Ministry
Rockefeller
21. juni, 2017

 

I vår vidunderlige musikkverden er det noen band som bare virker å leve evig og aldri gi seg. Noen klarer dette med suksess, mens andre burde kanskje vurdert å legge opp for ett år eller femten siden. Noen som derimot har kunnet vise at de fortsatt holder koken, er selveste Uncle Al og Ministry (9/10) som denne onsdagen motiverte menigheten til alt annet enn å sitte ned idet det ble bladd fram til salme 69.

De rent store forventningene om å få en knirkefri, glimrende konsertopplevelse var dog ikke til stede. For det første, så skapte en punktering i Bergen omegn en del usikkerhet rundt selve konserten og gjorde i tillegg at det ikke ble noen oppvarming i form av Hell:Sector. For det andre, var det en litt sliten Al Jourgensen som stod nokså statisk bak mikrofonstativet sist undertegnede så Ministry live på Wacken 2012, sammen med det som virket å være et litt uinspirert band. Men alle kan vi ha en dårlig dag, og ekstra morsomt er det da å stå imot alt av punkterte dekk og skuffelser fra fortiden, og heller skru alt opp til 11 og sparke ræv.

Selv om det ikke var helt skrint, kunne nok ikke forsamlingen denne kvelden anklages for å utgjøre den mest fulltallige som noensinne har samlet seg i Rockefellers historie – tydelig noe preget av bergensk bildekksintervensjon –  men det betydde ikke at det var lagt noen som helst demper på stemningen der inne. I et mangfoldig publikum med gamle ringrever, industrielle gothere og en litt yngre generasjon Ministry-fans, var det tydelig at bandet fortsetter å engasjere og påvirke den dag i dag. Og at både musikk og budskap appellerer til et bredt spektrum av miljøer og generasjoner.

Og appellere skulle de fortsette å gjøre. En del trenger litt tid på å komme skikkelig i gang på scenen og første låt kan fort bli til prøvekaka, men med første låt i form av nettopp Psalm 69 viste Ministry det motsatte. På mirakuløst vis var lyden på Rockefeller faktisk god denne kvelden og alt var brutalt velbalansert fra første anslag. Uncle Al var definitivt i storform, og med masse energi og imponerende kapasitet som stod som klar kontrast til den Al som undertegnede var vitne til for fem år siden. Vokalt sett presterte han innmari bra, der han sint spyttet ut Lies Lies Lies og intenst brølte ut Just One Fix, og musikalsk sett var det jamnt over lite å klage på hos både onkel selv og resten av bandet.

De fremstod som oppriktig gira på å spille og hadde tett kontakt med publikum samtidig som det var god flyt på scenen. Det var rett og slett et helhetlig samspill mellom alle som var til stede, hvilket kontinuerlig bidro til å løfte stemningen mer og mer langs med veien – akkurat passe politisk med en solid dose av rått.

Med både nyere og eldre materiale på settlista, er det dog klassikerne som engasjerer mest, og selv om Antifra fra det kommende albumet AmeriKKKant både fikk folk med og låt dritbra, var det et savn hos flere at Jesus Built My Hotrod ikke stod på programmet denne kvelden. Allikevel var dette en knallkonsert som ikke lot seg begrense av noen faktorer rundt, og da de dro til med So What fremført på mesterlig vis var det ingen tvil: vi er sabla glade for at Uncle Al fortsatt viser fingeren til en New World Order.

(Kommentar: For de som ville se Hell:Sector og fortsette festen, ble dette muliggjort i form av etterfest på John Dee som vi dessverre ikke hadde mulighet til å delta på denne kvelden.)

 

Tekst: Mari Groven Holmboe
Foto: Guro Torget