Green Day @ Oslo Spektrum

Green Day
Spektrum, Oslo
25.01.2017

 

Etter å ha hatt Ullevål som lånt hjemmebane noen ganger, inntok Billie Joe Armstrong og hans kumpaner Spektrum igjen for første gang siden 2009. Og den nesten utsolgte murklossen i Oslo Sentrum fikk være arena for et knakende godt rockeshow!

Green Day

Første gangen undertegnede så Green Day (8,5/10) var på Roskildefestivalen i 2005. Bandet var på turné for American Idiot-albumet, deres første arena/stadion-turné, hvor de også for første gang tok i bruk deres mange måter å fri til publikum på. Vi snakker om modulerte Fleksnes-«dejå»-rop, synkroniserte vaiende armer, vannkanoner og x antall publikummere som blir dratt opp på scenen for å delta, hvorav en heldig fan får ta med seg en gitar hjem. Dette er nøyaktig de samme metodene bandet benytter seg av i dag, hvilket kanskje kan bli litt voldsomt om man er så stor fan at man ser de mange ganger i løpet av en turné (samtidig er man vel da også så stor fan at man er innforstått med det, og ville blitt skuffet ellers), men om man ser de en gang hvert tredje, fjerde år, funker det fortsatt fett som snus.

KEN15019

Allerede på første låt, Know Your Enemy, blir første publikummer dratt opp på scenen, en ung jente med grønt hår som får æren av å synge siste vers og refreng før Billie Joe oppfordrer henne til å stagedive ut fra scenetungen som går ut blant publikum. Noe man umiddelbart blir litt bekymret for da de fleste i nedfallsområdet virker å være mer opptatt med mobilene sine enn å eventuelt ta imot jenta, men etter at hun i et tiendedels sekund virker å forsvinne ned i folkemengden kommer hun kjapt tilbake til overflaten. Femten og en halv, femten og en halv, seksten.

KEN27940

Etter førstesingelen Bang, Bang og tittelsporet fra sistealbumet, Revolution Radio, kommer den første av totalt syv låter fra nettopp American Idiot, nemlig Holiday. Den gang var det George W. Bush som fikk gjennomgå, denne gangen er det naturlig nok Donald Trump som får passet sitt påskrevet. «No Trump! No fascism!» runger i hele Spektrum, og setningen «Donald Trump is NOT my president!» er blant kveldens mest bejublede øyeblikk.

Green Day

Etter Letterbomb kommer kveldens første virkelig store allsangøyeblikk, Boulevard of Broken Dreams, hvor publikum like greit tar seg av mesteparten av begge de to første versene og det første refrenget. Også neste låt ut skal få publikumshjelp da Billie Joe drar opp nok en fan på scenen, denne gangen en ung gutt som med den største selvfølge nailer siste vers og refreng på den gamle favoritten Longview. Litt trekk får han for å mase på Armstrong om en selfie få minutter etter at Green Day-sjefen har fortalt folk at han driter i selfiene deres, og heller vil se ansiktene deres og høre stemmene deres, men stagedivet hans står til tre ganger tyve. Uten Armstrong hadde midtpartiet fort kunne satt en reel demper på konserten, med When I ComeAround som den eneste i en rekke på syv låter som har noe ekstra ved seg. Han fortsetter å fyre opp publikum, er høyt og lavt, og låner uhemmet fra gamle helter. Som trikset Paul Stanley perfeksjonerte på 80-tallet med å dele publikum i to og få den delen han peker på til å juble. Enkelt, men effektivt. Og det er den lille mannen i front som står for den store beholdningen på scenen denne kvelden. Mike Dirnt er en habil bassist med en DuffMcKagan-aktigkulhet, mens Tré Cool med sine små ablegøyer fremstår som den barnslige i gjengen, du vet han som fortsatt forsøker å prompe deg i ansiktet, mens Armstrong er artisten.

KEN14981

Så settes nådestøtet inn, og en av kveldens best gjennomførte låter kommer i form av Minority, en herlig låt fra Warning-albumet som trolig aldri har lått bedre, etterfulgt av Are We the Waiting, St. Jimmy og en cover av Operation Ivys Knowledge. På sistnevnte kommer kveldens siste fan på scenen, en ti år gammel gutt som får æren av å lede bandet gjennom avslutningen av låta på en gitar som han selvsagt får beholde etterpå. Forhåpentligvis en opplevelse som bare vil gi han enda mer inspirasjon til å fortsette å spille, vi trenger å holde etterveksten ved like. Guttungen har så vidt rukket å gå av scenen før bandet bryter ut i superhiten Basket Case, og publikum bryter ut i kveldens høyeste jubelbrøl. Den 23 år gamle gjennombruddslåta holder seg godt, og står for kveldens andre virkelig store allsangøyeblikk før en annen slager fra Dookie gjør seg kjent, nemlig She.

KEN15016

Så henter bandet frem kostymekofferten og gjennomfører King for a Day iført overdimensjonerte solbriller, egyptiske hodeplagg og andre hatter. Saksofonist/gitarist Jeff Matika kjører en saksofon/kazzoo-duell med Armstrong, og lurer også inn en liten George Michael-hyllest med saksofonstrofen fra Careless Whisper, før de går over i en medley bestående av Shout, Always Look on the Bright Side of Life, (I Can’tGet No) Satisfaction og Hey Jude, som avsluttes med samtlige bandmedlemmer liggende på scenen. Hovedsettet avsluttes med to låter fra sistealbumet, og alle vet jo at bandet kommer tilbake på scenen, men det føles litt ekstra påtatt når Armstrong hevder at en så relativt intetsigende låt som Forever Now er kveldens siste.

Green Day

Etter en kort pause hvor publikum faktisk yter en god nok innsats til at de fortjener et par ekstranumre, kommer bandet tilbake og gir oss låten som for alvor brakte dem tilbake i allmenhetens søkelys, American Idiot, etterfulgt av samme albums mest ambisiøse låt Jesus of Suburbia. Den ni minutter lange låta låner uhemmet fra så vel Bryan Adams, Mott the Hopple og Johnny Cash, og er på mange måter symbolet på Green Days transformasjon fra 90-talls punk til et stadionrockeband. Konserten avsluttes så med hovedpersonen selv alene på scenen, og med en akustisk gitar fremfører han den helt ordinære Ordinary World og den flotte feelgood-balladen Good Riddance (Time of Your Life). Stort sett ville man kanskje forventet at en slik oppvisning hadde blitt avsluttet med litt mer kuler og krutt, men også dette har vært normalen siden tidligere nevnte turné, og på en måte er det bare rett og rimelig at han som har stjålet showet hele kvelden gjennom får den siste hyllesten for seg selv.

Green Day

Selv om de fleste låtene holder seg innenfor punkbegrepet med sine enkle tre grep, og til tider politiske tekster, er det nok lite med resten av uttrykket til Green Day som kan kalles punk lenger. Men, man MÅ jo heller ikke se ut som om man har funnet klærne sine i en søppelcontainer og har unnlatt å dusje i et halvår for å spille musikkstilen. Green Day leverer et formidabelt show, og med en mer enn godkjent settliste skal det godt gjøres å forlate Spektrum denne kvelden med annet enn et smil om munnen.

 

Tekst: Kjetil Gulbrandsen
Foto: Kenneth Sporsheim & Terje Dokken

 

Terje:

[espro-slider id=7900]

Kenneth:

[espro-slider id=7918]

 

Green Day Setlist Oslo Spektrum, Oslo, Norway 2017, Revolution Radio