Stikkordarkiv: abbath

Liveanmeldelser

Watain / Abbath @ Rockefeller

Watain, Abbath, Tribulation, Bølzer
Rockefeller, Oslo
6. oktober, 2022

 

Labert oppmøte på høstens store ekstremmetal-happening!

Oslohøstens fantastiske liveprogram fortsatte med en rå metalkveld flere burde ha tatt seg råd til. Den generelle prisstigningen i samfunnet får ta skylden for det, for Rockefeller skulle vært stappfullt på denne høstkveldens «mini-Inferno». Kveldens aktører kunne alle ha headlinet påskens store høydepunkt, og inngangsbillett til 570,- for fire slike band er egentlig gibort-pris. Dermed var det ganske skuffende at bare 1. etasje på Rockefeller var åpent.

Det sveitsiske ensemblet Bölzer (8/10) åpnet ballet, og makan til trøkk fra en av den ekstreme metalens ytterst få duoer vil de fleste «vanlige» band slite med å få til. Det er som om vi får en knyttneve i ansiktet (noe bandnavnet vel betyr?) når Bölzer-lokomotivet setter i gang med sin stratosfæriske black metal. Har man fortsatt kåringer over verdens mest bråkete band? I Rockefeller-sammenheng kommer nok Bölzer høyt oppe i så fall, for her burde flere av oss brukt hørselsvern.

Tribulation (7/10) fortsatte med en noe stiv intro som varte i flere minutter, før den medbrakte røkelsen fra scenen sev ut i hele lokalet (nei, dette er ikke kodespråk for jazztobakk). Tribulation holder melodisk “Göteborg-sound”-metalfanen høyt, og må vel kunne sies å ha tatt den videre med et særdeles utsøkt gitarspill fra den omtrent «dansende» gitaristen Adam Zaars som alltid flaksende rundt på scenen i nær transe (!), så bra spiller han! Midt i settet røk dessverre bass- og gitarlyden, uvisst hvorfor ettersom Rockefellers lydmenn som regel pleier å ha gode dager på jobben. Bandet fortsatte noen låter til og så ut til å ta det med godt humør, men merkelig nok forsvant gitarlyden på bandets siste låt også, og da virket det som våre svenske venner var noe irriterte. Vi velger å ikke trekke for dette, ettersom skylden ikke så ut til å ligge hos bandet.

Blant publikum ble det heftig diskutert hvordan Abbath (9/10) ville reagert ved lignende lydutfordringer, med hans raseriutbrudd på Inferno 2016 relativt friskt i minne, men heldigvis opplevde vi ikke liknende scener denne kvelden. Showman Abbath Doom Occulta er en av metalverdenens største personligheter, og vet selvsagt hvordan en scene skal eies. All snakking mellom låtene blir i kjent Abbath-stil gjort i CAPS LOCK, og hele konserten var slik vi er blitt kjent med og glad i, i store bokstaver.

Abbath har nå utgitt tre soloskiver etter bruddet med Immortal, og hvis du ikke klarer å kose deg med denne varianten av black metal burde du vel holde deg langt unna, for ingen lager show som Abbath! Det er aldri et kjedelig øyeblikk, og når Abbath er i humør, er alle i humør! For et driv i performancen! Og sjefen sjølv må få stor ros for at han har vært utrolig dyktig på å velge ut backingmusikere, for samtlige – gitar, bass og ikke minst den finske 28-åringen Ukri Suvilehto på trommer – gjør et solid stykke innsats. Vi fikk faktisk servert hele fem gla’låter fra Immortal-tiden, men bare tre fra sisteskiva, den strålende Dread Reaver.

Watain (8/10) sin svenske versjon av black metal kan fremstå som enklere å fordøye enn deres norske frenders tolkning av genren, med opptil flere fengende temaer. Bandet er nylig aktuelle med den svært gode utgivelsen The Agony & Ecstasy of Watain, og denne kvelden vi servert flest låter derfra – hele fem faktisk, noe som utgjorde halve settet deres – men også et par klassiske sataniske Watain-låter fra bandets snaut 24 år lange karriere i svartmetallens tjeneste.

Vi trekker konserten for en noe unødvendig enetale fra vokalist Erik Danielsson om norsk black metals utenommusikalske fortid. Stemmeprakten hans er det dog ellers fint lite å utsette på, for i en growlingens «who’s who» kommer han høyt oppe! Rockefellers scene var også veldig pent pyntet da svenskene spilte, og det er mulig bare norske Mayhem har bedre scenedekor.

La oss håpe flere kjenner sin besøkelsestid på konserter i Oslo framover, for dette var en herlig helaften for oss som hadde møtt opp!

Ord: Ingar Ulltveit-Moe
Bilder: Terje Dokken

 

[espro-slider id=16374]

 

 

Liveanmeldelser

Tons of Rock 2022 – Dag 3

Tons of Rock Festival 2022
Ekerbergsletta, Oslo
Lørdag 25. juni, 2022

 

 

Tida flyr når man har det moro, og brått var altså siste Tons-dag over oss. Og atter stråler sola om kapp med hordene av lykkelige metallhuer på Ekebergsletta. Vi søker inn i skyggen på Vampire Stage, der Nestor (7/10) sørger for ypperlig underholdning av ypperste sort, og svenskenes 80-tallsinfiserte HÅRDROCK er akkurat hva vi trenger nå. De føyer seg pent inn i rekka av retrospektivt anlagte band som hyller rockens mest fargerike tiår, og det med et knippe låter som er så bra at det aldri bikker over til pastisj, men som tvert imot ville hatt et realt hitpotensiale i en rettferdig verden. Det er ikke til å stikke under en stol at vi hadde et lønnlig håp om å se Samantha Fox på scenen i duetten Tomorrow, som hun gjør med bandet på skiva, og hun tross alt er bosatt i Norge, men slik blir det ikke. Dette spiller dog ingen rolle fra eller til, men et lite skår i gleden er det derimot at bandet ikke får muligheten til å spille en av sine beste låter, 1989, på grunn av at de hadde tekniske problemer og mistet 10 minutter av spilletiden sin. For denne festivalen er særdeles strikte på scenetidene, noe som jo tross alt stort sett er en bra ting.

På hovedscenen er det så duket for en real oppvisning i ekstravagant stadionrock på sitt ypperste, og det fra selveste Turbonegro (9/10). Som seg hør og bør åpner de showet med The Age of Pamparius, og derfra og ut får vi en oppvisning i rockens forløsende og samlende kraft. For det må dessverre nevnes at både denne og alle andre konserter på det som bare skulle vært en vakker lørdag er farget av den grusomme og meningsløse skyteepisoden i Oslo sentrum natten før. Dermed varmer det ekstra å se mengden regnbuer på flagg, jakker og i ansiktene hos både publikum og band, og dette bandet er perfekt til å framkalle det samholdet og den inkluderende holdningen som rocken er ment å skape. Erfarne Turbojugend og førstegangs-festivalreisende, gæmliser og kids, nyforelska par og gamle gnurebukker – her er det rock nok for alle! Låtmessig begår bandet selvsagt ingen tabber, og selv om det alltid går an å ønske seg mer, er det en herlig mix av nytt og gammelt som gjelder, og allsangen ljomer like mye til Hurry Up & Die som til City of Satan og Get it On. All My Friends Are Dead er selvsagt dedikert til Hank von Helvete og når publikum begynner å synge på siste låt – selvsagt I Got Erection – før vokalist Tony Sylvester engang rekker å annonsere den, er sletta så fylt av kjærlighet at det er en fryd.

Samtidig skjer det saker og ting for de som ikke trives like godt i sola, for på Vampire Stage holder 1349 (10/10) fanen til “True Norwegian” black metal høyt, og leverer et forrykende show i teltet. Makan til et tempo fra blant annet trommeslager Kjetil-Vidar Haraldstad og co er det lenge siden vi har hatt privilegiet å få oppleve! Atmosfæren og sceneshowet var av en slik art at vi gleder oss stort til neste release party i mørket på Rockefeller. Og det er det eneste negative vi kan si om 1349, at de har gitt ut altfor få album! For dette var en helt vanvittig bra konsert.

På Scream Stage er det så duket for mer herlig norsk rock. Et av de friskeste pust på lang tid kom da Ricochets (7/10) entret manesjen for snart 25 år siden, og veien videre har vært full av høl og humper, guttær, men i dag framstår bandet som mer stabile enn noensinne. Vokalist Trond Andreassen har en av Norges ubestridt beste stemmer – kanskje DEN beste – og bandet har plenty låter som egner seg perfekt i festivalsola. Og flere av disse serveres, som Nobody Around, Pick up the Phone og When the Shit Hits the Fan, men underveis blir det kanskje litt i overkant mange blåtoner og neddempede låter for den delen av de oppmøtte som ikke allerede kjenner bandets katalog. Det får bli eneste pirk, men hadde de byttet ut noen av disse med flere bangers, og latt vidunderlige The Ghost of Our Love stå som eneste lei seg-låt, ville de garantert ha vunnet over enda flere nye fans.

Sist vi så Abbath (8/10) forlot han scenen i sinne på Infernofestivalen i 2017. Det hindret oss imidlertid ikke i å se frem til årets bidrag på Tons. Scream-scenen var dekorert med Dread Reaver-backdrop og et forseggjort frittstående stålskilt med Abbath-logoen. Ingen tvil om hvem vi skal se her, med andre ord. Olve og kompani sto for en bemerkelsesverdig støtterolle i det visuelle, hvilket bidro til å mørklegge denne ellers så solfylte fredagen. De åpnet settet med Acid Haze, et av høydepunktene på ovennevnte skive. Lyden var litt som så, men det trøkket bedre til etter et par låter. Moromannen fra Bergen er en sedvanlig entertainer, og det trakk så absolutt ikke ned på det musikalske. Eksempelvis er noe av det første han roper til publikum “Tons of Rock! Ich bin Abbath!” etterfulgt av et herlig langt brøøøøl. De fleste skjønner heldigvis at han har en helt egen måte å fange oppmerksomheten til publikum på. Bandet leverer låter av ypperste klasse, men alltid med en dose humor. Apropos oppmerksomhet! Ingen har sagt at det skal være lett å spille i fult sceneantrekk midt i varmeste juni, noe vi får høre under fremføringen av The Artifex, der han oppgitt roper “Fuck the sun. Fuck the sun. Fuck the sun!”. Denne typen oppmerksomhet holder seg gjennom hele settet, og publikum virker å være strålende fornøyd i det de runder av settet etter noen Immortal- og I-låter en times tid senere. Dette var gøy. Lenge leve Abbath!

Festivalens store høydepunkt for mange er også helgens eldste band, nemlig Deep Purple (7/10). Og i en helg der så mange av bandene representerer “dagens” generasjon av rock og metal, setter vi enormt stor pris på at en av sjangerens grunnleggere også blir hedret. Mange mente sogar at Purple burde vært headlinere denne lørdagen, men denslags surving og grumling holder vi oss for gode til. Viktigere da å konstatere at de gamle ikke bare er eldst, men de har både noen av de beste låtene og den mest ihuga fanskaren. Fløtt deg, din jypling, bestefar skal danse! Og la oss droppe alt pjatt om at stemmen til Ian Gillan ikke er hva den en gang var – mannen er 76 år gammal, for svingende! Når bandet drar i gang med 50 år gamle Highway Star, kunne de satt ei kråke med strupekreft bak mikrofonen uten at det hadde spilt noen rolle, for med dunderhuset Ian Paice og Roger Glover på trommer og bass, groover det så sinnsykt at ingenting annet spiller noen rolle. Dessuten er vi for opptatt av å synge med selv til å bry oss om flisespikkeri. Låta avløses tvert av Pictures of Home, også denne fra jubilant-albumet Machine Head, og i løpet av settet får vi totalt 6 låter fra samme skive. Det hadde nesten vært på sin plass dra inn de to siste låtene også, og kjørt et fullt jubileums-sett, men det er virkelig ikke vår oppgave å lære faren vår å… bestemme settlister. Dessuten er de to nye låtene, No Need to Shout (2020) og Uncommon Man (2013) såpass gromme at vi også gjerne skulle hatt mer fra bandets siste skiver. Sistnevnte er da også en av flere låter der bandets nyeste medlem, Don Airey, som “bare” har vært 20 år i bandet, får briljert. Bandets svakeste ledd er gitarvikar Simon McBride, som på alle vis er en habil gitarist, men som ender opp med å låte litt for klinisk og skoleflink. Alt dette er dog glemt i det magiske øyeblikket når det faller noen lette små regndråper over oss under When a Blind Man Cries, og når de avslutter med tospannet Hush og Black Night ser vi en gjeng tenåringer som åpenbart er her for å hedre den nye metallen gynge i takt. Ingen grunn til å pensjonere seg på en stund, karer!

Det blir sagt at den som venter på noe godt, ikke venter forgjeves. Trettifire år er så lenge Paradise Lost (9/10) har eksistert, og trettito så lenge undertegnede har eksistert uten å hittil ha sett dem live. Per dags dato har bandet rukket å utgi 16 studioalbum, hvorav siste – Obsidian – er fra pandemiens år 2020. Kvaliteten (eller bør jeg si kreativiteten?) har vært litt frem og tilbake siden ’88, så gleden var stor da det ble gjort klart at deres ikoniske album Draconian Times skulle bli fremført i sin helhet på Tons of Rock. Dette er et album som vokser for hver lytterunde; en blomst som sakte, men sikkert åpner seg under sola. Klarer de å leve opp til disse forventingene de har skapt i studio også på scenen? Nick Holmes sin vokal er tydelig, gitarene håndteres følsomt, men hardt, bassen til Edmondson er pulserende og Väyrynen hamrer til på trommer. Holmes imponerer attpåtil med å tilføre samme intensitet og desperasjon i vokalen live som på skive. Fokuset er 100% på musikken, og publikum lever seg inn i denne magiske stunden fra første til siste låt. Her fikk vi kvalitet og kreativitet servert på sølvfat, og vi sitter igjen med et ønske om at det ikke skal gå 32 nye år til neste gang.

Noen band kan gjøre nesten hva de vil uten at det blir feil. Dersom Opeth (10/10) hadde valgt å utelukkende spille låter fra deres nyeste album, 2019-mesterverket In Cauda Veneum, hadde ingen klaget. Om de hadde kjørt et fullt sett med obskuriteter fra 90-tallskatalogen sin, ville publikum ha lepjet det opp som kattunger med en fløteskål. Når de velger å gi oss en låt hver fra seks av de ni utgivelsene de har kommet med siden 2001, er det å betrakte som rent publikumsfrieri, i den grad et sett der halvparten av låtene holder seg trygt over 10-minuttersmerket kan kalles noe sånt. Men når man er Opeth, så kan man det. For sikkerhets skyld åpner de med Hjärtat Vet Vad Handen Gör fra sisteskiva, som bare for å demonstrere hvor bra de fortsatt er 27 år etter albumdebuten. Deretter får vi majestetiske Ghost of Perdition, der bandet er progressive, brutale og ultra-heavy om hverandrex. Disse to låtene alene viser hvor dyktige bandet er som musikere, men også hvilken gudbenådet låtskriver og vokalist Mikael Åkerfeldt er. Det vil overraske stort om bandet noensinne slipper en ny låt med growlevokal, men det er befriende fett at de ikks styrer unna dette live. Og her får vi like doser av begge deler, The Devil’s Orchard og Sorceress der det utelukkende er den rene vokalen som står i høysetet, og der soundet generelt heller mer mot 70-tallet, flankerer dagens eldste låt, The Drapery Falls fra 2001-juvelen Blackwater Park. Sistnevnte er både episk svevende og et perfekt eksempel på hvordan bandet er de ultimate mestrene av dynamikk i sin perfekte balansegang mellom lys og mørke, tungt og melodiøst. Når de så avslutter med monumentale Deliverance, er lykken komplett og det er bare å erklære full seier for våre svenske bestevenner!

Og apropos seier, så er dette stikkordet for Tons of Rock 2022 (10/10) også. Logistikken var i hovedsak upåklagelig, den musikalske bredden og utvalget av band likeså, og den totale festivalopplevelsen var fullkommen. At været sto oss bi så til de grader også er selvsagt en bonus, men dette hadde også vært trivsel under andre forhold. Vi gleder oss nå allerede til Tons of Rock 2023, for det er ingen tvil om at vi kommer tilbake!

Ord: Espen Rock Nørvåg Slapgård, Monique Mesquita og Ingar Ulltveit-Moe
Bilder: Terje Dokken

 

Galleri fra dag 3 :

[espro-slider id=15771]

 

Liveanmeldelser

Beyond The Gates 2019

 

BEYOND THE GATES 2019

Bergen. En dyster by nedsyltet i regn og skarring. Det er ikke tilfeldig at det var nettopp her Svartedauden valgte å komme krypende til lands i år 1349. Eller at det er nettopp her de har valgt å beholde buekorps. Bergen, denne forunderlige byen som ingen forlater før han har fått vannskader av den. Et cetera. Vel, vel. Om man en sjelden gang skal legge lunkne flåserier og utslitte stereotyper til side: For en perfekt festival dere har satt i hop der borte, folkens! Man bøyer seg i hatten og det som verre er. BEYOND THE GATES og dens forgjenger Hole in the Sky har i en årrekke vært flinke til å mikse det hotte og hypede med det eldre og solide, og årets utgave er intet unntak. Metal Hammers selvutsendte måtte bittert nok nøye seg med to dager, men ut fra den elektroniske jungeltelegrafen å dømme leverte også de to foregående dagene til laud.

Fredag

“Where are the new, rising up and coming artists in hard rock and metal?” Det var temaet for lørdagens paneldebatt på Beyond the Gates, der gamle gubber skulle diskutere hvorfor det kun er gamle gubber som spiller på festivaler for et publikum bestående av gamle gubber. Vel, å flytte Inculter (9/10) lenger opp på plakaten enn å la dem sose rundt nede i matinéland på Kvarteret kunne vært en fin begynnelse! Fusa-gutta leverer nemlig en forrykende konsert, tightere enn rumpeballene til Dolph Lundgren og friskere enn en blomstereng av Mentos-blomster. Hvilke TEMPOVEKSLINGER! “Dynamikk” er et ord som får meg til å brekke meg verre enn Dan Børge Akerø luktende på afrikansk brygg, men her kommer jaggu også dette ordet til sin rett. Til tross for at PA-en kneler mot slutten av settet kjører Inculter på videre, og belønnes med stor jubel når lyden kommer tilbake. Herregud så godt det gjør å se folk i tjueåra spille bånntight thrash metal! Terningkast masse.

Etter Inculter ble Misotheist (7/10) noe seigere, og man stiller seg mildt undrende til hvorfor bandene ikke spilte i motsatt rekkefølge. Trønderne hadde litt feedback-utfordringer i starten da lyden gikk fra murvegg til murvegg inne på Kvarteret, men ganske snart kom man opp i marsjfart og fin form. Dette var bandets debutkonsert, og med én utgivelse i sekken var forrådet av låter naturlig nok noe begrenset. Da hjelper det at låtene er lange, og man talte seg vel frem til en tre-fire låter i løpet av hele konserten. Beast and Soil kan (og bør) fremheves, og jevnt over holder Misotheist den høye standarden man har blitt vant til fra Terratur-band. Publikumsoppmøtet var også solid (under begge band).

Varathron ble ofret til fordel for mat og drikke, og ved ankomsten til Verftet var det svenskene i Horisont som ble tilgodesett med noen skarve minutter. Litt snilt og hippieaktig sammenlignet med den øvrige line-upen, men godkjent 70-tallsrock av den trivelige sorten. Rocker tidvis heftig.

Når trommepodiet er bygget, basert på øyemål, anslagsvis 10-12 meter opp i været er det liten tvil om hvem som spiller trommer i bandet. En maskert Hellhammer er førstemann ut på scenen, tett fulgt av resten av Arcturus (6/10), blant dem vokalist ICS Vortex ikledd en kappe med hette og en slags maske. Skuffende lav sirkus-faktor! Arcturus hadde lovet å spille et old school-sett fra de første skivene sine, og holdt ord. Samtlige låter var etter det jeg kunne oppfatte hentet fra de to første skivene Aspera Hiems Symfonia, La Masquerade Infernale og EP-en Constellation, med The Chaos Path og Raudt og Svart som høydepunktene. ICS Vortex’ interaksjon med publikum var ikke-eksisterende, men mannen sang imidlertid som en gud, og det var vel strengt tatt det han var der for.

Ja, hva skal man si? Når noe nærmest er så perfekt at man blir litt småirritert? For Emperor (9/10) leverte en fantastisk konsert på Beyond the Gates, gubbevaremegvæl. Fra åpningen Ye Entrancemperium pløyde de gjennom hele besteskiva Anthems to the Welkin at Dusk, før de slengte inn Curse You All Men!, The Majesty of the Night Sky, I am the Black Wizards og Inno A Satana for good measure. ALT er riktig. Og når alt er riktig blir man (jeg) gjerne vrang og kontrær. For er ikke dette bare black metal-utgaven av Rush? Eple til læreren, rett hjem til leksene og tidlig i seng fordi man skal på skolen dagen etter? Eller er det bare min forkjærlighet for det ufullkomne og mediokre, og manglende entusiasme for perfeksjonisme som her trekkes frem i sollys? Antakeligvis. For visst hadde det vært traurig å se Ihsahn, Samoth og Trym komme trekkende i full black metal-uniform i 2019, partying like it’s 1994/1997, vindrikkende og sverdveivende mens de lovte full støtte til Satan. Bedre da å fokusere på musikken, og levere en konsert det vil gå gjetord om i årevis. Så får jeg heller leve med at Ihsahn har gitaren midt på magen.

Om jeg ikke tar mye feil sto vel Primordial (9/10) opprinnelig oppført før Emperor på spilleskjemaet, og man kunne saktens frykte at salen på Verftet skulle bli halvglissen når folk hadde blitt mettet både av øl og Emperor. De bange anelsene slo heldigvis ikke til, og å plassere Primordial sist viste seg tvert imot å være en snedig manøver. A.A. Nemtheanga er en formidabel frontmann, og Primordial et formidabelt band. Til tross for at bandet går i Desaster-fella med at 1 av 4 kjører liksminke har de Bergen i sin klamme favn fra åpningslåta Where Greater Men Have Fallen til avslutningslåta Empire Falls. Hadde det ikke vært for Emperors maktdemonstrasjon en snau halvtime tidligere ville denne konserten havnet øverst på lista, men nå ble det hakket vanskeligere å skulle avgjøre hvem som stakk av med “seieren”. Decisions, decisions. 

 

Lørdag

Lørdag var Bergensværet mildere stemt sett med østlandske øyne, og man kunne etter å ha tapt både i trav og fotball bevege seg tørrskodd bort til Verftets grillsjappe og hive innpå en wrap før Necros Christos rakk å komme seg på scenen. Tyskerne ble etter visse samvittighetskvaler bortprioritert etter to låter til fordel for sårt tiltrengt sosialisering, så første hele lørdagskonsert ble Lucifer (5/10) for min del. Iført noe som ligner mistenkelig på en Emil fra Lønneberget-lue sitter han der bak trommesettet, selveste Nicke Andersson! Å, glede! Lucifer er imidlertid først og fremst kona Johanna Sadonis’ band, og med sin snytt-ut-av-Coven-stil og fremragende vokal blir hun også det naturlige midtpunktet i forestillingen. Til tross for iherdige forsøk har jeg aldri klart å få Lucifer til å feste seg til hjernebarken, og selv om det ikke er noe spesielt å utsette på bandet i live-sammenheng er det heller ikke mye man biter seg merke i. “Satanic pop”, som Johanna kaller det fra scenen, med det vesentlige unntak at pop som regel er basert på fengende hooks. Når Sabbath-drivet er på plass funker det, men Lucifer forblir i det store og det hele forundringsverdig anonymt.

Hello Cleveland! Endelig får man sjansen til å se Midnight (8/10) igjen! Sleaze-thrasherne fra Ohio leverte en av de bedre og mest utagerende konsertene jeg har opplevd da de debuterte på norsk jord i 2013, og selv om trioen går ut i hundre også her blir det litt mye luft og for stor boltreplass på scena til at man føler at man skal gi slipp på alle hemninger. At dette er solid Venom-worship er ikke til å stikke under en stol, og man skal heller ikke være utstyrt med for sensitiv krenke-radar under en Midnight-konsert (les: “Endless Slut”). Satanic Royalty er en utrolig fet låt som er enda fetere når den fremføres live, men også Evil Like a Knife, Lust, Filth and Sleaze og avslutningslåta You Can’t Stop Steel scorer høye stilpoeng.

Mange hadde gledet seg stort til Candlemass (8/10), og selv om jeg også faller ned i den positive enden av skalaen når svenskene skal bedømmes var jeg noe skeptisk til å se dem spille etter adrenalinbomben Midnight. Sist jeg så dem live var det fortsatt Messiah Marcolin som var vokalist, nå var det en fyr som ved første øyekast så ut som en sliten James Hetfield-kopist som holdt i mikrofonen. NEIDA. Johan Längquist sang helt klockrent, som man sier på den andre siden av grensen, og Candlemass låt tyngre og bedre enn jeg kan huske å sett dem tidligere. Selv om Leif Edling har blitt en gammel mann og forkledd seg med hatt er Candlemass temmelig kult, og min redsel for en adrenalin-nedtur viser seg å være ubegrunnet. Når The Well of Souls og Mirror Mirror åpner ballet og konserten avsluttes med Bewitched og Solitude er det en rekke euforiske ansikter å spore rundt om i korridorene på Verftet i etterkant. Gitarist Lasse Johansson får sågar kake og bursdagssang påspandert, noe som truer med å gjøre det hele litt VEL søtladent, men la gå.

Når Abbath (7/10) kommer galopperende inn på scena med gitaren sin vet man at det blir gøy. I intervjuer rundt utgivelsen av den nye skiva Outstrider har han gitt uttrykk for at bandet aldri har vært fungert så knirkefritt som nå, og når man ser dem på scena er det et inntrykk som befestes. Bassist Mia Wallace og gitarist Ole André Farstad utfyller sjefen sjøl fint, det hele flyter godt og låter bra. Høy Spinal Tap-faktor på de enorme ABBATH-bokstavene som er plassert på scena, men på den andre siden er det ingen som behersker blandingen mellom pompøsitet og humor like godt som Abbath. For en herlig figur! Artig med Mountains of Might, og selv om konserten kommer til kort målt opp mot gårsdagens maktdemonstrasjoner er det god stemning hele veien og en verdig avslutning på en fantastisk festival. Det eneste kjipe med festivalen er faktisk at det er et helt år til neste gang.

 

Tekst: Sigurd Thune
Foto: Beyond the Gates/Jarle H. Moe

 

Liveanmeldelser

Inferno 2017 – Lørdag

Inferno Metal Festival
Rockefeller/John Dee, Oslo
15. april, 2017

 

Lørdag

Første band ut på Rockefeller på festivalens siste dag er Fosens store sønner i Slagmaur (9/10). Etter alt man har lest i forkant om lovnader om et helt spektakulært show, så er naturlignok forventningene skyhøye mens man står og venter på konsertstart. Det er man tydeligvis ikke alene om, da det er temmelig fullt nede i salen idet klokken begynner å nærme seg 18.15. Forventningene blir ikke noe mindre når sceneteppet trekkes til side, og det første man ser er to mennesker som står på hver sin side av scenen på et bord med repet rundt halsen. Bandet kommer på scenen og åpner med åpningssporet på siste platen Thill Smitts Terror –og stemningen er til å ta og føle på.

Lydmessig har de klart å få samme stemningen som på skiva, og det er fett. Man kan se at det går en liten støkk gjennom mange idet det første bordet blir røsket bort og den første hengingen finner sted. Men konserten går videre, og «liket» henger og svaier ut blant publikum. Show satt til side synes jeg Slagmaur gjør en veldig bra jobb på scenen – både musikalsk og imagemessig. Vokalen ble kanskje litt lav, men det skyldes nok masken vokalisten hadde. Det ble en minneverdig konsert som sent – eller aldri – vil bli glemt. Det er ikke lett å sjokkere i black metal i dag, men Slagmaur klarte det, og heksebrenningen avslutningsvis er noe av det råeste jeg noensinne har sett på en scene. Dessuten var det fantastisk å få høre Bestemor sang Djevelord og Ja, vi elsker dette landet live.

Zhrine (8/10) er et friskt og ekstremt energisk metalband fra Island, med fete og tunge riff, blastbeats, presisjon og rå brøling. Selv hadde jeg ikke hørt noe av dem tidligere, men bestemmer meg uansett for å sjekke dem ut da jeg først var tilstede på lokalet. Jeg hadde dermed ingen forventninger, men det tar omtrent ett minutt av første låt før jeg digger det. Energien og spillegleden de utstråler på scenen er uhyre smittende, og når man kombinerer dette med fete låter og dyktige musikere, har man en vinner. Jeg skulle bare ønske at de fikk et lenger sett, og jeg synes det er synd at ikke lokalet var fullt da de spilte, for her gikk mange glipp av et fantastisk band.

Andre band ut på hovedscenen er de irske veteranene i Primordial (8/10). Det er enorm jubel idet bandet kommer opp på scenen. Det er litt kjip lyd når de setter i gang, og det er litt synd, for er det et band som fortjener god lyd så er det Primordial. Lyden kommer seg heldigvis drastisk halvveis inn i andre låt, og da lyder alt så mye bedre. Det føles fortsatt som om det er noe som mangler, men jeg vet ikke helt hva – det kunne gjerne muligens vært litt mer trøkk i lydbildet. Men Mr. Nemtheanga er intet mindre enn en helt enorm frontfigur som gjør en enormt bra jobb og har med seg publikum hele konserten i gjennom, og det er nok det som redder hele denne opplevelsen. Til tross for litt startproblemer og litt mangel på trøkk gjennomfører Primordial en veldig bra konsert og beviser hvilke profesjonelle musikere de er.

Tredje band ut på Rockefeller er kanskje det bandet jeg hadde minst forventninger til denne kvelden, men som overrasket så til de grader, og som kanskje ble en av festivalens beste konserter for min del. Østerrikerne i Belphegor (9/10) kjører full pakke sponset av det lokale slakteriet, og hele scenen gir inntrykk av dette skal bli en bra opplevelse. Det blir ikke mindre forventninger når bandet kommer på scenen og vokalist Helmuth setter i gang hele showet.

Og Belphegor leverer varene så det holder, det er full speed fra begynnelse til slutt og med Helmuths grimme og småsyke fremtreden gjør at hele opplevelsen blir komplett. Bandet bruker ekstremt mye røkelse på scenen, og eimen ligger tykt over hele Rockefeller. Det svir i øynene, men dette til tross; det er umulig å forlate området. Bandet låter veldig bra og både lyd og musikk sitter som et skudd. Dette er helt klart festivalens største overraskelse og nest etter Slagmaur, festivalens feteste show.

Inferno er nesten ferdig, og jeg ser frem til avslutningsdagen med store forventninger, spesielt når selveste Abbath (6,5/10) skal avslutte hele festivalen. Det gjør også at jeg forventer noe ekstra, noe jeg dessverre ikke får. Rundt midnatt stormer legenden solo ut på scenen. Han iverksetter et lite show med flammespytting før bandet gjør en samlet entré noen minutter senere. Lyden er bra, men her er det mer sceneshow enn musikalsk begeistring til å begynne med. Publikum digger det, men jeg mistenker at det er mer grunnet frontmannens image, enn hva som faktisk blir levert her. Fantastiske trommer hjelper, men bortsett fra det gikk mye av min oppmerksomhet til de spektakulære scenedekorasjonene og de gjennomførte antrekkene.

Etter en drøy halvtime med gig, kaster Abbath fra seg gitaren – helt uten videre – og forlater scenen i sinne. Det gikk noen minutter før publikum innså at noe var galt, og kort tid etter får vi en rask trommesolo som plaster på såret (men det hjalp ærlig talt ingenting). Fem minutter ble til ti, og ti ble til tjue. Det er først da vi får beskjed om at konserten ikke skulle fullføres, og at en offisiell forklaring skulle komme fra bandet selv på et senere tidspunkt. Det var på ingen måte sånn festivalen burde ha avsluttet, og publikum sto igjen som meget skuffet. Utrolig synd at vi ikke fikk en fortsettelse på det som hadde et ålreit utgangspunkt.

 

Tekst: Monique Mesquita & Per Aage Melby
Foto: Terje Dokken & Kenneth Sporsheim

 

Terje:

[espro-slider id=9014]

Kenneth:

[espro-slider id=8845]

 

Musikk, Premiere

Premiere: Abbath – Abbath

Abbath_Cover

Tidligere Immortal-frontmann Abbath pryder coveret på det siste nummeret av Metal Hammer Norway. 22. januar slipper han sitt første soloalbum, som rett og slett har fått tittelen Abbath, og som seg hør og bør lar vi dere få muligheten til å sjekke ut skiva i sin helhet allerede nå! I vårt intervju uttaler han blant annet at skiva er «…en naturlig forlengelse og utvikling av det jeg har gjort før. Men alt har havnet på et nytt nivå!»

Les hele intervjuet i vår 10-siders Abbath-sak i det nye bladet, og kos deg med albumet!

MHN_04_2015

 

Abbath Facebook

Seasons of Mist Facebook

Preorder

 

Musikk

Premiere: Abbath – Fenrir Hunts (Live, September 2015)

En av de mest profilerte frontmennene innen ekstremmetal noensinne, Abbath, annonserte tidligere i år at han er på trappene med nytt band, og deres debutalbum forventes tidlig i 2016. Men allerede nå kan dere nyte første smakebit, i form av låta Fenrir Hunts! Denne låta har allerede blitt gjort live av Abbath, og denne versjonen er innspilt live. En annerledes studioversjon kommer på bandets, fremdeles utitulerte, debutalbum neste år.

Abbath er bekreftet som en av headlinerene på neste års Blastfest i februar!

Abbath Facebook

Season of Mist Facebook