Kategoriarkiv: Intervjuer

Despised Icon – Selvkritisk og introvert ikon

6. juli 2016 MHN

SELVKRITISK OG INTROVERT IKON

De fleste av oss er livredde for å vise svakhet, men det å stå fram med sin sårbarhet kan like godt være et tegn på trygghet og integritet. Les og du vil forstå.

I år kommer til å bli et heidundrene år for deathcore. For når både Whitechapel, Suicide Silence, Impending Doom, Infant Annihilator og Despised Icon slipper nytt materiale på samme år, så er vel det en aldri så liten sensajon. Despised Icon definerte sjangeren som så mange kom til å enten elske eller hate, helt tilbake i 2002. De leverte fire beinsterke skiver mellom 2002 og 2009, før de bestemte seg for å ta kvelden i 2010. Det var aldri snakk om å starte opp igjen, så stor var gleden når 2014 opplevde re-union konserter, og etter hvert ble det også snakk om ny skive og bandet var på plass igjen. Nå er femte skive altså foreliggende, og med en tittel som Beast sier det seg vel selv at gutta ikke har blitt glattere i kantene med årene. Det er alltid interressant å snakke med sjangersettere, så vi ringer en av to vokalister, Alexandre Erian (heretter Alex), og som dere fort får innblikk i så ble dette et intervju av den uvanlige sorten for Alex. Men nok om det.

“…jeg har aldri syntes at det jeg selv gjør er noe spesielt, og at folk der ute liker det jeg gjør vet jeg ikke hvordan jeg skal forholde meg til.” Alex om sitt eget selvbilde.

Etter en ubønnhørlig gratulasjon av ny skive og velkommen tilbake til gamet, må vi nesten spørre om hvor lei han er av å få de samme spørsmålene gang etter gang i hvert eneste intervju han gjør. Så på en skala fra 1-10, hvor lei er du? “Ah, dude, det er faktisk det beste spørsmålet jeg har fått hittil. Jeg setter selvfølgelig pris på at folk er interessert i Despised Icon (heretter DI), men ja, jeg har fått mange av de samme resirkulerte spørsmålene. Men jeg svarer selvfølgelig på alt jeg blir spurt om. På en skala fra 1-10 så er jeg nok en god sjuer eller åtter akkurat nå,” ler Alex. “Men når det er sagt så er du velkommen til å spørre om hva du vil. Og det beste er om vi får dette til å bli en naturlig samtale.” Det skal vi få til, og dermed skrotes manus fra nå av.

DI har nettopp vært på Europaturne, men kom ikke til Norge. Hvorfor ikke? “Jeg vet det mann! Vi har gode opplevelser fra Skandinavia og Norge, så vi kommer nok tilbake. Det er forresten ganske annerledes for oss å være på turne nå, vi har litt annet fokus. Nå driver vi med musikk når vi har tid, og prioriterer familie og andre ting på en helt annen måte enn før. Tilbake i 2010 tjente vi mye penger på DI, men det var defintivt vanskelig å kombinere det med familie. Men samtidig krever det å ha familie at man også har penger nok til å forsørge den, så det er litt som et tveegget sverd det der. Nå har bandmedlemenne større behov for være med familiene sine siden alle, unntatt meg, har fått barn. Og jeg prøver å være forståelsesfull overfor de andre. Slik det er nå så har også alle, unntatt meg , jobb ved siden av bandet, og da er de heller ikke avhengig av bandet for å få ting til å gå rundt. I 2010 kom vi til vegskillet om vi skulle fortsette eller legge ned bandet. Jeg var da den eneste som ville fortsette, men det var ikke noe alternativ å fortsette som Alex Despised Icon, og bli et slags DI coverband om du skjønner? Derfor bestemte jeg meg også for å slutte. Jeg har hatt andre band å holde på med i etterkant av DI, men jeg er veldig glad for at vi nå er tilbake,”konstaterer Alex. Kan vi tolke det dithen at det er du som har vært drivkraften for å starte igjen? Alex begynner å le, “jeg har nok alltid vært den fyren som har maset om at vi må være med på den og den turneen og hele tiden pushet på for å drive med DI, men nå er ting annerledes og alle er tilbake med den samme iveren. Alle er gira når vi snakker om hva vi skal gjøre, ikke bare jeg lenger. Jeg har holdt på med turnering hele tiden etter DI, men det har ikke de andre. Så når vi var i Europa nå, så følte de andre at de egentlig var på ferie og slappet av,” ler Alex nok en gang. “Så det er god stemning, og det er fint å ikke må presse resten av bandet hele tiden for å holde på.”

“Men på et tidspunkt må du konfrontere dine indre demoner, og finne en konstruktiv måte å forholde deg til livets realiteter, og takle det vanskelige på.” Alex om livets bestrebelseri.

Hvordan har tilbakemeldingene vært etter at dere kom tilbake som band? “Det har vært overveldende! Når vi begynte med reunion-konsertene våre så var det veldig bra oppmøte på både festivaler og vanlige konserter. Og det har vært morsomt å se at det både er gamle die-hard fans, men også mange nye, og unge, som møter opp. Vi trodde kanskje mange hadde glemt oss siden det var mange år siden vi spilte sist, men slik var det ikke, og det var kult. Det er spesielt artig å se at de unge liker det de hører.”

Hva gjør det med deg å gå på scenen og se at tusenvis av mennesker kommer på konsert kun for å se deg og dine komposisjoner? “For å være helt ærlig så forstår jeg ikke hvorfor vi har gjort det så bra. Jeg er veldig selvkritisk, spesielt når det gjelder musikk. Jeg er aldri fornøyd med det jeg gjør, og synes alltid ting kunne vært bedre. Jeg blir veldig personlig nå, men jeg har aldri syntes at det jeg selv gjør er noe spesielt, og at folk der ute liker det jeg gjør vet jeg ikke hvordan jeg skal forholde meg til. Det er vanskelig for meg å forholde meg til både negative og positive tilbakemeldinger. Men når det er sagt, så setter jeg veldig pris på å få ut musikken live, og se at folk tar av. Nesten hver gang vi spiller, går jeg rundt i merch-boden etter konserten og mange kommer til meg for å snakke. Jeg elsker å høre historiene rundt hvordan musikken vår har påvirket, og satt spor, til de som hører på. Det er definitivt noe som motiverer. Pengemessig så ser jeg ikke på meg som rik, men jeg ser på meg som rik på opplevelser gjennom møter med andre mennesker. Så takk!” Er det tekstene du skriver, eller intensiteten i musikken og følelsene musikken framprovoserer som har gjort inntrykk på folk tror du? “Med sosiale medier så får du mye mer kontakt med publikum. Og jeg har flere ganger opplevd at folk har fortalt at de har slitt med suicidale tanker, og at tekstene mine har hjulpet dem i disse vanskelige periodene i livet. Hjulpet dem til å krige mot de indre demonenen de har hatt. Det er det samme med meg selv også. Jeg sliter en del med negative indre følelser og har mye press på meg, og da har musikken hjulpet meg mye. Det å ha mulighet til å få alle disse negative følelsene ut gjennom musikken, og oppleve at det har en positiv virkning på et dypere nivå hos andre mennesker er veldig sterkt og givende. Hva var spørsmålet igjen, hehe.” Hvorfor tror du metal blir en trygg havn for mange som har hatt det vanskelig? “Basert på egne erfaringer, og folk jeg kjenner, så er alkohol og narkotika definitivt en måte å takle livet på. Men på et tidspunkt må du konfrontere dine indre demoner, og finne en konstruktiv måte å forholde deg til livets realiteter og takle det vanskelige på. For meg har det å lage musikk vært det som har hjulpet. Men det kan være både det å spille metal, høre på metal, eller for eksempel male, drive med kunst eller idrett. Disse tingene kan hjelpe deg til å komme deg ut av avhengigheten og det destruktive, og være det som er med på å få deg til å ta det første skrittet mot noe bedre. Og jo mer du holder på med disse konstruktive greiene, jo mer kommer du inn i de og finner motivasjon gjennom de. Slik har musikken fungert for meg ihvertfall, og det er jeg takknemmelig for. Jeg tror at disse tingene er grunnen til at jeg fortsatt er der jeg er. For min del kan du definitivt si at musikken har fungert som terapi. Dette er vel grunnen til at mange av tekstene mine er personlige. Mange band er veldig flinke til å skrive gode politiske tekster, men det er ikke noe jeg har anlegg for. Jeg lever mer i min egen boble og i min egen verden, hvor jeg stadig finner meg selv i å dagdrømme. Så derfor er det en del av meg i hver tekst. Egentilg er det vel VELDIG mye “meg” i tekstene,” utbryter Alex etterfulgt av nok en latter. Vil du si at DI står for noe særskilt? “Det er nok litt som jeg har vært inne på; det å holde hodet over vannet, og akseptere hvor overveldende livet kan være til tider. Det å snakke om dette, er terapi. Jeg liker egentlig ikke å diskutere og snakke om mine problemer, så det å skrive om disse tingene i tekstene og gjemme alt inn i metaforer er min måte å snakke “åpent” om meg og mitt liv på. Det er vanskelig å si noe om det jeg sliter med høyt, da er det tryggere å gjøre det i tekstene og rope det ut, hvis du skjønner? Jeg vokste opp i et veldig skjermet miljø, og var veldig sky og reservert fra tidlig alder av. Så når jeg startet med musikk var det veldig vanskelig å plutselig skulle gå på en scene. Jeg er veldig introvert og tilbaketrukket, og det å gjøre intervju med dere nå, og være så åpen både nå og i tekster, har vært veldig vanskelig for meg opp gjennom livet. Men som jeg nevnte så har musikken hjulpet meg med dette. Det å spille live har også betydd mye, for når jeg går på scenen nå så tar jeg på meg en karakter/rolle og blir en helt annen person. Det er min måte å få alt ut på, alt som frustrerer meg. Det gir meg balanse i livet og gjør at jeg kan være en rolig og harmonisk person i hverdagslivet, hehe.”

“Pengemessig så ser jeg ikke på meg som rik, men jeg ser på meg som rik på opplevelser gjennom møter med andre mennesker.” Alex om de gode sidene ved å være musiker.

Konsertene deres er veldig energiske, men hvordan debriefer du etter en konsert? “Alle har sin måte å opptre på og presentere seg live. Jeg liker å være veldig fysisk, og bevege meg mye. Det blir mye hopping fram og tilbake, og jeg liker å ta av, hoppe ut blant publikum og interagere med de som er på konserten. Det er mye cardio til stede! Når jeg er ferdig med konserten så er jeg veldig utslitt og tømt. Det er en veldig beroligende følelse, og da trenger jeg egentlig ikke å debriefe. Fordi jeg har liksom fått ut alt. Jeg er mye stressa, og har mange ting som foregår hele tiden, så det å skrike inn i en mikrofon og få alt ut gjør meg veldig fornøyd. Da er det egentlig nok å slappe av back-stage, henge med gutta og kanskje ta et par øl.”

Hva var vegen din inn i deathcore-sjangeren? “Vi slapp ut vår første skive i 2002, og da var det ingenting som het deathcore, så det var en sjanger som ble til etterhvert. Vi startet som en gjeng som ønsket å spille ekstrem og brutal musikk. Alle hadde vokst opp på 90-tallet og hørt band som Suffocation, Dying Fetus, Deeds Of Flesh, At The Gates, Dark Tranquility osv, så der hentet vi mye inspirasjon. Når vi begynte å turnere med DI,så var det med rene death metal-band, og det var hardt mann, skikkelig hardt, fordi vi var ikke et tradisjonelt death metal band hverken musikalsk eller visuelt sett. Vi kledde oss blant annet på en helt annen måte, men det var samtidig slik vi bygde identiteten vår. Ønsket var å spille ekstrem musikk som vi kunne blande inn mange elementer i. Vi hørte også mye på hardcore slik som Hatebreed og Madball, og mer tekniske ting som tidlig The DIllinger Escape Plan, og dette ønsket vi å blande inn i musikken vår. De fleste i bandet hadde også bakgrunn i flere death metal band, så dette var på en måte en videreføring fra det vi hadde gjort tidligere og et forsøk på å prøve å gjøre noe nytt. Slik ble DI formet, og sjangeren fulgte etter.” Hvorfor tror du så mange er negativ til deathcore? “Jeg tror at når en trend dukker opp, og mange fokuserer på den, så blir det også mye motstand. Mange vil ikke være del av en hype og blir derfor negative til det som blir populært. I tillegg innser jeg at jo gamlere jeg blir, desto mer definerer jeg meg inn i mine egne greier. For oss er ikke musikk bare musikk, den er relatert til en livsstil som vi har levd en lang stund. Slik tror jeg mange har det, og når det da kommer nye ting så kan denne livsstilen bli truet av det nye, og det kan være vanskelig å forholde seg til. Selv om det var mye hat i starten, så har det bedret seg nå. Jeg husker at deathcore var superpopulært i 2006-2008, og alle kjørte på med pig-squeels og blast beats med break-downs.. Og til slutt ble hele scena utvanna og utslettet seg selv. Men nå har det gått noen år, og jeg tror det er rett tidspunkt for sjangeren til å blomstre igjen. Samtidig er det viktig for meg å understreke at jeg ikke så opptatt av hva deathcore er eller ikke er, jeg kommer til å holde på med dette samme hva, hehe.”

“Det er mye cardio til stede!” Alex om hvordan DI er live.

Plutselig ser vi at vi har kun ett minutt igjen og vi har enda ikke kommet inn på nyskiva, men heldigvis er Alex pratesalig og forteller gledelig. “DI sluttet i 2010, og vi hadde ikke noen tanker om å starte igjen. Men vi fant etter hvert tilbake til hverandre, og så satte ting i gang. Når tiden kom for å skrive skiva, visste vi ikke hvor vi skulle starte og hadde ikke peiling på retningen. VI hadde derfor lave forventninger siden vi ikke hadde snøring på hva vi skulle gjøre. Så vi satte bare igang og spilte noen gamle låter for å se, og etter det startet alt å rulle. Vi tenkte først å lage en liten 5-spors EP som vi skulle gi ut selv, men det ballet fort på seg. Vi jobbet i to team, der team 1 var Eric (gitar) og meg, og team to var Alex (trommer) og Eric. Det jeg og Eric skrev var mye mer rettet mot de to eldste skivene våre, altså litt mer simpelt og rett fram, med mye slam og groove og beatdown. Eric og Alex skrev kjappere og mer tekniske ting i gata til Ills Of Modern Man og Days of Mourning. Så vi har på en måte en blend av alle skivene på nyskiva. Vi fikk til en balanse mellom alle fasene vi har vært i, men det låter fortsatt veldig relevant.”

Coveret til Ills Of Modern Man er noe av det feteste som er laget. Hvor viktige er covrene for dere? “Vi har alltid brukt venner til å lage cover. Coveret denne gangen ble til ganske naturlig siden skiva er såpass ekstrem. Mange ville nok trodd at så gamle som vi har blitt nå så ville nok resultatet blitt litt roligere og mer kommersielt, men Beast er den rake motsetningen og er noe av det mest ekstreme vi noen gang har gjort. Og vi ønsket å få den følelsen inn i coveret, og det føler jeg vi klarte å fange. Visuelt sett så har vi alltid brukt mye grønt i DI, både coveret til Ills… og mye merchandise har grønt i seg, og jeg må nok kreditere Suffocations grønne logo for akkurat det.”

“Mange vil ikke være del av en hype og blir derfor negative til det som blir populært.” Alex om hvorfor deathcore har fått så mye pes.

Er det noe du har lyst til å legge til intervjuet før vi lar deg gå? Noe vi ikke har spurt deg om? “Nei egentlig ikke. Vi startet med å snakke om alle spørsmålene jeg har fått gang etter gang, så jeg er glad for at dere kom med noe annet enn det jeg vanligvis bruker å bli spurt om. Jeg er ikke vant til å være så personlig, og jeg kommer ikke til å være ¨det framover i intvjeru, så jeg vet ikke om det var en bra eller dårlig ting, hehe. Whatever, det som er sagt er sagt”.” Takk for at du har vært så ærlig, og takk for intervjuet. “Takk skal dere ha, det har vært veldig hyggelig, og jeg gleder meg til å lese det som kommer ut av dette,” avslutter en leende Alex.

Tekst: Lars Bremnes Ese
Foto: Charlie Baron

Beast er ute på Nuclear Blast 22. juli.

Intervjuer

Norway Rock reiser seg fra asken

5. juli 2016 MHN

Etter fem års pause er endelig Norway Rock tilbake. De jobber med et lavere budsjett enn tidligere, men leverer likevel varene og er klare for å gi en fantastisk festivalopplevelse på Sørlandet.

– Dette er dugnadsånd i sin sanne form. Det er absolutt ildsjeler jobber med dette og det er fantastisk at vi endelig er tilbake, sier bookingansvarlig Kjell Arne “Kelly” Aamodt.

Norway Rock arrangerte festival sist i 2011. Selv om de jobber med et lavere budsjett enn tidligere, er det lite som tilsier at de har tenkt til å sette ned standarden. De har klart å booke store navn til festivalen. Med headlinere som Five Finger Death Punch og Within Temptation beviser de at de fortsatt har magien som skal til for å booke navn som trekker folk.

– Vi ble enige om å bruke store deler av budsjettet til å booke store navn. Vi må rette en takk til de norske artistene som også kan sies å jobbe på dugnad for oss. De har gitt oss gode priser, fordi de ønsker at festivalen skal leve, sier Aamodt. Han sier at å se innsatsen til alle ildsjelene som gjør at festivalen går av stabelen gjør noe med en gammel rocke-skrått.

Har øynene på Metallica

Siden festlighetene startet til 2006 har har store navn som Alice Cooper, Motörhead, Slash og Immortal prydet plakatene. Selv om vi ikke kan se 80-tallets helter på jordene i Kvinesdal dette året er ikke drømmene til Aamodt mindre.

-Jeg gir meg ikke på at jeg ønsker å se Metallica på jordene har ute. Men, nå tar vi det rolig, ett steg av gangen. Hvis vi jobber jevnt og trutt vil vi til slutt nå målene våre, sier bookingsjefen. Han sier det er viktig å sette lista høyt.

Det er i år 10 år siden festivalen først så livets lys. Etter navnebytter og humper i veien er det samme gjeng som jobber dag og natt for å sy festlighetene sammen. Samtidig som intervjuet med Metal Hammer holder på, hører man en engasjert Aamodt delegere oppgaver. Camp-området holder på å utvides og Lemmy-scenen er satt opp. Der vil det være full fest og en rekke tributeband. Det er mye som skal klaffe om man skal arrangere festival.

-Folk vet ikke hvor mye arbeid det egentlig er. Men, det er verdt det når man ser resultatet av det hele, sier han.

Dobler folketallet i Kvinesdal

Publikum har heller ikke sviktet festivalen, og festivalsalget har gått som en drøm. Kelly Aamodt mener de i år har et bedre utgangspunkt enn det de har hatt siden festivalens fødsel. Med en kapasitet på 5000 gjester, har Norway Rock mulighet til å doble folketallet i den lille kommunen. I fremtiden ser de på mulighetene til å utivde.

– Vi har i utgangspunktet plass til det. Vi må selvfølgelig sette en grense for å at alle skal få den samme gode festivalopplevelsen, men jeg tror det er trygt å si at det er plass til samtlige som ønsker å besøke oss, sier han.

Billetter til både camp og selve festivalen vil fortsatt være tilgjenglig for kjøp i inngangen.

Aldersgrenser:
Festivalområdet: Fra 16 år og oppover.
Camping: 18 år

www.norwayrocklive.no

Intervjuer

Ny dose med Blues Pills

4. april 2016 MHN

Ny dose med Blues Pills

Vi fikk en kjapp oppdatering fra Blues Pills om deres kommende album.

Hvem kan vel glemme den magiske debuten til svenske Blues Pills, der 60-tallets psykedelia møtte 70-tallets blues og hardrock. Bandet har vært særs aktive i etterkant og har turnert hyppig i Europa samt at de også har vært et populært festivalband. Men hvor i løypa det vanskelige oppfølgeralbumet ligger er det nok endel som har lurt på. Har nervene og prestasjonsangsten tatt luven fra svenskene? For å få oppklart dette spørsmålet var vi så heldige å få en liten prat med den eminente vokalisten i bandet, Elin Larsson. Og Elin kunne heldigvis berolige oss med at alt var under kontroll og i rute.

“Låtene og albumet har vært klart en god stund, og det gjenstår nå bare den siste finpussen med miksing og mastring, så er alt i boks. Vi gjorde oss ferdige i studio før vi la ut på den siste turneen, og vi jobbet knallhardt for å komme i mål. Alle låtene skrev vi sammen i studio, og dette er hele bandets prosjekt. Vi fikk bruke mye tid i studio, og er veldig fornøyd med resultatet. Produsenten vår (Don Alsterberg: Graveyard, Division of Laura Lee, Horisont m.fl) lot oss få både spillerom og lov til å leke litt. Albumet låter nok litt mer storslått enn debuten”, forteller en ivrig Elin.

Ingen grunn til bekymring altså. Men hvordan låter det nye albumet? Er det noen store overraskelser på gang, har bandet fortsatt beina dypt plantet i 60- og 70-tallet?

“Vi har jo blitt eldre og har modnet litt, men fundamentet er stort sett det samme. Tekstmessig er det kanskje litt mer personlig og voksent. Vi har også lekt oss mer med soul og funk denne gangen, og kanskje har vi blitt litt mer progressive? Albumet er utvilsomt mer lystig og dansbart enn debuten vår. Blant annet har vi med wurlitzer og hammond-orgel på denne plata, og det setter sitt preg på soundet. I tillegg ble vi veldig inspirert av The Undisputed Truth”, sier Elin.

Hvem pokker er The Undisputed Truth spør vi oss? Etter iherdig Googling og multitasking på høyt nivå mens Elin er på tråden finner vi ut at dette var et Motown-band med ingen ringere enn legendariske Norman Whitfield, mannen bak blant annet The Temptations, i spissen på begynnelsen av 70-tallet. Likevel forstår vi på Elin at de har beholdt grunnfundamentet fra debuten, og at det ikke er noen fare for at bandet nå låter som Jamiroquai. Og godt er det. Debutalbumet var en herlig cocktail av blues, hard rock, psykedelia, soul og funk og det høres ut som om bandet nå har videreutviklet soundet sitt uten å ha forlatt utgangspunktet. Med andre ord er det lov å ha høye forventninger til oppfølgeralbumet.

Vi fikk også lov til å stille nerdespørsmål nr.1, og Elin tok utfordringen på strak arm etter litt nøling. Hvilket album er din favoritt gjennom tidene? “Det er nesten et umulig spørsmål! Men hvis jeg måtte velge et så må det bli Aretha Franklin med I Never Loved a Man (the Way I Love You). Aretha Franklin er et av mine største forbilder og det er en fantastisk plate”, sier Elin, og det er strengt tatt lett å høre at souldronningen har hatt påvirkning på fyrverkeriet fra Göteborg.

Vi lurer jo fælt på når vi får en smakebit fra albumet, og ikke minst når hele herligheten er klart for utgivelse. “Som sagt så er det bare den siste finishen igjen, og vi regner med at det kommer noen smakebiter ganske snart. Albumet vil trolig gis ut i juli, og vi kommer definitivt til å teste ut de nye låtene etterhvert, også på Tons of Rock i juni”, sier Elin.

Da er det bare å smøre seg med tålmodighet og vente i ulidelig spenning. Klarer Blues Pills å toppe debuten sin, snakker vi klassiker med stor K!

BLUES PILLS SPILLER PÅ TONS OF ROCK TORSDAG 23. JUNI

Tekst: Pål J.Silihagen

Foto: Terje Dokken (live), Patric Ullaeus

Intervjuer

Cattle Decapitation: Brutal og ekte misantropi

23. mars 2016 MHN

Vi gjorde dette intervjuet med Cattle Decapitation i fjor i anledning slippet av deres nyeste album,The Anthroposcene Extinction. Grunnet plassmangel ble dette tungt redigert i bladet, så det er en glede å kunne presentere det i sin helhet nå, i anledning bandets konsert på Inferno!

BRUTAL OG EKTE MISANTROPI

Hvis dyrene skulle reise seg for å påføre menneskeheten samme smerte som vi har påført dem, så ville Cattle Decapitation vært spilt i bakgrunnen.

I all vår beskjedne språkbruk kan vi, i en mild form for ekstase, informere alle leserne av Metal Hammer Norway at misantropene i Cattle Decapitation har returnert med en perfeksjonert skive, hvor de nok en gang har utpekt mennesket som hovedmotstander i kampen om jordens fortsatte eksistens. I 19 år har gutta levert brutal death/grind med et budskap som sentrerer rundt menneskets voldtekt av jorda og dets arter, og de har fått covere sensurert på grunn av grafiske framstillinger av hvordan menneskene og dyrene bytter plass i næringskjeden. Sjekk ut coveret til Humanure og du får en pekepinn på hva jeg snakker om. Åkke som; når sjuende fullengder nå foreligger, var det liten tvil om at MHN skulle kontakte sjefsgrinder og vokalist Travis Ryan for en prat om The Anthroposcene Extinction, samt invitere til å løfte blikket for en større forståelse av eksistensiell realisme!

For de av oss som er antikapitalister og aktive i miljøbevegelsen, vil det være naturlig å starte samtalen med å spørre om hvor mye av det Travis synger om han faktisk står for. Og da er vi spesielt interessert i budskapet som omhandler hatet og frustrasjonen som rettes som menneskets overkonsum og grådighet, ja egentlig hele anti-humanist greia. “Joda, en god del av det jeg synger om står vi for som band. Noen av tekstene er nok litt reaksjonære, for jeg er jo kun et menneske og har mine humørsvingninger som alle andre. Noen ganger skriver jeg når jeg er pisse sur, og noen ganger når jeg er mer i balanse. Ta for eksempel en låt som Not Suitable For Life som jeg skrev da jeg var noe så hinsidiges sur på noe, men jeg husker ikke akkurat på hva. Jeg tror jeg bare var sliten, haha! Men seriøst så misliker jeg virkelig menneskeheten og folk generelt, selv om jeg gjør et unntak og gir alle en sjanse når vi er på turné. For det er kult å se at folk har det bra på konsertene våre, og de som ikke liker det vi gjør, vel dem om det. Ideologien og budskapet til bandet er kort og godt ‘ikke oppfør deg som en dritt’. Seriøst. Folk tror vi er hardcore veganere og at vi ikke snakker om annet enn dyrs rettigheter, men det er ikke akkurat slik det er. Joda, vi fronter ofte disse temaene og flere av oss er vegetarianere, så dette vil alltid finnes i tekstene våre, men egentlig konsentreres det meste rundt personlig ansvar. Det høres kanskje ikke så skrekkelig metal ut, men det stammer fra skolen etter Nuclear Assault, Megadeth og Carcass, som jeg definitivt tilhører”, forteller Travis.

Siden Cattle Decapitation er så outrerte både når det gjelder det lyriske og det visuelle, så fortsetter vi å grave i det ideologiske hjørnet. Vi ymter frampå at tekstene deres er noe av det bedre innen metalsjangeren, og at de gir håp for en sjanger som er overlesset med dårlige tekster. Og når det gjelder tematikk ber vi Travis fortelle hvor engasjementet kommer fra, og om hvilke tips han har til hva som kan gjøres med at menneskene ødelegger planeten vår. Travis biter på og utbryter: “That’s awesome! Radikalismen vår kommer først og fremst fra det ekstreme i musikken vår. Tekstene og temaene må passe inn i det musikalske uttrykket så godt som mulig, og jeg liker å gjøre ting så kunstnerisk og poetisk som mulig uten å virke som om jeg forsøker å formidle et enkelt budskap. Jeg vil at folk skal lage sine egne konklusjoner fra tekstene. Alt dette har vært til stede siden starten av bandet tilbake i 1996. Når det gjelder hva som må til for at menneskene skal slutte å ødelegge planeten vår, så er det først og fremst å slutte å ha sex uten prevensjon. Ikke lag flere barn. Hvis du har muligheten til å dyrke din egen mat, så gjør det. Personlig har jeg ikke kommet i gang med å dyrke, men jeg og min kone ser fram til at vi kan begynne med det en dag. Kjøp så mye økologisk som mulig, og viktigst av alt; TENK LOKALT! Adopter et dyr i stedet for å kjøpe et, for det er fullt av unge dyr som trenger omplassering, og reduser engangs-plastikkduppeditter. Dette spørsmålet kunne jeg ha svart på i timesvis, haha. Men seriøst, tenk på framtiden, den framtiden som du ikke kommer til å være en del av. Akkurat som i Albert Pine-sitatet på låta Pacific Grim: ‘What we do for ourselves dies with us, what we do for others and the world remains and is immortal.’” Krystallklart budskap fra en mann med sterke meninger!

For å bryte mønsteret til forbrukersamfunnet er kapitalismen et av elementene som må forandres, alle andre tiltak blir som å sette på et plaster etter en halshogging. Men er det evolusjonen som gir oss drivkraften til å misbruke alt til vår egen fordel? “Vi ødelegger fordi vi elsker det enkle og det lett tilgjengelige”, starter Travis. “Majoriteten av produktene som lanseres i dag sentrerer rundt dette, og teknologien forenkler det enda mer. USA er et kroneksempel på denne levemåten. Og ja, jeg tror det er menneskets natur å ødelegge. Det fenomenet som jeg nettopp nevnte er en forholdsvis passiv måte å gjøre det på. Når det derimot kommer til kapitalismen, så snakker vi om de samme prosessene, men da mye mer systematisk og ondsinnet.” Og med dette i mente; fortell oss om konseptet på The Anthroposcene Extinction. “På Monolith of Inhumanity fokuserte vi på de-evolusjon, altså evolusjonær tilbakegang. På TAE tematiserer vi hva som skjer i kjølvannet av nevnte evolusjonære tilbakegang, noe som jeg tror er grunnen til at ‘Monolitten’ gjør en gjesteopptreden i bakgrunnen på albumcoveret. Se på det som et lite påskeegg for fansen! Vi har enkelt og greit brukt opp, og slitt ut, ressursene på planeten vår, samtidig som at følgene av overpopulasjon har konsumert oss.” Vi regner med alle har forstått at Cattle ikke akkurat gir oss et glimt av en lysende framtid, men heller viser den beinharde realismen i vår perverterte levemåte.

Men på skiva har Stillehavet fått en framtredende rolle. Hva er grunnen til det? “Når jeg går ut av husdøra mi, så kan jeg nesten se Stillehavet! Jeg bor i Imperial Beach, California, nå. Så derfor har jeg levd ved siden av Stillehavet i mange år, faktisk nesten hele mitt liv. Men det er ikke bare det, havet betyr mye for oss ellers også. Jeg har studert stillehavsstrømmene og fokusert på alle albatrossene som dør på flere av øyene i havet, på grunn av at de fylles opp med plastikk. Det er fem havstrømmer i verden, og disse systemene ‘drar’ alt inn mot sentrum, også søppelet. Derfor finnes det øyer i havet som kun består av søppel, og da i hovedsak store og små plastbiter der de minste bitene er så små at de så vidt kan ses med det blotte øye. Dette er et stort problem for planetens økosystem; havet, den minst utforskede delen av verden”, forteller Travis. Dette temaet er nøye utbrodert på coveret til TAE, så hva er Travis sin kommentar til coveret? “Det er veldig direkte og viser avfallsproduktene etter menneskets eksistens. Plastsøppelet som kommer ut av magen til menneskene som er avbildet er en metafor for menneskets konsum av ting vi egentlig ikke trenger og speiler hva som skjer med fuglene og sjølivet i havet. For i Stillehavet dør fuglene, og når de råtner blir det igjen plastbiter i vannet, som fuglene har spist fordi de trodde det var plankton. Dette er en trist sannhet som vi alle er skyld i. Nok en gang er det Wes Benscoter som har laget coveret, og jeg har samarbeidet tett med ham for å komme fram til det ferdige produktet. Jeg elsker det han gjør, og han har gjort alle Metal Blade-coverene våre. Han er definitivt MANNEN for oss. På mange måter er han det samme for oss som Vincent Locke er for Cannibal Corpse. Ihvertfall til en viss grad…”

På MoI begynte melodiene å presse seg tydeligere fram i materialet, og på TAE er dette tatt enda et skritt i samme retning. Skiva framstår på mange måter som en naturlig fortsettelse av den forrige, men er hakket mer konsistent enn før. Både melodier og følelser får fritt spillerom, selv om det fortsatt er ultra-brutalt! Og for å være helt ærlig er dette den ubestridte beste skiva de noen gang har laget. Etter 20 runder i spilleren, er det langt fra nok! Travis er tydelig fornøyd og legger ut om sine tanker rundt skiva: “Awesome! Det er definitivt en naturlig progresjon, og vi var meget nøye på at fokuset skulle være på flyten og helheten. Det er ikke bare noen låter som er slengt tilfeldig sammen og blitt et album. Et ‘album’ er et håndtverk som er jobbet målrettet med for at alt skal passe perfekt sammen. Vi hørte på folks meninger og tilbakemeldinger fra MoI, og tok med dette inn i låtskrivinga, samtidig som vi bevegde oss ut på gyngende grunn for å utfordre oss selv på samme måte som på MoI. Målet var å presse oss til ytterkanten av det som kan passe inn under paraplyen ‘ekstremt.’”

Hva angår musikalsk uttrykk; dere har ofte, i hvert fall tidligere, blitt omtalt som deathcore. Hvordan vil du selv beskrive musikken deres? “Først av alt, deathcore består av standardiserte breakdowns som absolutt alle band i sjangeren følger slavisk. Alt høres likt ut. Og derfor hater jeg det. Jeg hater alt av det! Hvis noen sier vi er et deathcoreband, så er de totalt feilinformert. Jeg kan ikke komme på en eneste av våre sanger, eller partier, som kan kategoriseres som deathcore. Og hvis noen hadde funnet noe som i det hele tatt lignet på deathcore, og jeg hadde vært enig i det, så ville det fortsatt ikke kunne kalles deathcore fordi neste parti i låta ville vært noe helt annet som aldri kunne passet inn i subsjangeren. Deathcore tenderer til å være repeterende og ekstremt forutsigbart, og jeg har ikke tall på antall ganger jeg har hørt, eller sett, et deathcoreband for første gang, og uten noen som helst problemer kunne forutsett alt både trommene og gitarene gjorde. Det er akkurat det som definerer forutsigbarhet, og jeg er ingen fan av forutsigbarhet. Ironisk sett er det forresten forutsigbart for en del folk at jeg har denne holdningen”, ler Travis. Dette skal vise seg å bli et poeng som gjentas senere i intervjuet. Men det er også andre ting som har forandret seg siden sist, og det er graden av “synging”. For eksempel på en av mine favoritter, Not Suitable for Life, er det lange innslag av forholdsvis ren vokal. Hva var greia her? “Vel, all ekstrem vokal er ‘synging’ for meg”, humrer Travis og fortsetter: “Men jeg antar at du snakker om den ‘pseudo-rene vokalen’ som jeg har gjort på de siste par-tre skivene. Det kommer fra en videreutvikling av vokalen min som en følge av spillejobber på alt fra små klubber til store arenaer. Jeg startet for mange år siden med å gjøre en slags tunge-greie hvor jeg presset ut luft på en spesiell måte og det skapte en veldig rar dinosaurlyd. Jeg merket at det var en slags melodiøs overtone som kom ut og som skapte en omtrent ren synging. Jeg nekter å kalle den ‘ren’, og er villig til å skyte ned ethvert argument om det når som helst med en simpel demonstrasjon hvis noen vil høre forskjellen. Dette kom naturlig og bandet likte det, jeg likte det, og til slutt fikk fansen møte dette i fullt uttrykk på MoI, og det virket som om flere likte enn mislikte det. Så jeg fortsatte siden alle var positive til det!” Om dette virker rart for dere lesere, så er det kanskje like greit å sjekke ut selv hva dette egentlig dreier seg om?

Vi returnerer til selve musikken, og selv om ikke Travis er enig, så finnes det spor av deathcore på TAE også, selv om man må lete litt. Men i tillegg er det veldig mange andre elementer, blant annet black metal, grind, death, thrash og rock. Har det vært vanskelig å finne retningen, og er det noe på TAE som minner om de tidligste skivene? “Øy, det FINNES IKKE deathcore på skiva! Ikke i det hele tatt. Og hvis det er det, så vil jeg vite hvor. Men samme hva, det er ikke jeg som skriver musikken. Gutta har nok bare funnet en måte å lage musikk på som kombinerer mange stilarter uten at det blir rotete. Vi kommer alle fra forskjellig musikalsk bakgrunn, og har veldig forskjellig smak, og det preger nok det vi lager. Dette har frustrert folk i mange år, men jeg tror mange endelig begynner å skjønne greia. Jeg tror nok ikke mange vil kjenne igjen noe særlig fra tidligere dager, for vi har fjernet oss veldig langt fra det vi var i starten. Men det finnes noen få brutale rett frem grind-partier som er skikkelig grisete og frastøtende. De kan nok minne om gamle dager.” En annen ting man merker seg er at gitarene har fått en mer fremtredende rolle, og tidvis svinger det meget friskt. Hvor viktig har egentlig groove vært? “Det at det groover som det gjør er nok Dave (McGraw, trommer) sin fortjeneste, i hvert fall mener jeg det ut i fra den korte tiden jeg var til stede under låtskrivingen. Jeg er faktisk sjelden til stede når musikken skrives, men blander meg når jeg trenger at gutta gjør om noe for å få vokallinjene til å passe inn. Vi hadde det forresten veldig kult når vi så europeiske og amerikanske fans ta helt av på de groovy partiene fra forrige skive, så det har nok også vært utslagsgivende for retningen på albumet. Denne skiva er på mange måter en kombinasjon av hva fansen har ønsket og hva vi selv ønsker. Hvis man ikke er fornøyd med sitt eget produkt, er det ingen vits i å holde på. Så penger og berømmelse er definitivt ingen motivator. Vi vet akkurat hvor langt vi kan dra dette”, flirer Travis nok en gang. Men selv om Travis hevder å ikke være særlig aktiv i skriveprosessen, sier han likevel følgende om demokratiet innad i bandet: “Alle i bandet har ca 25% hver å si, altså helt likt fordelt. For meg, som er co-manager til bandet gjennom å drive Extreme Management Group, kan det tidivs bli mye å holde på for meg. Men alle har like mye å si.”

Dere har med gjestevokalister også, hvem er det og hvorfor akkurat dem? “Det stemmer. Vi har med Phil Anselmo, Author & Punisher og Jurgen Bartsch fra Bethlehem. Jurgen og jeg har snakket sammen lenge, siden jeg er en stor Bethlehem fan. Jeg er rimelig sikker på at jeg har den feteste Bethlehem-samlingen i hele Amerika, og jeg utfordrer hvem som helst på akkurat det, haha! Jeg er helt fanatisk! Så jeg fikk Jurgen til å lese et sitat av Albert Pine, som tidligere nevnt, på sitt eget språk. Og han gjorde dette på sin helt spesielle måte som virkelig gjorde meg glad. Author & Punisher er en god venn av oss, og han bor her i San Diego. Det han gjør er det ingen andre som får til, og det låter helt genialt, så derfor måtte han selvfølgelig være med. Phil Anselmo ble vi kjent med gjennom en kompis som satte oss i kontakt med ham etter at vi var på Phil’s Housecore Horror Fest. Han var en veldig ok fyr, og sa ja med en gang kompisen vår spurte om han ville bli med på skiva. Og det var knalltøft, for jeg hadde et perfekt parti for han, et parti som jeg ikke hadde så lyst til å gjøre selv.” Og at det også låter tøft er vel unødvendig å si.

Bandet har gitt ut noen ekstremt grafiske videoer, og da tenker vi spesielt på Forced Gender Reassignment. Skjer det noe nytt på den fronten? “Vi holder på å finne ut av det nå. Vi har lyst til å gjøre ting litt annerledes på denne skiva. I tillegg er konseptet rimelig mektig, så det krever nok et større budsjett enn det vi egentlig har tilgjengelig. Hvem vet, kanskje det ikke blir noen videoer i det hele tatt? Jeg bryr meg egentlig ikke, for å være ærlig. Musikkvideoer er egentlig idiotiske og vi jobbet skikkelig hardt forrige gang for å få dem til å se kule ut. Utfordringen er opp til regissøren, hvem det nå enn kommer til å være.” Og de som sitter på pengene her må vel også til dels være Metal Blade. Hvor fornøyde er dere med dem? “De har begynt å tatt oss mer på alvor den siste tiden. Det tok litt tid for oss å vise dem at vi er noen som de kan regne med, men nå ser de resultatene og behandler oss deretter. Slik oppmerksomhet og seriøsitet trengs for et band. Det var i hvert fall veldig stas med den Decade of Decapitation-boksen som de ga ut.” Hva så med planene framover, blir det norgesbesøk? “Det blir i første omgang massiv turnering i Statene. Det kommer til å vare i månedsvis. Deretter retter vi fokuset over til internasjonalt territorium; Europa, Sør-Amerika, og vi skal til og med til Sør Afrika på en festival som kalles Witchfest. Det blir kjempeartig! Vi gleder oss ekstra mye til å spille på nye steder, og vi håper virkelig vi kan komme til Norge. Jeg elsker turen vi tok til dere i 2007. Folk var superkule og tok imot oss bedre enn jeg hadde trodd. Jeg trodde dere hatet oss, haha! Jeg elsket landområdet og kan ikke vente med å komme tilbake. Vi maser på manageren vår om at vi må innom alle skandinaviske land, samt Øst-Europa, hvor vi fortsatt ikke har vært. Alle spillestedene i Skandinavia i ‘07 var knallbra, og vi har sutret og klaget på at vi ikke har vært der siden. Vi gjør det med en gang bookingagenten vår sier det er greit.” Det er vel det nærmeste vi kan komme en lovnad, så da er det bare å begynne å krysse fingrene.

Dermed skifter vi fokus, og beveger oss inn i siste del av samtalen. For å bli enda bedre kjent; hvilken musikk lytter de selv til, og inspirerer den dem noe i det hele tatt? “Hva jeg hører på inspirerer nok ikke noe særlig det jeg gjør med Cattle. Jeg hører på altfor mange forskjellige stilarter til å i det hele tatt ha mulighet til å starte å svare på dette spørsmålet. Jeg har jobbet på en skivesjappe i årevis, så jeg er ett av de rasshølene. Derek og Josh er dypt inne i black metal og Dave liker mye power metal, prog og moderne greier. Når det kommer til meg og metal, holder jeg meg hovedsaklig til 90-talls death metal, noe nyere amerikansk black metal og funeral doom, tror jeg. Igjen, ingenting som vi spiller selv.” Men det viktigste av alt: Hører du noe på norske band? “Noen ja. Jeg elsker Ulver og Shining, og det er faktisk dem jeg husker i farten hvis vi ser bort fra de åpenlyse gamle black metal-heltene.” Kult! Det er alltid kult å få tips om lokale metalband. Så kan Travis anbefale meg noen lokale helter som han tenker fortjener å bli nevnt? “Definitivt! Dere vil elske Lurid Memory. De skiftet nettopp navn fra bare Memory til Lurid Memory. De er inspirert av den siste Death-perioden, men har fått til sin egen vri. I tillegg må jeg nevne et band som heter Temblad, som begynner å bli lagt merke til. Jeg har også en plass i hjertet mitt for Thanatologu fra Tijuana, Mexico. Og Tijuana er lokalt, for det er bare ca 2 miles nedi gata fra husdøra mi.” Alle gode ting er tre! Så hva er Travis sine aller siste ord til MHN-leserne? “Seriøst folkens! Vi kan ikke vente på å komme tilbake til dere, vi vet at det er på tide! Vi lover at det skal skje med denne skiva. Nok er nok, vi skal komme og ødelegge dere!” Og DER kom lovnaden! Jeg takker for intervjuet, og til alle dere der ute: Gled dere!

THE ANTHROPOSCENE EXTINCTION ER UTE NÅ PÅ METAL BLADE.

CATTLE DECAPITATION SPILLER PÅ JOHN DEE KL 22:50 TORSDAG 24. MARS UNDER INFERNO.

Tekst: Lars Bremnes Ese

Foto: Zach Cordner

disadvantages of buying steroids online

Intervjuer

Kadavar – Gjennom deres egne øyne

3. desember 2015 MHN

GJENNOM DERES EGNE ØYNE
De siste årene har en bølge med skandinaviske band inspirert av 70-talls rock feid over musikkscenen, men tyskerne ville ikke være noe dårligere, så inn fra høyre kom kanskje et av de mest genuine bandene av dem alle, nemlig Kadavar. I høst kom deres tredje album, og deres særdeles sympatiske frontmann, Lupus, snakket villig i vei om albumet og byen det er oppkalt etter, Berlin.

Ettersom jeg har skjønt så er albumtittelen en hyllest til livsstilen i Berlin, som var viktig for utformingen av bandet, stemmer det? «Berlin er jo en stor smeltedigel av mennesker og kulturer, det er så mange som flytter hit siden det er en ganske billig by, og antagelig en av få hvor du kan bo og leve, og drive med kunst uten å måtte jobbe ved siden av. Det er en by med et veldig åpent sinn, og vi har møtt så mange mennesker som har hatt innflytelse på oss, at vi hadde aldri vært det samme bandet om vi hadde kommet fra noe annet sted. Hvert eneste gatehjørne er en inspirasjon, og når vi startet på albumet satte vi opp en liste med forslag til titler og Berlin ble satt opp som en slags inspirasjon, og når det fortsatt stod der mot slutten innså vi at selv om det er et kort ord er det stort ord i betydning. Det er hjemmet vårt, det er det stedet som gir oss energi til å holde på med dette, det er våre venner, vår base og vår familie. Så det er vel ikke en hyllest til byen som sådan, men det er mer om hva den gir oss av inspirasjon.»

Bandet skrev albumet på tre måneder etter at deres forrige turné var avsluttet i desember 2014, og til forskjell fra tidligere spilte de ikke inn albumet i sitt eget studio denne gangen. «Da vi begynte hadde vi hovedsakelig bare deler av noen låter på telefoner og iPad’er, og ingenting ferdig. Så vi spilte inn demoversjonene i vårt eget studio, før alt ble spilt inn på nytt i Candy Bomber Studios. Både fordi vi hadde lyst til å prøve noe nytt og fordi de har mye kulere utstyr. Alt ble gjort live og analogt, og etter det sendte vi det til Pelle Gunnerfeldt i Sverige som mikset det for oss. Tidligere har det jo vært trommisen vår, Christoph, som har gjort alt dette arbeidet, noe som på en måte er kult, og ikke minst billig, men vi ville ha flere folk involvert denne gangen. Det kan være litt dumt å bare være musikerne i studio, for da har du ingen som ser på det med helt andre øyne til å foreslå ting som du kanskje ikke ville tenkt på selv. Det er jo også vårt første studioalbum med vår nye bassist, Simon, og tidligere var det bare meg og Christoph som skrev låtene, men nå var alle tre involvert. Simon har også en litt annerledes musikksmak som oss, samtidig som han har en annen spillestil, han spiller nesten som på gitar til tider. Hvilket gir meg mer frihet til å spille bare akkorder og konsentrere meg mer om vokalen, som igjen gir han rom, så kanskje det er derfor musikken har endret seg litt også denne gangen. Det er jo hele to år siden han ble med. men siden den gang har han jo måtte spille noen andre sine bassganger, så jeg tror nok han er glad for å kunne lage sine egne og spille dem nå.»

For første gang har de også med en sang på morsmålet, nemlig bonussporet som er coveren av Nicos Reich Der Träume. «Når vi er et tysk band som kaller et album for Berlin, så syntes vi det hadde vært litt teit om vi ikke hadde hatt en sang på tysk også. Så vi sjekket mange låter som handlet om Berlin. Men, de fleste kule sangene om Berlin er fra før muren falt, og vi kunne aldri i livet sunget om det. Så en dag kom Simon med denne låten, som jo ikke akkurat handler om Berlin, men linken er at Nicos grav er jo der, og den fikk aldri noen ordentlig utgivelse så det er ikke så mange som kjenner til den. Dessuten passer rekkevidden på stemmen hennes perfekt med min, og den gav oss nok rom til å gjøre om litt på arrangementet og å bruke andre instrumenter, vi brukte blant annet en del orgel. De fleste låtene vi spiller inn pleier å ha rundt seksten spor, men denne hadde over hundre, så vi fikk virkelig lekt oss i studio. Så det er en spesiell låt som kanskje ikke passer helt med resten av albumet, men for oss er den viktig. Derfor ble vi også litt skuffet over at den bare ble et bonusspor, men det var noe labelet bestemte. Jeg er uansett glad for at vi gjorde den, selv om det var virkelig vanskelig for meg å synge på tysk, fordi jeg vanligvis har en veldig sterk aksent som jeg måtte holde tilbake her.»

Med sin særdeles positive energi er See the World With You Own Eyes en låt som skiller seg ut fra resten av albumet. «Det var den siste låten vi gjorde ferdig, og jeg var ikke engang sikker på om vi burde ha den med på albumet, fordi jeg syntes den nesten hørtes litt for pen ut. Det ble ganske tidlig klart at den handlet om vårt første møte med USA, hvor jeg klarte å ødelegge motoren på vår 64-modell Ford Galaxy, vi mistet bagasjen vår, vi hadde ikke noe kredittkort eller penger og ikke noe sted å bo, så det var en tøff periode. Men, til tross for at vi også mistet bassisten vår mot slutten, var det også en fin periode, i alle fall for meg og Christoph, og vi står nok enda nærmere hverandre i etterkant. Så jeg dyttet alt det inn i teksten, spilte den inn og dro til kjæresten min i Amsterdam. Så ringte de andre i bandet meg og sa at det hadde gjort den større med mer koring og enda større refreng. Og jeg tenkte at den er jo alt for stor allerede, folk kommer til å hate oss nå, og selv om jeg ble mer vant med den etterhvert var jeg fortsatt ikke sikker på om det var riktig for oss. Men, så så jeg at Fenriz hadde nevnt den på bloggen sin, og sa at det var hans favorittlåt på albumet, så da tenkte jeg at kanskje den var grei allikevel.»

Nye innspillingsmetoder og bassist til tross så har bandet opparbeidet seg et så distinkt sound at også det nye albumet låter umiskjennelig som Kadavar «Både jeg og Christoph har studert lydteknikk, og han har hatt sitt eget studio siden han var seksten. Han har også kjøpt flere bøker om hvordan The Beatles spilte inn sine låter, så han har lært seg hver eneste vinkel på hver eneste mikrofon på hver eneste låt de har spilt inn. Så når vi startet pratet vi om hvordan alle stonerbandene vi hørte på var så voldsomt produsert, med fet gitar og alltid veldig høyt. Men det kommer jo til et punkt hvor det ikke kan bli høyere og større, samtidig som vi også bare var tre stykker. Så vi tenkte «la oss bare bruke to mikrofoner til trommene, og en til gitaren, la oss gjøre det simpelt. La oss strekke det godt ut med bassen langt til høyresiden, gitaren langt til venstresiden og trommene i midten slik at musikken får plass til å puste. Hvert instrument er jo like viktig, men med enkelte stonerband kan man nesten ikke skille de forskjellige instrumentene fra hverandre. Så det var viktig for oss, å ha et slags super stereo panoramabilde, hvor vi gir hvert instrument mye plass slik at du kan høre hva hvert av dem gjør. Det var idéen vår fra begynnelsen av, og selv om Pelle Gunnerfeldt har lekt litt mer med lyden på det siste albumet, skjønte han vårt lydbilde, og har bare tatt det et steg videre egentlig.»

Det er jo veldig mange band som gjør det sterkt i samme sjanger som dere om dagen, hva tror du er grunnen til at denne typen rock er så i vinden som den er? «Jeg tror det har med det å gjøre at folk er møkklei digitale innspillinger, og det har ikke noe å si om det er doom, metal, retro eller proto eller hva de velger å kalle det, til syvende og sist er det rock & roll alt sammen; jeg tror det er det folk vil ha igjen, ærlig og ekte håndlaget rock & roll, ikke det overproduserte greiene. Jeg synes det spesielt gjelder metallen som kom ut når jeg var tenåring rundt årtusenskiftet, hvor trommene bare går klikk-klikk-klikk-klikk, og det er titusen gitarspor, det har aldri virket ekte for meg. Men, når jeg hører de tidlige Iron Maiden albumene tenker jeg «slik burde metal låte». Metalindustrien derimot forsøkte hele tiden å lage ting enda større, med keyboards, orkester og totusen forskjellige vokaler, men det fantes ingen måte å gjøre det interessant på igjen. Så flere gikk tilbake til røttene, og Witchcraft var vel en av de første som begynte å spille inn live og analogt i studio igjen, så kom band som Graveyard, Horisont og nå også Blues Pills og dannet denne bølgen, som bare fortsetter å vokse. Og det de gjør er at de kan spille låtene live akkurat som de høres ut i studio. Så har det kanskje også med det å gjøre at folk som hører på slik musikk også liker å kjøpe plater, noe som er et stort pluss i forhold til andre sjangre. Dessuten er verden såpass liten nå at om du har et band og folk liker deg kan du veldig fort være kjent over hele verden, i alle fall blant en viss mengde mennesker, og det gir band sjansen til å turnere i mye større grad.»

Tekst: Kjetil Gulbrandsen

Foto: Nuclear Blast promotion

Intervjuer

Paul Nelson – En ukjent gitarhelt!

20. november 2015 MHN

Hvem er egentlig Paul Nelson? Han var blant annet studiekompis med Steve Vai på Berklee på 80-tallet og han har gått i skole hos ingen ringere enn Mike Stern. Når han i tillegg har vunnet Grammy som både produsent og gitarist med Johnny Winters Step Back, og ikke minst var gitarist i det legendariske power/speed metalbandet Liege Lord, begynner det vel å bli interessant? Det hører også med til bakgrunnshistorien at denne karen har prøvespilt for Ozzy Osbourne, Slaughter, Dio og Anthrax, men det er i jazz og blues denne karen har sitt hjerte. Vi tok en liten prat med denne allsidige og for de fleste her til lands, ukjente karen.

Paul Nelson snakker villig vekk om både fortid og nåtid, og gleder seg spesielt til premiere på Johnny Winter-filmen som kommer i februar, og ikke minst sitt nye album med en nordmann som vokalist. Vi spør derfor forsiktig, hvem er denne nordmannen?

“Morten kom med fly og vi satte oss ned i studio og låtene kom på løpende bånd. Han var med i et talentprogram på TV og gjorde det ganske bra tror jeg. Han synger ihvertfall helt fantastisk og er en strålende hyggelig kar”. Javel, vi sitter fortsatt som spørsmålstegn, men så ringer det noen klokker. Morten Fredheim var han langhårede rockeren på The Voice som jobbet på SFO. Paul er full av lovord om sin norske vokalist og kommer med en aldri så liten lovprisning av Norge generelt. Vi blir nesten litt forlegne av alt skrytet, men kan ikke annet enn å bli litt stolte av at denne meritterte karen virkelig har trykket Norge til sitt bryst.

Det er uungåelig for oss å spørre om gamle dager og spesielt hvordan det var å være en del av metalmiljøet på 80-tallet. Paul Nelson er ikke mannen som skryter av seg selv, det skal være sikkert og visst, men en liten titt på biografien viser at han har blitt flittig brukt som session-musiker siden 80-tallet, og de senere år også som produsent. Han har stått på samme scene som en rekke storheter og navn som George Lynch, Reb Beach, Steve Morse, Steve Vai, Slash, Dr.John, Eric Clapton, og Mark Knopfler for å nevne noen. Men det er metaltiden vi er mest interessert i og vi spør derfor Paul ydmykt om han kan fortelle oss en morsom historie fra det glade 80-tallet. “Vel, det var både tilfeldig og morsomt den gangen jeg ble med i Liege Lord. Egentlig hadde jeg ingen planer om å bli med i et metalband. Det startet med at jeg fikk besøk i studioet mitt av den ene gitaristen i Liege Lord, et band jeg egentlig ikke hadde noe særlig kjennskap til. Han sa ingenting om at han skulle slutte, men det var det han gjorde en uke etterpå. Jeg ble oppringt av bandet og spurt om jeg ville stille på audition, noe jeg ikke var veldig interessert i, da jeg var mest opptatt av rock og pop, men jeg kunne ikke annet enn å stille da jeg fikk beskjed om at jeg måtte lære meg et helt Liege Lord album på én dag. Det var en utfordring jeg ikke kunne si nei til. Resten er historie, men det var en morsom tid”, sier Paul ydmykt.

Dette sier kanskje det meste om Paul Nelson som profesjonell musiker. Han går alltid helhjertet inn for det han gjør og allsidigheten er det ingenting å si på, der han har beveget seg mellom genre som en panter, alt fra speed/power metal, jazz, og blues, til reinspikka pop. Vi syntes det var på sin plass å spørre Paul om hvilke gitarister og band som har påvirket ham. Kanskje dette kan gi svar på hans unike allsidighet. “Jeg har alltid likt Jimmy Page, Michael Schenker, Uli Jon Roth, Warren DeMartini, George Lynch, Joe Satriani, Eric Johnson, Eddie Van Halen, Jeff Beck, Allan Holdsworth, Freddy King, Jimi Hendrix og ikke minst Johnny Winter. Tiden med Johnny var helt spesiell, og han var ikke bare en dyktig gitarist men også min beste venn og som en far for meg. Det er mange band jeg har hørt mye på opp gjennom årene, men spesielt Led Zeppelin er favoritten.”

Vi nikker samstemt og begynner å forstå hvordan og hvorfor Paul Nelson behersker de fleste gitarstiler og genre. Og som han selv sier, “Det er viktig å være allsidig og ha et åpent sinn, jeg har alltid vært nysgjerrig og kan hoppe fra en genre til en annen på kort tid, noe som er bevisst slik at jeg har hatt mulighet til å jobbe som studiomusiker og leve godt av det”.
Hvordan ser så fremtiden ut for denne produktive karen. Hvor mange jern i ilden er det mulig å ha? “Paul Nelson Band er aktuelle med julemusikk i disse dager og medvirker på et julealbum sammen med blant annet Foghat, Eric Gales, Leslie West, mfl. I tillegg produserer jeg en hel del for andre og har en stor jobb i Kina. Men sist men ikke minst har vi verdenslansering på vårt nye album i januar, der blant annet Morten er med, selvfølgelig. Vi gleder oss til å presentere det nye albumet vårt, det låter kick-ass!” Paul Nelson er en særdeles hyggelig og snakkesalig fyr, og vi lar oss imponere over hvor jordnært han snakker om både musikken sin og det han har oppnådd. Og som han sier selv, ”Det er viktig å være ydmyk og åpen. I dagens musikkbransje er alt lov på godt og vondt. jeg har alltid vært dedikert til musikk og kommer alltid til å brenne for det jeg gjør”.

Vi tviler ikke det minste på det og ser frem til platelansering i januar 2016 med Paul Nelson Band, Badass Generation med norske Morten Fredheim med på laget.

Tekst: Pål J.Silihagen

Foto: Nelson Guitar

Intervjuer

6 kjappe spørsmål med Vreid og Vredehammer!

19. november 2015 crazyhammers

Fra torsdag til lørdag denne uka spilles det behørig (og behårig) opp til metalfest i Oslo, Hamar og Trondheim, når tre av de tøffeste bandene i stallen til det 10-årsjubilerende plateselskapet Indie Recordings avslutter sin måned lange turné. De tre er Vredehammer, Vreid og Keep of Kalessin, og vi lot de to første svare på noen uhøytidelige spørsmål i sakens anledning.

Valla, Vredehammer:

Hvordan har turneen gått så langt? Noen høydepunkter eller nedturer som peker seg ut?

Dette har vært en svært fin turné. Kjemien er veldig god mellom alle medlemmene i de forskjellige bandene. Det har også vært høy standard på venuene vi har spilt. Som alltid er det noen av promotørene underveis som ikke har levd helt opp til forventningene, og dette har ført til et par konserter med ganske få folk i salen. Til gjengjeld har publikum vært bra på alle stedene vi har besøkt, så alt i alt fortjener alle byene vi har besøkt en tommel opp.

Hvordan er det å turnere sammen som en pakke og representere Indie Recordings?

Indie har mekka sammen en fin pakke som gir publikum variasjon og band som vet hva de driver med. Bra.

Hva kan publikum vente seg på de siste konsertene i Norge?

Nå er alle bandene meget godt innspilt og kan forvente å se bandene fra sin beste side.

Hva er planene videre etter endt turné? 2016, og sånn…?

For Vredehammer er planen å slippe ny skive og se hva som dukker opp i kjølvannet av dette.

Har dere selv noen favorittband og -skiver fra de siste 10 åra med Indie Recordings?

Jeg tror med sikkerhet at jeg kan si at alle i Vredehammer har Keep of Kalessin som favorittband blant Indie-bandene. Det er høyst imponerende å både se og høre på Keep når de kjører i gang med sine kjappeste og mest tekniske låter!

Hvis dere skulle avsluttet kvelden med en låt sammen, hvilken ville det blitt?

I’ve Had the Time of My Life av Bill Medley. Hahaha!

Jarle “Hváll” Kvåle, Vreid:

Hei der. Hvordan har turneen gått så langt? Noen høydepunkter eller nedturer som peker seg ut?

Hallois. Turneen har gått veldig bra. Bandene fungerer bra sammen, og en samlet elendig muikksmak gir god stemning om nettene i turnebussen. Paris var helt fantastisk, og det er sjukt å tenke å den jævelskapen som skjedde der kun 3 dagar etter vi var i byen. Leeds, Praha og Rotterdam må nemnast som andre fantatiske kveldar. Exeter var vel kanskje ikkje ein høydare, men blei ein grei dag på jobben det og.
Hvordan er det å turnere sammen som en pakke og representere Indie Recordings?

Det er selvsagt en ære å dra ut og representere Indie Recordings. Selskapet har vært ekstremt viktig for norsk metal, og vi ser at de og bandene deres har en sterk posisjon i hele Europa.
Hva kan publikum vente seg på de siste konsertene i Norge?

De kommer til å se 3 av norges beste metalband i toppform. Bandene låt bra i begynnelsen av turneen, men nå er alle innkjørte og låter helt knall. For vår egen del må eg kunne si at vi aldri hatt en bedre feeling i bandet enn vi har nå.
Hva er planene videre etter endt turné? 2016, og sånn…?

Vi kommer til å fortsette å turnere gjennom hele 2016. Vi er ekstemt fornøyde med Sólverv, og responsen er fantatsisk. Vi ønsker å spille mye live med dette albumet, og har ingen tanker om ny musikk.
Har dere selv noen favorittband og -skiver fra de siste 10 åra med Indie Recordings?

Her er det mye gull å hente. Skal eg trekke fra 3 band her så vil eg kanskje si Enslaved, Kvelertak og Nekromantheon. Alle disse har gitt ut fantastiske album på Indie Recordings.

Hvis dere skulle avsluttet kvelden med en låt sammen, hvilken ville det blitt?

Mil Etter Mil(org)

Les også utfyllende intervju med Vreid i det nyeste nummeret av Metal Hammer Norway!

Tekst: Espen Nørvåg Slapgård

Foto: Jarle H. Moe

Intervjuer, Konkurranser

Grave Pleasures – intervju og konkurranse!

9. september 2015 MHN

Grave Pleasures er bandet som oppsto da Beastmilk ble oppløst, og de er i disse dager aktuelle på både plate og scene. Vi tok en prat med gitarist Linnea Olsson.

Norgesaktuelle Grave Pleasures er i disse dager klare for å detonere sitt apokalyptiske deathrock-verk Dreamcrash utover kontinentet. Med utspring fra Beastmilk befinner Grave Pleasures seg muligens nærmere indie enn metal i uttrykket. Beastmilk mottok unisont fantastiske anmeldelser for sin debut Climax, og traff både indierockere, punkere og metalhoder med sitt unike og brede sound. De var et band som det var vanskelig å sette i en bestemt bås, og det var vel nettopp dette som gjorde bandet til et friskt pust. Da bandets gitarist Goatspeed tidligere i år tok øksa si og forlot gården, tok bandets gjenværende medlemmer Matt “Kvohst” McNerney (Dødheimsgard og Code) og Valtteri Arino affære og startet likeså godt opp med blanke ark og nytt navn. Noen nye tilskudd på stammen i besetningen ble det også. Bandets gitarist og nye medlem Linnea Olsson, også kjent fra The Oath, var mer enn villig til å fortelle om hvordan bandets album ble til.

“Vi tok med oss låtmaterialet og barrikaderte oss i øvingslokalet som ligger i en mørk kjeller”, sier Linnea. Betegnelsen mørk er noe som utvilsomt også preger Dreamcrash. Sannsynligvis ville ethvert solglimt kunne medført uopprettelig skade på sluttproduktet som til tider er like mørkt som et gravkammer. “Beastmilk er på en måte et tilbakelagt kapittel, og dette bandet er en ny start. Jeg synes egentlig ikke det er naturlig å sette Climax og Dreamcrash opp mot hverandre”, svarer Linnea på Metal Hammers sitt nokså opplagte og tildels dumme spørsmål om forskjellen på de to albumene. “Men vi har alle bakgrunn fra metalband og har nokså like preferanser, så vi har ikke gjort noen revolusjonerende forandringer slik jeg ser det”, bedyrer Linnea.

I følge rykter og velrenommerte medier ønsket ingen ringere enn produsent Tom Dalgety (bl.a Killing Joke) å produsere Grave Pleasures sitt album. ”Vi endte opp med å produsere albumet selv for å få sluttproduktet akkurat slik vi selv ville, og Tom ble mer en mentor og lydtekniker i studioet, men vi satte stor pris på hans innspill og verdifulle erfaring, dessuten er han en utrolig hyggelig fyr” sier Linnea.

Dreamcrash fortsetter der Climax slapp, og referansene er lett gjenkjennelige. Likevel må vi stille nerdespørsmål nummer en. Hvilke band har påvirket Grave Pleasures? “ Jeg kan og vil egentlig bare svare på egne vegne, men Stooges, Television og Darkthrone er ihvertfall band jeg har hørt mye på og sett opp til i alle år. Det er klart at dette har en viss innvirkning på meg. For ikke å glemme Tony Iommi, som kanskje er mitt største forbilde og kongen av tunge riff”, svarer Linnea. Metal Hammer kan ikke annet enn å nikke seg enig med fare for å pådra kronisk nakkeprolaps. “Vi i bandet har sort sett like interesser og liker mye av det samme også innen musikk, så prosessen med å skrive låter og spille de inn i studio gikk relativt raskt og smertefritt”, sier Linnea videre.

Kredibilitet skal man ikke kimse av, og mangt et band har begått musikalsk selvmord som følge av valg av produsent eller bytte av plateselskap for den saks skyld. Grave Pleasures har av alle ting blitt signert av multinasjonale Sony Music, og med artister som blant annet One Direction og Celine Dion som artistkollegaer, er det betimelig å stille spørsmålet om bandet har solgt sjelen sin? “Vi valgte Sony rett og slett fordi de hadde det beste tilbudet. Selskapet har gitt oss frie tøyler, og valget av selskap har ikke gitt noen negative konsekvenser, tvertimot så vil vi nå kunne nå ut til et bredere publikum med musikken vår som vi både brenner for og står 100% inne for. Og på dette stadiet i karrieren syntes vi det var et riktig steg å ta. Det er ikke alle forunt å få tilbud fra et av verdens største plateselskaper, og så lenge det var på våre premisser og uten kommersielt påtrykk vedrørende musikkstil og sound, var det et lett valg”, sier Linnea. Heldigvis er sjansen for at du vil finne Grave Pleasures-shampo og -sengetøy på ditt nærmeste kjøpesenter ikke tilstede skal vi tolke Linnea. Og etter å ha hørt igjennom Dreamcrasher med et kritisk og fokusert øre, kan Metal Hammer betrygge fansen med at det ikke finnes spor av One Direction-koringer eller Celine Dion-falsetter.

Bandet er i disse dager aktuelle med norgesbesøk, og spilte på Beyond the Gates 29. august og spiller på Revolver 12. september. Har bandet rukket å teste ut de nye låtene live i forkant? “ Vi har spilt tre til fire nye sanger på noen av konsertene her i Finland, og mottagelsen har vært veldig god blant publikum. Vi er flere nye i bandet, så det er morsomt for oss å spille låtene vi selv har vært med på å skrive live. Vi kan betrygge fansen med at vi også vil spille mange låter fra Climax”, sier Linnea.

Grave Pleasures er et nytt kapittel, men en naturlig videreføring av bandet Beastmilk, noe som er lett å høre på Dreamcrash. Mørke undertoner og tunge riff ikledd dystre baktepper, men likevel utrolig iørefallende. Med en ny besetning har Mat Kvohst McNerney startet en ny ferd mot suksess. Foruten Linnea Olsson har Juho Vanhanen satt sitt preg på bandet med sitt eminente gitarspill, og rosinen i den berømte pølsa er Uno Bruniusson, kjent fra In Solitude, på trommer. Med en slik dynamisk besetning og et knakende sterkt album må dette bli en sjelsettende opplevelse live, og som tidligere nevnt har du muligheten i Oslo 12. september! Vi ønsker både Linnea og resten av bandet lykke til med både plateslipp og konserter og takker for praten.

Metal Hammer Norway har fått to billetter til konserten på Revolver i Oslo lørdag 12. september, og lar en heldig vinner få muligheten til å dra dit sammen med en kompis! Det eneste vi ber om, er at dere skriver i kommentarfeltet under hva som er ditt favorittalbum så langt i 2015. Vinneren trekkes allerede i kveld!

NB – Det er 20-årsgrense på konserten, og vinnerne må selv besørge transport.

Grave Pleasures Facebook

Tekst: Pål J.Silihagen

Foto: Sony Music Promotion

Intervjuer, Video

Motörhead – Bad Magic!

1. september 2015 MHN

Motörhead gjør suksess med det nye albumet sitt, Bad Magic, som i dag debuterer på #7 på VG-lista! Vi trenger ikke flere unnskyldninger for å publisere disse artige promo-klippene, der bandet snakker om skiva. Ikke skaffet den enda, sier du? Ingen grunn til å vente! Og husk at du kan lese et fyldig intervju med både Lemmy selv og bandets faste produsent, Matt Cameron, i det nye nummeret av Metal Hammer Norway!

Del 2:

Nå gleder vi oss til å se bandet live i desember!

Motörhead Facebook

Motörhead Online

Intervjuer

SOFISTIKERT, MEN SINNA!

13. juli 2015 MHN

Norgesaktuelle Refused er tilbake med sitt første nye album siden den banebrytende The Shape of Punk to Come fra 1998. Vi tok en prat med trommis David Sandström.

Refused føyer seg pent inn i rekken av band som ingen trodde skulle gjenoppstå. Etter at gjenoppstandelsen var et faktum, skulle neste fjell bestiges, og i vår kunne bandet avsløre at de hadde en ny plate på gang. Denne gangen med den enkle tittelen Freedom. Gjenforeningsturneen fikk mange av bandets gamle fans til stå der med armene i kors og glo olmt på bandet, og nå som de er ute med et nytt album, er kanskje den fanskaren villig til å rive ut øyeeplene og kjøre en syl i begge ører. De færreste av oss ville forventet at bandet skulle diske opp med Gorilla Biscuits-aktig hardcore på en ny utgivelse. Slik er heller ikke platen Freedom. Med mindre du regner Primal Scream som et av dine favoritt hardcoreband. Refused har sluppet en variert og catchy rockeskive med mye alternativt snacks. Elsk det eller hat det.

“Han ble overraska og litt nervøs”, ler David Sandström. Det var ikke kjent for mange at det hadde opparbeidet seg nytt materiale som kunne passe Refused, og da det ble avslørt for Dennis Lyxzen, bandets vokalist og Sveriges kanskje mest kjente punker, var reaksjonen merkbar. “Jeg tror han tenkte at det kanskje skulle bli et dødsstøt for kreden hans. Det er en stor risiko, men så fort han hørte musikken var han klar”, gliser David. “Vi var åpne for ideen om at så lenge vi hadde noen jævlig gode låter så kunne det gå.” Dette var nyheten Dennis Lyxzen fikk før han skulle på scenen under Way Out West-Festivalen, men det hadde også kommet ganske bardust på de andre medlemmene David Sandström, Kristofer Steen og live-bassisten Magnus Flagge (Soundtrack of our Lives). Etter å ha gått gjennom låter de hadde tiltenkt et annet prosjekt, trodde de at de hadde låter som kunne passe Refused, men vi skal tilbake til 2010. Historien begynner klassisk. Det begynner med et riff.

“Kristofer ringte meg i 2010 og sa at han hadde et riff. Når han gjør det, så vet jeg at det er noe”, sier han med innlevelse, “Han er ikke en fyr som overdriver. Da visste jeg at vi hadde noe på gang.” Riffet det er snakk om utviklet seg til å bli riffet i åpningssporet (og førstesingelen) Elektra. Etterhvert satt trekløveret på grunnrisset til låtene Elektra, Destroy the Man og 366. Så fikk de ideen om å bruke gjestevokalister på låtene. “Kristofer kom med ideen til låten Destroy the Man, og mente at Dennis burde være gjestesanger på den. Så utviklet den tanken seg til at det kanskje faktisk var Refused-musikk. Etter å ha spilt på Way Out West sensommeren 2012 hadde vi bestemt oss. Det skulle komme en ny plate.”

Freedom er variert, og du kan sitte å høre på den flere ganger og plukke opp nye elementer hele tiden. For å forklare mye av rocken, så har de brukt en brutal form av Pixies sitt patenterte loud-quiet-loud-prinsipp, men det er også pop-elementer, electronica og big band-feel på låtmaterialet. Hva har vært bandets musikalske motiv på denne skiva? “Vi synes at det er saker som ikke har blitt gjort innenfor sjangeren før. Det er vel rent ofte motivet. Vi har vanskeligheter med å gjenta oss selv”, gliser han, “Vi har vokst opp med hardrock alle sammen, og det ga oss et løft. Alle de fantastiske platene til Judas Priest og AC/DC. Så har man følelsen av at det har sporet av i nostalgi eller ulike former for ekstrem metal som jeg hørte ganske mye på.” Hvordan vil han beskrive nye Refused musikalsk? “Når jeg ser på det, så minner det meg om den typen rock jeg ofte kan sette meg ned og høre på. Band som ofte eksperimenterer og utvikler uttrykket sitt. Det går tilbake til Led Zeppelin, Beatles, Rolling Stones og Beach Boys. Det var et naturlig aspekt av det å spille rock. Det er ikke bare snakk om kvalitet, det er en innstilling til musikken. Vi er et ganske typisk rockeband i den sammenhengen.”

Platen har blitt produsert av to karer som det lukter mer pop av enn hard rock. Johan “Shellback” Schuster og Nick Launay har sørget for at platen har fått tilført noe av deres kulhet og sans for lydmessig estetikk. Det er derimot ikke en plate for pusekatter, noe tekstene til låtene viser. Refused viser nye takter her. Det låttitlene bærer preg av er tiden de har blitt laget i og at de peker på noe konkret (Dawkins Christ, Old Enemies/New War, Useless Europeans). Hvordan jobbet de frem tekstene? “I utgangspunktet kom Dennis ned til Stockholm, så satt vi bare her og snakket og skrev. Vi hadde et langt stevnemøte”, ler David, “Det var ikke lett å kjenne hvilken retning det her skulle ta eller om det var bra. Vi ville ha verdige, relevante og smarte tekster som til og med folk som hørte på oss på 90-tallet kunne ta på alvor. Det kunne ikke vare for svart/hvitt, for ullent eller bare sint. Det måtte være en substans der, en form for analyse. Det var nesten som å skrive en avhandling altså,” kommer det glisende fra trommisen. Han tok det såpass seriøst at han betalte for et abonnement på den engelske utgaven av Le Monde Diplomatique, slik at vokalisten Lyxzen kunne få utfolde seg. I tekstprosessen kan han ikke rose vokalisten nok. “Dennis er bare jævlig bra i rommet. Han har bare en magefølelse når han skriver. Han finner gjerne et bra vers, bra refreng eller sangrytme. Det forandrer låten med en gang.”

Gjenforeningen av Refused har blitt fulgt av et hylekor. Det ville kanskje ha dukket opp uansett, men visse ting har fått folk til å lukte blod. En av hovedgrunnene er at Coachella spadde opp fem hundre tusen dollar for at det gjenforente Refused skulle stå på festivalscenen. Hvor var sporene etter sosialismen de tidligere hadde sunget om da? En annen ting er hvordan andregitaristen Jon Brannström skal ha fått fyken av bandet. Han skrev på bandets egen facebook-side at han ikke hadde blitt informert om at han hadde blitt sparket. De andre i bandet ble fort klar over en megatabbe. Etter at han hadde fått fyken var det ingen som hadde fjernet ham som administrator på facebooksiden. “Han hadde ingen interesse”, kommer det høyt fra andre enden av røret før fatningen raskt er tilbake, “Vår giv for Refused betyr at vi gir alt og at vi ikke tar pauser hvis vi er i gang, og dette var noe som Jon helt enkelt ikke delte. Det blir som et gruppearbeid i skolen hvor en ikke bidrar. Da må de andre unngjelde.” Så alt foregikk ryddig for seg? “Det er dritkjipt å bli sparket fra et band. Han synes det var vanskelig, og vi tenkte ikke over at han fremdeles var administrator for facebooksiden. Vi hadde sparket ham et år før han skrev den beskjeden. Det er bra uansett. Han fikk sagt det han hadde på hjertet og det ble liggende ute ganske lenge slik at alle fikk se det og jeg fikk fortelle min versjon. Han var forbanna, og det er ikke noe merkelig med det.”

Refused er uansett tilbake, og skal vi trekke noe ut av platen Freedom, så er det at de er i storform!

Tekst: Knut Gigstad

Foto: Dustin Rabin

Refused Facebook

Refused Online
FREEDOM ER UTE NÅ PÅ EPITAPH

REFUSED SPILLER PÅ SLOTTSFJELL 17. JULI OG BUKTA 18. JULI

Norges feteste blekke