks og med skuffende lite pyroeffekter denne gangen. Det la tilsynelatende ingen stor demper på stemningen, og publikum var unisont med fra åpningslåta Ghost Division og settet igjennom. Eimen av brunst lå tett på Sentrum Scene for å si det enkelt. Med åtte album i bagasjen har bandet mange låter å ta av, men ikke overraskende bestod settlista i hovedvekt av låter fra siste albumet The Last Stand fra 2016. Et album som har høstet både ris og ros, men som uansett har befestet svenskenes posisjon som et underholdningsmaskineri med stort kommersielt nedslagsfelt.

Smak og behag, men bandet gjør seg best i liveformatet. Høy underholdningsfaktor og tilløp til Grand Prix-stemning, hvorav sistnevnte faktor absolutt ikke trenger å tolkes bare negativt. Sabaton showet og ga fansen akkurat det de kom for. Men det er synd og skam at de ikke har med live-keyboardist når en så signifikant del av lydbildet består av synth. Ellers var det ikke mye å trekke for objektivt sett. Sabaton er Sabaton. Svenskene er uten tvil drivende dyktige i det de gjør, selv om de ikke når hverken Accept eller Manowar for den saks skyld til knærne. Det til tross, svenskene leverte en sterk forestilling og for de av oss som surmulte over lite spilletid til Accept, hadde vi ihvertfall mulighet til å få en liten oppfriskning i krigshistorie om ikke annet. Majoriteten hadde uansett en storveis kveld med Sabaton.

Tekst: Pål J. Silihagen
Foto: Terje Dokken & Kenneth Sporsheim

Terje:

[espro-slider id=8632]

Kenneth:

[espro-slider id=8599]

Nyheter

Siste sjanse til å høre Udo spille Accept-låter!

1. november 2016 MHN

Dirkschneider returner til Norge, denne gangen med «special guest» Vicious Rumors. Det er med andre ord duket for en real heavy metal-kveld på Vulkan Arena tirsdag 1. november.

Dirkschneider gjestet Drammen tidligere i år på turneen «Back to the Roots», hvor konseptet var å spille Accept-låter live en siste gang. Det er fortsatt samme turneen når de nå legger turen innom Oslo, etter først å ha spilt på Folken i Stavanger.

To timer med klassisk Accept-materiale venter publikum på Vulkan Arena – hvem sier vel nei takk til låter som Fast as a Shark, Balls to the Wall, Princess of the Dawn og Metal Heart?

Vicious Rumors er kveldens «special guest», som heller ikke akkurat er noen nybegynnere i gamet – etter å ha holdt det gående siden 1979. De er for tiden aktuelle med albumet Concussion Protocol, deres tolvte fullengder.

Møt opp for en kveld spekket med god, gammal heavy metal!

Facebook-event | Kjøp billetter HER!

Foto: Terje Dokken

Liveanmeldelser

Dirkschneider + Anvil @ Union Scene

20. februar 2016 MHN

Dirkschneider + Anvil
Union Scene, Drammen
18.02.2016

Union Scene fikk besøk av selveste Udo Dirkschneider, som kunne tilby hele to timer med kun klassiske Accept-låter.

Det er første konsertdato på turneen og kanadiske Anvil (4/10) fikk æren av å åpne kvelden. Bandet som ofte blir omtalt som virkelighetens «Spinal Tap» virket glade og fornøyde der de stod på scenen og kunne tilby en rekke låter fra deres diskografi. Underveis prøvde bandet ved flere anledninger å dra i gang allsang blant publikum, men lykkes ikke helt med dette.

Det ble også en liten oppvisning av vokalist Steve «Lips» Kudlow på hva man kan gjøre med en vibrerende dildo og en gitar. Altså ikke så mye. Litt usikker hva hensikten med dette stuntet var, men det fikk publikum til å trekke på smilebåndet. Anvil avslutter deres konsert med Metal on Metal, og det ser ut til at gutta storkoste seg gjennom hele konserten. Til tross for gode intensjoner og deres lidenskap, veier dette ikke opp mot selve musikken og deres opptreden. Det var en slapp og lite minneverdig konsertopplevelse.

En halvtime etter Anvil var det klart for kveldens hovedattraksjon, ingen ringere enn Dirkschneider (9/10). Iført sitt signaturantrekk, kamuflasjemønstret trøye og bukse med skinnhansker, ankom vokalist Udo & co på scenen, som også var dekorert i matchende kamuflasjemønster. På laget hadde Udo med sin egen sønn, Sven Dirkschneider, bak trommesettet og medlemmer fra bandet U.D.O. Hensikten med denne konserten og turneen er å gi fansen en siste sjanse til å høre Udo synge Accept-låter, for etter endt turné skal han aldri mer fremføre disse låtene.

Kalaset åpnet med Starlight, og med denne låta setter de standarden for resten av kvelden. Allerede fra første stund var det god stemning blant publikum. Det er nå fullpakket, folk synger med og dette ser ut til å bli en trivelig aften. Og det blir det jaggu også! Det var nok flere som la merke til sangstemmen til Udo, for han hørtes nemlig prikk lik ut som han gjorde på 80-tallet med Accept. Bandet sparer ikke på kruttet når de serverer låter som London Leather Boys, Midnight Mover, Wrong is Right, Princess of the Dawn, Restless and Wild og Son of a Bitch for å nevne noen.

Det er allsang på de fleste av låtene, og det er ingen tvil om at både publikum og bandet koser seg. Festen slutter heldigvis ikke enda, for på encoret runder de av med godlåtene Metal Heart, I’m a Rebel, Fast as a Shark, Balls to the Wall, og til slutt Burning. Med denne setlista burde enhver Accept-fan bli tilfredsstilt.

Dette var en bittersøt konsertopplevelse, spesielt med tanke på at vi aldri mer får høre Udo synge Accept-låter. Men det var utrolig jovialt av Udo å gi fansen en siste sjanse. En aften fullspekket med Best of Accept er ikke til å gå glipp av, så sørg for å få med deg en av de andre Dirkschneider-konsertene i Norge!

[espro-slider id=2995]

Tekst: Elizabeth Mai

Foto: Terje Dokken

Norges feteste blekke