Windhand
Blå, Oslo
22.09.2017

 

Hovedstaden hadde mange tunge og heftige navn på plakaten sist fredag, med Urfaust, Windhand og Hymn. Dermed var det var ingen lett sak å velge hvilken konsert man skulle gjeste. Fredagskvelden min endte til syvende og sist på Blå, der amerikanske Windhand sørget for helgens dronorama.

Som man må forvente når et doomband kommer til byen, domineres lokalet av skjeggete menn med langt hår – denne konserten var intet unntak. Det ser ut som en stor publikumsandel er på sin første over-20-konsert noensinne. I tillegg er det lett å se at mange en gang i tiden hadde langt hår, og som skulle ønske de ikke hadde blitt tvunget til å klippe seg av arbeidsgiver/kone/mann.

Windhand (6,5/10) starter lydmessig grøtete, og stemmen til vokalist Dorthia Cottrell låter til tider veldighakkete. Her er det på sin plass å applaudere lydmannen som raskt tar hintet. Selv om lydnivået blir tydeligere og bedre fortsetter dessverre hakkingen utover settet. Etter hvert innser jeg at dette faktisk skjer med vilje; en slags lydeffekt. Det funker i små doser, men virker i dette tilfellet overdrevent kunstig.

På scenen har Cottrell og resten av bandet funnet tonen, og frontkvinnen virker mindre og mindre anstrengt jo lenger ut i settet vi kommer. Stemningen på gulvet er midt på treet. Ikke noe å rope hurra for, men også langt i fra det verste jeg har sett på Blå. Den yngre troppen er som vanlig helt i hundre, mens de aller fleste bare står trygt planta på plassen sin, taktisk gyngende frem og tilbake. Klassisk norsk publikum, med andre ord. To yngre gutter spiller luftgitar og headbanger store deler av konserten. Mer av det! Det er også de som roper ”spell no’ dere kan, a” midt i settet. Litt mindre av det.

Flere drar etter ”siste” låt, før ekstranummeret helt åpenbart kommer og avslutter kvelden. Jeg må innrømme at selv for sånne doom-huer som meg, så fremstår kveldens låtvalg som meget flatt, generisk og kjedelig. Det hender at de tar en svingom borti fiffige riff, men det tar ikke lange tiden før de er tilbake i droneland. Det er lite dynamikk, og hadde det ikke vært for pausene i mellom, så kunne alt like gjerne vært én eneste lang låt. Jeg hadde gledet meg en god stund til konserten, men dette var tamt.

 

Tekst: Monique Mesquita
Foto: Pål Bellis