Spidergawd
Rockefeller, Oslo
31. mars, 2017

 

Spidergawd sparte ikke på kruttet da de gjestet Rawkefeller på fredag, og beviste at de antagelig er et av Norges beste rawkeband for øyeblikket.

Bandets fjerde album på like mange år kom ut for en drøy måned siden, og dette var deres eneste norgeskonsert på denne siden av sommeren. De hadde også litt å revansjere, for sist Spidergawd (9,5/10) spilte på Rockefeller slet de noe voldsomt med lyden, noe som preget hele konserten, og man tenkte umiddelbart «å nei, ikke nå igjen» da feedbacken gjallet utover lokalet i det de fant sine plasser på scenen. Heldigvis var ikke dette et vedvarende problem, og alt lå dermed til rette for at bandet kunne få sin lille «revansj» for sist gang.

Bandet pøste på fra start, og det var nok mange øyne som kjapt skiftet fokus da ny-bassist Hallvard Gaardløs (som også er ny bassist i Orango, i tillegg til at han spiller i bandet Woodland, som varmet opp denne kvelden; en travel mann) ganske så overraskende stod for vokalen på åpningslåten What You Have Become. Oppgaven løste han helt fortreffelig, og klarte å høres klin lik ut som Per Borten i samme slengen. Neste ut var to låter fra andrealbumet, Tourniquet og Crossroads, og for å holde litt fast ved Gaardløs, så må det også legges til at man faktisk (nesten) ikke savnet Bent Sæther, til tross for at han er en av Norges beste bassister. Gaardløs løste nemlig denne oppgaven fortreffelig også, og det er tydelig at Spidergawd har funnet en verdig erstatter.

The Best Kept Secrets, Fire in the Hole (eller 4 i høle som det stod på setlisten) og /Made from Sin fulgte deretter, og etterpå spurte Borten publikum om det var noen som skulle rekke noe, og fulgte opp med at han håpet det ikke var tilfelle fordi de hadde tenkt til å holde på en stund. Publikums respons var ikke til å ta feil av; de hadde ikke tenkt seg noe sted. Generelt så var stemningen særdeles god hele kvelden, og bandet så virkelig ut til å storkose seg på scenen. Litt synd er derfor at det ikke var forhåndsolgt mer enn 400 billetter, for bandet hadde virkelig fortjent et fullstappet Rockefeller med folk i alle tre etasjene. Men, de som hadde tatt turen fikk en virkelig godbit i neste låt. Get Physical er nemlig en av de mest groovy og sexy låtene som noensinne er gjort av et norsk rockeband, og nok en gang overlot Borten vokalen til noen andre. Denne gang var det saksofonist Rolf Martin Snustad som tok seg av den biten, og han løste det på en særdeles tilfredsstillende måte han også, og også han hørtes klin lik ut som Per Borten.

Frontfiguren hørtes litt rusten ut i stemmen når han pratet mellom låtene, så en mulig snikende forkjølelse, eller bare en sliten hals kan kanskje være grunnen til denne fordelingen av vokaljobben all den tid de holdt det gående i to timer. Skjønt, frontfigur-rollen må vel nesten kunne sies å tilhøre trommis Kenneth Kapstad. I Spidergawd sitt utradisjonelle sceneoppsett står nemlig trommesettet hans fremst på scenekanten, med bass plassert på et podium bak han, og saksofon og gitar på hver sin side. Og det er en ganske unik opplevelse å kunne skue trommisen i fri utfoldelse på så nært hold. Kapstad er helt klart en av Norges beste trommiser, og akkurat der og da var han DEN beste! Han jobbet utrettelig, og har en helt særegen stil som er en fryd å både høre og se på.

The Inevitable og Stranglehold fulgte fra den nye skiva, før vi fikk nok et høydepunkt i Heart of the Sun eller El Corazon del Sol som den offisielt heter. En knakende god låt, og enda bedre live enn på album. Borten nevnte i et intervju vi i Metal Hammer gjorde i forbindelse med deres forrige utgivelse at et livealbum lå i kortene, og en kan bare håpe at dette blir en realitet. Vi har ikke vært bortskjemte med fantastiske norske livealbum opp gjennom årene, og Spidergawd kan fort være et av bandene som er kapable til å gi oss det. Ikke var de ferdige med å gi oss godbiter denne kvelden heller, for neste låt ut var en av de beste fra den månedsgamle nyskapningen, Into the Night. Ei var de heller ferdig med å trekke vokalister ut av hatten, for denne gangen var det Espen Kalstad fra nevnte Woodland som tro til, og jammen hørtes han ikke ut som Per Borten han også! Brukte de et Borten-filter på mikrofonene, eller hva var greia? For de av oss som spekulerte i det brast den illusjonen på neste låt da Gisle Solbu, også han fra Woodland, byttet plass med Kalstad på podiet bak Kapstad for å ta seg av vokalen på Empty Rooms. Dette var kanskje den eneste bittelille nedturen i løpet av konserten. Ikke det at Solbu ikke hørtes ut som Borten, men stemmen hans passet liksom ikke helt til soundet, samme hvor rent og pent det faktisk låt.

Derimot var alt på stell igjen da Borten selv tok over vokalen på Into Tomorrow, før de gikk over i Lighthouse, hvor bandet virkelig fikk vist hva som bor i dem. Soloene til Borten var like fascinerende som samspillet bandet imellom, der de tilsynelatende jammet seg gjennom i alle fall store deler av den tredelte komposisjonen. Som om ikke det var nok fikk vi nok en høydare fra det nye albumet da de dro i gang LouCille, låta med et av årets hittil feteste riff. No Man’s Land fulgte deretter, før Borten dro frem blues-siden sin og kjørte starten på …Is All She Says alene, mens resten av bandet stod solidarisk samlet på andre siden av scenen og lot sjefen få rampelyset for seg selv, før de igjen innfant sine plasser og kjørte låta hjem for å si det på den måten. Helt til slutt fikk vi det som kanskje er den aller beste låta på årets utgivelse, i alle fall den mest umiddelbare, nemlig Is This Love…?, og da bandet «endelig» takket for seg var nok nesten publikum like utmattet som de på scenen, for maken til utblåsning er det sjelden man opplever. En forrykende konsert av det som må være et av Norges beste liveband, for ikke å si rawkeband, om dagen.

 

Tekst: Kjetil Gulbrandsen
Foto: Kim René Teige