Crowbar
Blå, Oslo
01.08.2015

 

Med snurrebarter, blomsterhabitter og høy Løkka-faktor i lange baner, ledsaget av rap og reggae, kunne stemningen ved Blå kanskje ikke helt tyde på at sludgelegendene i Crowbar (9/10) var det som ville finne sted som hovedattraksjon på scenen denne kvelden. Det hindret derimot ikke rommet foran scenen til stadig å fylle seg opp, til det stod tett i tett i front, og det var tydelig at karene fra New Orleans hadde fansen på plass.

Konserten startet med litt lydproblemer, der det måtte justeres og skrus til den store gullmedaljen. Både mikrofoner og kabler måtte skiftes ut, og med feedback og noe lydsjekklimpring fikk vi en noe ufrivillig drone-intro. Men etter en del fyking frem og tilbake, var det klart for fest.

Vokalist og gitarist Kirk Windstein kunne informere om at det var 21 år siden forrige visitt her i Norge, at han gledet seg til en ny runde hos oss jævler i nord, og gikk så rett over til åpningslåta Sever the Wicked Hand. Det skulle knapt nok én tone og ett skreket ord til før det eksploderte med engasjement i front, og etter det var egentlig stemningen satt for det meste av konserten.

Det var allikevel først under All I Had (I Gave) at det hele virkelig tok av, der det plutselig ble dannet moshpit inne på lille Blå. Det var tydelig at karene ikke var direkte motstandere av dette, der Kirk skrek ut: ”Keep that up!” Moshpiten ble følgelig en del av konserten, siste tone ut, men dynamikken lot seg faktisk lede av musikken rundt; under That Lasting Dose roet det seg ned til en seig mosh for å matche de mer seige riffene. Vi fikk også perler som To Build a Mountain og Planets Collide, samt deres cover av Led Zeppelins No Quarter, og avslutning i form av blant annet Walk With Knowledge Wisely fra det siste albumet.

Det er ikke tvil om at dette er karer som har spilt en og annen gang før, for samspillet dem imellom var på topp. De individuelle prestasjonene holdt også jamt over høyt nivå, blant annet gjennom gitarspillingen til Matthew Brunson og ikke minst Kirk selv, der han vokalt sett rett og slett er i storform. Bandet kommuniserte godt med publikum, og da især Kirk der han lente seg inn i klynger med gitaren sin og gladelig delte ut fist bumps. Det var rett og slett sabla bra spilt og sabla bra utført.

Bandet får til å sjonglere både egne prestasjoner, samspill og kommunikasjon med publikum, og det med glans. Det trekker veldig opp hvor gira folk var i front, og hvor fornøyde de som stod lengre bak var. Allikevel kunne kanskje det hele fremstå som noe polert til sjangeren å være, med hakket mindre råskap og organisk feeling enn det man vil forvente fra en livekonsert. Bandet har 24 år på baken, og selv om noe av besetningen er blitt byttet ut her og der opp gjennom årene, er det nok litt rutine som preger dem på akkurat dette.

Men intet av dette hindret Crowbar i å levere en energibombe av en konsert, der både publikum og band hadde et godt samarbeid som løftet taket. Avslutningsskriket til Kirk som ljomet gjennom lokalet helt til det ikke var mer å hente, lenge etter at siste gitartone hadde dødd ut, var rent elektrisk – og ble også til en varm avslutning ved sømløst å skli ut i et: ”Thank you.” Crowbar var rått, tungt, aggressivt og samtidig gøy, og en strålende intro til august måned her i Det ganske land.

 

Tekst: Mari Groven Holmboe

Foto: Terje Dokken