Megadeth @ Sentrum Scene

Megadeth + Metal Church
Sentrum Scene, Oslo
01.08.2017

 

En unik begivenhet fant sted på Sentrum Scene denne tirsdagskvelden. Megadeth sier du? Nei,  selveste Metal Church var invitert som special guests for Megadeth. Et signifikant band og pionerer innen thrash og heavy metal gjennom 80-tallet, og en inspirasjonskilde også for selveste Dave Mustaine.

Med det eneste gjenværende originalmedlemmet, Kurdt Vanderhoof, i spissen fyrte Metal Church (9/10) løs med klassikeren Fake Healer. Lyden satt som en kule, og sjelden har jeg opplevd at “supportbandet” har hatt så god lyd. I tillegg var Mike Howe i kanonslag og leverte foruten en  sprudlende sceneopptreden en strålende vokalprestasjon. Rosinen i den berømte pølsa ble for min del nyervervelsen – og ikke ukjente – Stet Howland (tidligere W.A.S.P) der han imponerte stort bak trommesettet. Selv om ingenting slår originalbesetningen, tilførte han låtene noe nytt, og jeg er rimelig sikker på at også Kirk Arrington ville latt seg imponere over arvtageren sin denne kvelden.

Settet kunne med fordel ha vært dobbelt så langt. Knappe sju låter var altfor, altfor lite. Og jeg regner med at de fleste i likhet med undertegnede savnet en låt eller ti, selv om de heldigvis fant plass til kremlåter som In Mourning, Start the Fire, Badlands og Beyond the Black. Hadde de i tillegg dratt på med Gods of Wrath, Metal Church og Ton of Bricks hadde toppscoren vært et faktum.

Så var det omsider klart for Megadeth (7,5/10). Og spenningsmomentet var – som nær sagt alltid – om Dave Mustaine hadde dagen eller ikke. Det startet langt fra overbevisende med Hangar 18 hvor både vokalen og lyden generelt var helt krise. Ja, det låt rett og slett helt for jævlig. Heldigvis tok lydmannen tidlig affære og lydbildet rettet seg betraktelig, selv om det ikke ble optimalt. Settlista bestod av kjente og kjære klassikere, men også flere låter fra et av fjorårets beste album, Dystopia. Og det var her nykommerne Kiko Loureiro og Dirk Verbeuren leverte best. Ingen tvil om at førstnevnte er en formidabel gitarist, og Loureiro imponerte med sin eminente teknikk, men mangler litt råskap og sjel i spillestilen. Verbeuren hadde dessverre åpenbare problemer med å fylle skoene etter Nick Menza, og rotet det kraftig til på Symphony of Destruction med altfor mye teknisk fjas. Jeg skjønner godt at Verbeuren vil spille sin egen stil, men enkelte låter kødder du ikke med.

Gode, gamle Dave Ellefson var kveldens høydepunkt der han stødig loset oss gjennom samtlige låter uten et eneste feiltrinn. Ingen tvil om at han er limet i Megadeth, og det er en sann glede å se en musiker som oser av spilleglede et helt sett igjennom og med et konstant smil om munnen. Mustaine myknet også opp etterhvert, og under siste halvdel av settet så det faktisk ut som om han hadde det gøy.

De fleste som har sett Megadeth flere ganger tidligere vil nok kunne skrive under på at de har sett de både bedre og dårligere. Og surmuling om at Mustaine bytter ut bandmedlemmer oftere enn andre bytter undertøy, er uunngåelig. Han gjør som han vil, og har gjort det siden 1983. Men viktigst av alt var det ingen tvil om at majoriteten av de fremmøtte hadde en storveis konsertopplevelse. Stemningen var upåklagelig, og publikum skal nok ha mye av æren for at Mustaine omsider dro på smilebåndet og dro i havn en godkjent opptreden som fort kunne ha endt i en selsom opplevelse med en pottesur Mustaine….

 

Tekst: Pål J. Silihagen
Foto: Kenneth Baluba Sporsheim

 

[espro-slider id=9534]