Status Quo
Sentrum Scene, Oslo
25. april, 2017
Veteranene over de aller fleste veteraner er ute på siste reis, og leverte en trivelig hyggestund for et fullsatt Sentrum Scene.
Og etter en karriere som har strukket seg over seks tiår er det vel fortjent at de legger ned størsteparten av turnévirksomheten, og heller konsentrerer seg om akustiske show på hjemmebane. Godt voksen var nok den gjennomsnittlige tilskuer også denne kvelden, og satte dermed helt sikkert pris på den tidlige konsertstarten. Men, både Status Quo (7/10) og tilskuere beviste at alderen ikke trenger å være noen hindring for å fortsatt kunne rocke og ha det gøy.
Det hele startet med to av de største, nemlig Caroline og deres versjon av Dion-låten The Wanderer, og smilet satt løst både på og foran scenen. Bandet har hatt for vane å smelte sammen Something ‘Bout You Baby I Like og Rain, og gjorde så også denne kvelden, men en endring var det naturlig nok allikevel. Rick Parfitt var nemlig mannen som både skrev og sang sistnevnte, men etter hans, i første omgang, pensjonering og senere bortgang, var det bassist John «Rhino» Edwards som håndterte vokalen denne gangen. Og akkurat savnet av Parfitt var vel en av de tingene som gjorde seg mest gjeldende denne kvelden. For selv om Richie Malone er en mer enn kapabel gitarist, så har han en scenepersonlighet nær null, mens Parfitt både hadde en helt særegen stil, utstråling og tilstedeværelse. Men, heldigvis har man fortsatt Francis Rossi, og mer jovial frontmann skal man lete lenge etter. Han både spøkte og vitset med en herlig selvironi, og helt fri for selvhøytidelighet.
Før de startet en medley bestående av What You’re Proposing, Down the Dustpipe, Wild Side of Life, Railroad og Again and Again opplyste han også publikum at de skulle spille et knippe låter som de hadde stemt ned en heltone fordi de ikke klarte å gå like høyt lengre. Etter et par låter til kom et av de største høydepunktene for kvelden, nemlig da trommis Leon Cave tok turen frem på scenekanten til et lite to-trommers sett, og Edwards skiftet ut bassen for å bli bandets fjerde gitarist under den herlig, snåle Gerdandula. Før de satte i gang fikk man også historien bak tittelen på låten, og dermed også vite hvordan man faktisk skal utale den, for selv om låten ikke handler om dem så er den oppkalt etter to tyske jenter som bandet møtte for noen tiår siden ved navn Gerd og Ula. Etter den obligatoriske In the Army Now og en (som vanlig) unødvendig trommesolo, dro de virkelig frem gullrekka!
Først kom nemlig deres kanskje beste låt Roll Over Lay Down, så fulgte de på med Down Down, Whatever You Want og den ultimate allsangen for kvelden, nemlig coveren deres av Rockin’ All Over the World. Etter en kort pause var det så tid for åttitallshiten Burning Bridges og en aldri så liten hyllest av Chuck Berry helt til slutt i form av Rock and Roll Music og Bye Bye Johnny. Summa summarum så var dette en feiende flott kveld, og man kan alltids diskutere til man blir blå om både settliste og det som kanskje er det store ankepunktet når det kommer til Status Quo, nemlig hvor like de fleste låtene til tider kan være. Men etter 50 år i rockens tjeneste er det vel kanskje på tide å la nettopp det ligge, og bare være fornøyd med at man kunne kose seg en siste gang med gjengen.
Tekst: Kjetil Gulbrandsen
Foto: Martin Tonning-Strand