Airbourne @ Rockefeller

Airbourne
Rockefeller, Oslo
16.10.2017

 

Med luftsirener, et arsenal av partylåter, og en armada med festklare publikummere, sørget australske Airbourne for å holde “Rockefeller-gyngen” gående nærmest hele konserten gjennom!

Fire år har gått siden bandet sist spilte på Rockefeller, men i mellomtiden har de både varmet opp for Volbeat i Spektrum, og ristet grunnvollene på Fredriksten Festning. Og frontmann Joel O’Keeffe husket nok litt feil da han mente det ikke var folk på galleriet den gang, dét var det! Men muligens var det ikke utsolgt den gang, dét var det nå! Og Rockefeller er et helt perfekt lokale for Airbourne (9/10), så forhåpentligvis ser man ikke noe behov for å flytte dem til noen større venue neste gang.

At publikum var klare merket man allerede i løpet av de siste par sangene som gikk over anlegget før gutta gikk på scenen, hvor spesielt The Number of the Beast skapte adskillig mer allsang enn jeg har sett mange liveband faktisk oppleve på denne scenen. Stemningen krøp enda et par hakk opp i det temaet fra Terminator 2 runget ut over salen, og det skal vel godt gjøres å finne noen bedre åpningslåt i moderne rock enn Ready to Rock? I alle fall fungerte den utmerket denne kvelden, og dets “oh-oh-oh”-parti bidro til å dra publikum inn i showet allerede rett fra startblokka. Riktignok var ikke lyden helt skrudd inn ennå, og vokalen druknet litt i lydbildet, men dette ble ordnet etter hvert med to ekstra scenemonitorer som ble snudd mot publikum.

Bandet så heller ingen grunn til å skru ned intensiteten særlig og hoppet rett ut i I’m Going to Hell for This, etterfulgt av en av bandets store gjennombruddslåter Too Much, Too Young, Too Fast. Og allerede under tredje låt fant storebror O’Keeffe at det var på tide å stifte nærmere bekjentskap med noen av publikummerne. Så mens et crewmedlem gikk sin vante slalåm mellom konsertgjengerne, dro frontmannen en lengre solo sittende på skuldrene hans, før kveldens første ølboks ble åpnet ved hjelp av hans eget hode. Velkjente triks fra spilleboka til Airbourne, men så lenge det funker er det jo ingen grunn til å slutte. Og funke gjorde så absolutt det meste de gjorde, for i det låten startet kom også den velkjente Rockefeller-gyngen, og følelsen av at man snart gikk gjennom gulvet og havnet i det gamle bassenget vedvarte nærmest konstant helt til siste kveldens siste tone fadet bort.

Heldigvis var det fortsatt en god stubb igjen dit, og de neste låtene Down on You og Rivalry, begge fra sistealbumet Breakin’ Outta Hell, beviste både at disse låtene ikke står noe tilbake for det eldre materialet og at fansen allerede har trykket dem til sine bryst. Dette la også O’Keeffe merke til, og takket oppriktig for at publikum visste å sette pris på disse nye låtene også. Og spesielt Rivalry har en “footstompin’ groove” som det skal godt gjøres å ikke bli revet med av, akkurat slik det ikke går an å oversette denne beskrivelsen på noen måte som yter det rettferdighet. Generelt skal det godt gjøres å ikke la seg rive med av den energien bandet utstråler uansett, for ikke å snakke om det uforskammede publikumsfrieriet.

Fra bandets andrealbum No Guts. No Glory. ble vi denne kvelden kun tilgodesett med Bottom of theWell, hvilket dessverre betød at det ikke ble noen No Way But the Hard Way. Derimot fulgte de opp med en låt som tekstmessig ligger veldig nære den forannevnte brønnen, nemlig Breakin’ Outta Hell, tittellåten på det nyeste albumet, og også en linje som gjentas flere ganger i den forrige låten. Sånn sett en noe snodig rekkefølge på settlista, spesielt da de fulgte opp med to så like titler som It’s All for Rock ‘N’ Roll og Stand Up for Rock ‘N’ Roll. Uansett er jo førstnevnte av disse to en hyllest til Lemmy, og derfor var det helt på sin plass da O’Keeffe tok en pause før de startet den for å blande en Jack & Cola til hver av sine bandkamerater, for så å reise disse i en skål til mr. Kilmister.

Etter denne avslutningen av hovedsettet, tilegnet rock & roll, forsvant bandet så et par minutter bak sin heldekkende vegg med Marshall-kabinett, og førstemann ut igjen var som vanlig lillebror Ryan O’Keeffe som dro i gang luftsirenen mens søkelysene speidet utover et fullsatt Rockefeller. De fleste skjønte derfor at det var tid for Live It Up, og gjorde en siste innsats i forsøket på å slite ut hverandre med både en “wallofdeath” og en kortlevd “circle-pit”. Helt til slutt fikk vi Runnin’ Wild, bandets kanskje største hit, og O’Keeffe kjente nok en gang at eventyrlysten kom over han, og ikke lenge etter at han igjen smatt bak forsterkerne dukket han opp i front på galleriet. Med scenemanageren hengende i bukselinningen slik at han ikke skulle falle over kanten, ble det enda mer gitarsoli og utradisjonell ølboksåpning, før han like kjapt som han hadde kommet seg opp dit plutselig dukket opp på scenen igjen. Etter mer ølåpning og påfølgende “utdeling”, samt litt plekterlek, takket bandet for seg til øredøvende jubel.

Og det med rette, for Airbourne leverte nok en knakende god konsert, og det er som sagt nærmest umulig å ikke la seg rive med av energien og den rene moroa bandet står for. Men, selv om Airbournes musikk ikke nødvendigvis er ment å få deg til å tenke så mye, men heller slippe unna alt du til daglig måtte bære på for et par timer, så betyr ikke det at du trenger å kutte ut all hjernefunksjon. Så til dere som på død og liv skal kaste øl i hytt og pine, og jeg vet dette blir litt som å kaste øl i glasshus all den tid bandet brukte mye tid på dette selv, men O’Keeffe hadde i alle fall høvelig kontroll og kastet stort sett bort fra verdifullt utstyr, men til dere som kastet etter bandmedlemmer opp på scenen, og ikke minst traff O’Keeffe da han balanserte på kanten ved galleriet: SLUTT! Dere er overhodet ikke kule, eller hva dere måtte tro, kun idioter! Dette var for øvrig også det eneste som var noe å trekke for denne kvelden.

Og det gjelder også bandet: littegrann av tullet kunne godt ha vært byttet ut med flere låter, for når låtene deres i studio har et snitt på 3:39, er det litt snaut med kun 12 låter på halvannen time. Men, alt dette er lett å tilgi når kvaliteten på det de leverte var så høy som den var, og publikum var så til de grader feststemte kvelden gjennom!

 

Tekst: Kjetil Gulbrandsen
Foto: Kenneth Sporsheim & Terje Dokken

 

Kenneth:
[espro-slider id=9988]

Terje:
[espro-slider id=10027]

 

Airbourne Setlist Rockefeller Music Hall, Oslo, Norway 2017, Breakin' Outta Hell