Sabaton/Accept/Twilight Force
Sentrum Scene, Oslo
26. mars, 2017
Så var kvelden kommet for en dose med svensk testosteron i form av bandet de fleste enten elsker eller hater, Sabaton. Med på lasset var også et annet Falun-band, Twilight Force, og ikke minst et av power-metalens viktigste band og inspirasjonskilde, Accept, som «very special guests». Så gjenstod det å se om Sentrum Scene ville bli fylt med kruttrøyk og topp stemning…
Svenske Twilight Force (6,5/10) åpnet kvelden med sin fantasy-metal, iført kledelige Tolkien-inspirerte kostymer. Det eneste som manglet var Gollum og muligens litt bedre plass på scenen der de stod inneklemt som små hobbiter mellom sceneriggen til Accept og Sabaton. Svenskene leverte en underholdende og bra økt, selv om de ikke helt er i nærheten av gode, gamle Rhapsody kvalitetsmessig, et band som de åpenbart er inspirert av. De har fortsatt endel å gå på, spesielt låtmessig, og ikke minst bør de gjøre dragen sin litt mer skummel. Han ligner på Spyro the Dragon.
Så kom kveldens høydepunkt for deler av salen, nemlig Accept (8/10). Jeg sier deler, for det var ganske åpenbart at de fleste faktisk hadde kommet for å se Falun sine store sønner, Sabaton. Etter en litt tam åpning med Stampede og Stalingrad, løsnet det med Restless and Wild. Stemningen tok seg ytterligere opp til tonene av klassikerne London Leatherboys, Princess of the Dawn, Fast As a Shark, Metal Heart og ikke minst Balls to the Wall avslutningsvis. Kun én time og ti låter med Accept er på grensen til tortur, uansett om de er «special guests» eller ikke. Den eldre garden i salen, undertegnede inkludert, kunne nok godt tenkt seg en time eller to til med Wolf Hoffmann & Co som for anledningen var i storform og beviste at de eldste i dette tilfellet fortsatt er best.
Det var liten tvil om hvem som var headliner denne kvelden, da Sabaton (7/10) entret scenen til øredøvende jubel under tonene av In the Army Now. Med en opplagt Joakim Broden i spissen serverte Sabaton et oppskriftsmessig og til fingerspissene proft sett. Dessverre uten tanks og med skuffende lite pyroeffekter denne gangen. Det la tilsynelatende ingen stor demper på stemningen, og publikum var unisont med fra åpningslåta Ghost Division og settet igjennom. Eimen av brunst lå tett på Sentrum Scene for å si det enkelt. Med åtte album i bagasjen har bandet mange låter å ta av, men ikke overraskende bestod settlista i hovedvekt av låter fra siste albumet The Last Stand fra 2016. Et album som har høstet både ris og ros, men som uansett har befestet svenskenes posisjon som et underholdningsmaskineri med stort kommersielt nedslagsfelt.
Smak og behag, men bandet gjør seg best i liveformatet. Høy underholdningsfaktor og tilløp til Grand Prix-stemning, hvorav sistnevnte faktor absolutt ikke trenger å tolkes bare negativt. Sabaton showet og ga fansen akkurat det de kom for. Men det er synd og skam at de ikke har med live-keyboardist når en så signifikant del av lydbildet består av synth. Ellers var det ikke mye å trekke for objektivt sett. Sabaton er Sabaton. Svenskene er uten tvil drivende dyktige i det de gjør, selv om de ikke når hverken Accept eller Manowar for den saks skyld til knærne. Det til tross, svenskene leverte en sterk forestilling og for de av oss som surmulte over lite spilletid til Accept, hadde vi ihvertfall mulighet til å få en liten oppfriskning i krigshistorie om ikke annet. Majoriteten hadde uansett en storveis kveld med Sabaton.
Tekst: Pål J. Silihagen
Foto: Terje Dokken & Kenneth Sporsheim
Terje:
[espro-slider id=8632]
Kenneth:
[espro-slider id=8599]