Boris/Grinding Fortune
Blå, Oslo
21.11.2016

 

Det japanske stonerrockbandet Boris og Oslo-baserte Grinding Fortune inntok scenen på Blå en mandagskveld.

Når Oslo-trioen er i hus byr Grinding Fortune (7/10) lytterne sine på en herlig fusjon av punk-preget eksperimentell metall med en god dose sludge. Når man som undertegnede har opplevd bandet mange ganger, så vet man at de har en tendens til å levere sakene sine når de spiller på Blå. Denne gangen åpnet de settet med Wasim, som også er åpningsnummeret på deres aktuelle plateItchRelief. Innledningsvis sugde lyden, og det virket ikke som de hadde fått gjort en skikkelig lydsjekk. Det var knapt mulig å høre vokalen til Daniel Lynnebakke, noe som virkelig var synd da man kunne se at han virkelig ga 110% bak micen.

Bandet er best når de veksler tempo fra hurtig hardcore ”chugging” til tung og treig droning. Det at vokalen tidvis druknet i den ekstremt høye tromme- og gitar/bass-lyden gjorde ikke akkurat bandet noen tjenester denne gangen. Men selv om det aldri ble helt orden på dette problemet,så det ut til at de fikk anerkjennelse fra publikum. Detvar nesten litt fascinerende å seat en trio kunne lage så mye lyd i respektable 30 minutter, som det Grinding Fortune gjorde på Blå denne kvelden.

Det japanske bandet Boris (8,5/10) trådte på scenen til en nesten utsolgt Blå, hvilket egentlig var overraskende å se på en mandag i hovedstaden. Om denne trioen regnet med en fullspekket sal vites ikke, men de ga i alle fall hva de hadde (pluss litt til) for at vi skulle få en skikkelig opplevelse. Bandet spiller dronemetal med en god dose psykedeliske elementer. Jeg er faktisk i tvil om hvem jeg skal sammenligne de med, men bandet spiller dronemetal med en god dose psykedeliske elementer.

Til å være en trio lager de hinsides mye lyd. Men det var ikke bare støy altså, det låt ufattelig fett når sant skal sies. Denne kvelden spilte de bl.a. klassikerne fra Pink-albumet, som i mine ører er noe av de beste de har laget. Trommisen, Atsuo, slo løs på trommene som om det gjaldt liv og død. Gitaristen, Wata, leverte det ene tøffet riffet etter det andre uten å miste sin sjarm og tilbakelente holdning. En meget kul dame for å si det mildt.

Takeshi sin stemme ble i likhet med oppvarmingsbandet noe borte, men det gjorde ærlig talt ikke meg noe, for bass-spillinga var definitivt imponerende saker. Det var ikke så mye prating før på slutten av konserten hvor de på et høflig vis takket for seg. Alt i alt var dette en veldig interessant kveld, først og fremst fordi de er så uforutsigbare. Låtene varierer veldig og har mange overraskelsesmomenter.

 

Tekst: Monique Mesquita
Foto: Pål Bellis

 

[espro-slider id=7582]