Bergensvennene Seigmen tok turen tilbake til Vestlandet, og ga publikum en performance alpha!
Metropolis-omslaget prydet backdropen idet Seigmen (9/10) inntok USF Verftet i Bergen. Riktignok var det ikke helt sardiner-i-eske i det gamle fiskeindustribygget, men det var et så godt som fullt konsertlokale som møtte bandet. Etter at bandet ble gjenforent har de til stadighet besøkt byen mellom de syv fjell. De spilte her i april 2015, og deretter i august det samme året – den gang med Bergenhus festning som passende bakteppe. Nå har det ikke rukket å gå mer enn knappe året, og så er de jammen santen tilbake igjen! Som Kim Ljung annonserte det, etter at bandet hadde kjørt gjennom de tre første låtene sine (Simone, Hva Vi Elsker, og Ohm): “Dere er her enda!” Det var tydelig at dette var hyggelig for gjengen på scenen, som ikke bare lyste av oppriktig glede over å være på plass i Bergen på ny, men som også fremviste oppriktig glede over å spille sin egne låter, tross at enkelte av dem har blitt spilt med høy frekvens gjennom årenes løp.
At bandet er skikkelige gutter, og at de dessuten har kommet litt lenger i livløpet, ser en speilet gjennom det som foregikk under konserten. Etter låt nummer fem, den fremdeles ferske I Mitt Hus, utbragte vokalist Alex Møklebust en skål til sin mor, Berit. Salen skålte villig med, og glassene er hevet høyt i hele rommet i det Alex villig selv innrømmer at han “er en skikkelig mammadalt”, kanskje til og med norges største sådan. Litt senere i konserten tar gitarist og vokalist Marius Roth ordet, og annonserer at han har to store fans på fremste rad, hans to sønner. De har hatt en drøm om å crowdsurfe, og det akter far å stelle i stand på Verftet. Publikum blir bedt om å trekke tettere sammen, og i løpet av et lite intermesso får far og guttene drømmen oppfylt på mest eksemplariske vis.
Totalt er det seksten låter Seigmen klistrer utover publikum, og tross at bandet ikke har fått ut så voldsomt mange fullengdere, er det tydelig at det de har gitt ut har vært av god kvalitet, selv om en også merker at noe materiale er mer … Ungdommelig enn annet. Seigmen er bra når de er på sitt hardeste, og de er knakandes gode når de toner det litt ned, men de er kanskje aller mest magisk når de toner det helt ned, når de er litt triste og såre. Bergenske fans er nok klare for nytt besøk, spesielt om bandet fortsetter å levere varene som de gjør. Jubelen og larmen før bandet entret scenen for en firelåters encore (Agnus Dei, Performance Alpha, Mesusah, og Hjernen Er Alene) tydet i hvert fall på at kvelden ga både mersmak og lengten etter enda mer Seigmen.
Helt til slutt må vi få lov til å undres over enkelte publikummere, som ikke bare betaler 400kr for å være tilstede på konsert, men som brøyter seg rundt omkring, fullt oppdresset, og med høy vinglassføring (eller tohendig øldrikking i enkelte tilfeller), men som kun brøler høyt og illusorisk engasjert mellom låtene, men som under selve fremføringen av materialet snakker høylytt om renovasjon, studier, og alt mulig annet. Hva i alle dager har skjedd i korteks hos disse menneskene? Det var litt for mange slike tilstede, noe en også noterer seg i en rekke Facebook-kommentarer fra Metal Hammers venner i Bergen. Så Seigmens publikum, et mindretall riktignok: performance bravo? Nei, performance beta!
Bandet derimot, det var performance alpha!
NB! Bildene er fra Seigmens konsert på Sentrum Scene i Oslo 30. september.
BEYOND THE GATES presenterer: Enslaved fremfører «Vikingligr Veldi» i sin helhet, for første og siste gang!
Beyond the Gates annonserte nylig at de etter et vellykket 5-årsjubileum utvider fra neste år, og flytter fra Garage til USF Verftet. De har allerede offentliggjort seks sterke navn til 2017-plakaten på festivalen, som har fått undertittelen Bjørgvin Black Mass 2017. Nå kommer de med en ekstra godbit, når de annonserer at selveste Enslaved som headlinere for første og siste gang i historien kommer til å fremføre sitt debutalbum, Vikingligr Veldi fra 1994, fra ende til annen på festivalen!
Dette albumet var starten på en lang og suksessrik karriere for bandet, som har sanket flere Spellemannpriser i kategorien metal enn noe annet band, og også vunnet flere priser internasjonalt.Vikingligr Veldi kommer i disse dager endelig på vinyl, via bandets egen etikett By Norse Records, og 25-årsjubilantene selv er for tiden i gang med en ny runde skolekonserter hvor de fremfører sin musikk for landets ungdomsskoleelever! I vinter spiller de tre konserter på Blå, hvor de går gjennom alle epoker av sin egen diskografi, og det hele kulminerer altså i Bergen neste høst!
Beyond the Gates: Bjørgvin Black Mass 2017 USF Verftet, Bergen – Norway 24th – 26th of August 2017
Også bekreftet:
MAYHEM “De Mysteriis Dom Sathanas” MGLA
DARK SONORITY
CULT OF FIRE
VEMOD
NEGATIVE PLANE
Limited number of discounted Early Bird tickets on sale HERE.
Den siste lørdagen i august ble travel for konsertlystne i Bergen, med både Beyond the Gates på Garage og Wardruna i Håkonshallen.
Et ikke ubetydelig antall Beyond The Gates-publikummere tar noen timers fri fra tidligere omtalte kjellerfestival til fordel for høytidelige Håkonshallen, hvor Wardruna (9/10) spiller sin første av to utsolgte konserter samme helg som nevnte festival. Hvorfor så mange metalfans lar seg begeistre, tror jeg kan forklares med at hver eneste Wardruna-låt kunne vært introsporet på minst halvparten av folks metalalbum.
De mørke stemningene og den intense atmosfæren som bygges opp er de samme man finner i ekstrem metal. Flertallet av publikum er likevel «vanlige» folk, som lar seg begeistre av det som i utgangspunktet minner om tradisjonell folkemusikk, men som dyrker det monotone og det melankolske. Det tas i bruk lurer, horn, bein og pinner som sammen med ulike trommer gir følelsen at det er en form for urmusikk som fremføres.
Wardruna holder publikum i et kraftig grep der de bygger sine droneaktige låter opp og ned i intensitet, og tonene og perkusjonen har en nærmest hypnotisk effekt, supplert med imponerende sang av Einar «Kvitrafn» Selvik og Linda Fay Hella. Majestetisk på alle måter.
Fredagen sparkes i gang av Black Magic (8/10), og for en forfriskende hardrockvind som blåser gjennom kjellerlokalet! Det er fristende å hoppe over referanser til tidlig Maiden og Rainbow, og heller sammenligne med kontemporære retro-helter som Horisont og The Devil’s Blood: Black Magic hører absolutt til i det gode selskap, noe publikum også gir tydelig uttrykk for. Solid og stilsikker fremføring til tross: Litt kommunikasjon med publikum skader ikke!
The Spirit Cabinet (6/10) hilser fra Nederland, og er anført på vokal av Willem, kjent som vokalist, gitarist og frontfigur i duoen Urfaust. Vi snakker klassisk heavy metal. Vi snakker også om et band hvis ferdigheter ikke helt later til å matche pasjonen deres, og tidvis er det sjarmerende skranglete. Slik sett passer de jo perfekt som oppvarming for et av metalhistoriens store skrangleband dagen etter. Dessuten må jo bandet sies å ha fått en tøff jobb som følger etter kanskje festivalens store høydepunkt med Black Magic, som jo totalt tok kontroll over Garage. Låtene svinger dog, og klassisk metal er aldri feil i festivalsetting.
«If theywouldrather die theyhadbetter do it, and decreasethesurpluspopulation», sier Ebenezer Scrooge i Charles Dickens’ En Julefortelling. Han er av forfatteren modellert på tankene av den britiske presten, politiske og økonomiske tenkeren Thomas Malthus. Tonen er satt for å snakke om det irske ensemblet som har tatt sitt navn fra hans virke, Malthusian (7,5/10). De følger i tenkerens spor, der Malthus sommeren i 1799 reiste i Norge, følger kvartetteten fra smaragdøyen opp med en sommertur i 2016. På programmet står det å legge Bergen fullstendig i grus med blytung death metal. Etter endt konsert er det egentlig bare en konklusjon som er gyldig, og det er den at bandet lykkes med prosjektet vi har tillagt dem; de la Bergen ubønnhørlig for sine knær, og presterte også å gi oss en av festivalens bedre konserter. Svartedauen og potetpesten forenes altså finfint idet Malthusians toner flyter mellom de syv fjell.
Kveldens entré sørger Degial (8/10) for når vokalisten humper inn på scenen med krykker, for så å kaste disse og hinke bort til mikrofonstativet mens noen henger på ham gitaren. Konserten videre er en oppvisning i hvordan man på storartet vis forvalter den svenske metal-arven. Degial er simpelthen noe av det beste nabolandet vårt har å by på for tiden. Selv med bare én fot står bandet stødig i landskapet mellom death og black og formidler en stemning som man må tilbake til metal-pionérene på tidlig nittitall for å finne.
Det er ikke enkelt å følge opp etter Degial, men Deströyer 666 (4/10) gjør et helhjertet forsøk. Bandet fra andre siden av kloden får god respons fra publikum, men musikken når ikke frem til anmelderens hjerte. Det hele føles litt påtatt, både musikalsk og stilmessig, et inntrykk som på ingen måte reddes av vokalistens gjentatte bruk av ordet «cunt» mellom låtene. Kanskje er det så enkelt at Deströyer 666 ikke klarer å følge opp når et av Nordens beste band spiller før dem.
Lørdag
Saturnalia Temple (5/10) er et fryktelig seigt stonerdoom-band, hvor en fint kan ta en toalettpause og komme tilbake til samme riff. Bandet er både stilsikre og velspilte, men skal en tolke på oppmøte og engasjement, så er fremdeles sjangervalget noe for de aller mest spesielt interesserte. Det forekommer en del avslappet øldrikking og slapp hodenikking rundt i lokalet, men mest av alt bærer det preg av å være et pauseskjær og tidlig på en firedagers festivals siste dag.
Festivalpublikummet har åpenbart gledet seg til Gehennah (5/10), og det merkes på køene i baren at budskapet om rusens gleder omfavnes av mange. Dessverre klarer ikke svenskene å overbevise helt fra scenen, og selv om det spilles en del fyrrige (og festlige) låter, så er følelsen nærmere en dau øl enn en sprudlende og duggfrisk en.
Omtrent det motsatte kan sies om Nekromantheon (8/10). De unge veteranene gjør som de pleier, nemlig full gass, trøkk og tenning. Innimellom i overkant heseblesende, men de drar det alltid i land gjennom solide ferdigheter. Perfekt avslutning med Rise, Vulcan Spectre.
Noen var kanskje litt skeptiske til Venom Inc (9/10), men det kan herved slås fast at det neppe er mulig å finne en mer perfekt måte å avslutte festivalen på. Venom er så klassisk metal som det er mulig å få det, og for mange er «konseptet» Venom først og fremst låtene, og i mindre grad hvem som fremfører dem. Da er det desto kulere å se legendene Mantas og Abaddon gjennomføre til 666 i stil, godt hjulpet av Tony Dolan. Klassikerne kommer en etter en, og hele Garage gauler med på de velkjente tekstlinjene. Parademarsj herfra til helvete!
Tekst: Pål Lystrup & Bård Nordvik
Foto: Christian Misje
Den femte utgaven av Beyond the Gates er nå historie. Her er Metal Hammers dom etter et firedagers opphold i den varme kjelleren i Bergen.
Onsdag
Ritual Death(6,5/10) er en bekreftelse på hvilken festival vi faktisk befinner oss på. De er nest siste band ut for kvelden, men få har vel egentlig kjennskap til hvem de er, eller hva de har bedrevet før de åpenbarer seg på Garage-scenen, da frontet av en kappekledd skjelettskikkelse. Slik sett er altså alt i tråd med hvordan Beyond the Gates hele tiden har holdt en fot stødig innenfor undergrunnsscenen. Musikalsk er vi godt innenfor det frontfigur Luctus ellers bedriver med band som Behexen og One Tail, One Head – altså kølsvart black metal, dog med litt mer skrekkfilmsynth på plass her. Live er de også bare en duo bestående av noe skranglete tromming, og Luctus selv i front – som nevnt iført dødshabitten. Settet blir naturlig nok ganske kort for gjengen med base i Trondheim, for eneste nåværende utgivelse er en EP som kom ut i april. Inntrykk gjør de dog, selv om det gjenstår å se hvor dette egentlig bærer hen kvalitetsmessig.
Blastfest fikk pes for et band ved navn Peste Noire. På Beyond the Gates hadde Infernal War (5/10) tydeligvis gått under radaren til den samme sensurkåte gjengen, for det polske bandet het ikke bare Infernal SS tidligere, men de har delt to medlemmer med det høyreradikale bandet Honor, hvis bandnavn forteller nok til at leseren kan finne den ukjente i likningen. Det polske bandet har blitt beskrevet som Marduk uten filter, og intenst låter det. En onsdagskveld på sensommeren må likevel det noe ukjente bandet for de fleste nøye seg med en liten rekke fans helt fremst mot scenen, mens lokalet ellers er temmelig glissent. Det er godt mulig at polakkene hadde funnet mer action i stillerommet på flyplassen enn Garage, som nok en gang fremstår som et litt pinlig skue. Kanskje spesielt når bandet mister lyset på scenen sånn på toppen av det hele. Musikalsk gjorde bandet jobben, det er det ingen tvil om, men det hjelper liksom lite på den totale opplevelsen.
Torsdag
Sortilegia (8,5/10) var sort, mye sort. Det eneste lyset under konserten var det fra en håndfull stearinlys som blafret vilt i kamp med Garage-kjellerens airconditionanlegg. Musikalsk var det bunnsolid black metal på tapetet, og det ble en av festivalens aldri så små overraskelser. Om lukten under showet var en planlagt del av det vites ikke, og det ble diskutert litt hva nøyaktig det luktet mot slutten der, men forslag var bananskall, velmodnet ost og våt hund. Dersom det var planlagt ga dette en ekstra, litt uvanlig estetisk opplevelse, spesielt siden andre band i sjangeren har en tendens til å bruke røkelse som gjør at det lukter mer av dreadlocks, yoga eller organiske grønnsaker enn de innerste sirkler av helvete.
Ingen tvil om at amerikanske Black Anvil (6/10) trives bedre i scenelyset enn forrige band, og gyver løs på publikum med en høyenergisk blanding av black metal og sen 80-talls østkyst-thrash. Til tross for liksminken og blodet, har bandet en opptreden som minner mer om et hardcoreband, som for en traust bergenser blir litt corny. Mannskor på hver låt hjelper heller ikke på helhetsinntrykket, men innsatsen er helhjertet og publikum lar seg rive med.
Så var det tid for å senke tempoet og lene seg tilbake idet Urfaust (7/10) setter i gang dronemaskineriet. Det er seigt og stemningsfullt. Bandet består av kun gitar og trommer, men det er likevel et imponerende massivt lydbilde som males frem. Et fullsatt Garage er åpenbart samstemte i sin begeistring.
Secrets Of The Moon (7,5/10) har holdt det gående i noen år nå, og de har rukket å spille i Bergen noen ganger, med opptredener på Hole In The Sky i både 2007 og 2010. Siden den gang har bandet forandret seg kanskje litt mer i retning av et mindre aggressivt uttrykk, blant annet eksemplifisert med en låt som Man Behind The Sun, som likevel maktet å trollbinde publikum, tross sin tilbakelente stil. Men så har jo Solstafir trollbundet publikum med lignende stemninger lenge. Konserten ble avsluttet med at trommisen klinte til bjellen på ridecymbalen inntil trommestikken brakk Det ble en konsertopplevelse som svirret innom flere stemninger med hovedvekt på bandets hittil siste album, SUN. Men avslutningen var selvsagt det aller største høydepunktet, et gjenhør med en gammel høydare i Lucifer Speaks. Solid gjennomført nok en gang altså, men dessverre med kjip lydproduksjon, som veldig mange band led under gjennom festivalen, mye mer enn noen gang tidligere. En del band låt rett og slett ræv slik sett, som jo ødelegger mye for den totale opplevelsen.
Gaahl brøt i sin tid med Gorgoroth, etablerte God Seed med makker King Ov Hell, men har siden brutt ut igjen også av det samarbeidet, og i nyere tid gått egne veier med Gaahl’s Wyrd (7,5/10). Hele tiden har han imidlertid hatt sitt opprinnelige band Trelldom. Kanskje er det ikke disse røttene han referer til i åpningslåten Steg, eller i sine mange intervjureferanser til det samme konseptet. Kanskje var det black metal-yndlingen, filosofen Nietzsche, sine mange referanser til det samme som smittet ham under perioden i Gorgoroth? Poenget er uansett at Gaahl med sitt nye band denne kvelden stod øverst på plakaten, og da ved å utforske sine egne røtter gjennom å dedikere en hel konsert til kun gammelt Trelldom-materiale.
Estetisk er det ikke så mye som har forandret seg i nyere tid, og det sverges til svart og hvit sminke, akkompagnert av en nesten schizoid fremtoning hos frontfiguren selv. Han tar kommando på det som fremføres, men helt uten de store gestikuleringer, og med en tilsynelatende kald distanse til sitt publikum. Men slik er det vi har blitt kjent med kunstneren Gaahl, og hans eksentrisitet har kanskje til og med bidratt til hans popularitet. Det som venter fra scenen når en møter hans prosjekt er stort sett alltid bunnsolid. Musikerne han har tatt med seg er nok vant til adskillig mer avanserte saker enn Trelldom-materialet også, som de likevel spiller med både innlevelse og overbevisning. Gaahls suggesjon kommer absolutt til sin rett med det noe monotone Trelldom som bakteppe, og det er forhåpentligvis ikke det siste vi hører fra denne epoken av hans karriere. Å se mannen fremføre Høyt Oppe i Dypet, Slave Til En Kommende Natt, og Til Et Annet… er jo legendariske saker! Roten holdt, og treet står fortsatt.
Tekst: Pål Lystrup & Bård Nordvik Foto: Christian Misje
Volbeat/Danko Jones/Entombed A.D. Bergenhus Festning, Bergen 22.06.2016
Volbeat, Danko Jones og Entombed A.D. stod på scenen i solfylte (!) Bergen denne kvelden. Det måtte selvsagt dokumenteres av Metal Hammer Norway.
Hele 8000 billetter til denne kvelden var allerede revet bort i januar, så interessen for hovedbandet er tydeligvis stor på Vestlandet. På vei mot Bergenhus Festning gikk man forbi stappfulle utserveringer med folk som tydeligvis skulle på konsert, og som koste seg med øl i sola. Og de fleste som hadde billett valgte å heller gjøre det enn å få med seg første oppvarmingsband. Det var kanskje rundt 500 inne på konsertområdet da Entombed A.D. (8/10) gikk på scenen, men det dreit L-G Petrov og gutta langt i. De kjørte på i kjent stil, og Petrov viste igjen hvilken fin frontmann han er. Kanskje halvparten av de oppmøtte var interessert, men Petrov klarte å piske opp stemningen og fikk med de aller fleste under deres korte sett. Bortsett fra sløvingene som satt på plenen da. Konserten besto av en lett blanding av nyere låter og gamle klassikere, og Left Hand Path på en solfylt ettermiddag med øl i hånden slår jo aldri feil. Mulig Entombed A.D. er noe for hardt for de fleste som skulle på konsert denne kvelden, men godt jobba av bandet med å få opp stemningen såpass med det grunnlaget de hadde.
Plenen begynte å fylle seg bra opp da Danko Jones (7/10) entret scenen, og han gikk rett i strupen på publikum. Jones, John Calabrese og Rich Knox har alltid vært et fyrverkeri på scenen, og rocket bra fra første låt. Her var også publikum mer interessert, og det ble etter hvert ganske god stemning. Jones var rappkjeftet som alltid, og fyrte løs mellom låtene. Og igjen slo det meg at det er nesten morsommere å høre på ham prate mellom låtene enn selve konserten. Med låter som Forget My Name, Had Enough, Gonna Be a Fight Tonight og en helt streit cover av Die, Die My Darling, så fikk de temperaturen godt opp, og det ble til og med litt allsang mot slutten av konserten. Ellers var dette en Danko Jones-konsert på det jevne. Alltid gøy og med masse energi, men ingen store høydepunkter.
Jeg må innrømme at jeg aldri har skjønt meg på danske Volbeat (5/10) og den store interessen de har fått fra rockepublikumet. Joda, de er et godt band og de kan spille, men den ”Metallica møter pop og country i en kommersiell innpakning”-stilen har ikke vekket interessen særlig. Det har det likevel gjort til mange fans her på berget, og platene deres går rett til tops på VG-lista når de kommer. De er nå aktuell med plata Seal the Deal and Let’s Boogie, og har nå fått med seg tidligere Anthrax-gitarist Rob Caggiano. Gutta gikk på scenen til Motorhead’s Born to Raise Hell, og den fullsatte plenen ble lettere ekstatisk da de kjørte i gang The Devil’s Bleeding Crown. Jeg hadde et håp om at jeg skulle skjønne mer ved å se dem live, men den gang ei. Helt streit stadionrock med god sceneproduksjon, pyro og et band som kan spille, men med ellers lite innhold. Og vokalist Michael Poulsen synger ikke særlig godt. Han er heller ingen stor frontmann. Det at de radbrekker Ring of Fire er heller ikke så positivt, og jeg kan lett spare meg for de countrypartiene som dukker opp.
Noen oppturer ble det, som at L-G Petrov ble med på en låt og skaper litt tyngde i settet. Danko Jones, som er med på siste plata deres, kommer også opp mot slutten av konserten og gjør Black Rose (nei, ikke Thin Lizzy låta). Det som er noe merkelig er at dette selger ut Plenen på Bergenhus Festning, men da Slayer, Mastodon og Gojira var her i 2012 kom kun halvparten så mange. Vel, vel. Volbeat gjorde en proff konsert, og publikum fikk det de ønsket og det er jo det viktigste.
Bergens eldste platebutikk, og eneste ekte platebar, feirer 40 år i godt over en uke i disse maidagene. Bursdagsfeiringen startet med en regntung kveld i bakgården med Enslaved på scenen, og i godt over en uke stiller lokale helter, gamle som nye, opp for å feire Apollon.
Vi rakk akkurat innom denne legendariske platesjappen til at Ribozyme (6/10) bragte sin melodiøse blanding av 90-talls alternativ rock og mer moderne riff ut til de grønne murveggene. Stødig behandling av instrumentene ga vellyd i den lydmessig utfordrende bakgården, men vokalen holdt dessverre ikke helt mål denne kvelden.
Neste band ut er kongene av Fusa, Inculter (6/10) som kjørte på i kjent stil med sin old school thrash metal. Bakgården til Apollon innbyr ikke akkurat til moshpit eller massiv headbanging, men de klarte å få liv i fremste rad. Ungguttene spilte som vanlig dritbra, men på den lille scenen fremsto bandet noe ensformig. Det låt på ingen måte dårlig eller kjedelig, men vi har nok sett dem mer vital tidligere.
Den fagre mainattens neste band var Vulture Industries (7/10). En mørk og dyster musikalsk cabaret der sparkepikene ville grått blod. Bandets styrke ligger uten tvil i vokalist Bjørnar Erevik Nilsens karismatiske tilstedeværelse. Til bandets tunge komp, eier han bakgården der han marsjerer inn i publikum, klatrer i stiger og smaker på de lokale mikrobryggerienes blandingsbrus.
Nest siste band for kvelden er Helheim (4/10). Skal ikke påberope at denne anmelderen går mann av huse for å få med seg de svartkledde, men helt greit gjennomført. Verken mer eller mindre. Bandet tilfører ikke kvelden noe for den nå litt glisne bakgården, men er en ok tidsbruk frem mot finalen.
Krakow (8/10) leverer alltid god kvalitet. Og når mesteparten av det noe korte settet kommer fra den tidløse skiven Diin er det ingenting å klage på. Fantastiske riff, stødig vokal og vondt i nakken etterpå. La dette fantastiske stedet leve i 40 år til. Minst!
Tekst: Øystein Rasmussen + Edgar Bråten (Inculter)
Foto: Christian Misje + Mathis Backe (Helheim + Krakow)
Intenst og helstøpt fra Gaahls (forholdsvis) nye sammensetning av musikanter.
Gaahls Wyrd (7/10) gjorde en svært god debutkonsert på fjorårets nostalgi- (og tatoverings) festival, Blekkmetal. Materialet den gang som nå er en blanding av Trelldom, God Seed og Gorgoroth-låter, som Gaahl i sin tid enten har skrevet eller vært med på å foredle.
Darkend
Garage var relativt fullt i forbindelse med bandets andre opptreden. Etter en nokså forglemmelig, men ikke helt ueffen opptreden av Darkend, som merkelig nok inkluderte en saksofonsolo via backingtrack, hadde det begynt å fylles godt opp i kjelleren som etter hvert har blitt ganske så legendarisk.
Gaahls Wyrd åpnet tett og velspilt, samtidig som den «norske følelsen», av mangel på ett bedre uttrykk, ble godt ivaretatt. Lydbildet og vriene som blir gjort er ikke direkte ulikt grepene ett visst band fra Kolbotn tok på det tidlige nittitall for å lokke oss inn i de dype skogers favn. Når det er sagt, er Gaahl selv en meget intens, direkte og fryktinngytende frontmann, som gjør alt ekstra egenartet.
Han formidler vrede, sorg og lengsel etter svunnen tid på en meget godt og svært overbevisende måte. Gaahl benytter også muligheten til å takke publikum på et vis som svært få musikere i samme sjanger ville gjort. Med verdighet, takknemlighet og en kledelig porsjon ydmykhet.
Bandet, som består av svært så prominente musikere i Frode Kilvik, Baard Kolstad, Stian Kårstad og Ole Walaunet, blir tidvis forsterket på scenen av Gaahls kollegaer fra Wardruna, den sjarmerende Lindy-Fay Hella, multikunstneren Arne Sandvoll og ikke minst Einar Selvik med sitt svært tydelige nærvær og overbevisende framføring.
En aldri så liten diktopplesning fra Erlend Erichsen er det også tid til. Det er alltid kjekt å se at publikum bli utfordret, men kanskje det kunne vært plassert enda litt mer kløktig? Tidsbruken er også gjenstand for diskusjon.
Det går nesten 3 timer før konserten er i havn. Her ligger kanskje også begrensningene til bandet – det varer for lenge. Jeg er overbevist om at dette er et veldig bevisst valg. Et valg gjort av en artist i sin fulle rett til å bestemme hva han vil presentere for publikum, men for mange blir det nok kanskje litt for mye.
Fokuset forsvinner litt for de fleste blant publikum mot slutten, men allikevel sitter jeg igjen med en følelse av at dette er ett helstøpt konsept, som kanskje bare trenger å kuttes litt i. Best ut kommer Steg og Incipit Satan, og jeg tror det er flere enn meg som er spent på fortsettelsen.
Et nytt album fra trønderne i Motorpsycho betyr en ny konsert med bandet, og det er nesten lovforpliktet å møte opp. Og det manglet definitivt ikke på oppmøtet på USF Verftet denne kvelden.
Jeg har sagt det mange ganger, og sett bandet mange ganger, men en konsert med Motorpsycho (9/10) er nesten aldri lik den forrige man så, og slik var det denne kvelden. Selvsagt så var deler av konserten viet til Here be Monsters-plata som kom i februar, men de sparket i gang konserten med The Jig is Up fra sjutommerserien de gjorde i 2014. S.T.G fulgte før første side på siste album kom som perler på en snor. Og det må sies at det nye materialet funket som fjell live. En annen ting er at det var veldig gøy å se bandet som trio igjen. Det er noen år siden nå, da de har hatt med seg verdige folk som Ståle Storløkken eller Reine Fiske på scenen og plate de siste årene. Man vet aldri hva man får på en Motorpsycho-konsert, og det er alltid noen overraskelser i låtvalget som f.eks. Hyena fra Black Hole/Blank Canvas. Det var jevnt over lykke blant publikum hele veien, som vekslet med å stå der med fårete glis til veldig konsentrerte miner. Og det gjorde jeg vel selv også, for så bra var det. Mottagelsen mellom låtene var det lite å si på.
Etter Cloudwalker ble det et lite avbrekk med gamlinger som Junior, Feedtime og vakre Watersound. Og det er jo alltid gøy når de kjører på med Hogwash mot slutten av konserten. Motorpsycho er rett og slett et unikum innen norsk rock, og det er ingen som gjør det de gjør hverken her på berget eller resten av verden. At det kan låte så mye av en trio er nesten ubegipelig, og helt på høyde med Rush-standard – det sier litt. Ja, de gjør småfeil og det hangler her og der, men få band er like sammensveiset som det Bent Sæther, Hans Magnus Ryan og trommemirakelet Kenneth Kapstad er. Og jo, som mangeårig fan savner man alltid en låt eller mange når det kommer til band med en slik katalog, men det gjør ingenting. Man får det man savner neste gang. Eller gangen etter det. Når de etter nærmere to og halv times konsert avlsutter med Here be Monsters 2 fra EPen de kun solgte på konserten var de fleste av det nærmest utsolgte USF Verftet godt fornøyd, med all god grunn.
Michael Gira gjestet Bergen, og bød på en akustisk intimkonsert for de fremmøtte.
Jeg hadde forventet at det ville dukket opp flere på en konsert med Swans-sjefen, selv på en søndag, og spesielt etter det gode oppmøte på Swans-konserten i fjor vår. Men, når konserten er på Landmark, ser det heldigvis ikke så lite ut med rundt 50 i publikum. Michael Gira (8/10) entrer den lille provisoriske scenen presis, og ber alle trekke helt frem. Og for en gang skyld gjør absolutt alle det.
Konserten starter med Annaline, og fra de første tonene skjønner man at dette vil bli en opplevelse. At en mann og en akustisk gitar kan låte så kraftfull og stort, er ganske enestående. Publikum virker noe usikre i starten, men stemningen løsner ganske raskt utover konserten hvor de følger intenst med. Den dype røsten til Gira fyller lokalet, og versjonen vi får av Swans-låta Amnesia er storslagen. Store deler av settet besto av Swans-låter i annerledes drakt, og da i tillegg et par fra den kommende plata The Glowing Man.
Noen låter fra Angels of Light blir også spilt. Etter en times lang konsert avslutter han med God Damn the Sun, før han inviterer publikum til å slå av en prat etterpå. Dette ble en vakker og veldig intim konsert med Swans-legenden, og en perfekt avslutning på helgen. Og det er bare å glede seg til det kommende Swans-albumet.
Shirenc plays Pungent Stench Inside Rock Café, Bergen 01.04.2016
Det var ikke mange som hadde møtt opp for å få med seg litt death metal denne fredagskvelden, men de som var der fikk valuta for pengene.
Da oppvarmingsbandet Sedansored (3/10) entret scenen var det fire personer i publikum, så det tydet ikke på å bli fullt på Inside denne kvelden. Egentlig skulle Stavanger-bandet Jagged Vision spilt, men dette unge grungebandet steppet inn på kort varsel. Gutta gjorde sitt ytterste med å låte som tidlig 90-talls grunge, men det ble noe halvhjertet. Frontmannen prøvde å skape litt liv, men endte mest opp med å være irriterende. Likevel, han skal ha for insatsen der han lå og sprellet på gulvet med gitaren mot slutten av settet.
Grunnet krangling med trommis Alex Wank, har gitarist og vokalist Martin Schirenc kalt turnébandet sitt Schirenc plays Pungent Stench (7,5/10) siden 2013, sammen med ny bassist og trommis. Med ti mann i salen kjørte de på med Pungent Stench, og stemningen i lokalet tok seg opp med en gang. Det var kun eldre låter fra Pungent Stench-katalogen (perioden 1988-1994) som ble servert, og da semiklassikere som For God your Soul, Extreme Deformity, Shrunken and Mummified Bitch og Blood, Pus & Gastric Juice.
Trioen spilte godt, og brydde seg ikke særlig om at det var få folk tilstede. De som var der headbanget, og det var til og med forsøk på stage diving. Imponerende. Bandet gjorde et forsøk på å avslutte kvelden med Viva la Muerte, men ble raskt ropt opp på scenen igjen og gjorde Suspended Animation som ekstralåt. I det hele tatt en gøy nostalgikveld, men det virker som om interessen for gammel death metal ikke er helt det store på Vestlandet.
Enslaved fyller år, og inviterte til storslagent kalas i Bergen denne lørdagen.
Intet mindre enn 25-års noenlunde politisk korrekt omgang med norrøn kulturarv kan en i disse dager tilskrive Enslaved (8/10). I løpet av denne tiden har bandet gått fra snevert nisjeband til offisiell norsk kultureksportartikkel. Priser er vunnet, obskure steder spilt på over hele kloden, men når en feirer dag, så bør en jo gjøre det på hjemmebane, blant sine egne. Vel å merke er Enslaved fra feil fylke (les: Rogaland), sånn egentlig, men etter å ha hatt base i Bergen i det meste av karrieren sin, kan en vel påstå at bandet er vårt eget, her mellom de syv fjell.
Med en såpass lang karriere som bandet nå har, er det mye materiale å plukke fra, og det er sikkert slik at bandet kunne stått på scenen en helaften. Ikke minst når en vet at de har øvet inn hele førtitre låter til den kommende helgs vikingtokt på de britiske øyer på London By Norse 2016. Sånn sett kan jo en nesten furtent anerkjenne at dette bare var barnebesøket, selve testkjøringen før voksenbesøket, lunken, men en velsmakende, wiener satt opp mot champagne og marsipankake.
Når en først snakker om barn, så kan det jo være på plass å gå i gang med å nevne kveldens ungdommelige konsept, nemlig “hvordan feire jubileum med å i stor grad ignorere senere års utgivelser”. Flere fremmøtte hadde nok forventet seg mer tidsaktuelt materiale fra sisteplaten In Times, eller fra den forrige platen, RIITIIR. Neida, Enslaved styrer vikingskipet som de selv vil, og serverte et tospann bestående av Jotunblod og Eld, før de fortsatte med Convoys To Nothingness og As Fire Swept Clean The Earth.
Altså intet tegn til materiale fra etter år 2003 fire låter ut i konserten. Som låt nummer fem kom det attpåtil noe såpass sjeldent som The Crossing fra Below The Lights. Denne tok oss langt ned i mørket, og det messende og hypnotiske, før den likefult trakk oss med opp i det den kom til det særdeles drivende midtpartiet. Vi gledet oss selvsagt både over et gjenhør med den, men også over den friske vrien fra bandet med å rett og slett bare kose seg og kjøre sitt eget løp, ikke innfri eventuelle forventninger om tyngst vekting av materiale fra den foreløpige sisteplaten.
Som neste nummer var vi jo også helt tilbake til den spede begynnelsen med Allfadr Odinn, før det endelig dukket opp en fersk låt med Ten Thousand Years Of Rain. Jada, vi disker opp mange låttitler her, men slik er det jo med jubileumskonserter, da vil en jo gjerne ha litt kontroll på hva bandet spilte, og ikke bare ha referat fra Ivar og Grutles onelinere og humoristiske sprell mellom låtene, Catos smilende alvorlige fremtoning bak trommesettet, Herbrands avlappede tangenttraktering, eller en detaljert beskrivelse av Mr Ice Dales ferskt opp-pumpede muskelspill i baris.
Da er det kanskje mer spennende å høre at bandet spilte Frøyas Smykke, denne korte snutten fra Mardraum, før de dro en versjon av Daylight, også den fra In Times, attpåtil fremført med fullt damekor på scenen.
Helt til slutt drar gjengen fram Fenris og Isa, og opplyser om at feiringen fortsetter på Garage, som seg hør og bør. Vel å merke med bandet som DJs for kvelden, spillende det som en gang i tiden inspirerte dem selv, før de ble kulturpersonligheter og forbilder for en egen generasjon av unge musikere. Måtte det bli mange flere år, og måtte de fortsette å huske Mardraum, Monumension og Below The Lights også i fremtiden.
BLASTFEST Garage og USF Verftet, Bergen
17-20.02.2016
Blastfest i Bergen har stelt i stand til fest, og i takt med tiden og de økonomiske utfordringene samfunnet står over, har de valgt å prøve å holde pengene i Norge i stedet for å sende dem over landegrensene. Det virker som om satsningen er verdsatt og USF Verftet er relativt fullt denne torsdagskvelden.
Torsdag
Hele syv band kick-startet festivalens første dag i kjelleren på Garage, men allerede dagen etter ble festivalen flyttet til USF Verftet. Med band spillende på tre scener i tre dager, fra kl. 16.00 til langt på natt, var det sådan nok å ta av. Jeg hadde noe forventninger til Dødheimsgard (6/10) sin konsert, spesielt da siste plata A Umbra Omega var en fin tilbakekomst for bandet. Men, dessverre var det ting som skurret. En ting var det tynne lydbildet under store deler av konserten. En annen ting var Aldrahn sine ablegøyer på scenen, som ble litt for mye i det humoristiske hjørnet for min del. Fint å kjøre en annen stil enn normalen, men jeg savnet litt råskap og ønsket mindre «tommel opp» til enhver som hadde hånda i været under konserten.
Et band som har fått ordentlig vind i seilene som liveband de siste årene er Taake (7/10). Med en stabil lineup og en meget kapabel frontfigur i Hoest har Taake gjort masse konserter siden Noregs Vaapen i 2011. Og her begynner vi. Første delen av konserten er nemlig fem låter på rappen i rekkefølge hentet rett fra nevnte plate. Spesielt Orkan og Nordbundet kommer særs godt ut av det. Det gjør meg meget blid. Man kan vanskelig påstå at dette ikke er meget bra. Det er kanskje akkurat det som tar vekk noe av farligheten i liveframførelsen. Bandet er nesten litt for gode. V’gandr og Hoest er rock’n’roll faktoren i bandet, mens resten av ensemblet blir litt for ryddige i sin framferd. Nå er det ikke alt som går som det skal heller, men det er ikke feil jeg er ute etter. Jeg er ute etter nerven. Nerven som var til stede en gang i kjelleren på Garage for noen år tilbake, og som på en måte har blitt litt for kontrollert nå. Jeg vil gjerne ha det litt mer uhumskt.
Virus (9/10) kan kunsten å gjøre det kompliserte tilgjengelig og det tilgjengelige komplisert. Carl-Michael Eide følger oss rundt og viser vei i de nye sangene fra kommende Memento Collider som settet stort sett er bygget opp rundt. Bandet framhever detaljer som i andre sammenhenger fort kunne forvirre, men i Virus-sammenheng gir det mening. Jeg vil påpeke at Virus kan virke relativt obskurt, nesten på grensen til det absurde, men det vet dere nok allerede. Allikevel klarer de å forene det umiddelbare med det distanserte på en fortreffelig måte. Det er tidvis også meget fengende, i nærheten av dansbart uten at jeg skal ta på meg en ekspertrolle i denne sammenhengen. Et helt eget lydbilde kreert av instrumentalister i særklasse, om det er fordi de passer så bra sammen eller fordi de rett og slett er veldig gode er uvesentlig. Et framragende band som slipper sin nye plate i juni i år. Et samlet kultur-Norge burde ta sine mangfoldige hatter og gå om ikke det snart settes opp en umoralsk stor statue av orkesteret. Gjerne en i hver by. I det minste i hvert fylke.
Et annet band som har vært fraværende veldig lenge og kom med en noe overraskende tilbakekomst i fjor, er In the Woods… (3/10). Det er mange som har et veldig godt forhold til de tre platene de gjorde på 90-tallet, inkludert undertegnende, og mange var spent på å se de live for første gang. For min del ble det en nedtur, og mye skyldes den nye vokalisten James Fogarty. Ikke fordi at han sang så dårlig, men caps og veldig jovial holdning på scenen passer ikke musikken til In the Woods.. særlig. Særegenheten til originalvokalist Jan Kenneth Transeth uteble sådan, og savnet etter den stemmen gjorde seg meldende. Og når resten av bandet gjorde en relativt slapp jobb, ble dette en stor skuffelse.
Med en scene bestående av to relativt store oppnedkors, en likkiste (sist sett på Hole In The Sky 2010), en del geitehoder, en generøs porsjon levende lys og to korsfestede nakne kvinner er det duket for notoriske Gorgoroth (7/10). På tross av skandaler, rettsaker, fengsling, vidåpne skap og ikke minst en god del gjennomtrekk i besetningen opp igjennom årenes løp er bandet nå kanskje på sitt mest helstøpte. Settet er mye det samme som Gorgoroth har gjort på turné og festivaler det siste året og snerrer i gang med Bergtrollets Hevn fra andreplaten Antichrist. Settet er pent fordelt mellom de fleste av Gorgoroths utgivelser, og her er det både rom for sanger tidligere sunget av både Hat, Pest og Gaahl. Nå er det dog Hoest fra Taake som er livevokalist i bandet, mens det er serbiske Atteringer som knurrer fra seg på Instinctus Bestialis, bandets siste gave til fremme av menneskehetens fordervelse. En litt pussig ordning spør du de fleste, men det finnes vel mer eller mindre gode grunner for dette. Jeg foretrekker debutplaten Pentagram mer enn noe annet Gorgoroth-album, men etter konserten pløyde jeg allikevel igjennom diskografien og fant fram til låter jeg hadde glemt, låter jeg hadde avskrevet for lenge siden. Selv om jeg kanskje ikke lot meg helt overbevise av konserten, så ble allikevel min interesse for bandet revitalisert. Finn fram krusifikset, og snu det opp-ned.
Fredag
Det er ikke hver dag man kan se en konsert med Audiopain (8/10), så det må jo gjøres når man har muligheten. Det låt som alltid rått og brutalt, og det rykket fint i bangemusklene. De er et av Norges fineste thrash metal band, og makan til et driv er det få som kan etterleve. Ønsker meg ny plate fra dem snarest!
Et band som har gått gjennom noen hamskifter er Manes (7/10), fra ren black metal til noe av det mer eksperimentelle et norsk band har gjort. De var vel ikke det bandet som trakk flest folk på hovedscenen, men de hadde en god bøling fans i front. Etter en noe kjedelige og tam første del, så løsnet det etter hvert og til slutt låt det riktig så bra. Og «hit»-låta Death of the Genuine ble selvsagt spilt.
Kraków (10/10) hadde på forhånd lovet en helt spesiell konsertopplevelse, og det løftet holdt de til de grader! Fans av bandet vet fra før av at deres konserter kan være relativt suggerende, men med tre trommiser/perkusjonister og forsterket med lyd-trollmann Iver Sandøy på theremin og alkymi, leverte de noe som var mer en transefremkallende seanse enn noe annet, og klart et av festivalens store høydepunkter!
Jeg har hatt noen dårlige konsertopplevelser med Arcturus (8/10) tidligere, men på Blastfest var de i storform. Og det til tross for en noe sliten Simen Hestnæs i front, som gikk rundt med henda i buksa og måtte tidvis sitte på stol. Men, sang bra gjorde han hele veien, og bandet leverte som bare det. Når lyden i tillegg var god, og de spilte låter fra hele katalogen ble dette et veldig fint gjensyn.
Lørdag
Et annet band som ble dratt frem fra glemselen under Blastfest var Red Harvest (10/10), og fy fader hvor godt det var å ha dem tilbake igjen. Bandet hadde desidert fetest lyd av alle banda på hele festivalen, og gutta spilte helt enormt bra. Jimmy Bergsten i front så som vanlig besatt ut, mens bass dronene til LRZ kjentes som vanlig godt i mellomgulvet. Og godlåtene kom på rekke og rad. Under konserten føltes det nesten som om at de ikke hadde vært borte i det hele tatt de siste åtte årene. Alt var som det skulle. Og etter det var det strengt tatt ikke så mye vits i å se så mye mer.
Eller jo, man måtte jo innom gjenforente Green Carnation (7,5/10), som gjorde hele Light of Day, Day of Darkness-låta, eller plata om du vil. De klarte å fremføre den times lange låta på en fremragende måte, og alle stemningene fra skiva stemte. Det ble selvsagt noe kjedelig etter Red Harvest sin kraftoppvisning, men de leverte likevel overraskende godt til fansens store jubel.
Kveldens headliner og festivalens siste band hadde et og annet å bevise etter en mildest talt omdiskutert opptreden i London en måned tidligere. Men etter en rekke konserter der bandet var realt innkjørt og et åpenbart ønske om å levere på hjemmebane var det godt å se at Abbath (8,5/10) hadde tatt oppgaven på alvor og vel så det! Med et sett der materialet fra solodebuten var kledelig ispedd et knippe høydepunkter fra Immortal-katalogen, brautet Norges fremste visuelle svartmetall-ikon seg til en klar seier, både for seg selv og for Blastfest som helhet!
Tekst: Edgar Bråten, Pål Ferstad-Løvland og Espen Nørvåg Slapgård
Amorphis + Omnium Gatherum + Poem
USF Verftet, Bergen
11.03.2016
Med tre band på plakaten og ganske tidlig konsertstart, var det ikke så alt for mange som hadde funnet veien til USF Verftet for å se greske Poem (6/10). Nå er jo bandet rimelig ukjent fortsatt, men de hadde fortjent litt mer publikum. Her gikk det i ganske teknisk og progressiv metal, med en god dose Opeth-inspirasjon. Vokalisten har en grei renvokal og gjorde sitt ytterste for å skape litt stemning. De er ikke akkurat det mest scenevante bandet enda, men de tok det igjen på god spilling.
Når hovedbandet har en såpass stor produksjon, så måtte supportbanda stå på scenekanten – noe som ikke hjalp for mye på stemningen. Også finske Omnium Gatherum (5/10) var henvist til tuppen av scenen, men med lang fartstid og sju album bak seg sto de frem som langt mer erfarne. En del låter fra det ferske albumet Grey Heavens ble selvsagt spilt, samt låter fra katalogen ellers. Røkeriet, som for anledningen var krympet ned en del, begynte å fylle seg opp, og de fremste rekkene satte i hvert fall pris på bandet. For min del ble det litt vel mye standardisert finsk melodisk metal, og når vokalisten er av den plagsomme sorten så ble ikke min opplevelse bedret.
Etter at supportbanda sitt utstyr var fjernet, entret Amorphis (7,5/10) scenen, og da var det blitt greit med folk på Verftet. De startet med et knippe låter fra fjorårets Under the Red Cloud og fikk opp stemningen med The Wanderer fra Circle. De er et proft liveband, og den lett folkinspirerte melodiske metalen deres fungerer godt live. Publikum var også med på notene når de dro i gang eldre materiale som On Rich and Poor fra Elegy og Drowned Maid fra Tales from the Thousand Lakes, som er låter som fortsatt sitter. På sistnevnte ble også gitarist Tomi Koivusaari med å growle. Etter et par nyere låter kom My Kantele og den nyere hitlåten House of Sleep, før kvelden ble avsluttet med Death of a King og The Smoke. Amorphis holder fortsatt koken, og gjorde en god konsert denne kvelden. Et lite trekk for at Black Winter Day ikke ble spilt da.
En kveld med Steven Wilson resulterte i en konsert publikum sent vil glemme.
Som den eneste konserten i Norge på denne delen av turnéringen for Hand. Cannot. Erase-plata, gjestet Steven Wilson (9/10) et utsolgt USF Verftet i Bergen. Med undertittelen An evening with Steven Wilson, ble dette en kveld hvor han var innom mange perioder av hans karriere, og høydepunktene kom på rekke og rad.
Noe overraskende var USF Verftet satt opp for sittende publikum, noe som også irriterte Wilson selv noe, og han ga skylden til sin bookingagent for at publikum ble henvist til sitteplasser. Dette tok uansett ikke publikum særlig hensyn til, og det var et meget godt engasjement i salen.
Den tre timer lange konserten, startet med en gjennomgang av Hand. Cannot. Erase-plata. Etter litt innkjøringsproblemer på 3 Years Older, var det meste klart for en kanonaften av musikalsk tyngde. Flere var vel litt skuffet over at Guthrie Govan og Marco Minnemann ikke er en del av bandet på denne turneen, men erstatterne Dave Kilminster og Craig Blundell gjorde en knalljobb. Og det samme kan lett sies om Nick Beggs og Adam Holzman.
Wilson selv har blitt en langt mer pratsom scenepersonlighet med årene, og kommuniserte briljant med publikum. Mye humor og gode historier dukket tidvis opp mellom låtene, og han mente selv at Routine var hans bidrag i den fiktive konkurransen om verdens tristeste låt. Muligens trist, men fanden hvor vakkert det var. Og det er også litt moro når såpass seriøse musikere som Wilson trår hørbart feil, der han glemmer teksten på Transience, til jubel fra publikum.
Etter en pause gikk fokus over til den øvrige karrieren til Wilson, og som en gledelig overraskelse åpnet andre sett med Storm Corrosion-låta Drag Ropes. Og det låt fantastisk. En tur innom både debuten og andreplata var han også, med låtene Harmonie Korine og Index. Den ferske utgivelsen, miniplata 4 1/2, måtte jo selvsagt også frem i lyset, og et par låter ble spilt derfra, blant annet hans nye versjon av Porcupine Tree-låta Don’t Hate Me.
Flere Porcupine Tree-låter ble spilt, og han tilegnet sin låt, Lazarus, til David Bowie som har vært en stor inspirasjon for Steven Wilson. Andre del av konserten endte i trampeklapp, og etter fem minutter med brøl fra publikum, entret bandet scenen igjen.
Med et stort bilde av Bowie på bakskjermen, ble det gjort enda en hyllest, og da med en flott cover av Space Oddity. Konserten endte med Porcupine Tree-låta The Sound of Muzak og The Raven that Refused to Sing, til et nærmest ekstatisk publikum og det ble en perfekt avslutning på en nesten perfekt konsert.
Det var godt å se at norske Shining (7/10) har rekruttert en del nye fans, for det var ikke alt for mange av de vanlige konsertgjengerne som møtte opp denne desemberkvelden på Hulen. For meg personlig er dette et band som har tapt seg mer og mer for hvert album etter «Blackjazz»-skiva låtmessig sett, og det virket som at flere har mistet noe av interessen for bandet. Rundt 100 mennesker var i bunkeren på Hulen, mens det pleide å være minst dobbelt så mange på tidligere konserter. Men, stemningen blant de oppmøtte var god, og bandet leverte som bare det. Ikke rart når dette var mot slutten av europaturneen for deres ferske album, «International Blackjazz Society». Bandet låt tight som bare det og gjorde en kjempejobb live, og mye av materialet funker i denne settingen. Shining har hatt en del utskiftninger av medlemmer de siste årene, og til tross for en kjempegod innsats kan man ikke si at Tobias Andersen er den nye Torstein Lofthus bak trommesettet. Han får det til å funke, men den særegenheten og råskapen som Lofthus hadde er ikke der. Det var for øvrig ganske gøy å se Ole Vistnes (Tristania) på bass, som på en måte er deres metalalibi om dagen. Stort sett ble man servert låter fra bandets siste album, hvor noe låter ganske kjedelig mens andre ting blomstrer opp i liveformatet. Litt eldre låter som «Fisheye» fungerer dog fortsatt godt, og jeg hadde ikke hatt noe imot noen flere tidligere låter. Men, ferske album må jo selvsagt promoteres.
Jørgen Munkeby har med årene virkelig funnet sin plass som frontmann, og på finurlig vis klarer han å evaluere konserten underveis med publikum og finner blant annet ut at rundt halvparten av publikum er på førstereis på Shining-konsert. Og der kom vel jazzbakgrunnen best frem, for det er ikke så veldig mye jazz igjen i Shining. De har heller blitt et streit metalband med veldig flinke musikere, med enkelte jazzete/proggete innslag nå om dagen. Spille kan de likevel og de har fortsatt en god energi fra scenen, og klarer de å gjenskape innholdet på en bedre måte vil Shining kunne igjen bli like relevant som de en gang var.
Fredag
Det er definitivt forskjell på da og nå. Blekkmetal-festivalen samler sammen et flott knippe orkestre som alle på sin måte fortsatt er aktuelle, noen er blitt betraktelig mer kjente enn andre. I gamle dager stod det gjerne en fem-seks folk og solgte kassett-demoer, det var muligens noen cd-er og vinyler i omløp også. Husker selv at jeg solgte en 10-15 demoer til folk jeg ikke kjente fra før av på Metal Night i 1994, og det var storveis. Nåtidens merchandisehandel har stort sett det meste, og alle bandene har gitt ut plater. Jeg husker hvor spennende det var hver gang det kom ut en ny plate, og hvor helvetes fett det var når det fra tid til annen var konsert. Husker også veldig godt at jeg var innom Apollon, Bergens beste platebutikk, for å høre på den første Burzum-platen. Det fikk jeg ikke lov til. Innehaver Engelen sa klart ifra om at de «som vet ka det går i» kjøper platen uhørt, dette er ikke musikk for alle. I 1993 var jeg 15 og godt over gjennomsnittet interessert i black- og death metal.
Enslaved
Det hører med til historien at jeg kjøpte platen, og hørte på den hjemme på rommet veldig lavt. Det var jo tross alt skumle greier dette her, og hvem vet når man eventuelt skulle bli besatt av djevelen. Enslaved (9/10) var ett av disse tidlige bekjentskapene, først på Metal Night (i 1994?) på Verftet. De hadde akkurat sluppet Frost (tror jeg) og spilte en del sanger fra denne, den gangen åpnet «Lifandi Liv Undir Hamri» ballet. Fortsatt er dette min favorittlåt med bandet. Nåtidens konsert åpner med en enormt fet «Heimdalr» etterfulgt av «Jotunblod». Grutles vitser holder et knusktørt nivå, og materialet fordeler seg meget bra mellom «Yggdrasil»-demoen (1992), «Vikingligr Veldi» (1994) og «Frost» (1994), mens «Alfablot» er hentet fram fra «Eld» (1997). Det er ingen tvil om at låtene fortsatt har en ekstrem tyngde, både som referanse fra en svunnen tid, men også som en dokumentasjon av bandets inspirasjonskilder og udiskutable talent. Bandet var allerede da ambisiøse arrangementsmessig, og låtene har definitivt tålt tidens hoggtenner. En enormt skikkelig utført konsert med et av datidens så vel som nåtidens store trekkplastre. Det blir også plass til en premiere, nemlig instrumentalen «Norvegr» som bandet visstnok ikke har spilt live før. Personlig skulle jeg selvfølgelig svært gjerne ha hørt «Lifandi Liv Undir Hamri», men når man får «Loke», «Slaget I Skogen Bortenfor», «Fenris» og «Allfadr Odinn» som perler på en snor blir det vanskelig, selv for meg, å hente fram min indre grinebiter.
Aeternus
Et annet band som fortsatt holder på er Aeternus (7/10). Medlemmer har kommet og gått. Tidligere bassist Nicola bodde nede i gaten for meg i gamle dager. For oss i gaten var hun og Janto (Hades) ekstremt tøffe. Det var også vokalist Ares som titt og ofte var å se på Laksevåg. Ares har holdt bandet gående siden debut-demoen i 1992 fram til nå, og bandet holder dødsmetallen sin svært ekte. Det framføres låter fra demodagene og fram til «Shadows Of Old» (hvis ikke jeg tar helt feil). «There’s No Wine like the Blood’s Crimson» fra «…And So The Night Became» (1998) gjør seg fortsatt bra. Gitarist Spectre, trommis Phobos og bassist Frode Kilvik (Krakow) støtter svært godt opp over og under Ares’ meget gode vokal. Gutturalt og brutalt.
Gehenna
Gehenna (8/10) holder også fortsatt koken, og åpningen med «The Shivering Voice of the Ghost» etterfulgt av «Morningstar» er urfet. «Ad Arma Ad Arma» (fra «Malice») og «Death To Them All» (fra «WW») gjør seg også veldig godt. Fra å være et ganske melodiøst, mørkt og mystisk fengende band har de med tiden blitt et ganske så brutalt band som ikke nødvendigvis kom til Bergen for å underholde, de kom for å fortelle oss om død, pest og Satan. Fundamental misantropi og ingen antydning til livsglede. Dette er vel det nærmeste vi kommer nittitalls-følelsen på Verftet denne helgen om vi ser vekk fra trommeslager Dirge Reps sammensatte band dagen etter.
Hades Almighty
Hades Almighty (8/10) imponerte faktisk, for første gang på lenge. Frontet av bandets nye vokalist Ask Ty, kjent som Kampfars trommis, var det en helt ny energi tilstede i bandets til tider noe baktunge musikalske uttrykk. Det var rett og slett et nytt band på scenen. Friske og høye spark fra main man Jørn Inge Tunsberg, showmanship også fra bandets ferske bassist R.I.P Meister, og som antydet, en formidabel tilstedeværelse på scenen fra den ferske vokalist, som kunne by på en kraftig stemme og full troverdighet i kraft av utstråling og energi. Det nye materialet fra «Pyre Era, Black!», bandets ferske EP, tyder også på at bandet må følges tettere i fremtiden.
Gaahls Wyrd
Gaahls Wyrd (8/10) var det knyttet mye spenning til. Det nye bandet skulle presentere Gaahls forankring i sjangeren, men også hans variasjon. Konserten startet litt statisk med et ganske stillestående band, og et utvalg Trelldom-låter. Utover i konserten glir det hele, via God Seed, over i et fokus på gammelt Gorgoroth-materiale. I løpet av settet vanker det også en gjesteopptreden fra Gaahl sine eks-kollegaer i Wardruna, Kvitrafn og Lindy Fay Hella. Summa summarum ble det en konsert som trygt introduserte og etablerte Gaahls nye band ved hjelp av gammelt materiale. Ingen går vel heller misfornøyd hjem etter å ha fått «Carving A Giant», «Sign Of An Open Eye», «Exit – Through Carved Stones» og «Wound Upon Wound» på rekke og rad. Lørdag
The CLASP Ritual (6/10)
Skarve fire minutter før The CLASP Ritual (6/10) skal starte inne på Verftet, kan en observere Dirge Rep, mannen nevnt som initiativtaker og organisator av ritualet, løpe nedover bakken utenfor, slepende på en trillekoffert. Således lå det i kortene at starttidspunktet for den kommende konsert og åpningen av festivalens musikkdel denne andre dagen ville bli noe forskjøvet. Ganske riktig var bandet på scenen noe senere enn forespeilet i programmet, men gjestevokalist Devilish’ (Cult of Fire) hatt gjør en tilgivelse såre enkelt. Her snakker vi isseklede som går Papa Emeritus i Ghost en høy gang. Første del av settet er viet to covere av Master’s Hammer, deretter kommer Gaahl på scenen, hvor allerede Skagg er på plass som en del av backingbandet, også bestående av ikke ukjente Iscariah, Thurzur, og allerede nevnte Dirge Rep, alle sammen figurer godt kjent fra diverse store norske band. Med Gaahl og Skagg på scenen, hva er vel ikke mer passende enn en fremføring av Gaahlskaggs «I Am Sin»? En lar seg ikke helt overbevise av Gaahls vokale fremføring, men så er lyrikken og låten noe som hører til langt tilbake i tid, så patos kan ikke nødvendigvis forventes på samme ungdommelige måte nå som den gang. People change. Taakes egen Hoest kommer så kappekledd på scenen og tar unna to Burzum-coverlåter, før Skagg gjør vokal på litt finsk gammelskole-Beherit. Ja, foruten Deathcult-materialet er hele konserten en hyllest til flere av bandene som dro det hele i gang på global basis, litt slik Blekkmetal i seg selv er en hyllest til den tidlige norske scenen. Det er bare synd at hyllesten mest tar skade av forferdelig lyd og til tider lett skranglete fremføring – fordi om det egentlig kan sies å være autentisk i forhold til enkelte av de utvalgte coverlåtene.
Old Funeral
Old Funeral (7/10) har ikke stått på en scene som dette på tjueseks år ifølge det som blir sagt fra scenen, og skal en tolke utsagn fra blant andre Abbath, så var det like greit. Imidlertid er det i form av en slags dannelsesreise i den tidlige scenen interessant å få med seg bandets death metal-inspirerte uttrykk, fordi om materialet jo tidvis bærer preg av ungdommelig uklarhet. Bandet er dog etablerte rockere i 2015, og selve fremføringen og dialogen mellom låtene er showmanship slik det skal være. Men som antydet, det blir aller mest for nostalgikere og historieinteresserte.
Helheim
En av platene som tidlig ble kvernet ut av Pyttens studio i Grieghallen var Helheims (8/10) Jormundgand. Tross at bandets to vokalister neppe klarer å emulere platens falsettskrik, var resten av konsertens gjennomgang av albumet i sin helhet en solid gjerning. Bandet var som alltid profesjonelle i fremføringen, og materialet gjør seg veldig bra med et bunnsolid lyduttrykk. Ikke minst er det som vanlig en fryd å følge med på bandets leadgitarist og bandets trommis, og de små detaljene de står for. I bakkant av bandet var det full videoproduksjon gjennom hele settet. Som en bonus serveres publikum helt til slutt «Dualitet og Ulver», hvor Hoest fra Taake selvfølgelig stiller opp og tar regi på samme del som på plate og video til samme låt. Helt til slutt kroner Helheim verket med en hyllest til Bathory gjennom en framføring av «Home Of Once Brave». Med den avslutter Helheim konserten sin med publikums fulle oppmerksomhet.
Kampfar
Kampfar (9/10) har denne oppmerksomheten med seg helt fra første tone. De fremførte et sett bestående av utelukkende gammelt materiale, som jo er noe ironisk med tanke på at bandets nye plate «Profan» vel ble sluppet samme helg. Konserten blir folketonetung, som nær sagt er en selvfølge siden bandets tidligste materiale er i fokus. Sikkert som alltid, får vi servert gamle perler som «Valdogg», «Hymne», «Norse» og «Troll, Død, og Trolldom», men også en litt nyere låt i «Lyktemenn», og en gammel Mock-låt – bandet som ble til Kampfar. Dolk og gjengen strålte på scenen, og det er egentlig ikke så mye annet å si enn at bandet er et sikkert kort i livesammenheng.
Taake
Siste band ut på den første og siste Blekkmetal-festivalen var Bergens stolthet, Taake (8/10). Ikledd skjorte med anti-islamsk symbolikk, ledet Hoest oss gjennom en kavalkade bestående av nytt så vel som gammelt materiale. Blant annet de tre første låtene på «Hordalands Doedskvad», for anledningen dedikert til Blekkmetals mentor Jannicke Wiese-Hansen. «Myr» ble viet litt tid, det fikk også «Hennes Kalde Skamlepper». Denne førte med seg full posering fra bandets gitarister, tydelig ivrige av ideen om kjølige skamben. Taake er alltid en fryd live, ironisk nok, og bare det å høre Hoest endre sine egne tekster med vitende og vilje gir konsertene det lille ekstra. “Gjennom fitten, og inn i ræven” finner du ikke i den originale teksten til «Doedskvad 1», for å si det slik.
Ønsker DU å ta med deg en venn på Necrophobic-konsert enten i Bergen 20. november eller i Oslo 21. november?
Vi har fått 2 billetter til hver konsert fra Blastphemy Production som du kan bli den heldige vinner av, ved ganske enkelt å skrive hvilket svensk metal-album som troner øverst på din personlige favorittliste i kommentarfeltet under.
Vi trekker en vinner i løpet av torsdag 19. november. NB: 20 års aldersgrense.
Keep of Kalessin + Vreid + Vredehammer Hulen, Bergen
24.10.2015
Vredehammer, Vreid og Keep of Kalessin avslutter sin suksessfulle turné i anledning 10-årsjubileet til Indie Recordings denne uka med tre nye datoer i hjemlandet! I den anledning kan du lese denne oppsummeringen av konserten til de tre i Bergen for noen uker siden.
I anledning Indie Recordings sitt tiårsjubileum har selskapet stablet på beina en turné med tre av bandene i selskapets nåværende stall: Vredehammer, Vreid og Keep of Kalessin. De to sistnevnte delte plakaten som co-headlinere – om enn publikum i Bergen ikke lot til å være like egalitært innstilt som bandene og plateselskapet selv var.
Vredehammer
Først på scenen var imidlertid Vredehammer (7/10), som stødig fremførte assorterte låter fra bandets hittil litt begrensede en-platesrepertoar – om en ser bort fra EPer altså. Solid fremføring, og materiale med god driv, samt trygg og bredbent besetning, men de så dessverre ut til å komme litt til kort hos det tilsynelatende blaserte og tynt befolkede publikummet som var på plass.
Vreid
Dette kom seg betraktelig i tiden med sceneskifte mellom nordlendingene i Vredehammer og sogningene i Vreid (9/10). Med bannere basert på bandets nye plate Sólverv på plass, gikk bandet rett på sak, og delte ut en slagkraftig utgave av Når Byane Brenn, før de dro på med to låter fra førsteplaten, Kraft. Derfra ble vi servert Raped By Light og Eldast Utan Å Gro. Allerede fra første låt var det blitt godt fylt opp foran scenen, og langt hår flagret i frisk og fri dressur rundt i lokalet. Dess lengre en kom ut i Vreids sett, desto mer klarhet ble det i forekomsten av andel Vreid-elskende konsertgjengere i Bergen, for her var det usedvanlig bra liv fra salen, og det uten direkte direksjon fra scenen. Videre var det rett over i Reap fra bandets forrige plate, før bandets frontmann Sture forklarte oss hva som skjedde med tyskertøsene; de ble disiplinerte, og bandet dro altså igang Disciplined. Deretter fulgte Haust, Sólverv og Pitch Black Brigade. Hovedpoenget med denne løse oppsummeringen blir likevel såre enkel: har du mulighet til å få med deg Vreid i den formen de er i på nåværende tidspunkt, med frisk plate under beltet, og en knippe klassikere, så er det bare å kjøre pasta med ketchup og Seidel fremover for å spare penger til konsertbillett, dersom ditt lokale studentlag klarer å hanke inn sogningene. Forresten ser du dem i Oslo, Hamar, Trondheim allerede 19-21 november.
Keep Of Kalessin
Keep Of Kalessin (7/10) fikk en temmelig utakknemlig jobb da de skulle toppe Vreids opptreden. Trondheimstrioen med Obsidian C i spissen spilte et sett med stort fokus på bandets aller nyeste materiale. Om manglende kjennskap til dette materialet hos de fremmøtte var bidragende faktor vites ikke, men med litt dårlig lyd, halvfull sal og en delay-pedal som tydeligvis takket for seg underveis, så hjalp det lite at Obsidian C er aldri så scenevant og selvhjelpsbok-selvsikker. Om han og resten av bandet er blendende teknisk flinke, så er det likevel ikke nok til å trollbinde kresne ekstremmetalfans. Attpåtil begynner Bergen å bli godt vant med et rikholdig konserttilbud. Fra lang kø utenfor Garage i forkant av Keep of Kalessins opptreden under Blastfest tidligere i år, var det et godt stykke til en fjerdedels full sal på Hulen denne høstkvelden. Keep Of Kalessin gjorde det beste ut av en temmelig umulig situasjon.
In Flames + Black Temple USF Verftet, Bergen 04.11.2015
Black Temple
Allerede da oppvarmingsbandet Black Temple (6/10) gikk på scenen var det rimelig fullt på Bergens konsertstorstue, USF Verftet. Den svenske trioen har et noe særegent uttrykk, og låter som en hybrid mellom stonerrock, post metal og punk/hardcore. Kanskje man kan kalle det stonerpostcore? Uansett, det låt tidvis spenstig og kult, men deler av materialet falt ikke i smak. Til tross for at de kun har en debutskive som nylig er ute, var interessen for bandet ganske så bra. I tillegg var de flinke til å få med seg publikum med mye frieri som fungerte, og publikum ble igjen varmere i trøyen for hver låt som gikk. Om det hjalp at frontmannen tidvis lignet på Kurt Cobain vites ikke, men de gjorde en hederlig oppvarmingsjobb denne kvelden.
In Flames
Det er godt over 15 år siden jeg hadde særlig oversikt over hva In Flames (7/10) holdt på med. Joda, man har sett at bandet har blitt større for hver utgivelse og fått med seg både enkeltlåter og plater. Men, at de skulle selge ut en onsdagskveld på USF Verftet i 2015 hadde jeg ikke trodd. Det var heller ikke akkurat det helt vanlige metalpublikummet som var til stede. Men, det er fint at ungdommen får konserter de kan gå på, og publikum var virkelig med fra første tone. De aldrende svenskene leverte som bare det, med en stor produksjon og alt var meget proft. Det så bra ut, med god bruk av lys og videoskjermer. De kommuniserte strålende med publikum, spilte drevent og bra og alt satt som det skulle. Det ekstatiske publikummet var med hele veien og overdøvet tidvis Anders Fridén sin stemme i sin iver etter å synge med, og det er jo gøy å se. Likevel låt det ganske tamt, og konserten manglet både trøkk og tyngde. Nå er vel ikke jeg helt i målgruppen når det gjelder valg av låtmateriale, da jeg strengt tatt ikke makter å huske en låt som har blitt gitt ut etter The Jester Race-plata fra 1996. Enkeltriff verdsettes, men heltheten av materialet er ikke for meg.
In Flames
Det er likevel imponerende å se hvordan de jobber seg gjennom konserten og har publikum med hele veien. Flere av låtene var selvsagt hentet fra deres siste album, Siren Charms, samt fra de 3 – 4 siste platene. Den eldste låta var vel fra Whoracle (1997), så noe nostalgikjør var ikke In Flames på denne kvelden. Når man så på publikum var vel nettopp det like greit. In Flames er ikke så langt unna å lukte på stadionband-statusen, og selv om jeg ikke er helt i målgruppen må det sies at dette var en god kveld for fansen.
