Band klare til Norway Rock Festival 2016: FIVE FINGER DEATH PUNCH (Ekslusivt i Norge 2016)
WITHIN TEMPTATION (Ekslusivt i Norge 2016)
AVATAR
NITERAIN
THE CARBURETORS
COMMUNIC
GUARDIANS OF TIME
HOLD FAST
PRESS RELEASE NOVEMBER 2015 Det er dermed med stor glede å kunne annonsere de første 8 festivalklare band til Norway Rock Festival 8-10. juli 2016!
Her er det noe for noen og enhver smak med stor bredde, og samtidig med en rød tråd mellom linjene. Vi er veldig stolte over å kunne allerede nå slippe begge headlinere; Five Finger Death Punch og Within Temptation, som begge er eksklusive for NRF i Norge i 2016.
Programmet i sin helhet dekker et bredt spekter av musikalske opplevelser på høyt nivå, både med internasjonale storheter og med et regionalt preg.
Her er det med andre ord klart til å få tilbake den gode stemningen vi alle husker fra Øyesletta!
Neste nedtelling til festivalen skjer på Harvest Bar i Kvinesdal 15.01.2016.
De av oss med en svartere garderobe enn folk flest går en spennende helg i møte. Både i Oslo og Bergen arrangeres det festival, så du kan trygt utsette tommeltvinninga og veggstirringa ytterligere en helg.
KRATER 2015, Oslo Kraterfestivalen så nattens spede månelys for første gang i fjor, og tar også i år sikte på å presentere forholdsvise smale band for metal-publikummet i Oslo. Festivalen arrangeres førstkommende helg på Vulkan Arena, nærmere bestemt på lillescena Pokalen. Bak festivalen står stødige folk som Morten Thøring (Til Dovre Faller-festivalen), Andreas Tylden (Altaar/One Tail, One Tail One Head) og Sindre Solem (Kniven Bar/Obliteration/Nekromantheon), og blant høydepunktene på programmet finner vi det eminente og livsfarlige livebandet Midnight (USA), det gjenoppstandne norske bandet Black Magic og selveste sukkerbiten i pølsa – sci-fi-death-metalens skapere, amerikanske Nocturnus med Mike Browning i spissen!
Fredag NACHASH – 19:30
NIGHTMARE CITY – 20:15
AUDIOPAIN – 21:00
BLACK MAGIC – 22:00
THE RUINS OF BEVERAST – 23:15
BLEKKMETAL, Bergen Mens fokuset på Krater utelukkende befinner seg på musikken, går BlekkMetal-festivalen på USF Verftet i Bergen nye veier. Dette er en engangsforeteelse, festivalen arrangeres altså kun i år, og som navnet muligens antyder finner man her tatovører så vel som metal-band. Festivalen er en hyllest til den norske black metal-scenen på tidlig nittitall, og blant nasjonale og internasjonale tatovører, filmvisninger, en kunstutstilling av Gaahl og liveintervjuer fra scenekanten har jaggu bergenserne funnet plass til band også! Vi snakker heller ikke om hvilke som helst bakgårdsband. Enslaved headliner fredagen, mens ingen ringere enn Old Funeral er blant bandene som spiller på Verftet på lørdagen.
Fredag
Enslaved, Aeternus, Gehenna, Hades Almighty og Gaahls Wyrd
Lørdag
Old Funeral, Helheim, Kampfar,Taake og The C.L.A.S.P. Ritual /Dirge Rep (Et tribute-band bestående av Dirge Rep, Skagg, Gaahl med gjester)
Svenske The Moth Gatherer er på trappene med sitt nye album, The Earth Is The Sky, som følger opp den strålende utgivelsen A Bright Celestial Light fra 2013. Forgjengeren mottok jevnt over bra kritikker, inkludert 7,5/10 i Metal Hammer Norway, som beskrev den som «En debutplate man fort blir sørgmodig av og glad i». Oppfølgeren har allerede blitt rost opp i skyene i pressen, og med sin mix av doom, post-metal, sludge, ambient electronica, svartmetall og en hel del annet viser The Moth Gatherer seg som et av de få bandene som virkelig er umulig å sette i noen egen kategori.
På The Earth Is The Sky har de fått besøk av gjester som David Johansson fra Kongh, Wacian fra Code, The Cuckoo fra Terra Tenebrosa og Thomas Jäger fra Monolord.
Thursday 28 April.
SUSPERIA.
ROTTING CHRIST
LEPROUS
TAD MOROSE
ESCAPETOR
PICTURES OF PAIN
Fredag 29 April.
KAMELOT(Headliner)
FINNTROLL
KATATONIA
SNOWY SHAW
PAGANS MIND
BLOODBOUND
ENGEL
NIGHT
PARASITE INC
DWELLINGSOULS
ORKAN
Lørdag 30 April
HELLOWEEN (Headliner)
ENSIFERUM
EINHERJER
SAMAEL
CANDLEMASS
SODOM
GUARDIANS OF TIME
BACKSTREET GIRLS
YEAR OF THE GOAT
HEATSEEKERS
ABYSSIC
THYRUZ
Amerikanske Pentagram burde være et kjent navn for alle som får rykninger i rockefoten av doom-rock fra 70-tallet. Frontmann Bobby Liebling, udødeliggjort i dokumentaren Last Days Here, er en scenepersonlighet langt utenom det vanlige, og det er få som forlater en Pentagram-konsert uten å ha fått varige men av Lieblings intense blikk. De siste årene har Pentagram vært på disse kanter både titt og ofte, og etter ett års pause er også gitarist Victor Griffin tilbake i bandet. Pentagram er aktuelle med skiva Curious Volume.
Support ved The Order of Israfel og Den Saakaldte. Les mer om konserten HER.
Five Finger Death Punch + Papa Roach + Devil You Know Sentrum Scene, OSLO 05.11.2015
Sentrum Scene er utsolgt og jeg blir møtt av en vegg med høy partyfaktor. Festen er nemlig allerede i gang og det ligger en eim av fyll, svette og andre kroppsodører i lokalet. Det er Devil You Know (2,5/10) som har fått æren av å sparke i gang kveldens rabalder. Med fartstid fra blant annet Fear Factory, All Shall Perish og Killswitch Engage, skulle man tro at dette var drevne karer. Vokalist Howard Jones er imidlertid mer opptatt av å fable mellom låtene enn å gjøre en ordentlig innsats med stemmen han har fått tildelt.
Det låter grøtete og vokalen drukner fullstendig i uinspirert riffing. Publikum lar seg imidlertid forføre til en viss grad, selv om jubelen ikke akkurat står i taket. Kanskje er det takket være bandets ryggrad John Sankey, som trakterer trommesettet med en viss verdighet. Seven Years Alone og Shut It Down kunne begge ha blitt et vendepunkt og dermed ha reddet inn noe av æren til kvartetten, men den gang ei! Nei, det blir dessverre ikke noen god start på moroa. Neste!
Etter litt romstering på scenen er det klart for selveste Papa Roach (6,5/10). Med Jacoby Shaddix i spissen, kan det ikke bli annet enn en energisk opplevelse. Det hersker god stemning blant tørste konsertgjengere. Låter som Warrior og Hollywood Whore bidrar til ytterligere utskeielser. Det låter ikke alltid like skarpt og dølle øyeblikk er det ingen som liker. Bandet har imidlertid vært på veien en stund og gjør opp for det med andre ablegøyer. Med Fear Hate Love settes publikum i arbeid og det dukes for en slags mosh pit.
Blood Brothers tar oss med tilbake til albumet Infest og år 2000. Fett nok, men Gravity faller dessverre med solid mageplask. Shaddix og kompani gjør dog opp for det i form av Last Resort og …To Be Loved. Førstnevnte får det til å riste i gulvplankene og sørger for massiv allsang. På grensen til det koselige.
Så er det endelig klart for kveldens store høydepunkt. Det er tross alt Five Finger Death Punch (7,5/10) folket har kommet for å overvære. Det er når introen blåser ut av høyttalerne at hver eneste sjel strømmer til. Så smeller det løs. Vokalist Ivan Moody ønsker publikum velkommen med noen hese skrik og en oppløftende Lift Me Up. Det skal imidlertid både Hard to See og Never Enough til før gjengen virkelig er varme i trøya. Før de kjører i gang med Got Your Six, leker gitarist gitarist Jason Hook med låtfragmenter fra blant annet Metallica og Ozzy Osbourne – dette til salens fornøyelse. Selvfølgelig! Stemningen stiger i takt med alkoholinntak og ikke minst den gode energien som skapes på scenen. Med låter som Bad Company og Jekyll & Hyde holdes det gode groovet godt i live.
Etter sistnevnte drar Jeremy Spencer i gang en trommesolo. Den kunne han selvfølgelig ha spart seg for, da det ikke akkurat var noen maktdemonstrasjon. Siste halvdel av konserten byr på herligheter som Battleborn, Coming Down og Burn It Down. Det låter fett og bandet er vel så samspilt. Festen toppes med Under and Over It og selvfølgelig med The Bleeding som høydepunkt. Kvartetten leverer varene i kveld og kan muligens også ha overrasket en og annen. En ting skal være sikkert, det var mange fornøyde fjes som strømmer ut av Sentrum Scene i kveld.
Du så dem sikkert som support for Black Sabbath på Telenor Arena, eller på et forhåndsutsolgt John Dee sist de var i byen. Dersom du var der vet du hva du får, nemlig 70-tallsinspirert groove-rock med sterke psykedeliske vibber. Dersom du ikke var der får du nå en ny anledning til å se hva du gikk glipp av sist. Møteplikt? You bet.
Svenske Spiders er support, og dørene åpner kl 20.00.
En ny månedlig metalklubb har startet opp i Oslo, og det kledelige navnet er Aces High! En gang i måneden skal det kalles inn til metal-messe, og første omgang er lørdag 31. oktober, med italiensk og norsk band på scenen. Detaljer om hvordan en av dere kan vinne billetter til seg selv + en kompis finner dere nederst i denne saken. Vi gir først ordet til arrangørene:
«Aces High Club er en non-profit organisasjon med fokus på å arrangere konserter og andre arrangementer innenfor Hard Rock og Heavy Metal-sjangeren. Metal i Norge har allerede godt fotfeste og vårt formål er å mette denne sultne fanskaren enda mer. Hovedfokuset vil være å arrangere konserter i Oslo, men det vil også være platemesser, release-fester, DJ-kvelder og generell headbanging! AHC består av fire ildsjeler, alle dedikerte Heavy Metal-fans med ulike erfaringer innen musikkbransjen.»
Dark Quarterer
Klubbens åpningskveld vil være på Pokalen, Oslo den 31.oktober med legendene Dark Quarterer fra Italia og Valhall. Dark Quarterer skal spille en ekstra lang og eksklusiv setliste for denne åpningskvelden. Oslo-bandet Valhall har holdt det gående helt siden 1987, men er sjelden å oppleve live. Dette blir en episk og eventyrlig Heavy Metal-kveld fylt med tunge riff.
Klubbens andre arrangement vil også foregå på Pokalen, denne gangen lørdag den 5. desember med Ranger fra Finland, trønderne Infant Death og Enter Obscurity fra Oslo/Fosser. Uten tvil årets heftigste «SPEED THRASH ATTACK» i Oslo! Billetter til begge arrangementene er å finne på BillettService HER.
Flere spennede arrangementer i tiden framover, så her gjelder det å følge med på vår FB-side for oppdateringer:
Dersom DU ønsker å være med i trekningen om to billetter til første utgave av Aces High, er det bare å skrive i kommentarfeltet under hvilke band du selv kunne ønsket deg til en kommende utgave av Aces High! Vinner trekkes lørdag kl 15. NB – vinneren må være over 20 år, og selv komme seg til Pokalen.
I år er det 10 år siden 1349 ga ut ‘Hellfire’ og det er 666 år siden Svartedauden kom til Norge i 1349 og tok landet med storm. Dette skal markeres med en kjempedag på Vulkan Arena, med både foredrag og konserter! Vel møtt
Billett til 1349 gir inngang til alle arr. på huset 30. oktober. Billetter kjøpes HER.
I år er det 666 år siden byllepesten tok livet av to tredeler av befolkning i Norge. I 1349 spredte svartedauen seg over hele landet og folk sto maktesløse ovenfor en farsott de ikke forsto. Var det Gud som straffet folket? Hva skulle man gjøre for å beskytte seg og sine? Hvordan kunne sjelen reddes når sykdommen slo til? Det går ennå gjetord om denne mørke perioden i Norgeshistorien.
Nå har pestturnéen vært innom Bergen og Trondheim og tredje utbrudd blir i Oslo 30. oktober på Vulkan og Pokal der 1349 for en kveld ser seg tilbake og gjør fortiden levende igjen ved å spille ”Hellfire” fra start til slutt. Hellfire var det albumet som sørget for internasjonal oppmerksomhet for 1349. I tilleg får du prof. emer. Benedictow og Koldbrann og Tusmørke.
Professor emeritus Ole Jørgen Benedictow er middelalderhistoriker og pestekspert med flere bøker om emnet på utgivelseslisten. Før konsertene i Bergen, Trondheim og Oslo holder han foredraget «Ars Moriendi- En 666-årsmarkering av svartedauen».
«Det er med stor spenning at vi ønsker folket velkommen til dette spesielle showet- Vi ser selv også frem til denne markeringen av vår tredje fullengder «Hellfire». Det faktum at det er 666 år siden året vi har navnet vårt i fra, er jo og en artig kuriositet i seg selv, men i all hovedsak vil denne kvelden være viet til platen som på mange måter var med på å bane vei for reisen videre til der 1349 er i dag. Skål, vi kan love et helvetes leven på Vulkan denne aftenen» – Archaon
Da Tons of Rock annonserte Black Sabbath som første band til neste års festival, skjønte alle at det vil komme til å bli en suveren plakat. Nå slipper de hele åtte nye band, og vi gleder oss ikke noe mindre! Spennet er stort, fra Behamoth, som kommer til å levere sitt siste album fra start til slutt, via Sixx:A.M., ledet av Nikki Sixx fra selveste Mötley Crüe til vikingmetal-gudene Amon Amarth og ekstrem-ekvilibristene Converge er det noe for enhver smak her. Vi siterer følgende fra festivalens egen pressemelding:
Så langt har billettsalget til Tons of Rock vært fantastisk, og det kun basert på de to første årenes fantastiske gjennomføring, og det inntil nå eneste annonserte bandet, nemlig et revitalisert og enormt slagkraftig Black Sabbath, som legger turen innom Fredriksten Festning på avskjedsturneen sin.
Nå slipper vi åtte nye band, og kvaliteten og spennet på sjangere er etter vårt skjønn hentet rett fra øverste hylle, og vi regner med at artistene nok en gang faller i god jord på et kvalitetsbevisst, men takknemlig, Tons of Rock-publikum.
Behemoth fra Polen har i flere tiår finpusset sitt teknisk imponerende death metal-maskineri, og blitt et av de, om ikke det, største i sjangeren. Som en helt spesiell gest til Tons of Rock kommer Behemoth og fremfører det svært kritikerroste 2013-albumet The Satanist i sin helhet!
Raga Rockers trenger knapt noen introduksjon i Norge, men med et tributealbum der 137 av Norges beste artister tolker Raga-klassikere, så vil Raga Rockers befeste sin posisjon som en av de fire store, og rockeslagerene kommer til å hagle når Michael Krohn og co inntar Fredriksten Festning.
Sixx:A.M. blir Nikki Sixxs hovedprioritet nå som Mötley Crüe kaster inn sminkeboksen, og det er ikke uten grunn. Tre album har allerede gitt Sixx:A.M. en solid fanbase, og det er mange som har ønsket seg Mötley-bassisten til Tons of Rock. Mötley er historie, Sixx A.M. tar arven videre!
Amon Amarth har nærmest på egen hånd blåst ny liv i sjangeren viking metal, og dette ser ikke bare rått ut, men det ER tvers gjennom rått. Svenskene er blant de hardest arbeidende metalbanda som finnes, og regnes i dag som et av de aller heteste navna innen metal. Dette blir barskt!
Converge er en av gudfedrene innen metalcore, og har eksistert lenger enn sjangeren. Med utspring fra punken er kvartetten fra Massachussets ansett for å være et av de mest innovative og grensesprengende bandene innen metal, og nå kommer de til å sparke fra seg noe alvorlig i Norge i juni!
Leprous har etter hvert vokst seg ut av Norge, og er i dag blant de aller mest spennende bandene innen progressiv ekstrem metal. Bandet har tidvis vært like kjente som backingbandet til Ihsahn, men de står minst like støtt på egne bein, og med intet mindre enn seks album i sekken, kommer vi til å bevitne noe av det mest imponerende du finner innen ekstrem metal i dag.
Bodies er 80% norsk og 20% engelsk, og består blant annet av folk fra Amulet og Skambankt/ Kaizers Orchestra. Bandet er ubeskrevet som sådan, men det er ikke musikken de skal framføre. Her blir det Sex Pistols for alle penga, og med fokus på historiens mest berømte og beryktede album, Never Mind the Bollocks, blir det en herlig stund med punk på sommerens festival.
Below fra Sverige bærer arven fra Candlemass med glans, og bandet ble snappet opp av selveste Metal Blade nesten før de var ferdig med første øving. Med tungt driv, kombinert med fantastisk vokal og nydelige gitarharmonier, er svenskene snart ute med oppfølgeren til sin flotte debut Across the Dark River, og doomdance kan øves inn!
Foreløpig program:
Fra ledelsen i Tons of Rock:
« Responsen på annonseringen av Black Sabbath var helt fantastisk. Billettsalget knuser alle rekorder, og vi opplever et vanvittig trøkk på Tons of Rock. Nå er vi klare med 8 nye strålende godbiter for folket. At Behemoth kommer og fremfører sitt store mesterverk «The Satanist» på Fredriksten Festning vil jo bli magisk, at Nikki Six nå kommer på besøk med Sixx:A.M. og at vi har landet band som Amon Amarth, Raga Rockers og Converge viser at 2016 blir et historisk år for Tons of Rock. Vi er utrolig stolte av de første 9 bandene, og gleder oss stort til å kunne presentere mer enn 30 band til fremover»
IRON MAIDEN BEKREFTER KONSERT I NORGE DEN 15. JUNI 2016!
Ingen ringere enn rockelegendene Iron Maiden, i disse dager høyaktuelle med dobbeltalbumet The Book of Souls, som gikk til topps i hele 40 land, tar turen til Norge og Telenor Arena i sin Boeing 747-400 jumbo jet ”Ed Force One”. Bak spakene sitter bandets vokalist Bruce Dickinson, mannen som skal fly band, crew og utstyr verden rundt i forbindelse med deres kommende turné ”The Book of Souls World Tour”. Iron Maiden skal til neste år besøke hele 35 land.
Billetter til den etterlengtede konserten går i salg tirsdag 27. oktober kl 09:00, via: www.livenation.no og www.billettservice.no. Som vanlig vil bandet avholde forsalg for sine fanklubbmedlemmer. Ytterligere informasjon om dette finnes på: www.ironmaiden.com, sammen med annen informasjon om hvordan man kan delta i konkurransen ”First to the Barrier».
Ny fet låt fra canadiske Monster Truck, hentet fra deres andrealbum, som slippes tidlig neste år på Mascot Records! Bandet, som har vunnet flere Juno-priser i hjemlandet, teller Slash og Mike Inez (Alice in Chains) blant sine fans, og en lytt på Don’t Tell Me How to Live gjør det enkelt å skjønne hvorfor!
NYX er en ekstrem metal-duo fra Tyskland. Der kvinnene Blitz (trommer/vokal) and Vinterbarn (gitar/vokal) fronter bandet. Bandet hadde sin opprinnelse i 2011.
Debutskiva ble spilt og og produsert i Blackout Studio (Enthroned, Corpus Christii, Emptiness, Lvcifyre) med Enthroned’s bassist Phorgath bak spakene.
Bandet selv sier følgende om skiva:
«The album is all in all a conceptional work. The development of lyriclines, music and visual art was seen as a whole and could not have worked seperately. During the whole process from first note until the finishing touches, we kept our minds open for discovering new ways. Phorgat (Enthroned) and his great, dedicated team was the best choice for bringing our ideas alive. (And as we don’t think about putting music in genres and we’re having an uncommon member-structur, we accept polarization in order not to limit ourselves)».
Nyx’s nye album, Home, er tilgjengelig 30. oktober via Agonia Records.
Det amerikanske hardrockbandet Y&T besøker Vulkan Scene i kveld, og får du fot av klassisk rock bør du ha vett til å innfinne deg her.
Dave Meniketti & co har holdt på i over 40 år og skrevet låter som Summertime Girls, Mean Streak, Forever og Lipstick & Leather inn i rocke-krønikene, og bandet er klare for en energisk opptreden på Vulkan Scene. NB: Dette er den eneste konserten i Norge!
Etter konserten blir det meet & greet og signering, så husk vinylplatene dine.
Billett: 320,- + avgift, dørene åpner 20.00. 18 år leg.
Crippled Black Phoenix, frontet av Justin Greaves fra Electric Wizard, legger i november ut på turné, og 16 desember legger de turen innom John Dee! I denne anledning slipper de en ny EP, titulert New Dark Age Tour EP 2015 A.D., og vi kan her presentere første smakebit fra denne, i form av låta Spider Island!
Greaves har selv følgende å si om det kommende slippet: «Our ‘New Dark Age Tour EP’ represents a new chapter in the CRIPPLED BLACK PHOENIX history. I feel like it is time to be truly free of industry and personal bullshit. It also connects what we have gone through as a band with what is going on in the big wide world. It really feels as if we are living in a new ‘dark age’. Religious and political oppression, the population being fed constant untruths – all of this reminds of the priests in the middle ages telling folk about dog-headed monsters living in the woods, but if you repent and join the church, they will protect you. The song ‘Spider Island’ is more personal. There I mentally put all the bad people… recently there have been a few people, who need to go to Spider Island and live a life of torture along with all the other scumbags, who cling to power in the world.»
Etter flere høydare fredagen, var det vanskelig å se for seg at dag 3 kunne tangere. Men med friskt mot snublet jeg inn på Main Stage kl 1800 og fikk bivånet Nergard (9/10). Bandet er Andreas Nergårds prosjekt, og det var knyttet en god del spenning til kveldens første melodiøse metalband. Men her kan all tvil føyes til side, for dette viste seg å være kanskje den koseligste konserten på hele festivalen. En episk intro setter stemninga før en gjeng streite gutter entrer scena, etterfulgt av en glisende vokalist. Til sammen er de åtte på scenen, hvis du tar med to korjenter, og det gjør sitt for at det visuelle blir massivt og helhetlig. Musikken kan ikke sies å være nyskapende, selv om Nergard fyller inn med morsomme trommetvister. Det er mykt og melodiøst, men du verden for en spilleglede. Vokalisten fleiper mellom låtene, gjør grimaser, henviser seg til publikum og det brer seg lett humring utover salen, og dermed er stemningen satt. Opptredenen faller godt i smak og med tre gjestevokalister, ble det også svært variert. Sett bort fra at vokalen var litt lav iblant, var det heller ikke noe å utsette på lyden.
Tankard
Nesten før det stilnet på Main Stage, rølpet Tankard (8/10) avgårde på Second Stage. Og for de som hadde funnet det avslappende og lettfattelig på Nergard, ble de brått rykket ut av transen og sugd inn i Tankards øl-univers. Det er vel en underdrivelse å si at så lenge tema er “øl”, så blir stemningen god. Så på mange måter var det begrenset hvor mye Tankard og co faktisk måtte jobbe for engasjement salen viste. Gutta er gamle som fy, men de gav av seg selv hele vegen. Også her hang fleipene løst, og dette blandet med Gerres frenetiske flashing av ølmagen sin, ble underholdningsverdien stor. Men misforstå ikke, vi fikk levert et sterkt sett med rett fram thrash av høy kvalitet. Lyden var god, men kun en gitarist blir fort litt spinkelt når soloene setter i gang. Pluss til Gerre for dansing med publikummer på scenen!
Susperia (7/10) har bygd seg opp et habilt navn rundt om på kontinentet, og har blitt godt kjent i Norge gjennom opptreden i Melodi Grand Prix. Personlig har jeg litt problemer med guttas melodiøse thrash, men når de drar på med de tyngste riffene sine er det vanskelig å ikke like det man hører. Jeg noterte meg at gitarene med fordel kunne hatt mer tyngde når de først dro på. I tillegg hørtes vokalen flere ganger litt småsur ut, og det manglet litt på engasjementet. Men ellers var det greit gjennomført. Det var bra oppmøte, og bandet fikk god nok tilbakemelding på at mange setter pris på det de gjør.
Tilbake på Second Stage var det duket for norsk black/thrash, og da langt ifra den glattpolerte utgaven. For er det noe Aura Noir (8/10) kan, så er det å spille ubehøvla og ekstremt. Bandet er heller ikke kjent for å framstå som ydmykhetens ambassadør, og det fikk vi nok en gang demonstrert ved at det tok lang tid før de sa noe annet enn å klage på lyden. De hadde forresten rett i saken, for feedbacken var plagsom. Men ting tøyde opp, og nok en gang ble vi innviet i kveldens tema: Vitser. Og da i form av en hestevits. Supplert med småsure morsomheter så det ut til at de fleste koste seg godt over gjennomsnittet. Gutta på scenen er veteraner i gamet, så det er lite å utsette på selve spillingen, og det var herlig å gå fra spinkle gitarer på Susperia, til dominerende beist av gitarer på Aura Noir. Ikke den beste konserten jeg har sett av Aura Noir, men helt greit.
Overgangen fra Aura Noir til Korpiklaani (9/10) var forvirrende stor. Men Korpiklaani har ikke fått sitt renommé ufortjent og det tok ikke mange sekunder før finnene trollbandt oss inn i sin mystiske fokemetal. Det pøses på med tunge, men også lekne gitarriff, herlig kombinert med trekkspill og fiolin, og det treffer tilsynelatende publikum rett i hjertet. Bandet ser ut som de kommer rett fra skogen og vi får servert joik og folkeinspirert dans og krumspring. Humøret påvriker publikum som både danser, hopper og roper, og det er morsomt å se hvordan bandet får til å skape en symbiose med salen. Scenen er pyntet med rekvisita og bandets utkledning og framtoning får det hele til å føles som om å være på et teater. Lyssettingen er massiv og det er overraskende lyst i hele lokalet, noe som gjør det hele veldig lystig og komfortabelt. Også her var lyden god, så de som ikke likte konserten liker enkelt og greit ikke sjangeren.
Primordial
Jeg har alltid hatt litt problem med Primodial (10/10) på skive, så for egen del var det litt lunken innstilling til de irske forkjemperne. Men mine forutinntatte holdninger ble knust og lagt død for evig. For en opplevelse! En keltisk intro definerer konteksten før vokalist Nemtheanga skriker: “We are from the Republic of Ireland. Are you with us? Than raise your fists!” Publikum roper og reiser hendene i været, og så setter det i gang. Det er så utrolig stemningsfullt og malerisk at det føles som det vanskelig kan være noen plass det er mer komfortabelt å være enn på Second Stage i kveld. Bandet leverer et knallsterkt sett, og at Nemtheanga er en ypperlig frontfigur kan umulig bestrides. Med liksminke, blod, isønderrevne klær og et intenst ansiktsuttrykk massesuggeres vi alle inn i hans og resten av Primordials univers. Komplettert med bra lyd og etterhvert dunkel lyssetting, var det lite å sette fingeren på. Ut ifra massenes reaksjon, var det flere enn undertegnede som opplevde stortid i kveld. Fy flate!
Kveldens avslutter på Main Stage var nok et finsk band, og nå snakker vi et band med 30 års fartstid; Stratovarius (7/10). Liker du power metal, liker du Stratovarius. Sånn er det bare. Åpningskuttet var, ikke overraskende, førstesingel fra nyskiva; My Eternal Dream. Den fikk en varm mottakelse og deretter gikk det slag i slag med nytt og gammelt materiale. Det var en grei vandring i bandets historie, men med 15 skiver ute så er det selvfølgelig vanskelig å få med alt gullet. Selv om salen tidvis kokte under flere av slagerne, ble det en litt skuffende opplevelse. Timo Kotipelto virket uinspirert og gav veldig lite av seg selv. Flere ganger hørtes det nesten ut som at han snakket i stedet for å synge, og det var veldig lite punch i vokalen. Det at han ikke kommer opp på de høye tonene, (f.eks på Save Our Souls) er forståelig når alderen øker, men likevel var det dessverre frontfiguren som ødela for resten av bandet i kveld. Heldigivs for Stratovarius har de så mange diamanter i katalogen at det likevel var en grei opplevelse.
Sånn alt i alt har TMF 2015 vært en spektaktulær opplevelse. En metalfestival på et fint hotell har vist seg å fungere kjempebra, selv om det også kanskje kan virke dempende på et publikum som er vant med helt andre arenaer for rendyrking av sin lidenskap; metal. Det meste har fungert glimrende, på tross av at Third Stage har hatt sine kapasitetsutfordringer siden det lokalet som var tiltenkt ikke ble tilgjengelig og man måtte ta i bruk kantinen (!) på Lerkendal. Flere av banda som spilte på akkurat den scenen kunne med fordel hatt et større lokale. Ellers har Main Stage og Second stage funka veldig godt, med god lyd og god plass. Vrimlearealene har også vært ettertraktet mellom slagene, og har skapt en sosial og fin arena for å slappe av og treffe folk. Det er har vært en festival med en enorm bredde med tanke på sjanger, og selv om mange kanskje hadde ønsket en tydeligere profil er det fint å ha en festival som har et så variert program som TMF. Cred til gjengen bak festivalen, med Eirik Tiller i spissen, for en knakende god gjennomføring! Up the Irons fra Metal Hammer Norway!
9. oktober slipper Bloodlights sin nye EP ”Somebody Else’s Nightmare”, digitalt og på vinyl. Her hos Metal Hammer Norway lader vi opp med en videodagbok der bandet presenterer videoer til noen av de nye låtene sine. Dette er den andre av disse, New England!
Det er definitivt spesielt å komme inn på et hotell og se det bli forvandlet til en gjennomført metalfestival. Men slik er det på TMF!
Crucified Barbara (Foto: Vidar Alvik)
Første band ut på Scandic Lerkendal var Crucified Barbara (7/10), og etter en lystig intro fyrer de løs med suggerende rockeriff. Det låter tungt og profesjonelt,og hintene til stoner er tydelig til stede i de korsfestedes blanding av rock og metal. Det starter sprekt, og trangen til hodenikking er påfallende. Selv om det ikke akkurat er noen ekstase blant publikum er det likevel grei respons. Jentene (og gutten) holder ingenting tilbake og de skal ha for engasjement. Men utover settet faller interessen og det hele ender opp til å bli en standard rockopplevelse uten de helt store høydene. Lyden er god, volumet behagelig og Second Stage viser seg å være av passende størrelse for et band som Crucified Barbara. (Lars Bremnes Ese)
Første bandet ut på 3rd stage er Tellus Requiem (7/10). 3rd stage er den minste scenen på årets Metal Fest. De starter kvelden med teknisk instrumentalisme på høyt nivå, tydelig inspirert av klassiske progmetal band som Dream Theater og Fates Warning. Bandets nye vokalist Rob forteller at han har vært ønsket lenge av gutta i TR som vokalist, men at det ikke har passet å samarbeide før nå. Rob introduserer låta Twilight Hour som gir konserten en klar stigning. Nå begynner salen å fylles, og publikum er med. Bandet er nå varme i trøya, og er tydlig spillesugen. Noe overrasket ble undertegende over manglende keybordist som hørtes, men ingen så. Dette må TR ha løst med trigging eller blitt kontrollert av lydmann. Bandets nye singel, My Deception, er neste låt, og vokalist Rob introduserer låten som følger: ”time to enter the paradise of eden and burn it down.” Bandet er samspilt og briljerer på sine respektive instrumenter. Bandet har et etnisk uttrykk med bruk av sigøyner-skalaen, som gjør at bandet skiller seg ut fra andre progmetal band. Bandet avslutter med låten Invictus, som publikum vet å sette pris på. TR hadde denne kvelden fortjent å stå på en større scene. 3rd stage er et smalt konsertlokale med lite sikt for publikum, og for lav scene. Men stemningen ved konsertslutt er god, og publikum rusler tydelig fornøyd ut av lokalet. (Kato Holgersen)
Det geniale med festivalens Main Stage og Second Stage er at de er i det samme konferanserommet, bare halvveis atskilt av en skillevegg. Så når Evile (8/10) går på er det nesten bare å snu seg og finne seg en plass. Britene smeller til med et forrykende sett som går rett hjem til publikum. Med fire skiver på samvittigheten har de mye å by på og vi får levert bein-i-nesa-thrash med flyst av referanser til gamle storheter som Slayer, Metallica, Exodus og Metallica. Bandet er på sitt beste når det går i full pinne, og da sverger jeg på at det lukter svidd gummi under sålene på de oppmøtte. Når de derimot roer ned og prøver seg på det mer melodiøse, så blir det så tett opp til Metallica at det blir litt for mye. Det låter tight som rakkern, og sett bort fra at trommene var litt lave i starten, var lyden krystallklar. Når vokalisten i tillegg sympatisk roser de frammøtte og festivalen gjentatte ganger så er det vanskelig å ikke la seg rive med. Ikke noe nyskapende, men noen ganger er en hyllest til de gamle enkelt og greit nok! (Lars Bremnes Ese)
Betraying the Martyrs (Foto: Vidar Alvik)
Så var det duket for denne journalistens hovedband på TMF; franske Betraying The Martyrs (9/10). Med en svulstig start som inkluderte et enmannsshow av trommissen, tar det helt av! Hele bandet entrer scenen, og med betongmarinerte breakdowns røsker de tak i fundamentet til stakkars Scandic. Bandets unisone krumbøyde deathcore-dans appellerer til publikum, som uten blygsel responderer instinktivt. Lyden er tidvis litt for grøtete til det komplekse lydbildet, men dette bedrer seg utover settet og gjør at detaljene etter hvert blir tydligere. Med en verktøykasse fullastet med sjutstrengers gitarer, sekstrengs bass, doble basstrommer, ren vokal, gryntevokal og stakkato breaks er det ikke rart at det tar av. Bandet har publikum med seg hele vegen, og selv om det tok lang tid før vokalisten fikk overbevist oss om at en circle-pit var det rette svaret for kvelden, så skjedde det til slutt. Dette var en intens opplevelse! (Lars Bremnes Ese)
Etter å ha ruslet opp til Third Stage og overvært noen tekniske problemer, kunne vi la et utålmodig Hellish Outcast (9/10) øse sin vrede over Trondheim by. Bergenserne gav ut en av de feteste skivene i 2014, Stay of Execution, og vi fikk serverte en buffet fra nevnte skive samt eldre materiale. Og om skivene er bra, så ble det fort klart at live så er dette en maktdemonstrasjon. For Hellish Outcasts ekstreme form for thrash/death metal satt som støpt i kveld, ihvertfall om du ser bort fra en del feedback og vokal som forsvant iblant. Men med så sterkt låtmateriale så ble det egentlig ubetydelig. Jeg er nødt til å dra fram gitartrakteringen, for Martin Legreids vreng er sylfrekt rufsete og vulgær, og blandet med odde teknikaliteter og forvridde melodier gjorde han dette til en meget interessant opplevelse. Det hele ble toppet av en energisk vokalist som underholdte med teatralsk framtoning og appeller til oss frammøtte, noe som falt i god jord. (Lars Bremnes Ese)
Ved Third Stage er det kø i gangene av folk som venter. Arrangøren har et slags slusesystem med avkryssing hvor bare et visst antall personer får slippe inn. Over 30 minutter forsinket starter konserten med klassisk intro som setter stemningen momentant. Khold (8/10) spiller langsom, blytung, old school inspirert black metal med passende ansiktsmaling. Første høydepunkt er når Gards vokal som snerrer Bold og Blek. Vokalist Gard tilfører en gjennomborrende ond stemning til musikken som publikum denne kvelden helt tydelig elsker. Bandet fortsetter settet med Skogens Øye fra Til Endes-albumet. Publikum synger med på tekstene. Bandet virker spillesugent og samspilt. Stemningen går nesten i taket når Khold kjører i gang Sepultura klassikeren Troops of Doom, som alle i salen kan. Antydninger til allsang blant publikum. Nest siste låt ut er tittellåta fra Hundre År Gammal, som publikum kjenner godt. Bandet annonserer Nattpyre som siste låt. Publikum vil imidlertid ha mer, og roper på ekstranummer, men dette er dessverre nytteløst. Khold avsluttet passende rundt midnatt, og var så langt kveldens høydepunkt for mange. Undertegende dro fra konserten med et stort smil rundt munnen. Khold var definitivt for store for 3rd stage, og kunne med fordel spilt på en større scene hvor deres uttrykk har kommet mer til sin rett.. (Kato Holgersen)
På Main Stage var det for mange endelig duket for festivalens headliner – Sabaton (9/10). I hermeneutisk tradisjon skal jeg være ærlig å si at dette er et band jeg ikke har noe forhold til, og som er langt unna det jeg hører på, og derfor ikke akkurat var mitt førstevalg som headliner. Men som ofte skjer, så ble dette et bedre møte enn forventet. Med Final Countdown i bakgrunnen klatret trommissen opp i tanksen og startet batteriet, mens resten av bandet kom løpende inn på scenen. Det tok ikke et sekund en gang før stemningen var satt. Svenskenes stødige heavy/power metal frontes av karismatiske Joakim Brodén, som engasjert får hele salen til å brøle av begeistring mens hendene strekkes i været. Det er kjempestemning og samspillet mellom band og publikum er forbilledlig. Det er så gjennomført at det blir en ok opplevelse alt i alt. Bandet kjører på med alle klisjeer som er å finnes, men det så selvsikkert at det faktisk går an å forhold seg til. Lyden er nok en gang kjempebra, det visuelle upåklagelig og gjennomføringen er det ingenting å si på. Liker du Sabaton, så var dette garantert en innertier. (Lars Bremnes Ese)
Kveldens siste band på Third Stage var råtnende grekere i form av selveste Rotting Christ (7/10). Dessverre for min del var det så fullt i lokalet at for oss som stod et stykke bak, var det umulig å se noe i det hele tatt. Det var også umulig å komme seg lengre framover, så denne anmeldelsen er derfor noe begrenset. Men åkke som. Bandet kan sakene sine, men det er ikke til å skjule at materialet er meget ujevnt. Det låter brutalt fett når de spiller gammelt materiale, som feks. den korte The Sign of Evil Existence fra debuten, og det er det tydelig at det er flere som setter pris på. Men når de forsøker seg på de gotiske låtene blir det alt for kjedelig. Lyden er skrudd til “mørk og upolert”, og det hørtes faktisk fett ut helt bakerst i lokalet. Helt grei gjennomføring. (Lars Bremnes Ese)
Dag to viste seg å være veldig variert, både sjangermessig og kvalitetsmessig, men det kan heves over enhver tvil at TMF har skapt noen meget gode rammer for festivalen i år. Undertegnede kjørte ihvertfall godt fornøyd hjem utpå natten. Det gledes til lørdag!
Endelig er Trondheim Metal fest i gang igjen, og årets utgave er til og med enda mer ekstravagant enn fjorårets. Festivalsjef Eirik Tiller har klart det mesterstykket å legge en metalfestival til et av Trondheim feteste hotell; Scandic Lerkendal. På programmet står tre scener, med en meget bred sjangerblanding, et eget vrimleområde med et eget metallmarked, meet & greet, forhåndslytting av kommende skiver, filmframvisning, familiedag, tatoveringsartister, Trondheim Vikinglag og metalmusikk i hotellets fellesarealer. I tillegg er det arrangert guidete turer i Trondheim og på lokalt ølbryggeri! Nix, jeg kødder ikke! Enjoy!
NEW BLOOD SCENE – ISAK KULTURSENTER
For undertegnede ble Halycon Days (7/10) festivalens åpningsnummer. Gutta spilte på New Blood Scene på Isak Kultursenter, og var en del av festivaltilbudet med fri aldresgrense og gratis inngang. Ikke flere enn 20-30 stk hadde møtt opp, men bandet gav likevel jernet. Det var et selvsikkert Halycon Days som stod på scenen, og deres moderne progressive metalcore som også inneholder en god dose djent, er meget spennende. Bandet skal ha kred for å vise engasjement, selv om publikum var overraskende rolige. Lyden var ikke mye å skryte av, noe som gjorde at partiene med full pinne kvelte det meste av gitarene. Det fungerte definitivt best når det atmosfæriske og småprogressive regjerte. Bandet har et spennende materiale som dessverre ikke kom helt til sitt fulle i dag, men alt i alt så var det godt gjennomført. (Lars Bremnes Ese)
Strandhugg (6/10) fra Stjørdal er en energisk opplevelse på Isak denne kvelden hvor stormen Roar herjer ute. Bandet er på hugget. De tydelig inspirert av blant annet Meshuggah med kule rytmefigurer, mens de på andre låter minner om Korn med blytunge gitarer og bass. Vokalist Ruben kommuniserer godt med publikum som denne kvelden fyller halve salen på Isak. Strandhugg har urframføring på ny låt Silhouettes, hvor de annonserer at ny skive er ferdig innspilt med slipp i 2016. De avslutter settet med deres beste låt, Gallows, og vokalist Ruben oppsummerer konserten selv, artig på ungdomsklubb. (Kato Holgersen)
BLACK STAGE – FRU LUNDGREEN
Fru Lundgreen er fullt denne kvelden. Trangt, klamt og høy stemning. From the Vastland (FTV) starter konserten med en kaskade av trommer. Stemningen er satt. Vokalist Sina mener blodig alvor. Han har øyekontakt med publikum og har en kraftig tilstedeværelse med sin snerrende vokal. FTV er tydelig inspirert av old school black metal i god norsk tradisjon. Låta Black Demon of Death fortsetter den herlige tung dystre starten, folk er med på Lundgrens. Nå begynner FTV å bli varme i trøya. Vokalist Sina annonserer låta black in my heart med noe mer dynamikk og et midtparti som kler bandet godt. Bandet avslutter konserten med en sjarmerende Celtic Frost-inspirert låt hvor Sina snakkesnerrer ordene. Konserten klokker inn til 31 min, men det er mer enn nok tid for bandet til å få vist hva de kan. Fru Lundgreen som konsertlokale har imidlertid mange utfordringer. Det var tidvis noe høy og ubalansert lyd samt utfordringer i henhold til sikt, men et svett publikum så ut til å sette pris på det de ble servert. (Kato Holgersen)
Siste band på Black Stage (Fru Lundgreen), festivalens black metal-scene, var nordlendingene i Iskald (8/10). Det var rimelig fullt i lokalet idet de gikk på, og da de første tonene satte standarden var responsen bra fra publikum, og det var tydelig at flere kjente til låtmaterialet. For egen del har ikke Iskald all verden til diskografi, men i kveld overrasket de positivt. Bandets blanding av melodisk black metal og thrash kom til sin fulle rett, og spesielt når småfrekke thrashriff runget gjennom lokalet, var det vanskelig å ikke bevege seg. Lyden var overraskende bra, og selv om bandet ble belemret med noen tekniske utfordringer beholdt de humøret under hele settet. En fin avslutning på festivalens første dag, og en god teaser for morgendagen! (Lars Bremnes Ese)
Vi rakk dessverre ikke innom DOOM STAGE og LEGENDS STAGE.