Epica + Skálmöld
Vulkan Arena, Oslo
04.03.2017
Et episk band med en episk opptreden, som seg hør og bør denne episke kvelden i begynnelsen av mars.
Det å høre en konsert med et band du ikke har hørt en eneste tone av fra før, kan være en prøvelse. Og dét ble det denne kvelden. Denne formen for folkebasert metal kan være underholdende. Jeg er sikker på at musikerne er flinke, og med growl og renvokal burde det ha vært duket for nok variasjon til å glede en Vulkan Arena med mye publikum. Og skal vi dømme etter de engasjerte i front var dette islandske bandets musikk til stor glede. I mine ører var Skálmöld (4/10) veldig kjedelig. Låtene var tilnærmet helt like og bassen brumlet såpass mye at den egentlig ødela det meste av det som kunne vært interessant i musikken. Det er lov å redusere volumet på bassen slik at lydbildet blir jevnere og mer behagelig, for å si det slik.
Der Nightwish gikk i en mer poppa retning, seilte nederlenderne med sine tresko bortover Reuvers gater og laget stadig mer lyd. Bandet har egentlig ikke endret seg så mye siden The Phantom Agony ble gitt ut i 2003, de har bare blitt bedre til det bandet gjør, nemlig å lage storslått symfonisk metal. Mark Jansen synger den brutale delen av vokalene, mens Simone Simons naturligvis er iøynefallende og synger sine saker veldig bra. Det som nok allikevel trekker litt ned på karakteren denne gangen var at vokalen hennes lå noe lavt i miksen de første to-tre låtene, mens growlingen til Mark overdøvde for mye. Dette ble heldigvis justert utover i settet. Og for et sett for oss som liker Epica (9/10) det ble! De spilte låter fra hele diskografien, bortsett fra fra Requiem For The Indifferent og The Score – An Epic Journey i tillegg til seks låter fra det nye albumet. Siden The Holographic Principle er et meget bra album ble miksen mellom nytt og gammel særdeles vellykket. Det at de ikke spilte min favorittlåt, Mother of Light «A New Age Dawns» #2, gjorde ikke så mye siden de spilte den da de sist var her i 2010. Men de avsluttet, nær sagt som vanlig, med tittellåten fra det albumet, Consign To Oblivion. Setlisten kan dere jo se selv.
Det var ikke helt utsolgt, men det var ikke langt unna. Og folk så ut til å storkose seg. Det er herlig med et band som gir så mye av seg selv. De smilte, forsøkte å skape circlepit og wallofdeath, inviterte publikum til å synge med og stod nesten ikke i ro på scenen. Simone headbanget, hun lot håret flagre rundt og rundt som på et helikopter og hun sang med stoisk ro til tross for at hun til tider hoppet i alle retninger, dog mest opp og ned. Om jeg husker rett, så var det hopping på hele bandet under Beyond The Matrix fra det nye albumet.
En tilnærmet perfekt konsert ble noe ødelagt av de tåpelige forsøkene på å få publikum til å bevege seg (les: circlepit og wallofdeath). Selv om Epica har en god del tunge partier, blir de aldri helt Slayer. I tillegg klarte jeg ikke å høre signaturmelodien i den beste låten fra det nye albumet, A Phantasmic Parade. Det var synd de spilte den allerede som låt to i settet, fordi jeg tror den ville fungert bedre senere i konserten. Det virket som om Isaac Delahaye sin gitar ikke stemte helt på denne låten. Men alt i alt, en glitrende konsert og jeg håper de får muligheten til å spille som forband til Devin Townsend neste gang han spiller på Sentrum Scene, siden det nesten alltid er glitrende lyd på nevnte scene!
Tekst: Roy Kristensen Bakland
Foto: Kenneth Baluba Sporsheim
[espro-slider id=8333]