Oathbreaker
Blå, Oslo
14.12.2016

 

Vi gikk fra et trippy lydunivers til en dyster affære da belgiske Oathbreaker stod for en meget underholdende kveld på Blå sammen med irske Wife.

Oppmøtet på denne onsdagskonserten var katastrofalt dårlig til å begynne med. Kanskje er det fordi det var midt i uka, og mange skulle tidlig på jobb dagen etter. Kanskje var det fordi en god del av Oslopublikumet også befant seg på John Dee for å se Avatar. Konsertstart ble derfor drøyd så lenge som mulig før Wife (7/10) satte i gang kvelden til de få menneskene som var tilstede. Det virket ikke som mange hadde fått med seg at oppvarmingsakten var et enmannsprosjekt signert James Kelly, som kanskje er mest kjent for å spille black metal i Altar of Plagues. Hans nye greie er tydeligvis elektronika, og selv om det er på den ”mørkeste” siden av skalaen var det mange som i all beskjedenhet måtte rynke litt på nesa. Andre lot seg frivillig forføre av både musikk og stemning.Til tross for den underlige sammensetningen av stilarter, opplevdes dette som et greit utgangspunkt å bevege seg fra.

Så kom det som for mange var kveldens høydepunkt. På kort tid ble salen fort fylt opp av forventningsfulle tilskuere, og ikke så presis til tiden gjorde Oathbreaker (8,5/10) deres entré.10.56 innleder det kritikerroste albumet Rheia og det innledet også onsdagskvelden på Blå. Second Son of R. er i likhet med albumet neste låt ut, og det er pur furie sammenlignet med forrige låt, der vi fikk høre en mer subtil og melodisk vokalbruk.Som kvinne selv må jeg bare påpeke hvor fascinerende det var å høre hvordan Caro Tanghe vekslet mellom den uskyldige ungpikevokalen til den brutale skrikinga, og fremdeles ha kontroll. Creds!

De instrumentale partiene var nokså dynamiske med nådeløse blast beats og tremolo gitarer som sammen harmonerte. Tanghe viste seg å være den fødte frontfigur, og et fyrverkeri på scenen. Det okkulte imaget de har gjorde konserten ekstra gøy visuelt. Hun var ikledd en slags hedensk kappe, og sammen med bandet bega hun seg stort sett i en vill hårdansbak mikrofonen. Bandet gjorde seg fortjente til live-ryktet sitt, og energien så definitivt ut til å smitte over på publikum, selv om de fleste bare ble stående rett opp og ned.

Det var vanskelig å plukke et høydepunkt som skilte seg kraftig ut, da bandet klarte å vedlikeholde publikums interesse låt etter låt. Damevokal er ikke akkurat karakteristisk for sjangeren, så et av deres fremste styrke var uten tvil Tanghe med den enorme porsjonen personlighet hun har i stemmen sin. Hun er nok den som imponerte meg mest, med en vokal som fremsto som akkurat passe schizofren og frenetisk.

 

Tekst: Monique Mesquita
Foto: Pål Bellis

 

[espro-slider id=7813]