Seigmen
USF Verftet, Bergen
07.10.2016

 

Bergensvennene Seigmen tok turen tilbake til Vestlandet, og ga publikum en performance alpha!

Metropolis-omslaget prydet  backdropen idet Seigmen (9/10) inntok USF Verftet i Bergen. Riktignok var det ikke helt sardiner-i-eske i det gamle fiskeindustribygget, men det var et så godt som fullt konsertlokale som møtte bandet. Etter at bandet ble gjenforent  har de til stadighet besøkt byen mellom de syv fjell. De spilte her i april 2015, og deretter i august det samme året – den gang med Bergenhus festning som passende bakteppe. Nå har det ikke rukket å gå mer enn knappe året, og så er de jammen santen tilbake igjen! Som Kim Ljung annonserte det, etter at bandet hadde kjørt gjennom de tre første låtene sine (Simone, Hva Vi Elsker, og Ohm): “Dere er her enda!” Det var tydelig at dette var hyggelig for gjengen på scenen, som ikke bare lyste av oppriktig glede over å være på plass i Bergen på ny, men som også fremviste oppriktig glede over å spille sin egne låter, tross at enkelte av dem har blitt spilt med høy frekvens gjennom årenes løp.

At bandet er skikkelige gutter, og at de dessuten har kommet litt lenger i livløpet, ser en speilet gjennom det som foregikk under konserten. Etter låt nummer fem, den fremdeles ferske I Mitt Hus, utbragte vokalist Alex Møklebust en skål til sin mor, Berit. Salen skålte villig med, og glassene er hevet høyt i hele rommet i det Alex villig selv innrømmer at han “er en skikkelig mammadalt”, kanskje til og med norges største sådan. Litt senere i konserten tar gitarist og vokalist Marius Roth ordet, og annonserer at han har to store fans på fremste rad, hans to sønner. De har hatt en drøm om å crowdsurfe, og det akter far å stelle i stand på Verftet. Publikum blir bedt om å trekke tettere sammen, og i løpet av et lite intermesso får far og guttene drømmen oppfylt på mest eksemplariske vis.

Totalt er det seksten låter Seigmen klistrer utover publikum, og tross at bandet ikke har fått ut så voldsomt mange fullengdere, er det tydelig at det de har gitt ut har vært av god kvalitet, selv om en også merker at noe materiale er mer … Ungdommelig enn annet. Seigmen er bra når de er på sitt hardeste, og de er knakandes gode når de toner det litt ned, men de er kanskje aller mest magisk når de toner det helt ned, når de er litt triste og såre. Bergenske fans er nok klare for nytt besøk, spesielt om bandet fortsetter å levere varene som de gjør. Jubelen og larmen før bandet entret scenen for en firelåters encore (Agnus Dei, Performance Alpha, Mesusah, og Hjernen Er Alene) tydet i hvert fall på at kvelden ga både mersmak og lengten etter enda mer Seigmen.

Helt til slutt må vi få lov til å undres over enkelte publikummere, som ikke bare betaler 400kr for å være tilstede på konsert, men som brøyter seg rundt omkring, fullt oppdresset, og med høy vinglassføring (eller tohendig øldrikking i enkelte tilfeller), men som kun brøler høyt og illusorisk engasjert mellom låtene, men som under selve fremføringen av materialet snakker høylytt om renovasjon, studier, og alt mulig annet. Hva i alle dager har skjedd i korteks hos disse menneskene? Det var litt for mange slike tilstede, noe en også noterer seg i en rekke Facebook-kommentarer fra Metal Hammers venner i Bergen. Så Seigmens publikum, et mindretall riktignok: performance bravo? Nei, performance beta!

Bandet derimot, det var performance alpha!

 

NB! Bildene er fra Seigmens konsert på Sentrum Scene i Oslo 30. september.

 

Tekst: Pål Lystrup
Foto: Terje Dokken

 

[espro-slider id=6878]