Primus
Sentrum Scene, Oslo
11. juni, 2017

 

Hvordan i alle dager er det mulig at tre menn som spiller i hver sin etasje, klarte å få det til å høres ut som alle tre satt i stua og hadde det rett så hyggelig? I kjelleren satt Tim Alexander og slo hardt og presist. I stua trampet bassist/vokalist Les Claypool takten mens gitarist Larry LaLonde lå på loftet og slappet av med hvinende soloer og raffe riff! Velkommet til et komplett hus der det ikke skortet på verken drikke eller mat. Eller musikk.

Men la nå metaforer være nettopp dét og heller konkretisere ved rope ut i takt at dette var noe av det tøffeste undertegnende har sett og hørt siden jeg så Iron Maiden på Valle Hovin i 2008. Det var så mange tøffe partier, bassganger, riff og tromming at jeg kom ut av telling før Skipper’n skulle ha seg mat. De fire episodene med nettopp gamle Skipper’n-episoder som utgjorde pausen var naturligvis helt unødvendige og skulle vært erstattet med 4-5 episoder fra Tom & Jerrys beste år. Men utover pausen mellom første og andre sett, var Primus (9/10) som sagt noe av det beste jeg har sett og hørt på mange år.

Det kan være noen synes de mer jam-aktige sekvensene i en del av låtene ikke falt helt i smak. Det er noe man kan forstå siden fokuset naturligvis lå på det som skjedde mellom de tre musikerne da de spilte selve låtene. Det var spennende å følge de tre forskjellige instrumentene hver for seg, der særlig trommene og bassen imponerte underveis. Men samspillet mellom bass og gitar var også gull når de snakket med hverandre.

En storskjerm bak Tim Alexander viste forskjellige videoer, som sikkert var spesialdesignet til hver enkelt låt. Mye kult, noe forstyrrende, men med tanke på den manglende lyssettingen på selve bandet var det helt greit at det i hvert fall skjedde noe utover at de tre i bandet spilte disse nærmere to timene med fantastisk musikk.

Til slutt må jeg få nevne lyden og bare kort si; for en vellyd! Den var perfekt! Takk til Primus og Sentrum Scene!

 

Tekst: Roy Kristensen Bakland
Foto: Pål Bellis