Chelsea Wolfe @ Blå

Chelsea Wolfe + Okkultokrati
Blå/Emanuel Vigelands mausoleum
12/13. juni, 2017

 

På lyse sommerkvelder er det vanskelig å se for seg verden som mørk og fargeløs, her hverken utepils eller solstråler lar seg påvirke av en klokke som kryper seg stadig mer mot natt. Allikevel var det ikke rent få som søkte seg inn til de mørke lokalene til Blå denne mandagen for å la seg rive med ned i den mørke, gripende avgrunnen til Chelsea Wolfe.

Før vi alle skulle ta dette dypdykket, skulle vi først få bli litt varme i trøya i regi av Okkultokrati (9/10). Etter å ha levert topp både på skive og scene tidligere, og med en Spellemannspris i lomma, var ikke forventningene helt få der Oslo-karene trappet opp på scenen etter en hypnotisk nedtelling og startet festen med et brak. Og braket kom, og det med renter. Fra første sekund var alt allerede skrudd opp til 11 og det skulle nok gjøres vanskelig ikke å la seg rive med.

Vokalt var alt på topp hele veien, med ”grit” og sinne og en god dose arroganse, og det er et under at det er mulig å holde seg på beina med en bassgitar på slep mens man danser og hopper som om man skulle ha en skorpion på tokt rundt i hva-enn-man-bruker-av-undertøy – og i tillegg spille dødsbra og faktisk se kul ut. Hvilket alle jamnt over fint fikk til.

Det var en fin balanse oppi all brutaliteten, der både det musikalske og karismatiske var på stell i kombinasjon med et realt ”gi faen”-uttrykk. Med en kaotisk stålkontroll, energi som (bokstavelig talt) bykset fra den ene scenekanten til den andre, samt en knallevering av gromlåta Hard to Please, Easy to Kill var denne fingeren i fjeset en strålende start på kvelden.

Deretter kom et merkbart stemningsskifte. Der Okkultokrati hadde fått folk til å banne litt ekstra og knytte en neve eller ti, ble det gradvis mer nedtonet inne i lokalet ettersom klokken tikket oss nærmere Chelsea Wolfes (10/10) mørke verden. Rundt regna to år har gått siden Wolfe var i Norge sist, og med et lite blikk rundt i lokalet var det ingen tvil om at et gjensyn var svært kjærkomment blant publikum, der Blå var fylt mer enn til randen med folk.

Og hvilket gjensyn det ble. Settlista til Wolfe var oppbygget nærmest etter perfeksjon der hun sparket fra med Feral Love og lot den ene dystre, mektige perlen etter den andre følge etter. Iron Moon ble mesterlig fremført med perfekt balanse mellom det harde og det myke, Carrion Flowers nærmest slukte alle som var til stede, og med blant annet 16 Psyche ble det tydelig at vi har mye å glede oss til når hennes neste album Hiss Spun slippes senere i år.

I tillegg til at Wolfe har ekstremt dyktige musikere med seg som hjelper å nøste det hele sammen, er hun selv en fantastisk artist som på unikt vis klarer å kapre og formidle essensen i musikken, samtidig som hun er teknisk drivende dyktig. Helheten blir tilnærmet perfeksjon. Det er en balansekunst mellom det såre og det sterke, mellom det inderlige og det brutale, mellom det klare og det støyende, mellom det mørke og det dunkle – for ingenting er direkte lyst i Chelsea Wolfe sin verden, og det er slik det skal være: ”[The light] is too bright.”

Selv om energien var en ganske annen enn under første innslag, var den allikevel på minst like høyt nivå med en stemning som var til å ta og føle på, på gåsehudnivå. Litt knotete overganger til tross, ble dette en avslutning på mandagskvelden så gripende at det tok lang tid før vi klarte å komme oss opp fra det bunnløse dypet Chelsea Wolfe hadde ført oss ned i.

Men det skulle ikke ende her, for dagen etter skulle intet ringere enn Emanuel Vigelands mausoleum åpne opp døren til et knippe heldige som skulle bli vitne til en unik konsert. Med en 20 sekunder lang etterklang i et stort, mørkt rom fullstendig dekket av fresker som eksplisitt skildrer livet fra vugge til grav, er dette et magisk sted å oppleve musikk.

Med mye å bevise etter å ha trollbundet samtlige dagen før, var det fint at heller ikke denne konserten ble noen skuffelse. Etter en mer nedtonet og inderlig fremføring enn dagen før, var den eneste tilbakemeldingen som summet rundt etterpå at ord ble fattige, og at det rett og slett var enestående og minst like forheksende, der stemmen til Wolfe klang rørende perfekt mellom veggene, og musikken fikk utfolde seg på en litt annen måte enn på Blå.

Etter så mange råbra konserter, fra to vidt forskjellige artister som det på underlig vis fungerte å sette sammen, er det bare å bøye seg takknemlig i støvet for to musikalsk givende dager. Takk!

 

Tekst: Mari Groven Holmboe
Foto: Guro Torget

 

Chelsea Wolfe sin nye låt 16 Psyche, fra albumet Hiss Spun, som kommer 22. september: