Killing Joke/Death Valley High/Mayflower Madame
Rockefeller,Oslo
30.11.2016
Dans til musikken!
Killing Jokes første konsert på norsk jord siden 1983 hadde fortjent et bedre oppmøte, men de tilstedeværende satte høylytt pris på at bandet omsider la turen innom hovedstaden.
Britene var opprinnelig booket til Betong på turneen som fulgte etter utgivelsen av deres selvtitulerte album i 2005, men måtte avlyse da Jaz Coleman ble akutt syk. Elleve år senere var det derfor med store forventninger et i hovedsak voksent publikum hadde innfunnet seg på Rockefeller. Flere blant disse, meg inkludert, så ut til å bruke ventetiden frem til Killing Joke gikk på scenen til å stå og lure på hvor alle som pleide å være på konserter da de selv var unge og lovende var hen.
Kveldens to supportband var et umake par. Mayflower Madame (5/10) spiller psykedelisk rock av den sko-beskuende sorten, og gjorde ikke all verdens vesen ut av seg på scenen. Stillfarent, men tidvis fengende, og man fikk inntrykk av at dette kan egne seg bedre på skive enn live.
Death Valley High (5/10) fra San Francisco, US of motherf***ing A, får derimot «Bestått» i samtlige felt i opplæringsmanualen for vordende rockestjerner. Hår, sceneopptreden, publikumsfrieri – her var alt på plass, med unntak av det viktigste, nemlig gode låter til å backe det hele opp med. På plussiden skal de ha for at det er kult å se band så fylt av ungdommelig pågangsmot at de behandler enhver konsert som om de spiller på Wembley.
Med stearinlys, røkelse og en pompøs intro besteg Killing Joke (8/10) scenen på Rockefeller. Trommis «Big» Paul Ferguson, som i god Juster-sketsj-stil så ut som om han spilte på et barnetrommesett. Gitarist «Geordie» Walker, med hån i blikket man ikke har sett maken til siden Clint Eastwood i assorterte spaghettiwesterns fra seksti- og syttitallet. Bassist Martin «Youth» Glover, i kledelig reggae-stil; mannen som har produsert Storbritannias 18. mest solgte album gjennom tidene (en pils til den som vet hvilket). Og sist, eller kanskje aller helst først, selveste vokalisten, for straks Jaz Coleman har inntatt et rom vil det være vanskelig å få øynene bort fra ham og over på noen andre. Karisma ohoi!
Bandet duret i gang med The Hum, og satte deretter skapet ettertrykkelig på plass med Wardance og Eighties. Coleman veksler mellom henholdsvis mann-i-elektrisk-stol-trikset, rollen som TV-pastor og å dra freske robot moves, og fremstår som et prakteksempel på hva man på engelsk refererer til som en «pantomime villain». Requiem, ekstranumrene The Death and Resurrection Show og Pandemonium samt The Wait står tilbake som de største høydepunktene fra en stor konsertopplevelse. Love Like Blood er vel den eneste låten man savner, men forhåpentligvis tar det ikke nye 33 år til neste gang Killing Joke besøker landet.
Tekst: Sigurd Thune
Foto: Terje Dokken