TNT
Rockefeller, Oslo
13.01.2017
I år er det 30 år siden TNT ga ut Tell No Tales, og hvordan feirer man så det? Jo, man drar selvsagt ut på jubileumsturné! Fredag var det Oslo og Rockefellers tur til å få besøk av hard rock-legendene.
Norgesturneen startet på Gjøvik torsdag kveld, og etter å ha lest Rock and Roll Dreams’ oppsummering av konserten var forventningene lave – ettersom Tony Harnell hadde pådratt seg en forkjølelse på turen over dammen, og stemmen hans etter sigende var rimelig rusten. For et band som TNT (6,5/10), der musikken avhenger så til de grader av vokalen, er dette selvsagt et nokså dårlig utgangspunkt.
Allerede på første låt, Give Me A Sign, kan man tydelig høre at Harnell sliter med stemmen, og han tar det forståelig nok ganske pent og rolig til å begynne med. Når han snakker til publikum mellom låtene er det ikke vanskelig å høre at mannen ikke er i toppform – stemmen høres veldig grumsete ut – men han gjør det beste ut av situasjonen, og overlater en del til resten av bandet og publikum for å spare seg til de virkelig høye tonene. For de sitter som de skal, det virker som det er de mellomste tonene han har vanskeligst for å treffe.
Den neste låten er As Far As The Eye Can See, og er dermed kveldens første fra albumet vi er her for å feire. Et fullsatt Rockefeller tar på ingen måte av ennå, men applauderer høflig etter endt låt. Vi er innom She Needs Me fra comeback-skiva My Religion, før det er klart for mer Tell No Tales-materiale i form av godbiten Desperate Night. Vokalmessig er det så som så, men låta reddes av de andre bandmedlemmene. Ronni Le Tekrø viser nok en gang hvilken glitrende gitarist han er, og resten av bandet følger stødig og taktfast opp.
Det er ikke før på slutten av settet at det virkelig tar seg opp, etter å først ha vært gjennom balladene Child’s Play og Northern Lights, et par nyere låter, gitarsolo av Tekrø og trekløveret Forever Shine On, Tonight I’m Falling og Intuition fra albumet med samme navn. Ekstranumrene kommer deretter som perler på en snor, med Seven Seas, Listen to Your Heart og, ikke overraskende, 10.000 Lovers (In One). Overraskelsesaspektet kom derimot med kveldens siste låt, nemlig Everyone’s a Star. Undertegnede tenkte i sitt stille sinn at denne nok kom til å bli utelatt på grunn av stemmeproblemene, men der tok jeg heldigvis grundig feil. Her spilte det for øvrig liten rolle hvorvidt Harnell traff tonene eller ikke, for det ble kraftig overdøvet av allsangen i publikum. En forrykende avslutning på en ellers greit gjennomført konsert.
Tekst: Mari Thune Husvik
Foto: Pål Bellis