Volbeat
Telenor Arena
07.09.2017
Ingen knock-out fra de danske kjempene denne gangen.
Volbeat har hatt en bratt kurve her til lands siden de spilte to utsolgte konserter på John Dee i desember 2008. De hoppet bukk over Rockefeller og inntok Sentrum Scene fire måneder senere, og etter ytterligere én konsert på Arbeidersamfunnets Plass, og en drøss festivalopptredener, så var det Oslo Spektrum som stod for tur i 2013. Men etter bare to konserter her ble altså det også for lite, så i år var det altså gymsalen på Fornebu som stod for tur. Jippi. I takt med at interessen rundt bandet har vokst, så har naturlig nok også sceneproduksjonen til Volbeat (6,5/10) vokst, og i enden av scenetungen hadde de denne gangen plassert en boksering, i tråd med coveret på deres siste album Seal the Deal & Let’s Boogie, i tillegg til de sedvanlige storskjermene, og trapp pluss platå rundt og bak trommene.
Det hele begynte ganske så bra; bandet gikk på scenen med et smell og The Devil’s Bleeding Crown. Til og med til tross for den vante, og ganske så bedritne lyden på sittetribunen der vi var blitt plassert, så hørtes det innledningsvis ganske ålreit ut. Hvordan stemningen er på gulvet er egentlig umulig å få noe ordentlig inntrykk av på tribunen, men hun som satt bak meg var i alle fall i ekstase, og en større grunn til at jeg burde brukt ørepropper enn bandet. Heaven Nor Hell skled over i Radio Girl, og i det videoen til sistnevnte låt ble spilt sammen med livebilder på den gigantiske skjermen bak bandet, slo det meg at det var litt snodig at denne ikke var i nærheten av å være i synk engang. Nuvel, det tok ikke lang tid før de virkelig gjorde sitt for å heve temperaturen i salen, og Let it Burn inneholdt akkurat så mye pyro som man kan forestille seg en slik låt på forhånd, og litt til.
Men så skjedde det noe, det virket liksom som om både band og publikum falt inn i en slags rutinetranse under Doc Holliday, og ikke engang Sad Man’s Tongue så ut til å sette ordentlig fart på noen av de to. Og da Michael Poulsen ble litt oppgitt over at bare én person forsøkte å crowdsurfe på hans oppfordring under 16 Dollars, så ble det nesten litt klein stemning. For det første har nordmenn de siste drøye 15 årene fått prentet inn i skallen at det er strengt forbudt, og når publikum samtidig er av det litt slappe slaget, og golden circle-snobben har en halvmeter til nærmeste person, så sier det seg selv at føret ikke er helt optimalt for crowdsurfing. Bandet ga ikke opp av den grunn, men det gjorde derimot lydanlegget. For midt under Fallen forsvant nemlig all lyd fra scenen, og noe forfjamset, og helt sikkert ikke bare en smule oppgitt, trasket bandet av scenen. Over ti minutter senere kom de tilbake, og fortsatte låten på nøyaktig det samme stedet de mistet lyden, og gjorde i alle fall et forsøk på å late som ingenting hadde skjedd.
Men, man merket at piffen hadde gått litt ut av bandet, og Poulsen hørtes med ett litt mer rusten ut i stemmen, og han virket heller ikke å klare å hente frem energien igjen etter den ufrivillige pausen. Som et plaster på såret for lydtrøbbelet, gav bandet oss en smakebit på nytt materiale i form av The Everlasting; slettes ikke en dårlig låt, men som det meste på de siste par albumene til Volbeat så må det nok enda et par runder til før den sitter for undertegnede. Så kom kveldens store høydepunkt i form av For evigt og Guitar Gangsters & Cadillac Blood. Førstnevnte uten Johan Olsen, men for første gang i løpet av kvelden (i alle fall som vi hørte) med god hjelp av publikum, mens sistnevnte er og forblir en av de beste låtene i katalogen deres. Men, så dabbet det litt av igjen, og selv om Chris Cornell- og Chester Bennington-dediserte Goodbye Forever ble et rørende øyeblikk, så var det mest på grunn av bildene av de to som rullet på storskjermene, selv om det selvsagt hjalp litt da et gospelkor kom inn og støttet bandet i siste halvdel av låten også. En liten formtopp til kom for øvrig i form av hovedsettets siste låt, Maybellene i hofteholder, og da bandet takket for seg satt man fortsatt og var lysten på mer, ikke minst fordi det var så mange godlåter som manglet.
Etter en kort pause ble spottene rettet mot bokseringen, og røykmaskinen fikk virkelig jobbe for pengene, og man skjønte at det var der det kom til å skje noe. Så ble trommis Jon Larsen hevet opp gjennom gulvet på et ekstra trommesett, og bandet dro i gang bokselåten A Warrior’s Call. Visstnok så ble den nevnte røyken litt for mye av det gode for godeste Poulsen, og midt i låten fikk han et hosteanfall som gjorde at han måtte gå av scenen igjen, og bandet fullførte låten uten lead vokal. Tilbake på scenen beklaget han det inntrufne, og bandet kjørte videre med The Hangman’s Body Count og Black Rose. Helt til slutt inviterte bandet alle ungene i salen inn i bokseringen med dem, før Still Counting ble spiltsom siste låt ut. Og det hele så ganske så idyllisk ut, helt til man plutselig så noen damer på storskjermen som til tross for at de kanskje ikke raget høyest i landskapet, overhodet ikke kan forveksles med barn. Ganske så smakløst egentlig, når bandet introduserer ungene som den neste generasjonen med rockere og vil gi dem en uforglemmelig opplevelse, også er det noen få oppmerksomhetssyke mennesker som klarer å se sitt snitt til å komme seg på scenen for å få tatt en selfie til Instagramkontoen sin.
Alt i alt var det en helt grei konsert, til tross for de tekniske problemene til bandet, men langt unna de beste konsertene jeg har overvært med dem. Og ikke er det at Telenor Arena blir for stort for dem heller, for jeg har to ganger sett dem ha et nesten dobbelt så stort publikum i sin hule hånd på den Orange Scene på Roskilde. Derimot var det utrolig mange godlåter som manglet, og de har jo da kommet til det punktet i karrieren hvor klisjeen om å mase på de gamle låtene inntreffer. Dessuten virket det, som jeg var inne på inledningsvis, som at bandet var litt uinspirerte, og at det bare var nok en dag på jobben, samtidig som Telenor Arena rett og slett ikke er noe godt konsertlokale. Litt kjedelig at det skulle bli slik, for når de virkelig har dagen er det få som kan nærme seg Volbeat, men i alle fall fikk vi noe som var helt fraværende i Spektrum sist, nemlig masse pyro! Og man kan aldri få for mye pyro!
Tekst: Kjetil Gulbrandsen
Foto: Terje Dokken & Kenneth Sporsheim
Terje:
Kenneth:
