Alice Cooper
Sentrum Scene, Oslo
24-07.2017

 

Mesteren viste Oslopublikummet hvordan det skal gjøres!

Bare for å ha sagt det med en gang: herregud som undertegnede kommer til å savne Alice Cooper (8,5/10) den dagen han legger inn årene, enten det er frivillig eller ufrivillig. Riktignok har jeg sett han både gjøre et bedre sceneshow, og en bedre setliste tidligere, men det er ikke mange andre band jeg har sett som slår det herr Furnier & Co. leverte på Sentrum Scene på mandag. Egentlig så blir karakteren han får ut fra en egen Alice-skala hvor det kun er den høye lista han selv har lagt som gjør at han ikke får høyeste poengsum. Sammenlignet med de fleste andre så er han vel egentlig oppe og snuser på tieren.

Showet begynte med tittellåten fra det albumet som vel er det eneste vellykkede av de gangene Alice har leflet med trendhopping, nemlig Brutal Planet. En tung og dyster affære, med et fett riff og herlig driv, og en meget passende åpningslåt. Paraden fortsatte med klassikerne No More Mr. Nice Guy og Under My Wheels, før vi tok en sving innom 90-tallet og ble Lost in America. Så kom kveldens første skruball i form av Pain, fra et av de mindre anerkjente albumene fra begynnelsen av 80-tallet, Flush the Fashion. Låten er riktignok en av de bedre fra albumet, men siden albumet i seg selv er et av de svakeste i katalogen, så er det adskillig mange andre låter jeg heller ville hørt. Men, han skal ha for at han i alle fall tar med noen rariteter her og der, og ikke bare kjører det samme settet hver eneste gang. For noen andre kan det jo godt være at dette var høydepunktet med hele kvelden.

He’s Back (The Man Behind the Mask) er en låt som fungerer ufattelig mye bedre som en gitardrevet liveversjon enn den gitarløse albumversjonen, og så var også tilfellet denne kvelden. Etter Billion Dollar Babies, komplett med utdeling av sverdspiddede Alice-dollars, var det tid for kveldens andre skruball, nemlig The World Needs Guts. Skjønt den har vært mer eller mindre fast på setlista det siste drøye året, men da den ble hentet inn igjen var det første gangen siden 1987 at man igjen kunne oppleve den live, og den fungerer fint den. Da Orianthi tok gitaren sin og forlot Alice sitt band i 2014, hentet han inn den tidligere The Iron Maidens-gitaristen Nita Strauss til å fylle rollen, og Woman of Mass Destraction fungerte på sett og vis som en slags intro for hennes gitarsolo. Strauss kan sitt håndverk og er både høyt og lavt konserten gjennom, og stilen hennes passer kanskje enda bedre inn i bandet enn Orianthis litt mer statiske sceneopptreden.

Etter en obligatorisk Poison var det tid for et av kveldens største høydepunkter i form av den herlig absurde Halo of Flies. En låt som går fra stjålne Sound of Music-melodier det ene øyeblikket til spanskinspirerte rytmer det neste, og denne gangen også med et litt utvidet bass- og trommesoloparti. Feed My Frankensteinfulgte så, og dette var egentlig den første gangen i løpet av konserten hvor vi ble presentert noe særlig sceneshow, og da selvsagt i form av en gigantisk Frankenstein-Alice. Etter Cold Ethyl dukket også kona, Sheryl, opp kledd likt som Ethyl-dukken Alice slang rundt under forrige låt. Det var da hitballaden Only Women Bleed som stod for tur, og om man er imponert over Alice sin gode form, så er det bare å ta av seg hatten for Sheryl. Det var i alle fall ikke mye som tydet på at hun er en dame som runder 60 i år, der hun stående strakk det ene benet over hodet til husbonden, og ellers danset rundt på scenen som om hun skulle vært 40 år yngre.

Alice er i disse dager også aktuell med sitt første album på seks år, Paranormal, og fra nyskapningen ble vi servert en liten smakebit i form av singelen Paranoic Personality. Låta har ligget på YouTube en stund allerede, og fikk god mottagelse selv om den store allsangen naturlig nok uteble. Så var det tid for kveldens andre store høydepunkt, nemlig suiten bestående av det som kanskje er den ultimate Alice Cooper-låta: Ballad of Dwight Fry, Killer og I Love the Dead. Før Ballad dukket som vanlig Sheryl opp igjen som Nurse Rozetta og sørget for å få iført Alice den hvite tvangstrøyen. Og alle som har overvært en Alice-konsert, eller sett en på skjermen, vet jo at han klarer å komme seg løs, kveler Nurse Rozetta, og blir følgelig plassert i giljotinen hvor hodet forsvinner under Killer. Dernest er det publikums tur til å fungere som forsangere under I Love the Dead. Denne delen har vel nærmest vært uendret de siste 20 årene, men den fungerer fortsatt som en strålende oppvisning i hvordan et sceneshow skal gjøres.

Men, halshugging til tross, Alice er jo selvsagt ikke død og entrer scenen (om enn noe mindre storslagent denne gangen) til sin første hitsingel I’m Eighteen. Etter en liten pause kommer også en av tidenes avslutningslåter School’s Out, med det som nå har blitt en standard del av låten, nemlig refrenget fra Another Brick in the Wall Part II. Og da konfettien hadde lagt seg var det et særdeles fornøyd publikum som trampeklappet et særdeles samspilt band av scenen. Et publikum som var et av de mest høylytte jeg har bevitnet på lengre tid. Sentrum Scene var som seg hør og bør utsolgt denne mandagen, og jeg har vondt for å tro at man trenger så mange hender for å telle de av de 1750 til stede som var misfornøyde. Vi tar gjerne en runde til neste år også Vincent!

Kveldens settliste finner du her.

Galleri:

[espro-slider id=9454]

 

Tekst: Kjetil Gulbrandsen

Foto: Kenneth Baluba Sporsheim