Uansett hva man mener om bandets siste utgivelser, et nytt Metallica-album er alltid en begivenhet og noe det knytter seg stor spenning til. Når det nå i tillegg er hele åtte år siden forrige «ordentlige» plate med bandet (nei, vi regner ikke Lulu som et Metallica-album, og det burde ikke du heller gjøre), 2008-skiva Death Magnetic, er det mange spørsmål som krever svar. Ikke minst gjelder dette sound både på gitarer og trommer, ettersom de har gjort mye rart her underveis, for å si det mildt. En ny klassiker à la de 3-5 første platene er det nok ingen som forventer seg lenger, men håpet er der så absolutt for fansen om at de i det minste skal levere noe som gjør det gøy å digge Metallica igjen. Det var dermed med skrekkblandet fryd vi benket oss hos plateselskapet sammen med noen utvalgte inviterte som fikk høre de 12 låtene – fordelt på to CDer – som utgjør Metallicas tiende utgivelse, Hardwired… to Self-Destruct. En enkelt lytt er intet grunnlag for en anmeldelse, men her er en gjennomgang av plata, låt for låt.

Disc 1:

1. Hardwired. Denne låta kjenner vi godt nå, ettersom den allerede har vært ute i over to måneder. Den har kanskje virket litt meningsløs for enkelte som en single, men det har virket åpenbart at Metallica ved å slippe den som første smakebit fra albumet har ønsket å demonstrere at de er tilbake med knyttede never og masse ny energi. Som albumåpner funker den perfekt, og albumets korteste låt er rett og slett en forfriskende utblåsning der gitarene låter som gitarer, trommene som trommer og Metallica som et thrash-band.
2. Atlas, Rise! Denne ble sluppet i går som tredje single fra skiva, og har allerede seilt opp som en favoritt blant fans på nett. Med et beefy riff som plasserer seg et sted mellom Kill ‘Em All og NWOBHM (ikke minst den Metalli-covrede Blitzkrieg av bandet ved samme navn), er dette en relativt rett fram låt, og selv om tempoet ikke er like høyt som på låta før, er det fremdeles hardt og relativt kjapt, men catchy uten å være kommersielt eller poppete.
3. Now That We’re Dead. Nok et deilig Hetfield-riff og tribal-trommer fra en Ulrich som åpenbart ønsker å markere seg igjen – og det med hell – baner vei for et Metallica-groove på en låt som nok også vil bli en kommende fan-favoritt. Låta har en simpel oppbygging og null fiksfakserier eller progressive vendinger, og vinner på å holde det effektivt og tøft!
4. Moth Into Flame. Albumets andre single, og den siste låta vi allerede har rukket å bli kjent med. Det er saker her som trekker linjer tilbake til de to første platene, men det er samtidig herlig melodisk, ikke minst på refrenget. Denne låta kommer også virkelig til sin rett som en del av helheten på albumet.
5. Dream No More. Denne midtempo-låta gir oss en ny og uventet side av Hetfield som fra starten synger harmonivokal med seg selv. Nok en gang får vi riff som kan virke bevisst selv-refererende, og denne gangen har de lånt litt av oppbyggingen til Sad But True, uten at de plagierer seg selv. Vi hører også for oss allsang live på refrenget når James synger «You turn to stone!»
6. Halo on Fire. Den siste låta på disc 1 starter med et melodisk riff som er relativt nedpå og helt ren vokal uten hint av den typiske Hetfield-snerringen, men låta beveger seg såpass opp i styrke at vi ikke kan kalle det en ballade. Denne tar noen flere vrier og vendinger enn brorparten av de andre på skiva, men uten å stå i fare for å miste kontrollen.

Disc 2.

1. Confusion. Første låt på disc 2 starter med et bombastisk riff og marsjtrommer som langt på vei underbygger en tekst som etter hva vi kan bedømme omhandler krig og post-traumatisk stress-lidelse, og bærer således et visst slektskap til låter som Disposable Heroes. Kanskje noe anonym ved første lytt, men med potensiale til å vokse når vi får blitt kjent med den.
2. ManUNkind. Eneste låt som ikke utelukkende er signert Hetfield og Ulrich, men også Rob Trujillo. En nærmest Iron Maidensk gitar/bass-intro leder veien til et riff à la Load/Reload, noe som slett ikke er ment negativt. Refrenget «Faith in manUNkind!» hamres ettertrykkelig inn, og den noe odde taktarten vil nok gjøre dette til en utfordring for alle luft-trommiser der ute!
3. Here Comes Revenge. Her får vi først servert et riff som gir assosiasjoner til Harvester of Sorrow, men ispedd noe nytt krydder, før refrenget tar oss med tilbake til Leper Messiah. Igjen blir disse referansene mer en trivelig runde «spot the riff» for fans enn blåkopier av tidligere låter, men det er artig å høre at de ser ut til å ha latt seg inspirere av sine egne beste skiver.
4. Am I Savage? Virkelig seige greier, og oppbyggingen av denne låta gjør at det virkelig låter tungt som bly før vi får et deilig riff-crescendo på refrenget! Det er nesten så man kan kalle det en slags Metalli-blues, der James vrenger ut sjela vokalmessig, men det er selvsagt ikke blues i musikalsk forstand. En høydare!
5. Murder One. Denne låta har blitt behørig omtalt i forkant, og er en hyllest til Lemmy, som både var en av Metallicas første og største inspirasjonskilder og en nær venn av bandet. Teksten inneholder selvsagt en mengde Motörhead-allusjoner, og selve låta virker også som noe man kunne fått ved å krysse de to bandene.
6. Spit Out the Bone. Maskingevær-trommer innleder et fyrverkeri av en låt som tar oss ut av albumet på samme måte som vi kom inn: I full fart! På klassisk vis, slik Damage Inc. gjorde det, avsluttes dermed ferden på stigende rus, og vi konstaterer at Metallica etter første lytt definitivt har levert sitt mest spenstige album på 20 år, og kanskje 25! Dermed er det bare å se fram til 18. november, når vi skal få muligheten til å gå skiva virkelig i sømmene, og finne ut om førsteinntrykket har vært i overkant preget av lykkerus over at Metallica er tilbake i knallform eller om albumet faktisk til og med er bedre enn ved første lytt når vi har blitt skikkelig kjent med låtene!

Foto: Terje Dokken