Joe Lynn Turner @ Hard Rock Café

Joe Lynn Turner
Hard Rock Café, Oslo
24. mars, 2017

 

Norgesvennen Joe Lynn Turner var tilbake i byen, og serverte et mer eller mindre fullsatt Hard Rock Café en reell hitparade.

For første gang på veldig lenge var det faktisk ikke en eneste nordmann i line-upen til Joe Lynn Turner (8/10) når han gjestet landet, noe man har blitt vant til gitt hans samarbeid og vennskap med både Come Taste The Band (Deep Purple tribute) og bassist extraordinaire Jan Holberg. Nærmere tjue konserter har det blitt her til lands i løpet av de siste sju årene, så mannen kan vel trygt kalles en norgesvenn. Han innrømte også villig fra scenen at han elsket Norge og nordmenn, og kanskje nordkvinner enda mer. For det var en viril 65-åring som møtte Oslo-publikummet denne kvelden, og heldigvis har han fortsatt stemmen i veldig stor grad intakt og klar til å backe opp flørten fra scenekanten.

Her var det heller aldri noe snakk om noen forsiktig start idet bandet fyrte løs med Death Alley Driver og I Surrender som de to første låtene, og slik skulle det stort sett holde seg hele kvelden. Settlista bestod nemlig i hovedsak av de største hitene fra perioden hans i Rainbow, ispedd et par Purple-låter og en sololåt. Stemmen til Turner holdt som sagt fortsatt høy standard, og det samme gjaldt bandet hans, denne gangen med overvekt av svensker, inkludert tidligere HammerFall-bassist Magnus Rosen. En ting som manglet fra tidligere besøk, og sett opp mot Rainbow-turneene med de samme låtene, var korister, hvilket ble løst helt greit ved å gi Turner litt ekstra klang og fylde i miksen. Låtene hadde også et noe råere preg over seg enn vanlig, og Jorge Salans Les Paul ga også et annet lydbilde enn det vante Stratocaster-soundet. Etter å ha brukt førstelåten på å skru seg inn, så var det også fint lite å klage på når det kom til lyden på Hard Rock Café, det eneste måtte være at keyboardist Samuel Olsson kanskje lå litt lavt i miksen til tider.

Dette ble nok i stor grad uansett oversett av publikum som virket å være i storslag denne fredagen. Både undertegnede og brorparten av de fremmøtte sang gladelig med til de fleste låtene, og med godbiter som Can’t Happen Here, Spotlight Kid og Stone Cold skulle det egentlig godt gjøres å klare å holde kjeft. Turner ga også uttrykk for at han satte stor pris på responsen, og ble så ivrig at han vek bort fra den opprinnelige settlista, og leverte en godkjent versjon av Highway Star, én av to låter denne kvelden som han ikke opprinnelig sang på. I så måte kan man kanskje si at det hadde vært mer interessant å høre han spille Street of Dreams, King of Dreams eller enda flere låter fra hans samarbeid med Yngwie Malmsteen. Et av kveldens store høydepunkter var nemlig Rising Force fra Odyssey-albumet til den svenske gitarvirtuosen. Men, Highway Star har tydeligvis en høy stjerne hos Turner, og har vært mer eller mindre fast innslag på alle disse nevnte norgesbesøkene, og så lenge den fremføres på det viset vi fikk servert denne kvelden må man vel kunne si at det er helt greit.

Normalt har nevnte King of Dreams vært det faste innslaget fra Turners korte periode i Deep Purple, men denne gangen hadde han en liten overraskelse på lager i form av Love Conquers All, som var et friskt pust på settlista. Mannens soloutgivelser har ikke vært like bejublet, selv om det finnes mye gull der også, og denne kvelden ble det kun plass til en sang fra denne perioden, nemlig balladen Endlessly. Et trekk som spesielt den kvinnelige delen av publikum satte stor pris på.

Helt til slutt avsluttet han kvelden med den andre av disse låtene som han ikke opprinnelig sang på, nemlig Long Live Rock ‘N’ Roll, en perfekt avslutningslåt for en særdeles trivelig kveld i lag med en av hardrockens gamle og gode helter.

 

Tekst: Kjetil Gulbrandsen
Foto: Terje Dokken