Norgesaktuelle Refused er tilbake med sitt første nye album siden den banebrytende The Shape of Punk to Come fra 1998. Vi tok en prat med trommis David Sandström.
Refused føyer seg pent inn i rekken av band som ingen trodde skulle gjenoppstå. Etter at gjenoppstandelsen var et faktum, skulle neste fjell bestiges, og i vår kunne bandet avsløre at de hadde en ny plate på gang. Denne gangen med den enkle tittelen Freedom. Gjenforeningsturneen fikk mange av bandets gamle fans til stå der med armene i kors og glo olmt på bandet, og nå som de er ute med et nytt album, er kanskje den fanskaren villig til å rive ut øyeeplene og kjøre en syl i begge ører. De færreste av oss ville forventet at bandet skulle diske opp med Gorilla Biscuits-aktig hardcore på en ny utgivelse. Slik er heller ikke platen Freedom. Med mindre du regner Primal Scream som et av dine favoritt hardcoreband. Refused har sluppet en variert og catchy rockeskive med mye alternativt snacks. Elsk det eller hat det.
“Han ble overraska og litt nervøs”, ler David Sandström. Det var ikke kjent for mange at det hadde opparbeidet seg nytt materiale som kunne passe Refused, og da det ble avslørt for Dennis Lyxzen, bandets vokalist og Sveriges kanskje mest kjente punker, var reaksjonen merkbar. “Jeg tror han tenkte at det kanskje skulle bli et dødsstøt for kreden hans. Det er en stor risiko, men så fort han hørte musikken var han klar”, gliser David. “Vi var åpne for ideen om at så lenge vi hadde noen jævlig gode låter så kunne det gå.” Dette var nyheten Dennis Lyxzen fikk før han skulle på scenen under Way Out West-Festivalen, men det hadde også kommet ganske bardust på de andre medlemmene David Sandström, Kristofer Steen og live-bassisten Magnus Flagge (Soundtrack of our Lives). Etter å ha gått gjennom låter de hadde tiltenkt et annet prosjekt, trodde de at de hadde låter som kunne passe Refused, men vi skal tilbake til 2010. Historien begynner klassisk. Det begynner med et riff.
“Kristofer ringte meg i 2010 og sa at han hadde et riff. Når han gjør det, så vet jeg at det er noe”, sier han med innlevelse, “Han er ikke en fyr som overdriver. Da visste jeg at vi hadde noe på gang.” Riffet det er snakk om utviklet seg til å bli riffet i åpningssporet (og førstesingelen) Elektra. Etterhvert satt trekløveret på grunnrisset til låtene Elektra, Destroy the Man og 366. Så fikk de ideen om å bruke gjestevokalister på låtene. “Kristofer kom med ideen til låten Destroy the Man, og mente at Dennis burde være gjestesanger på den. Så utviklet den tanken seg til at det kanskje faktisk var Refused-musikk. Etter å ha spilt på Way Out West sensommeren 2012 hadde vi bestemt oss. Det skulle komme en ny plate.”
Freedom er variert, og du kan sitte å høre på den flere ganger og plukke opp nye elementer hele tiden. For å forklare mye av rocken, så har de brukt en brutal form av Pixies sitt patenterte loud-quiet-loud-prinsipp, men det er også pop-elementer, electronica og big band-feel på låtmaterialet. Hva har vært bandets musikalske motiv på denne skiva? “Vi synes at det er saker som ikke har blitt gjort innenfor sjangeren før. Det er vel rent ofte motivet. Vi har vanskeligheter med å gjenta oss selv”, gliser han, “Vi har vokst opp med hardrock alle sammen, og det ga oss et løft. Alle de fantastiske platene til Judas Priest og AC/DC. Så har man følelsen av at det har sporet av i nostalgi eller ulike former for ekstrem metal som jeg hørte ganske mye på.” Hvordan vil han beskrive nye Refused musikalsk? “Når jeg ser på det, så minner det meg om den typen rock jeg ofte kan sette meg ned og høre på. Band som ofte eksperimenterer og utvikler uttrykket sitt. Det går tilbake til Led Zeppelin, Beatles, Rolling Stones og Beach Boys. Det var et naturlig aspekt av det å spille rock. Det er ikke bare snakk om kvalitet, det er en innstilling til musikken. Vi er et ganske typisk rockeband i den sammenhengen.”
Platen har blitt produsert av to karer som det lukter mer pop av enn hard rock. Johan “Shellback” Schuster og Nick Launay har sørget for at platen har fått tilført noe av deres kulhet og sans for lydmessig estetikk. Det er derimot ikke en plate for pusekatter, noe tekstene til låtene viser. Refused viser nye takter her. Det låttitlene bærer preg av er tiden de har blitt laget i og at de peker på noe konkret (Dawkins Christ, Old Enemies/New War, Useless Europeans). Hvordan jobbet de frem tekstene? “I utgangspunktet kom Dennis ned til Stockholm, så satt vi bare her og snakket og skrev. Vi hadde et langt stevnemøte”, ler David, “Det var ikke lett å kjenne hvilken retning det her skulle ta eller om det var bra. Vi ville ha verdige, relevante og smarte tekster som til og med folk som hørte på oss på 90-tallet kunne ta på alvor. Det kunne ikke vare for svart/hvitt, for ullent eller bare sint. Det måtte være en substans der, en form for analyse. Det var nesten som å skrive en avhandling altså,” kommer det glisende fra trommisen. Han tok det såpass seriøst at han betalte for et abonnement på den engelske utgaven av Le Monde Diplomatique, slik at vokalisten Lyxzen kunne få utfolde seg. I tekstprosessen kan han ikke rose vokalisten nok. “Dennis er bare jævlig bra i rommet. Han har bare en magefølelse når han skriver. Han finner gjerne et bra vers, bra refreng eller sangrytme. Det forandrer låten med en gang.”
Gjenforeningen av Refused har blitt fulgt av et hylekor. Det ville kanskje ha dukket opp uansett, men visse ting har fått folk til å lukte blod. En av hovedgrunnene er at Coachella spadde opp fem hundre tusen dollar for at det gjenforente Refused skulle stå på festivalscenen. Hvor var sporene etter sosialismen de tidligere hadde sunget om da? En annen ting er hvordan andregitaristen Jon Brannström skal ha fått fyken av bandet. Han skrev på bandets egen facebook-side at han ikke hadde blitt informert om at han hadde blitt sparket. De andre i bandet ble fort klar over en megatabbe. Etter at han hadde fått fyken var det ingen som hadde fjernet ham som administrator på facebooksiden. “Han hadde ingen interesse”, kommer det høyt fra andre enden av røret før fatningen raskt er tilbake, “Vår giv for Refused betyr at vi gir alt og at vi ikke tar pauser hvis vi er i gang, og dette var noe som Jon helt enkelt ikke delte. Det blir som et gruppearbeid i skolen hvor en ikke bidrar. Da må de andre unngjelde.” Så alt foregikk ryddig for seg? “Det er dritkjipt å bli sparket fra et band. Han synes det var vanskelig, og vi tenkte ikke over at han fremdeles var administrator for facebooksiden. Vi hadde sparket ham et år før han skrev den beskjeden. Det er bra uansett. Han fikk sagt det han hadde på hjertet og det ble liggende ute ganske lenge slik at alle fikk se det og jeg fikk fortelle min versjon. Han var forbanna, og det er ikke noe merkelig med det.”
Refused er uansett tilbake, og skal vi trekke noe ut av platen Freedom, så er det at de er i storform!
Tekst: Knut Gigstad
Foto: Dustin Rabin
Refused Online
FREEDOM ER UTE NÅ PÅ EPITAPH
REFUSED SPILLER PÅ SLOTTSFJELL 17. JULI OG BUKTA 18. JULI