Rival Sons
Sentrum Scene, Oslo
28.02.2017
Etter å ha avsluttet supportjobben på Black Sabbath sin avskjedsturné i begynnelsen av februar, har Rival Sons reist Europa rundt sammen med poeten Derrick C. Brown og DJ’en Howie Pyro under navnet Teatro Fiasco, og tirsdag var det Sentrum Scene sin tur til å bli forført.
Allerede ved inngangen ble publikum møtt av to kvinnelige verter oppkledd i en 60-talls pin-up-aktig stil, som delte ut program hvilket inneholdt det som virket å være tekstene til alle Rival Sons’ sanger i kronologisk rekkefølge. Vel inne i salen startet så det hele med litt semi-interessant diktfremføring og surferock med lettere erotiske 60/70-talls småfilmer på storskjerm, før det endelig var tid for kveldens høydepunkt, den virkelige festen (etter det litt snodige vorspielet), nemlig Rival Sons (7/10). Dessverre virket det som om hovedaktørene hadde det litt vel travelt med å komme seg på nachspiel.
At bandet velger å fokusere på det nye albumet er forståelig, og åpningstrioen derfra, tittellåten Hollow Bones (Pt. 1), Tied Up og Thundering Voices, ga oss en lovende start. Neste låt ut fortsatte så absolutt også den gode starten, for Electric er en av de virkelige rockerne fra forrige utgivelse, Great Western Valkyrie. At Scott Holiday er en moderne gitarhelt og Jay Buchanan har en stemme som få i dagens rockeverden kan matche fikk de vist allerede tidlig i settet, og ingenting de gjorde resten av kvelden skulle rokke ved denne oppfattelsen.
For både Belle Star, Jordan, Fade Out og Face the Light er knakende gode låter, men når de utgjør hele den midtre delen av konserten kun ispedd et par andre låter som roes ned og drøyes ut med lengre jammepartier, så blir det litt vel mye av det gode, og mye av futten gikk ut av publikum på dette stadiet. Litt snodig er det også at Face the Light var den eneste låten fra Pressure And Time-albumet, all den tid vi kunne trengt rockere som All Over The Road, Young Love, White Noise eller Burn Down Los Angeles for å nevne noen.
Det ble også tid til både en gitarsolo og en trommesolo i løpet av kvelden, og selv om Scott Holiday er en riffmester supréme, og Mike Miley både er en veldig sympatisk kar og særdeles god trommis, så skal det noe helt ekstraordinært til for at en slik solospot skal kunne forsvares en plass på settlista. Stort sett blir disse sett på som pauser og brukt til toalettbesøk, oppdatere seg på hva som har skjedd på Facebook, eller rett og slett bare kjenne litt ekstra på at en har stått rett opp og ned i en drøy time.
Som sagt var allikevel ikke alt bare sorgen, og bandet som alltid har blitt godt tatt imot i Norge, passet hele tiden på å vise sin oppriktige takknemlighet ovenfor publikum. Nevnte Fade Out er også kanskje en av de beste låtene på Hollow Bones, og ble som vanlig dedisert til Buchanans venn som tok sitt eget liv for noen år siden. Skryt skal også resten av bandet ha; bassist Dave Beste er stødig som få, og er også en mester på å holde trøkket gående når Holiday går over i solopartiene.
Keyboardist Todd Ögren-Brooks har også blitt et fast live-innslag med årene, og gir bandet et rikt og fyldig lydbilde. Publikum var heller ikke vonde å be da det bød seg mulighet til litt allsang under låter som Torture og Open My Eyes, og spesielt førstnevntes ‘whoh-oh’-parti ga de fremmøtte en mulighet til å lufte stemmebåndene. Etter disse to gikk tempoet dessverre litt ned igjen, og konserten ble avsluttet med Hollow Bones (Pt. 2) og Keep on Swinging.
Karakteren for kvelden blir dermed altså en svak syver, for selv om fremføringen av låtene stod til en sterk nier, stod dessverre settlista i mine ører bare til en femmer. Men dette er altså en mening med modifikasjoner. For de aller fleste av låtene på lista er nemlig knall-låter hver for seg, men de blir litt for like når de kommer på rekke og rad, alle i midtempo-land, og uten det ordentlige forløsende trøkket som man vet at bandet innehar. Men bandet har jo alltid skilt seg litt ut og gått sine egne veier, så muligheten er jo så absolutt til stede for at det er akkurat her bandet vil oppholde seg (i midtempo-land), og at det er undertegnede som rett og slett ikke har klart å henge med på utviklingen deres.
Tekst: Kjetil Gulbrandsen
Foto: Kenneth Baluba Sporsheim