Black Mountain
Vulkan Arena, Oslo
28.10.2016

 

Etter en mindre hyggelig avslutning på oppholdet hos Söta bror var det en gjeng med sultne canadiere som gikk på scenen på Vulkan.

Sort fjell og vulkan? Hmm…det ligger et ordspill der et eller annet sted, men vi overlater slikt til VG, og konsentrerer oss heller om fredagens utmerkede konsert. Black Mountain (8,5/10) kom til Norge direkte fra Göteborg, og de gjorde så med turnébussen noen kilo lettere enn hva de selv antagelig hadde ønsket. Etter konserten der ble de nemlig frastjålet diverse gitarer, pedaler, orgler, en memotron og annet utstyr, noe som gjorde at de var avhengig av å få lånt tilsvarende av behjelpelige nordmenn. Heldigvis fikk de lånt det de trengte, så det er vel på sin plass å takke alle som bidro til dette, slik at vi faktisk fikk en konsert å overvære. Takk!

Black Mountain er ikke noe spektakulært band når det gjelder det visuelle, og med en enkel digital backdrop i duse farger, med bilde av en steinformasjon à la Stonehenge og et fly, tok bandet til scenen for å la musikken tale for seg. Som på bandets siste skive IV, startet også konserten med den stemningsfulle Mothers of the Sun, og videosingelen Florian Saucer Attack. Allerede etter to låter hadde altså vokalist Amber Webber fått vist store deler av sitt vokale register, med en mild start i førstnevnte, og fullt trøkk i låt nummer to. Harmoniene mellom henne og sjefen sjøl, Stephen McBean, virket også å sitte som de skulle, selv om lyden ikke alltid var på topp. Spesielt Webber sin stemme druknet innimellom litt bort, mens lyden fra Memotronen til tider var i overkant høy og skjærende.

Etter de to nye åpningslåtene kom et par eldre kjenninger i Stormy High og Druganaut, før en av kveldens desiderte høydepunkter: Tyrants. Riffene lød enda tyngre enn på albumet, den instrumentale jam’en var drøyd ut i akkurat passelig lengde, og alt klaffet rett og slett. Så var det tid for å drømme seg bort i stemmen til Webber, og den vakre balladen Line Them All Up. Tittelen på neste låt beskrev faktisk ganske godt hvordan både følelsene og stemningen ble tatt med på en rundreise denne kvelden, nemlig Rollercoaster, mens Old Fangs minnet oss på hvor herlig lyden av et orgel (Hammond, Korg og alle deres like) og en gitar i samspill faktisk er. Kveldens andre store høydepunkt var Don’t Run Our Hearts Around fra det selvtitulerte førstealbumet; for en låt, og for en stemme Webber har! Samtidig skal man ikke glemme at McBean står for minst like mye av vokalen selv, og denne låten var nok et bevis på den gode dynamikken han og Webber har, og det låter faktisk bedre live enn på plate.

Bandet blir jo ofte karakterisert som heavy-psych, og det psykedeliske kom virkelig frem i den spacede Wucan, før bandet brøt ut i jam-orgien som er Space to Bakersfield, hvor det egentlig bare var å lukke øynene og la seg føre bort til en annen dimensjon. Når en så landet trygt på beina igjen oppdaget man at bandet hadde gått av scenen, og etter å ha blitt jublet tilbake av et entusiastisk, og bortimot fullt Vulkan, kom de på scenen igjen for et reelt ekstranummer. I alle fall i form av at den ikke stod på den opptrykte setlisten. No Hits fikk æren av å avslutte konserten, og bandet beviste at innimellom er det ikke mer en litt stemningsfull belysning, et samspilt band med litt (les ‘mye’) orgel, noen fete riff, et knippe knall-låter, et par dyktige vokalister i nydelig harmoni, og en særs tight rytmeseksjon som også fortjener skryt, som skal til for å gjennomføre en meget vellykket konsert. En enkel oppskrift.

 

Tekst: Kjetil Gulbrandsen
Foto: Christoffer Krook