Stikkordarkiv: konsert

Swans @ USF Verftet

Swans
USF Verftet, BERGEN
07.05.2015

 

At Michael Gira gjør en aldri så liten norgesturné med sitt legendariske og eksperimentelle postpunk/støy-band er høyst velkomment, sist gang det skjedde var vel på 90-tallet. Rundt 400 hadde møtt opp på USF Verftet for å se dagens utgave av Swans (8/10), og det ble en opplevelse man sent vil glemme. Mange var vel der for å oppleve gamle kjenninger, men den gang ei. Her ble det et knippe låter fra fjorårets album, «To Be Kind«, samt noen nye låter som man sikkert kan forvente å høre på bandets neste album. De startet med den lange og dronete nye låta «Frankie M«, som har vært på setlista en god stund nå, og her satte de standarden for resten av konserten. Etter en lengre perkusjonsintro kom låta i gang, og det låt infernalsk høyt. Selv de mest hardbarka konsertgjengerne kom seg i baren for å få tak i ørepropper. Til tross for decibelnivået var lyden krystallklar og dødsbra, men man følte musikken på kroppen, for å si det sånn. Og godt var det! Siden gjenforeningen i 2010 har besetningen i Swans vært stabil, men det er kun Gira og gitarist Norman Westberg som har vært med fra starten. De viste raskt hvilket samspilt band de er om dagen. Selv om de samme temaene kan gå i nærmere 20 minutter, så var hele bandet med og bygde opp momentum. Få band kan klare å holde på med samme tema så lenge, og samtidig gjøre det interessant. Publikum fikk ikke så mye rom til å være med, men Gira er en god frontmann, og en gitarist og vokalist med et stort uttrykk. Fra «To Be Kind» spilte de «A Little God in My Hands» og «Just a Little Boy (for Chester Burnett)«, samt nye låter som «The Cloud of Unknowing» og «I Forget«. Publikum var stort sett med, men etter den første timen virket det som om noen hadde fått sin dose. De som var igjen fikk med seg en storslagen avslutning med «Bring the Sun/Black Hole Man», som låt fantastisk. Etter ganske nøyaktig to og en halv time med total sonisk utblåsning var konserten over og Swans takket ærbødig for seg til trampeklapp fra publikum. Herlig! Det å se bandet Swans live er ikke bare å være på en konsert, det er en opplevelse, og vi gjør det gjerne igjen.

(Klikk for større versjon)

[espro-slider id=296]

 

Tekst: Edgar Bråten

Foto: Christian Misje

 

Mudhoney @ Vulkan Arena

Mudhoney
Vulkan Arena, OSLO
07.05.2015

 

Det var ikke vanskelig å forstå hva kveldens første band forsøkte å formidle. Norske Sauropod (3/10) leverer kvalitetsmessige bruddstykker av alternativ rock. Dessverre roter de seg bort i alskens sjangre. Det er mulig dette fungerer på papiret, men på scenen blir det både forvirrende og irriterende. Jeg savner dessuten både gnist og flamme etter hvert som låtene svinner hen. Da er det en helt annen sak med folkrock-artisten Barton Carroll (7/10), som umiddelbart får publikum til å bryte ut i latter. Denne mannen lirer av seg pussig galgenhumor som umiddelbart treffer. Han er faktisk så festlig at både sang og gitar kunne ha vært overflødig. Etter litt trøbbel med lyden setter han allikevel i gang og beviser dermed at instrumentet hans slett ikke er til pynt. Nydelig gitarspill og angstdrivende tekster sørger for en tidlig hypnose. Dessverre er publikum klare for punk og ikke perfeksjonert depresjon, og mange mister dermed interessen for det som foregår på scenen. Carroll forsøker kompetent og noe desperat å skvette vann på gåsa, men til liten nytte.

Nå er det nemlig legendariske Mudhoney (8,5/10) som gjelder. Før vi aner ordet av det er firkløveret godt i gang med kveldens første låt, Poisoned Water. Åpningen blir ikke mindre sterk idet den nyere I Like It Small fyres av. Allerede nå lukter jeg en legendarisk kveld fra Seattle-legendene. Mark Arm og kompani er som vanlig knappe med ord og bruker heller tiden på å nippe av vinglassene sine mellom låtene. De ser for øvrig uforskammet opplagte ut, tidens tann har således neppe vært innom denne gjengen. Det oser punk rock av samtlige, men da særlig Mark Arm, som tidvis kan minne om selveste Iggy Pop. At både You Got It og  Suck You Dry setter salen i feststemning er det ingen tvil om, men kveldens første store høydepunkt kommer selvfølgelig i form av Touch Me I’m Sick. Mudhoney har mer på lager og fyrer av den reneste hitparaden. Cardonnay og Hate the Police sitter som støpt og fyrer ytterligere oppunder et allerede ivrig publikum. Settet avsluttes med The Only Sons of the Widow from Nain, men det skal bare en kort pause til før kvartetten er klare for nok en omgang. Gleden blir imidlertid kortvarig. Under Here Comes Sickness blir konserten nemlig avbrutt etter at en noe overivrig vakt kaster en festglad tilhenger av scenen. Særdeles underlig oppførsel med tanke på hvilken type konsert dette tross alt er. Sist jeg så deette bandet spille var på Loppen i København, og der bedrev folk stagediving både foran, på og bak scenen… Uansett, dette stuntet fra vaktholdet sørget selvfølgelig for en spenning som var til å ta og føle på. Heldigvis kommer gitarist Steve Turner den uheldige til unnsetning. Etter en kort pause avslutter bandet med In’N’Out Of Grace og beklager seg for den noe beklagelige hendelsen i forveien. Som de heltene Mudhoney tross alt er, flyter stemningen kjapt over til det bedre og kvelden kan dermed erklæres for vellykket. La oss nå bare håpe at det ikke tar like lang tid til neste gang de gjester Norge.

(Klikk på bilder for større versjon)

[espro-slider id=197]

 

Tekst: Gerrit Karafiat
Foto: Kenneth Baluba Sporsheim

 

En dag med Rival Sons

Hva skal man si? Rival Sons fremstår som skikkelige norgesvenner. Det er en grunn til at de kommer så ofte til Norge. De trives her, de liker menneskene og de har alltid en god følelse etter et show her.

De startet sin «norgeskarriere» på Blå en kveld i 2011. Siden har det gått slag i slag. I tillegg til alle festivalene de har besøkt (og elsket), har de gått fra Blå, via Parkteateret, til flere konserter på Rockefeller. Men denne gangen så skulle de spille på Sentrum Scene, som selvsagt også ble utsolgt.

Gutta har alltid sagt de ønsker å se mer av Oslo, utover Oslo sentrum. Så denne gangen fikk vi tid til det. Metal Hammer-fotograf Kenneth Sporsheim og bandets norske plateselskaprepresentant Erling tok dem med opp til Holmenkollen – et litt uvant scenario for noen rockere fra California. Som rockere flest, var de litt trege å få i gang på morran (de er tross alt på turné), men etterhvert var de våkne og klare for tur. Jay var dessverre så sliten at han måtte prioritere i være i form til kvelden, men Dave, Scott, Todd, Mike og de to nordmennene tok fatt på turen med godt humør. Bare t-banen opp til Holmenkollen imponerte dem. De satt klistret til vinduet det meste av turen, pekte, smilte og knipset bilder.

Vel fremme oppe ved Holmenkollen, var planen en tur for alle i bandet med Zipliner, men køen var såpass lang (1 times antatt ventetid!) av vi endte opp med en tur rundt i Holmenkollen, noe bandet var glade og fornøyde med. De var begeistret for alt de så der oppe, fra bilder til villaer, hotell, natur og (selvsagt) norske kvinner.

Etter noe kortere tid enn ønsket, var det på tide å komme seg nedover igjen. De hadde tross alt en tight deadline før konserten. Men vi hadde alle en flott tur sammen!

(Klikk for større versjon)

[espro-slider id=230]

På kvelden var det klart for dagens store høydepunkt for de fleste. Nemlig konserten på Sentrum Scene. Backstage, rett før de gikk på scenen, så kunne man se at gutta var gira for å spille på denne scenen for første gang. De gikk rett på med Electric man, Good Luck og Secret. Deretter fortsatte festen med låter som blant annet deres første hit, Pressure and Time.

Nytt på denne turneen, er at de har lagt inn et akustisk parti på 4 låter, og dette var en veldig bra del av totalen. Den akustiske versjonen av Burn Down Los Angeles var muligens den låta som traff best. De fortsatte så igjen med full trøkk med låter som blant annet Torture og Where I’ve Been. Både folk i salen og bandet var i hundre. Det var varmt, svett og høy stemning både i publikum og gutta på scenen. Etter en liten pause, gjorde de encore med låtene Open My Eyes og ikke minst Keep On Swinging. En perfekt avslutning på en fantastisk kveld!

(Klikk for større versjon)

 

[espro-slider id=137]

 

Setlist:

1: Electric Man

2: Good Luck

3: Secret

4: You Want Me To

5: Pressure and Time

6: Manifest Destiny, Part 1

Akustisk del:

7: Nava

8: Burn Down Los Angeles

9: The Man Who Wasn’t There

10: White Noise

Elektrisk:

11: Torture

12: Tell Me Something

13: Rich and the Poor

14: Where I’ve Been

15: Get What’s Coming

Encore:

16: Open My Eyes

17: Keep On Swinging.

 

Tekst og bilder: Kenneth Baluba Sporsheim