Brant Bjork + Lonely Kamel
John Dee, Oslo
28.09.2017

 

Brant Bjork og hans Low Desert Punks parkerte vanen utenfor John Dee, og tok med Oslo-publikummet ut på ørkenvandring.

Først ut på John Dee var de lokale heltene i Lonely Kamel (7/10), en meget god match til hovedattraksjonen, og etter en behagelig start med A Million Years From Home, trøkket de virkelig til med Evil Man. I løpet av den drøye halvtime de hadde til rådighet fikk vi låter fra nesten hele katalogen, og kun debutalbumet fikk være i fred. Til gjengjeld fikk vi en ny låt, Fascist Bastards, som faktisk var høydepunktet i settet deres. En knallbra låt som lover godt for det kommende albumet. Etter tittellåten fra sistealbumet, Shit City, avsluttet de med deres egen stonerrockhymne The Trip. En godt gjennomført jobb av Thomas Brenna og hans kumpaner, og de gjorde akkurat det et oppvarmingsband skal gjøre, nemlig å sette stemningen for resten av kvelden.

Og resten av kvelden tilhørte Brant Bjork (6,5/10) med ensemble. En mann som har betydd like mye for stonerrocken som Beethoven gjorde for romantikken, noe hans tidligere musikalske rulleblad er et bevis på. Derfor er det heller ikke det minste ironisk at mannen kom på scenen med et utseende som unektelig minnet om en annen stonerlegende, Tommy Chong. Og det var noe herlig uhøytidelig over starten på konserten der bandet kom ut på scenen og brukte et minutts tid på å stemme og gjøre seg klare, mens en helt vilkårlig sang fortsatt spilte på anlegget, før de satte i gang. Ikke noe klassisk mesterverk som introlåt før man plutselig dukker opp på scenen i en sky av røyk her i gården, nei.

Det hele begynte med videosingelen Stackt før de besøkte Black Power Flower-albumet med Controllers Destroyed og Buddha Time (Everything Fine), og det første som slår en er at selv om det er mer trøkk i låtene live og det låter litt friskere, så er det fortsatt noe monotont over dem. De er alle laget over nøyaktig samme lest, og mens det bugner av fete riff, så mangler det liksom litt på melodifronten. Bjork er for øvrig ingen fantastisk sanger heller, men han veier opp med en særdeles lunefull personlighet på scenen. Etter å ha blitt bydd på et stykke med Humble Pie, ble vi tatt med helt tilbake til Bjorks solodebut Jalamanta og påstanden om Too Many Chiefs… Not Enough Indians.

Etter hvert så var det også tid for å introdusere kveldens annonserte gjesteartist, nemlig Sean Wheeler, en kultfigur i musikkmiljøet rundt den californiske ørkenen. Og når vi først er inne på lookalikes så kunne antagelig Wheeler gjort godt fra seg i en Tom Waits-konkurranse av slik art. Sammen gjorde de tospannet Dave’s War og Biker No. 2, og etter litt småproblemer med å finne tonen (bokstavelig talt) innledningsvis så var harmoniene de to imellom en velkommen vitamininnsprøytning. Å kalle Wheelers sceneopptreden for eksentrisk ville være en underdrivelse, men samtidig var det også et underholdende skue. Etter nok en tur tilbake til debuten, og åpningssporene Lazy Bones/Automatic Fantastic var det tid for kveldens høydepunkt med Let the Truth Be Known og det banalt sjarmerende refrenget “Let the truth be known… and get your ass stoned!”

Bandet gikk så av scenen for en kort kunstpause, før de kom tilbake og gjorde tre ekstranumre. To av disse var kanskje to av Bjorks mest kjente låter, Freaks of Nature og Low Desert Punk. Førstnevnte med Wheeler tilbake som Bjorks sidekick, denne gang med en maske og pantomimedans som fikk hans første besøk på scenen til å virke like normalt som brødskive med Nugatti. I løpet av denne utvidede seansen klarte for øvrig gitarist Bubba DuPree å lure inn hovedriffet til Heaven on Their Minds fra Jesus Christ Superstar. Sistelåten Low Desert Punk er virkelig en av disse låtene som får enda mer energi live enn på plate, og et trekvart fullt lokale virket å være relativt fornøyde der de lusket ut i høstmørket.

Og summa summarum var det en helt ålreit konsert; overhodet ikke dårlig, men heller ingen høydare. Litt flåsete kan man jo si at selv om det ikke er noe ironisk over fremtoningen til Bjork, så er det kanskje en smule ironisk at de aller fleste tekstene hans handler om frihet til å gjøre hva man vil, mens han selv virker å være litt låst til sin egen definisjon av sjangeren han har vært med å skape. Men, selv om de store høydepunktene kanskje uteble så ga han og bandet oss en trivelig kveld på besøk hos 20-årsjubilanten John Dee.

 

Tekst: Kjetil Gulbrandsen
Foto: Pål Bellis

 

[espro-slider id=9940]