In Flames
Kulturkirken Jakob, Oslo
18.03.2017

 

Det var som om In Flames inviterte oss hjem til det helligste rommet et band kan dele, øvingslokalet, hvor vi kan sette oss til rette og kose oss med pils mens vi ser dem holde påmed det de har gjort best i over 20 år.

Når band som vanligvis spiller arenakonserter bestemmer seg for å ha en intimkonsert, er det lurt å sitte klar foran PCen idet billettsalget åpnes. Dette var tilfellet da det ble kunngjort at In Flames (7/10) skulle spille sin første konsert på intimturneen «In our Room» i Kulturkirka Jakob. Billettene ble utsolgt i løpet av få minutter, og 600 fans kunne føle seg heldige over å få oppleve en meget eksklusiv konsert med én av pionerene av Gøteborg-soundet.

Jeg må innrømme at jeg ikke har vært noe særlig fan av den nye, mer kommersielle retningen de har gått i senere tid, og har ikke noe forhold til albumene som kom etter Soundtrack to yourescape. Likevel gledet jeg meg masse til å se hvordan laget tar seg ut i en så annerledes setting enn man er vant til. Det syntes at bandet ville vise en mer uhøytidelig versjon av seg selv. Scenen så ut som deres eget øvingslokale, med blant annet en sliten sofa og kjøleskap med øl som de med glede delte med publikum. Showet åpnet med en strykekvartett som spilte en medley av både gamle og nye hits, samt en kunstner som sto på prekestolen og malte et In Flames-maleri, som etter konserten ble solgt gjennom en budrunde i merch-standen (vinnerbudet endte på kr 12.500,-!).

Etter en episk intro-medley, kom bandet på og kjørte i gang konserten med låta Alias. Dessverre var det litt tekniske problemer i form av en slurvefeil fra lydtekniker sin side, som resulterte i at mikrofonen til vokalist Anders Fridén var skrudd av gjennom nesten halve låta. Synd, men takket være heftig allsang fra publikum, ble det ikke noen demper på stemningen allikevel. Lydmessig syntes jeg det var helt kurant lyd med tanke på hvor konserten var. Akustikken var som forventet, og det ble litt sølete lydbilde med litt for høy skarp og lave gitarer, men det gikk ikke alt for mye utover opplevelsen.

Kveldens settliste inkluderte for det meste låter fra skivene Reroute To Remain, frem til deres nyeste skive Battles, med et unntak av Moonshield og The Jester’s Dance fra skiva The Jester Race. Selv skulle jeg gjerne villet høre noe fra Clayman og Whoracle, men bandet har vært tydelige på at det er et lukket kapittel. De burde også ha benyttet av seg sjansen til å spille Episode 666 når de først spiller i en kirke.

Konserten var delt i tre deler, med en akustisk del i midten og en slags Q & A hvor de inviterte en i publikum opp på scenen for å«henge» med bandet og stille et par spørsmål (etter å ha inhalert fra en heliumballong…). Jeg syntes ikke dette funket så veldig bra. Kult konsept, men utførelsen ble mer rotete enn de kanskje hadde sett for seg. Man merket på publikum at de heller ville se dem spille enn å tulle rundt i «øvingslokalet» deres. Det forstår jeg veldig godt, fordi de gjør en veldig god figur på scenen.

De er samspilte og det synes at de koser seg. Fridén er en utmerket frontfigur og løfter stemningen når han flørter og spøker med publikum mellom låter. Jeg har ikke vært så overbevist av clean-vokalen hans på skive, men når han dro i gang på refrengene i kveld, låt det sinnsykt bra.

Under et punkt i konserten sa Fridén: «Jeg har aldri hatt det så morsomt i en kirke før!» – og det tror jeg vi alle kunne si oss enig i. Det var som om In Flames inviterte oss hjem til det helligste rommet et band kan dele, øvingslokalet, hvor vi kan sette oss til rette og kose oss med pils mens vi ser dem holde på med det de har gjort best i over 20 år.

 

Tekst: Christopher Marchand
Foto: Terje Dokken