Avatar @ John Dee

Avatar
John Dee, Oslo
14.12.2016

 

Svenske Avatar tok i sommer Norway Rock Festival med storm, og er allerede klar for neste års Tons of Rock. Men, i mellomtiden var det John Dee som skulle få æren av å bli innlemmet i Avatar Country.

For å legge premissene for denne anmeldelsen på bordet, så må det sies at undertegnede ikke har vært overbegeistret for svenskenes musikalske utfoldelser, og følgelig har undertegnede ei heller inngående kjennskap til hver minste lille detalj om bandet. Men, med et åpent sinn og et knippe glødende konsertanmeldelser i hende, samt iherdige anbefalinger fra en skribentkollega i den norske rockepressen, satte jeg spent kursen mot John Dee.

Avatar

Det første som slår en når Avatar (7,5) kommer på scenen er naturlig nok den gjennomførte stilen som er én stor del sirkus, én stor del freakshow, og en liten dæsj svensk midtsommer. Til passende sirkustoner entret bandet scenen kledd i sort, rødt og orange, på hver side av scenen stod det røde og orange bannere, mens det bak trommesettet var plassert en Avatar-lyslogo i god gammel KISS-stil. Det visuelle var for øvrig noe som stod i høysetet kvelden gjennom. For mens vokalist Johannes Eckerström kombinerte energien til Andrew W.K. med mer hyppig tungerekking enn Gene Simmons, brukte en bensinkanne som vannflaske og ellers alt som var av kropp og ansiktsmimikk til å vinne publikums gunst, vekslet resten av bandet på å opptre som stillestående zombier og å sirkelbange på seg det man bare kan anta måtte bli kiropraktorregninger i en relativt voksen størrelsesorden.

Avatar

Konserten startet med For the Swarm fra årets nyskapning, Feathers & Flesh, en av i alt åtte låter fra dette albumet, og det noe uryddige lydbildet lydmannen presenterte ved første låt var dessverre vedvarende mer eller mindre konserten ut. Spesielt gitaren til Tim Öhrström var til tider nesten helt borte fra mixen, og faktisk oppdaget undertegnede under et toalettbesøk at det nesten låt mer balansert fra Kjøkkenet enn de forskjellige stedene jeg testet inne i lokalet. Bandet virket ikke videre affekterte av dette og kjørte ufortrødent på med publikumsfavoritter som Torn Apart og Hail the Apocalypse, før kveldens første virkelige allsang kom i form av Bloody Angel. Alt i alt var publikum et imponerende skue denne kvelden, og med never knyttet og struper fuktet lystret de ringmester Eckerström sitt minste lille vink, til det stadiet at gulvet på John Dee i perioder så ut som en eneste stor moshpit.

Avatar

En annen som imponerte var nevnte Eckerström. Ikke bare er han en frontfigur av grovt kaliber, han har også stemmen til å backe det opp med. Fra snerrende growling det ene øyeblikket, til en sjelfull, dyp stemme under flere av de rolige partiene, til en powermetal-lignende vokal, alt uten at det virket å ligge de alt for store anstrengelsene bak. Et av høydepunktene for undertegnede var Black Waters, hvor han igjen sang med en helt annen stemme. Men, også resten av bandet skal ha skryt for en teknisk godt gjennomført konsert, til tross for at lyden ikke var helt på deres side.

Avatar

Heldigvis virket ikke dette å påvirke hverken de på eller foran scenen nevneverdig, og da de mot slutten kjørte i gang Let it Burn og Smells Like a Freakshow, virket det som om hele Torggata Bad stod i fare for å bli revet ned til grunnen. I stor kontrast til den sobre stemningen det hadde vært under den foregående låten Fiddler’s Farewell, der Eckerström i hvitt klovnekostyme stod for kveldens mest følelsesladde øyeblikk. Men, det ærverdige badet stod, og dermed fikk vi både Night Never Ending og Tower helt til slutt, begge to med «who-oh-oh»-partier som Iron Maiden ville vært stolte av.

Avatar

At bandets «nye» stil tydeligvis ikke er forenelig med den gamle, har de lenge gjort klart da bortimot alle låtene denne turneen har vært fra de tre siste albumene, hvilket strengt tatt er et pluss i min bok. For selv om jeg nok fortsatt ikke er helt solgt hva musikken til Avatar angår, så er det disse albumene som virker å ha mest å tilby, og som er mest interessante. Uansett; at de er et forrykende liveband som fortjener en større scene enn John Dee å utspille all galskapen på, det skal ingen ta fra dem. Hvilket er akkurat det man får på Tons of Rock i juni, så alle som skal dit bør kjenne sin besøkelsestid.

 

Tekst: Kjetil Gulbrandsen
Foto: Terje Dokken

 

[espro-slider id=7717]