Aborted
Maniacult
Century Media
Med 26 år på baken, er ikke Aborted akkurat smågutter for å regne. Eneste gjenværende originalmedlem er vokalist Sven de Caluwé, og han kan nå notere seg 11 album på CV’en. Bandet startet mer eller mindre som et brutalt dødsmetalband, med tonnevis av grind inkorporert i uttrykket sitt. Det er ikke sjelden å høre påstanden om at det var Aborted som skapte subsjangeren death/grind, men den diskusjonen får vi ta senere. Med Strychnine.213 (2008), tok de et steg bort fra det mest ekstreme, og begynte å innføre antydninger til melodi. Dette splittet fansen, og de som vendte bandet ryggen mente de hadde hoppet på metalcore-kjøret og fremstod som en blek kopi av Carcass sin Swansong. Sven bestemte seg rimelig raskt for å dra det hele litt tilbake til kjente trakter, og selv om det har blitt hakket mer teknisk de siste årene, så har de likevel fremstått som et knakende godt death/grind-band.
Når det gjelder det nye slippet, har Maniacult blitt et innholdsrikt album som innehar gjesteartister fra blant annet Humanity’s Last Breath, Shadow of Intent og Fit for an Autopsy. Man kan på mange måter si at valget av gjesteartister reflekterer retningen på nyskiva, for den største endringen er at det har kommet inn tydelige elementer av deathcore. Flere partier på låtene kunne godt ha befunnet seg på låtene til gjesteartistene. Det beste eksemplet er nok Drag Me to Hell, som forøvrig er en feiende flott låt. For mange vil dette sikkert være vanskelig å svelge. Bortsett fra det kan det også nevnes at der forrige EP, La Grande Mascarade (2020), var ekstremt mørk og stemningsfull, er det mindre mørke og mer groove nå. Jeg har hørt skiva veldig mange ganger, og selv om den er kjempeflott, så vil den liksom ikke helt feste seg. Det er egentlig rart, for det låter fortsatt som Aborted, og det er som regel et kvalitetstegn. Riffene er tekniske og knusende, soloene frekke som fy, trommene er hyperkjappe, og vokalen til Sven er top notch. Produksjonen er også meget bra. Men likevel… Det nærmeste jeg kommer et svar, er at det har blitt litt mindre grind og litt mer melodi enn tidligere. Derfor mister vi det mest ekstreme i uttrykket, og det er akkurat den siden bandet har profitert på, og som har gjort dem ekstra interessante. Resultatet blir derfor at Maniacult er den svakeste skiva de har gitt ut på lenge. Men selv om dette er konklusjonen, så er det fortsatt en skive med mye gull på! (7/10)
Lars Bremnes Ese
